Kommunismens grunnsetninger

Tekst hentet fra Friedrich Engels «Kommunismens grunnsetninger» (Det Norske Arbeiderpartis Forlag, 2. oplag (3-6000), Arbeidernes Aktietrykkeri, Kristiania 1921. Skrevet Oktober-November 1847. Først Publisert i 1914 av Eduard Bernstein i Vorwarts.

Innledning

Som tenker stod Friedrich Engels ikke på høyde med Marx. Som menneske var han kanskje større. Gjennom hele sitt livslange samarbeide med den venn han så opp til, var han alltid rede til å ofre sitt eget for det han syntes var større enn han sjøl. Han har derfor også i dette utkastet til Det kommunistiske manifest (1847), som her presenteres for norske lesere, temmet sin trang til å utfolde sin egen kraftfulle, sprudlende rike personlighet, for å oppnå det han ville: å få de sosialistiske klubber i Paris og andre steder, som vesentlig besto av farende håndverkssvenner, over fra de småborgerlige tåkete stemningssosialistiske retninger til et historisk begrunnet kommunistisk grunnsyn. For å vurdere Engels’ utkast rettferdig, må vi sammelikne det med de sosialistiske katekismer som dengang var på moten.

Louis Blancs’ katekisme begynner slik: “Hva er sosialisme?” Svar: “Det er evangeliet i virksomhet”. Engels begynner slik: «Hva er kommunisme? Svar: “Kommunisme er læren om betingelsene for proletariatets frigjøring”.

Forskjellen er fra første stund stor og iøyenfallende. Det er forskjellen mellem en utopisk og en historisk sosialisme, mellem fromme ønsker og revolusjonær vilje. Sammenliknet med det endelige manifest blir Engels’ utkast noe fargeløst. Det Engels har laget er slett ikke noe manifest, men en ytterst populær, spesielt lettfattelig skildring av arbeiderklassens stilling og oppgave i det industrielle kapitalistiske samfunn. Det er journalisten, med det sikre grep om emnet og publikum, som taler Gjennom dette skriftet. I det ligger nettopp dets store verdi for det elementære sosialistiske opplysningsarbeide.

Vi legger merke til at Engels i omtalen av de sosiale forholdsreglene som bør tas, når arbeiderklassen har skaffet sig makten i samfunnet, anfører mildere overgangsformer enn det manifestet nevner. Men om uttrykksmåten hos Engels er mer forsiktig, er likevel målene og meningene de samme. Hverken manifestet eller Engels’ utkast tenker sig muligheten av en hel forvandling av samfunnsforholdene med ett slag. Likeså lite som arbeiderklassen kan sove sig til samfunnsmakten, likeså lite vil den på en dag eller på ett år kunne trylle fram et helt nytt samfunn på et helt nytt økonomisk grunnlag. Den positive utviklinga finnes hos dem begge, vel å merke bare i oppbygginga av det nye produksjonssystemet, men ikke når det gjelder erobringa av samfunnsmakten. Det vil forøvrig være av betydelig interesse å sammenlikne Engels’ utkast punkt for punkt med manifestet. En meget interessant sammenlikning gjøres i siste kapitel av Valborg Sønstevolds avhandling: «Karl Marx og Friedrich Engels fram til 1848». Fr. Engels’ skjebne har vært talentets som er blitt stilt i geniets skygge. Ingen er likevel blind for hvilken betydelig tenker han var, og hans muntre, energiske temperament trer særlig sterkt og charmerende fram i brevvekslingen med Marx. Hvor stor andel han har hatt i utformingen av hva vi kaller de marxistiske teorier skal vi ikke ta opp her. Men det forekommer meg ihvertfall at den betydningsfulle teori om statens rolle er klarest og skarpest Gjennomført hos Engels. Han skildrer statens oprinnelse i ett av sine skrifter, i et annet dens rolle under kapitalismen og dens utdøen, etterhvert som det kommunistiske samfunn festner sig og klasseforskjellene forsvinner. Men han har også gitt en klar karakteristikk av statens rolle i den periode vi etter Marx kaller proletariatets diktatur, idet han i sin kritikk av Gothaprogrammet bl. a. skriver: «Da staten bare er en forbigående institusjon, som man betjener sig av i striden og i revolusjonen for med vold å kue sine motstandere, så er det den rene meningsløshet å snakke om en fri folkestat. Så lenge proletariatet trenger staten, trenger den staten ikke i frihetens interesse, men for å kue sine motstandere. Når det blir mulig å snakke om frihet, først da opphører staten som sådan å eksistere.» Revolusjonen stod for Friedrich Engels som for Marx som det nye samfunns uunværlige fødselshjelper. Det er en grov tilsnikelse, når enkelte av glidesosialismens tilhengere forsøker å slå mynt på Engels, til fordel for sin egen oppfatning. I sitt berømte stridsskrift Anti-Dilhfing (1878) forsvarer Engels prinsipielt og uttrykkelig den revolusjonære voldsanvendelse som nettopp det verktøy der de stivnede politiske former brytes istykker, og han lovpriser det «høye moralske og åndelige oppsving som følger i enhver seierrik revolusjons fotspor.» Den 28. november er det gått 100 år siden Engels så dagens lys. De som har lest Andreas Paulsons lille biografi i essaysamlingen «Fra Th. More til August Bebel» vil ha fått et sterkt inntrykk av hans sjeldne sympatiske personlighet. Det er å ønske at det ikke vil gå altfor lang tid før vi får en utgave av Engels’ betydeligste skrifter på norsk, ihvertfall utdragsvis. Han fortjener en hedersplass også i norske sosialisters bevissthet. Kristiania, i oktober 1920. Arvid Hansen .

1. spørsmål: Hva er kommunisme?

Svar: Kommunisme er læren om betingelsene for proletariatets frigjøring.

2. spørsmål: Hva er proletariatet?

Svar: Proletariatet er den samfunnsklasse, som skaffer sig sitt livsopphold ene og alene ved salget av sitt arbeide, og ikke ved profitt av en eller annen kapital. Og hvis ve og vel, hvis liv og død, og hvis hele eksistens avhenger av etterspørselen etter arbeide. Altså av gode og dårlige forretningsperioder og av en tøylesløs konkurranses svingninger. Proletariatet, eller proletarenes klasse, er med ett ord det nittende århundres (og også nåtidas) arbeidende klasse.

3. spørsmål: Det har altså ikke alltid vært proletarer?

Svar: Nei. Fattige og arbeidende klasser har det alltid vært, og de arbeidende klasser var som regel fattige. Men slike fattige arbeidere som levde under de nettopp nevnte omstendigheter(se sp.mål.2), altså proletarer, har det ikke alltid vært, like lite som konkurransen alltid har vært fri og tøylesløs.

4. spørsmål: Hvordan har proletariatet oppstått?

Svar: Proletariatet har oppstått ved den industrielle revolusjon som foregikk i siste halvdel av det forrige århundre (18. århundre) i England, og som siden har gjentatt seg i alle siviliserte land i verden. Denne industrielle revolusjon ble framkalt ved opfinnelsen av dampmaskinen, de forskjellige spinnemaskiner, den mekaniske vevstol og en hel rekke andre mekaniske innretninger. Disse maskiner, som var meget dyre, og altså bare kunne anskaffes av store kapitalister, forandret hele den tidligere produksjonsmåte og fortrengte de tidligere arbeidere, idet maskinene leverte varene billigere og bedre enn arbeiderne kunne framstille dem med sine ufullkomne spinnehjul og vevstoler. Disse nye maskiner overga på denne måte industrien fullstendig i de store kapitalisters hender og gjorde arbeidernes lille eiendom (verktøy, vevstoler o. s. v.) helt verdiløse, slik at kapitalistene snart fikk alt på sine hender, mens arbeiderne ikke hadde noenting igjen. Dermed var fabrikksystemet innført i klesfabrikasjonen. Da støtet til innføring av maskiner og fabrikksystemer først var gitt, ble dette systemet ganske snart også anvent i alle de andre industrigrener, spesielt i boktrykkerier, tøy- og metallindustrien. Arbeidet ble mere og mere delt mellem de enkelte arbeidere, slik at den arbeider som tidligere hadde utført et samlet stykke arbeide nå bare gjorde en mindre del av det. Denne måten å dele opp arbeidet på, førte til at produktene kunde leveres raskere og derfor billigere. Den reduserte også hver enkelt arbeiders virksomhet til et meget enkelt håndgrep, som ble gjentatt hvert eneste øyeblikk, ikke bare like bra, men mye bedre av en maskin. På denne måten kom alle disse industrigrenene, den ene etter den andre, under dampkraftens, maskineriets og fabrikksystemets herredømme, akkurat som spinnerier- og veverier. Men dermed kom de samtidig i hendene på de store kapitalistene, og arbeiderne ble også her berøvet den siste rest av selvstendighet. Litt etter litt kommer også den egentlige manufaktur ^[1] og også håndverksfagene mer og mer under fabrikksystemets herredømme. De store kapitalister, som ved anlegg av store bedrifter oppdaget at også her kunne mange utgifter spares og arbeidet deles, fortrengte nå mer og mer de små mestre. Vi er nå kommet dit at nesten alle arbeidsgrener i de siviliserte land drives fabrikksmessig. Håndverket og manufakturen er blitt fortrengt av storindustrien. Den tidligere middelstand, særlig de små håndverksmestre, er på denne måten blitt mer og mer ruinert, arbeidernes tidligere stilling er blitt helt omkalfatrert, og det er skapt to nye klasser som etterhvert oppsluker alle andre, nemlig: 1. Storkapitalistenes klasse, som allerede i alle siviliserte land praktisk talt eier alle levnetsmidler og de råstoffer og arbeidsredskaper (maskiner, fabrikker) som er nødvendig for å frembringe levnetsmidler. Dette er borgerskapsklassen eller borgerskapet. 2. De helt eiendomsløses klasse, som er henvist til å selge sitt arbeide til borgeren for å skaffe sig de levnetsmidler som trenges til livets opphold. Denne klasse kalles proletarklassen eller proletariatet.

5. spørsmål: Under hvilke betingelser finner proletarenes salg av sitt arbeide til borgerskapet sted?

Svar: Arbeidet er en vare som enhver annen vare , og dets pris bestemmes derfor etter akkurat de samme lover som prisen på enhver annen vare. Prisen på en vare under storindustriens eller den frie konkurranses herredømme, som vi nå skal se, kommer ut på ett, den er i gjennomsnitt alltid lik denne vares produksjonsomkostninger. Arbeidets pris er altså lik arbeidets produksjonsomkostninger. Men arbeidets produksjonsomkostninger består av akkurat så mye levnetsmidler som er nødvendig for å sette arbeideren istand til at holde sig arbeidsdyktig og forhindre arbeiderklassen i å dø ut. Arbeideren vil altså ikke få mere for sitt arbeide enn det som er nødvendig for dette formål. Prisen på arbeidet eller lønnen vil altså være det laveste, det minimum, som trengs til livets opphold. Men når forretningstidene noen ganger er dårligere, noen ganger bedre, vil han snart få mere, snart mindre, akkurat som fabrikanten snart får mere, snart mindre for sin vare. Men akkurat som fabrikanten, når man regner gjennomsnittet av de gode og dårlige perioder, hverken får mere eller mindre for sin vare enn dens produksjonskostnader, så vil arbeideren gjennomsnittlig heller ikke få hverken mere eller mindre enn nettopp dette minimum. Denne økonomiske loven for arbeidslønnen vil bli desto strengere gjennomført jo mere storindustrien bemektiger seg alle arbeidsgrener.

6. spørsmål: Hvilke arbeiderklasser fantes før den industrielle revolution?

Svar: Alt etter samfunnets forskjellige utviklingstrinn har de arbeidende klasser levd under forskjellige forhold og inntatt forskjellige stillinger til de besittende og herskende klasser. I oldtiden var de arbeidende eiernes slaver, noe de ennå er i mange tilbakeliggende land, og ennå i den sydlige del av De forenede Stater (1847). I middelalderen var de den grunneiende adelens livegne, som de ennå (1847) er det i Ungarn, Polen og Russland. I middelalderen og inntil den industrielle revolusjon var det dessuten håndverksvenner i byene som arbeidet i småborgerlige mestres tjeneste, og litt efter litt oppsto det med manufakturens utvikling også manufakturarbeidere, som allerede var beskjeftiget av større kapitalister.

7. spørsmål: Hvordan atskiller proletaren seg fra slaven?

Svar: Slaven er solgt en gang for alle. Proletaren må hver dag og hver time selge sig sjøl. Den enkelte slave, som er sin herres eiendom, har i kraft av sin herres egeninteresse en sikret eksistens, så elendig den enn måtte være. Den enkelte proletar, som så å si er hele borgerskapets eiendom, der hans arbeide bare kan kjøpes når noen har bruk for det, han har ingen sikret eksistens. Denne eksistensen er bare sikret arbeiderklassen som helhet. Slaven står utenfor konkurransen. Proletaren står midt oppe i den og føler alle dens svingninger. Slaven gjelder som en gjenstand, en ting, ikke som et medlem av det borgerlige samfunn. Proletaren er anerkjent som person, som medlem av det borgerlige samfunn. Slaven kan altså ha en bedre eksistens enn proletaren, men proletaren tilhører et høyere trinn i samfunnsutviklingen og står sjøl på et høyere trinn enn slaven. Slaven befrir sig ved at alle privateiendomsforhold opphever slaveriet, og blir først gjennom dette sjøl en proletar. Proletaren kan bare frigjøre sig ved å oppheve privateiendommen overhodet.

8. spørsmål: Hvordan atskiller proletaren seg fra den livegne?

Svar: Den livegne har retten til benyttelse av produksjonsverktøy eller et stykke jord mot en avgift, og til en del av utbyttet eller mot arbeidsytelse. Proletaren arbeider med en annens produksjonsverktøy og for dennes regning, mot å motta en del av utbyttet. Den livegne gir, proletaren blir gitt. Den livegne har en sikret eksistens. Proletaren har ikke en sådan. Den livegne står utenfor konkurransen. Proletaren står innenfor denne. Den livegne befrir sig enten ved at han flykter til byen og blir håndverker, eller ved at han istedenfor sitt arbeide eller sine produkter gir sin godsherre penger og blir fri forpakter, eller ved at han jager vekk sin feudalherre og blir selveier. Kort sagt, at han på en eller annen måte inntrer i den besittende klasse og i konkurransen. Proletaren befrir sig ved at han opphever konkurransen, privateiendommen og all klasseforskjell.

9. spørsmål: Hvilken forskjell er det på håndverkeren og proletaren?

Svar: I det gamle håndverk var den unge håndverker som regel efter endt læretid bare lønnsarbeider, for etter et år å bli lønnsherre. Proletaren er nesten alltid lønnsarbeider på livstid. Håndverkeren, som ennå ikke er mester, var sin mesters svenn, han bodde i hans hus, og spiste ved hans bord. Mens proletarens forhold til sin arbeidsgiver er et rent pengeforhold. Håndverksvennen tilhørte den samme samfunnsklasse som sin mester og delte hans livsvaner. Proletaren er selskapelig skilt fra sin arbeidsgiver, den kapitalistiske driftsherren, ved en verden av klasseforskjell. Han lever i helt andre omgivelser og på en helt annen måte enn arbeidsherren. Deres måte å se tingene på er absolutt forskjellig. Håndverksvenden som håndverksmesteren var innskrenket, sneverhjertig, kasteånden underdanig og alle fornyelsers fiende. Proletaren blir hvert øyeblikk gjort oppmerksom på at hans klasses interesser er grunnforskjellig fra kapitalistklassens, og istedenfor kasteånden oppstår det hos ham en klassebevissthet og en erkjennelse av, at forbedringen i hans egen klasses stilling kun kan søkes i samfunnets framskritt. Håndverksvennen var egentlig, selv om han gjorde opprør, ja som oftest nettopp når han gjorde opprør, reaksjonær. Proletaren blir nesten alltid tvunget til å være revolusjonær. Det første samfunnsframskritt, der det reaksjonære håndverk gjorde motstand, var manufakturet. Håndverkets, mester såvel som svenns, underkastelse under kjøpmannskapitalen, som seinere spaltet sig i handels- og industrikapitalen.

10. spørsmål: Hvilken forskjell er det på proletaren og manufakturarbeideren?

Svar: Det 16. og 18. århundres manufakturarbeidere hadde nesten og overalt et produksjonsverktøy i hendene, sin vevstol og sitt spinnehjul for sin familie, og et lite stykke jord som han dyrket i sin fritid. Proletaren hadde ingenting av alt dette. Manufakturarbeideren levde nesten alltid på landet i et mere eller mindre patriarkalsk forhold til sin godsherre eller arbeidsgiver. Proletaren lever for det meste i store byer, og hans forhold til arbeidsgiveren er et rent pengeforhold. Manufakturabeideren blir av den store industrien revet ut av sine patriarkalske forhold, han mister den eiendom han ennå var i besittelse av, og blir på den måten selv proletar.

11. spørsmål: Hva var de nærmeste følger av den industrielle revolusjon og samfunnets deling i borgerskap og proletariat?

Svar: For det første: i alle verdens land, ble det gamle manufaktursystemet og de virksomheter som var basert på håndarbeide fullstendig ødelagt, på grunn av at prisene på alle industriprodukter stadig ble billigere, takket være maskinarbeidet. Alle halvbarbariske land som hittil hadde vært fremmede for den historiske utviklingen, og hvis industri hittil var basert på manufaktursystemet, ble med makt drevet ut av sin innesluttethet. For det andre har borgerskapet overalt, der industrien trådte inn stedet for manufakturen, beriket seg sjøl og utviklet sin makt i høyeste grad og gjort seg til den øverste klasse i landet. Følgen av dette var, at overalt hvor dette skjedde, fikk borgerskapet den politiske makt i sine hender, og fortrengte de hittil herskende klasser: aristokratiet og laugsborgerne og deres representanter: Det absolutte eller eneveldige Monarki. Borgerskapet tilintetgjorde aristokratiets og adelens makt, idet den ophevet Majoratene, eller grunnbesittelsenes uangripelighet og alle adelsverdigheter. Dette tilintetgjorde laugsborgernes magt ved å oppheve alle laug og håndverkerprivilegier. Istedet for disse satte borgerskapet den frie konkurranse, som er det samfunnssystem som tillater enhver å drive en hvilkensomhelst industribransje, der ingen kan hindre driften av en slik virksomhet unntatt selvfølgelig mangel på den nødvendige kapital. Den frie konkurranses innføring er altså den åpne erklæring om, at fra nå av er samfunnets medlemmer bare ulike forsåvidt som deres kapital er ulik. Kapitalen blir den avgjørende makt, og på den måte er kapitalistene, borgerskapet, blitt den øverste klasse i samfunnet. Den frie konkurranse er imidlertid nødvendig for storindustrien i dens første tid, fordi det er den eneste samfunnstilstand, som storindustrien kan oppstå i. Etter at borgerskapet på den måten hadde tilintetgjort adelens og laugborgernes samfunnsmessige makt tilintetgjorde det også deres politiske magt. På samme måte som det hadde hevet seg opp til den øverste klasse i samfunnet, proklamerte det seg også i politisk sammenheng som den første klasse. Dette gjorde de ved innføringen av det representative system, som hviler på den borgerlige likhet for loven, den lovmessige anerkjennelse av den frie konkurranse, som i de europeiske land ble innført i form av det konstitusjonelle monarkiet. I disse konstitusjonelle monarkier har bare de stemmeret som eier en viss kapital, altså bare borgerne. Disse borger-velgere velger de deputerte, og disse borger-deputerte velger ved hjelp av retten til skattenektelse en borger-regjering. For det tredje utviklet den industrielle revolusjon proletariatet i samme målestokk som den utviklet borgerskapet. I samme forhold som borgerskapet blev rikere, ble proletariatet tallrikere. Fordi proletariatet bare kan beskjeftiges av kapitalen, og kapitalen bare kan formere sig, når den beskjeftiger arbeidere, så holder proletariatets formering nøyagtig tritt med kapitalens formering. Samtidig flytter borgerskapet og proletariatet sammen i store byer, der industrien kan drives med større fordel. Ved denne opphopning av store masser på ett sted, vokser proletariatets bevissthet om sin egen styrke. Videre, jo mere den industrielle revolusjon utvikler sig, og jo flere nye maskiner som oppfinnes, som fortrenger håndarbeidet, desto mere trykker den store industri lønnen ned til et minimum og gjør på den måten proletariatets stilling mere og mere uutholdelig. På denne måten forbereder den, på den ene side voksende utilfredshet, og på den andre side proletariatets voksende makt, og gjennom disse forhold en revolusjon av samfunnet fra proletariatets side.

12. spørsmål: Hva var de videre følger av den industrielle revolusjon?

Svar: Storindustrien skapte dampmaskinen og de øvrige maskiner. Midler som i løpet av kort tid og med få omkostninger reformerte den industrielle produksjonen i det uendelige. Den frie konkurranse som nødvendigvis måtte frembringes av storindustrien, antok snart en meget heftig karakter som en følge av den lettere produksjon. En masse kapitalister kastet sig over industrien, og i løpet av kort tid ble det produsert mere enn det kunne avsettes. Følgen av dette var, at de framstilte varer ikke kunde selges, og at det oppsto en landsomfattende krise. Fabrikkene sto stille, fabrikantene spilte fallit, og arbeiderne ble brødløse. Overalt hersket den største nød. Etter en tids forløp var de overflødige produkter igjen solgt, fabrikkene startet opp arbeidet igjen, lønna steg og litt efter litt gikk forretningene bedre end noen gang før. Men dette varte ikke lenge, og igjen var det produsert for mange varer, og det inntråtte en ny krise som forløp nøyaktig som den forrige. På denne måten har siden begynnelsen av dette århundre industriens stilling stadig vekk svinget mellem en velstandsepoke og en kriseepoke.

13. spørsmål: Hvilke følger får disse handelskriser som regelmessig gjentar seg?

Svar: I. At storindustrien, skjønt den i sin første utviklingsfase har skapt den frie konkurranse, og at den frie konkurranse på tross av dette, overhodet er blitt til en storindustri. At konkurransen i det hele tatt og den industrielle produksjonsdrift ved enkeltpersoner er blitt en lenke for den, som den må og vil sprenge. Og at storindustrien, så lenge den blir drevet på den nåværende basis, bare kan opprettholdes ved hjelp av en alminnelig forvirring(en krise) som gjentar sig hvert syvende år, og som hver gang truer hele sivilisasjonen og ikke bare styrter proletariatet ut i elendighet, men også ruinerer en hel del borgere. Enten må hele industrien oppgis, som jo er en fullstendig umulighet, eller at den gjør en ganske ny samfunnsorganisering absolutt nødvendig, der enkeltfabrikanter ikke konkurrerer med hverandre, men derimot at hele samfunnet leder den industrielle produksjon etter en bestemt plan, for å tilfredsstille alles behov.

II. At storindustrien gjorde det mulig å utvide produksjonen i det uendelige, og dermed gjorde det mulig å produsere så mange av alle livsfornødenheter, at hvert medlem av samfunnet nå blir istand til å utvikle og gjøre bruk av alle sine krefter og evner i fullstendig frihet, sånn at nettopp den egenskap i storindustrien som skaper den nåværende nød og handelskriser i samfunnet, er akkurat den samme, som under et annet samfunnsystem nettopp ville avskaffe denne nød og disse uheldssvangre svingninger. Dermed er det på det tydeligste bevist:

at fra nå av er alle disse onder bare å tilskrive et samfunnssystem som ikke lenger passer til forholdene, og
at midlene er tilstede for at et nytt samfunnssystem helt kunne utrydde alle disse onder.

14. spørsmål: Av hvilken type må dette nye samfunnssystemet være?

Svar: Det må først og fremst frata de enkelte individer som konkurrerer seg imellom industridriften, og i det hele tatt alle produksjonsgrener, og istedet la alle disse produksjonsgrener drives av hele samfunnet. d.v.s. for felles regning etter felles plan og under alle samfunnsmedlemmers medvirken. Dette nye systemet vil da kunne oppheve konkurransen og sette samarbeidet i dets sted. Når industridriften, drevet av enkeltpersoner, nødvendigvis tar privateiendomsretten til følge, og da konkurransen ikke er noe annet enn den måte industrien drives på av de enkelte privateiendomsbesittere, da er privateiendomsretten til de enkelte industribedrifter og konkurransen uatskillelige. Privateiendom må derfor avskaffes og i dens sted må en felles avbenyttelse av alt produksjonsutstyr og alle produkter fordeles efter en felles overenskomst eller det såkalte felleseie. Privateiendomsrettens avskaffelse er den korteste og den mest betegnende konklusjon på industriens nødvendige utvikling og omorganisering av det samlede samfunnssystem, og fremheves derfor med rette av kommunistene som deres hovedkrav.

15. spørsmål: Avskaffelsen av privateiendommen tidligere var altså ikke mulig?

Svar: Nei. Enhver forandring i samfunnssystemet, enhver omveltning av eiendomsforholdene, har vært den nødvendige følge av frambringelsen av nye, dvs. produktivkrefter som ikke mere ville føye sig inn i de gamle eiendomsforholdene. Privateiendommen har sjøl opstått på denne måten. Fordi privateiendom ikke alltid har eksistert, tvertom, da det mot slutten av middelalderen skaptes en ny produksjonsmåte i manufakturen som ikke lot sig innordne under den daværende feudal -og laugseiendom, da skapte denne manufakturen som har vokst ifra de gamle eiendomsforhold en ny eiendomsform: privateiendommen. For manufakturen og for storindustriens første utviklingstrinn var ingen annen eiendomsform enn privateiendom og intet annet samfunnssystem mulig enn det som var basert på privateiendommen.

Så lenge det ikke kan produseres så mye at det ikke bare er nok til alle, men at det i tillegg også finnes et produksjonsoverskudd til samfunnskapitalens forøkelse og til produktionskreftenes videre utvikling, så lenge vil det være en herskende klasse som rår over samfunnets produksjonskrefter, og over den fattige undertrykte klasse. Hvordan disse klasser er, avhenger av produksjonens utviklingsstadium. Men akkurat nå, ved storindustrienes utvikling, der for det første kapital og produksjonskrefter skapes i en hittil ukjent målestokk, og midlene er tilstede for å kunne formere disse produksjonskrefter i det uendelige i løpet av kort tid. Og for det annet: ved at disse produksjonskrefter er sammentrengt i hendene på et fåtall kapitalister, mens folkets store masser blir mere og mere proletarisert. Og mens proletarenes stilling stadig forverres i samme målestokk og blir mer og mer uutholdelig og elendig, mens kapitalistenes rikdom samtidig forøkes. Og for det tredje: når disse veldige og lett forøkede produksjonskrefter er vokst privateiendommen og kapitalistene i den grad over hodet, at de til enhver tid kan framkalle de veldigste forstyrrelser(kriser) i samfunnssystemet. Først da er privateiendommens avskaffelse ikke bare mulig, men til og med blitt absolutt nødvendig.

16. spørsmål: Vil privateiendommens opphevelse være mulig på fredelig vis?

Svar: Det ville være ønskelig at det kunne skje, og kommunistene skulle nok ikke være de siste som ville motsette sig dette. Kommunistene vet altfor godt at alle sammensvergelser ikke bare er nytteløse, men også skadelige. De vet altfor godt, at revolusjoner ikke lages med forsett og vilkårlig, men at de overalt og til enhver tid var den nødvendige følge av omstendigheter som er helt uavhengig av enkelte partiers og hele klassers vilje og ledelse. Men de ser også, at proletariatets utvikling i nesten alle siviliserte land blir undertrykt med vold og at kommunistenes motstandere av all makt arbeider imot revolusjonen. Blir det undertrykte proletariat på denne måten tilslutt jaget inn i en revolusjon, da vil kommunistene forsvare proletarenes sak såvel i handling som nå i ord.

17. spørsmål: Vil avskaffelsen av privateiendommen være mulig med ett slag?

Svar: Nei, likeså lite som de produktivkrefter som allerede er tilstede, med ett slag ville kunne la sig mangedoble i den grad som er nødvendig for fellesskapets oprettelse. Den proletar-revolution som etter all sannsynlighet vil måtte komme, vil litt etter litt omdanne det nåværende samfunn. Den vil først kunne avskaffe privateiendommen, når de nødvendige mengder produksjonsmidler er tilstede.

18. spørsmål: Hvilken utviklingsgang vil denne revolusjonen følge?

Svar: Den vil framfor alt skape en demokratisk statsforfatning og dermed direkte eller indirekte innføre proletariatets politiske herredømme. Direkte i England, hvor proletarene allerede utgjør folkets flertall. Indirekte i Frankrike og Tyskland, hvor folkeflertallet ikke bare består av proletarer, men også av småbønder og småborgere, som står i overgangsstadiet til at bli proletarer, og som i alle sine politiske interesser blir mere og mere avhengig av proletariatet, og som derfor snart må føye sig inn under proletariatets fordringer. Dette vil kanskje koste ennå en kamp som imidlertid bare kan ende med proletariatets seier. Demokratiet ville være ganske nytteløst for proletariatet, hvis det ikke ble benyttet som middel til å gjennomføre videre forholdsregler som direkte går løs på privateiendommen og sikrer proletariatets eksistens. De viktigste av disse forholdsregler, som allerede nå viser sig som nødvendige følger av de herskende forhold, er følgende:

Innskrenking av privateiendommen ved progressive skatter, høye arveskatter, avskaffelse av sidelinjenes arv (brødre, nevøer osv.), tvangslån osv.
Gradvis ekspropriasjon av grunneiere, fabrikanter, jernbaneeiere og skipsredere, dels ved statindustriens konkurranse, dels direkte mot godtgjørelse.
Konfiskering av gods som tilhører emigranter og opprørere mot folkets flertall.
Organisering av arbeidet eller beskjeftigelse av proletarene på nasjonalgodsene, fabrikkene og verkstedene, der konkurransen mellem arbeiderne avskaffes. Og fabrikantene, så lenge de ennå består, blir nødt til å betale den samme forhøyede lønn som staten betaler.
Lik arbeidstvang for alle medlemmer av samfunnet inntil privateiendommens fullstendige opphevelse. Dannelse av industrielle armeer, særlig til akerbruket.
Sentralisering av kredittsystemet og pengehandelen på statens hender ved hjelp av en nasjonalbank med statskapital og undertrykkelse av alle privatbanker og bankierer.
Utvikling av nasjonalfabrikkene, verkstedene, jernbaner og skip, oppdyrking av alle gårdsbruk og forbedring av de allerede oppdyrkede gårdsbruk, i samme forhold som kapitalen og det antall arbeidere som står til nasjonens rådighet utvikler sig.
Oppdragelse av alle barn i nasjonalanstalter og på nasjonens bekostning fra det øyeblikk de kan unnvære den første moderlige pleie.
Innrettelse av store palasser på nasjonalgodsene til felles boliger for sammenslutninger av statsborgere som driver både med industri og jordbruk, og som opptar i sig fordelene ved såvel by- som landlivet, uten å dele begges ensidigheter og ulemper.
Tilintetgjørelse av alle usunne og dårlig oppførte boliger og kvartaler.
Samme arverett for «uekte»- som for «ektefødte» barn.
Konsentrasjon av alt transportvesen i nasjonens hender.

Alle disse forholdsregler kan selvfølgelig ikke Gjennomføres på en gang. Men den ene vil alltid trekke de andre med sig. Er først det radikale angrep mot privateiendommen skjedd, så vil proletariatet se seg nødt til stadig å gå videre, ved å konsentrere all kapital, alt landbruk, all industri, all transport, all omsetning i statens hender. I samme retning arbeider alle disse forholdsregler, og de vil kunne Gjennomføres og utfolde sine sentraliserende konsekvenser nøyaktig i samme forhold som landets produktivkrefter mangedobles, Gjennom proletariatets arbeide. Tilslutt, når all kapital, all produksjon og omsetning er blitt samlet i nasjonens hender, da er privateiendommen av seg sjøl bortfalt. Pengene blir overflødige og produksjonen i den grad forøket og menneskene så mye forandret, at også det gamle samfunns omgangsformer vil falle.

19. spørsmål: Vil denne revolusjon kunne gå for sig i ett land alene?

Svar: Nei. Storindustrien har allerede ved at den har skapt verdensmarkedet, brakt alle verdens folk og især de siviliserte land i en sånn forbindelse med hverandre, at ethvert folk er avhengig av det som skjer hos de andre. Den har dessuten gjort den samfunnsmessige utvikling i alle siviliserte land for så vidt like, slik at borgerskap og proletariat er blitt de avgjørende klasser i disse land, og at kampen mellem dem er blitt tidens hovedkamp. Den kommunistiske revolusjon vil derfor ikke bare være nasjonal, den vil være en revolusjon som finder sted samtidig i alle land, i det minste i England, Amerika, Frankrike og Tyskland. Den vil i hvert av disse land, utvikle sig hurtigere eller langsommere alt ettersom de forskjellige land er i besittelse av en mere utviklet industri, en større rikdom, og en betydelig mengde produksjonskrefter. Den vil derfor vanskeligst og langsommere kunne gjennomføres i Tyskland, i England hurtigere og lettere. Den vil kaste sine virkninger også på andre land og fullstendig forandre og framskynde utviklingsprosessen i disse. Den er en universal revolusjon, og vil derfor også ha et universalt terreng.

20. spørsmål: Hva vil følgene av privateiendommens endelige avskaffelse være?

Svar: Ved at samfunnet fratar privatkapitalistene muligheten for utnyttelsen av samtlige produktivkrefter, såvel som utvekslingen og produkternes fordeling, og forvalter disse efter en plan, som svarer til de midler som foreligger og til hele samfunnets behov. Da vil alle de uheldige følger som ennå er knyttet til storindustriens drift bli ophevet. Krisene faller bort, og den utvidede produksjon, som for det nåværende samfunnssystem er en overproduksjon og kilden til så stor elendighet, vil da ikke engang være tilstrekkelig, men må forøkes ennå mer. Istedenfor å framskynde elendighet, vil denne overproduksjon i tillegg til å tilfredsstille samfunnsmedlemmenes nødvendige behov også sikre behovet til alles tilfredshet , og dessuten skape nye behov og sikre midlene til disse. Den vil være betingelsen for og foranledningen til nye framskritt. Den vil frambringe disse framskritt uten å måtte skape den forvirring(de kriser)som nå oppstår i det nåværende samfunnsystem. En storindustri som er befridd for privateiendommens trykk, vil kunne utvikles i en helt annen utstrekning, slik at dens nåværende utvikling vil synes likeså smålig som manufakturets mot våre dagers storindustri. Denne industriens utvikling vil kunne stille til rådighet større masser av produkter og dermed tilfredsstille alles behov. På samme måte vil landbruket, som under privateiendommens og oppstykkingens trykk forhindres i å tilegne sig de forbedringer som allerede finnes, og de vitenskapelige framskritt som foreligger, nå kunne ta et ganske nytt oppsving og stille til rådighet for samfunnet en tilstrekkelig mengde produkter.

På denne måte vil samfunnet kunne frambringe produkter nok til å kunne foreta fordelingen slik at alle medlemmers behov blir tilfredsstilt. Spaltingen av samfunnet i forskjellige klasser som står mot hverandre blir dermed overflødig. Den blir ikke bare overflødig, den er til og med uforenlig med det nye samfunnssystemet. Klassenes eksistens er framkommet av arbeidets deling, og arbeidsdelingen i sin nåværende form faller helt bort. For å bringe industrien og akerbruket opp på samme høyde er de mekaniske og kjemiske hjelpemidler i seg sjøl ikke tilstrekkelige. Evnene hos de mennesker som setter disse hjelpemidler i bevegelse må på samme måte utvikles i tilsvarende grad. Slik som bøndene og manufakturarbeiderne i det forrige århundre forandret hele sitt levesett, og gjennom den prossessen sjøl ble forandret som mennesker da de blev revet inn i storindustrien, slik vil produksjonens fellesdrift i hele samfunnet og den utvikling av produksjonen som dette vil medføre, kreve ganske andre mennesker, og den vil også skape disse menneskene. Fellesdriften av produksjonen kan ikke drives av nåtidas mennesker, der enhver er underordnet en enkelt produksjonsgren, lenket til den og utbyttet av den. Der hvert enkelt menneske bare får utvikle få av sine evner på bekostning av alle de andre,og bare kjenner en gren, eller en gren av en gren, av den samlede produksjon. Sjøl nåtidas industri kan mindre og mindre bruke slike mennesker. Hele samfunnets fellesdrift av industrien forutsetter mennesker som har anlegg utviklet i alle retninger, og som er istand til å overskue produksjonens hele system. Den arbeidsdeling som allerede nå er undergravet ved maskinene, denne arbeidsdeling som gjør den ene til bonde, den annen til skomaker, den tredje til fabikkarbeider, den fjerde til børsspekulant vil altså helt forsvinne. Oppdragelsen vil la de unge raskt gå gjennom hele produksjonens system, den vil sette dem istand til å gå fra den ene produksjonsgren over i en annen, alt etter samfunnets behov og deres egne evner og muligheter. Den vil frata dem den ensidige karakter som den nåværende samfunnsdeling pådytter hver enkelt. På den måten vil det kommunistiske organiserte samfunn gi sine medlemmer anledning til å utnytte sine allsidig utviklede anlegg. Men dermed forsvinner også nødvendigvis de forskjellige klasser. På den måten er det kommunistisk organiserte samfunn på den ene side uforenlig med klassenes beståen og på den annen side vil opprettelsen av dette samfunn, sjøl by på de midler som skal til for å oppheve denne klasseforskjellen. Det framgår av dette at motsetningen mellem by og land også vil forsvinne. At akerbruket og industrien drives av de samme mennesker, istedenfor av to forskjellige klasser, er allerede av rent materielle grunner en nødvendig forutsetning for den kommunistiske utvikling. Spredningen av den akerbrukende befolkning på landet samtidig med at industriarbeiderne trenges sammen i store byer er en tilstand som springer ut av et ennå uutviklet trinn av akerbruket og industrien, en hindring for all videre utvikling, som allerede nå blir mer og mer følbar. Den alminnelige organisering av alle samfunnsmedlemmer til felles og planmessig utnytting av produksjonskreftene. Utvidelsen av produksjonen i en grad som vil tilfredsstille alles behov, istedenfor en tilstand, hvor den enes behov tilfredsstilles på bekostning av den annens. Den fullstendige avskaffelse av klassene og deres motsetninger. Den allsidige utvikling av alle samfunnsmedlemmers anlegg og evner ved avskaffelsen av den nåværende arbeidsdeling. Ved den industrielle opdragelse. Ved veksling av virksomhet. Ved alles andel i de nytelser som er frambrakt i fellesskap. Ved sammensmelting av by og land. Det er hovedresultatene av privateiendommens avskaffelse.

21. spørsmål: Hvilken innflytelse vil den kommunistiske samfunnsorden ha på familien?

Svar: Den vil gjøre forholdet mellem de to kjønn til et rent privat forhold, som bare angår angjeldende personer og som samfunnet ikke har noe med at blande sig opp i. Dette kan den gjøre, fordi den opphever privateiendommen og oppdrar barna i fellesskap og derved tilintetgjør det nåværende ekteskaps dobbelte grunnlag: Kvinnens avhengighet av mannen og barnas av foreldrene, som følge av privateiendommen. I dette ligger også svaret på de hypermoralske spissborgeres skrik mot det kommunistiske kvindefelleseie. Kvindefelleseiet er et forhold, som helt og holdent tilhører det borgerlige samfunn, og som nå tildags fullt ut består i form av prostitusjonen. Men prostitusjonen beror på privateiendommen og faller med denne. Den kommunistiske organisering opphever derfor kvinnefelleseiet istedenfor å innføre det.

22. spørsmål: Hvordan vil den kommunistiske organiseringa forholde sig til de bestående nasjonaliteter.

(Svar mangler. Kfr. manifestet side 44.)

23. spørsmål: Hvordan vil den forholde: sig til de bestående religioner?

(Svar mangler. Se manifestet side 45-46.)

24. spørsmål: Hva er forskjellen på kommunister og sosialister?

Svar: De såkalte sosialister deler sig i 3 klasser. Den 1. klasse består av det feudale og patriarkalske samfunns tilhengere, som etterhvert er blitt tilintetgjort og daglig tilintetgjøres av storindustrien og av verdenshandelen, og som begge er skapt av det borgerlige samfunnssystem. Denne klasse trekker den slutning av nåtidas onder, at det feudalpatriarkalske samfunn igjen må opprettes, da dette var fri for disse onder. Alle deres forslag går direkte eller indirekte ut på å nå dette mål. Denne klasses reaksjonære sosialister vil til tross for sin tilsynelatende deltakelse og hete tårer over proletariatets elendige stilling, likevel alltid bli energisk angrepet av kommunistene.

Fordi:

De tilstreber noe rent umulig.
De søker å gjenopprette aristokratiets, laugsmestrenes og manufakturens herredømme, med deres følge av eneveldige eller icudale konger, embedsmenn, soldater og prester. Et samfunn som visstnok var fri for det nåværende samfunns misforhold,men som istedet medførte minst like mange andre onder, og ikke engang bød noen utsikt til befrielse for de undertrykte arbeidere Gjennom en kommunistisk organisering.
De avslører sine virkelige hensikter hver gang proletariatet blir revolusjonært og kommunistisk, idet de øyeblikkelig allierer sig med borgerskapet imot proletarene.

Den 2. klasse består av det nåværende samfunns tilhengere, men de iøynefaldende onder har vakt bekymringer for dette samfunns fortsatte beståen. De strever derfor etter å beholde det nåværende samfunn, ved å oppheve de store ulempene som er forbundet nettopp med dette samfunnet. For å oppnå dette foreslår de rene, skjære veldedighetsforholdsregler, og storartede reformsystemer, som under påskudd av å reorganisere samfunnet likevel vil beholde det nåværende samfunns grunnlag og dermed det eksisterende samfunn. Disse borgerlige sosialister må derfor stadig bekjempes av kommunistene, fordi de arbeider for kommunismens fiender og forsvarer det samfunn som kommunistene nettopp vil styrte. Endelig består den 3. klasse av de demokratiske sosialister, som er enige i flere av de spørsmå som er nevnt under de 18 angitte forholdsregler, på samme måte som kommunistene. Men hos dem, ikke som overgangsmidler til kommunismen, men som forholdsregler tilstrekkelige nok til å oppheve elendigheten og til å få de nåværende onder til å forsvinne. Disse demokratiske sosialister er enten proletarer, som ikke er tilstrekkelig opplyst om betingelsene for sin klasses frigjøring, eller småborgernes representanter, en klasse som på mange vis har de samme interesser som proletariatet. Kommunistene vil derfor i handlingens øyeblikk søke å forene sig med disse demokratiske sosialister og må momentant føre en felles politikk med dem, om disse ikke trer i det herskende borgerskapets tjeneste og angriper kommunistene. Deres felles handlemåte utelukker derimot ikke diskusjon om de punktene som skiller dem.

25. spørsmål: Hvordan forholder kommunistene sig til vår tids øvrige partier?

Svar: Forholdet er forskjellig i de forskjellige land. I England, Frankrike og Belgia, hvor borgerskapet hersker, har kommunistene foreløpig felles interesse med de forskjellige demokratiske partier. Og om deres foreslåtte sosialistiske forholdsregler nærmer sig kommunistenes, dvs. jo tydeligere og mere bestemt de ivaretar proletariatets interesser og dess mere de støtter sig på disse. F.eks. i England står arbeidere som består av chartister, mye nærmere kommunistene enn de demokratiske småborgere eller de såkalte radikale. I Amerika, hvor den demokratiske forfatning er innført, må kommunistene holde sig til det parti, som vender denne forfatning mot borgerskapet og søke å benytte den i proletariatets interesse, det vil si, til de agrariske nationalreformers. I Schweiz er de radikale, selv om de ennå er et temmelig blandet parti, likevel de eneste kommunistene kan innlate sig med, og av disse er waadtlænderne og genferne de mest framskredne. Endelig i Tyskland går kampen mellem borgerskapet og det absolute monarki. Men da kommunistene ikke kan regne med den avgjørende kamp mellem sig og borgerskapet før borgerskapet er blitt den herskende klasse, ligger det i kommunistenes interesse å hjelpe borgerskapet til makten så snart som mulig, for deretter så snart som mulig å styrte det igjen. Kommunistene må derfor overfor regjeringen alltid ta parti for det liberale borgerskap, men absolutt vokte sig for at dele borgerskapets selvbedrag eller tro på deres forføreriske forsikringer om de fantastiske følger, som borgerskapets seier vil få for proletariatet. Den eneste fordel som borgerskapets seier vil by kommunistene, er for det første: forskjellige konsesjoner som vil lette kommunistenes forsvar av diskusjonene og utbredelsen av sine grunnsetninger og dermed proletariatets forening til en fast, kampberedt og organisert klasse. Og for det andre: vissheten om at fra den dag de absolutte regjeringer faller, kommer turen til kampen mellem borger og proletar. Fra den dag vil kommunistenes partipolitikk være den samme som i de land, der borgerskapet allerede hersker.

Kjære leser!

Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.