Kvinnefrigjøring krever revolusjon – knus kapitalismen!

Av en aktivist for TFM

Kampen for kvinnefrigjøring er uløselig knytta til kampen for kommunisme, gratulerer med 8. mars, den internasjonale kvinnedagen.

I dagens verden blir kvinner undertrykt som kjønn. Her i Norge vises det blant annet gjennom lavere inntekt blant kvinner og en kultur der kvinner nedvurderes sterkt. Derfor støtter vi og deltar i dagens kvinnekamp – både mannlige og kvinnelige medlemmer hos oss.

8. mars for revolusjon og kommunisme

Kommunisten Clara Zetkin foreslo å gjøre 8. mars til internasjonal kampdag på en arbeiderkongress i 1910. Forslaget satte arbeiderkvinnenes kamp for revolusjon og sosialisme på dagsorden. Og 8. mars i 1917 ble i Russland et forspill til Oktoberrevolusjonen.

8. mars er ikke en kvinnedag for blomster, konfekt og gaver. Det er ikke en valentinsdag nummer to. 8. mars er fremdeles en dag for opprør. Mao Zedong sa: Kvinnene holder halve himmelen oppe.

Dagens verden er ingen himmel for flertallet av jordas mennesker. For milliarder av mennesker kan store deler av livet være et sant helvete. Men forutsetningene for menneskehetens frigjøring finnes. Det som står i veien er kapitalismen.

Kvinnekamp er klassekamp

Men kvinneundertrykkinga rammer langt fra alle kvinner likt. Rike kvinner kan kjøpe au pair og vaskehjelper til seg sjøl og privatskoler til ungene sine. De har høye inntekter som gir økonomisk sjølstendighet og frihet innafor kapitalismens rammer.

For mange kvinner er situasjonen likevel helt annerledes. De fattige, lavtlønte, innvandrerkvinner og arbeiderkvinner kjenner undertykkinga på kroppen. Deres kamp er klassekamp, våre venner i denne kampen er ikke rike kvinner som Celina Midelfart.

De viktigste kvinnekravene i dag er krav som

• Rett til å jobbe heltid, ingen tvungen deltid
• Kortere arbeidsdag uten å gå ned i lønn
• Høyere lønn for de lavtlønte

Også menn i arbeiderklassen tjener på disse kravene. Derfor må arbeidende kvinner og menn stå sammen.

Full kvinnefrigjøring krever revolusjon

Dagens kvinneundertrykking muliggjøres av kapitalismen. Dette er et system hvor noen få gjør seg rike på andres arbeid, noe som skaper fattige og rike. Kapitalismen finner stadig nye måter å splitte og undertrykke folk på.

I et klassesamfunn vil mange sparke nedover istedenfor oppover. De største kapitalistene og staten deres tyner på de små kapitalistene og sine arbeidere. De små kapitalistene tyner sine ansatte arbeidere. Noen hvite arbeidere spytter etter mørkhuda arbeidere. Og alt for mange arbeidermenn tråkker på arbeidende kvinner. Systematisk skeivhet og utsuging fører til systematisk undertrykking.

Kvinneundertrykkinga kan ikke forsvinne uten at kapitalismen blir knust. I dagens verden er kapitalismen et system som dreper millioner og slavebinder milliarder. De som rammes hardest er arbeidende og fattige kvinner i de fattigste landene.

Den norske staten er en kapitalistisk stat som deltar for fullt i kapitalistenes kriger, undertrykking og utsuging. RKU og Tjen folket organiserer folk for å knuse dette systemet og denne staten og sette arbeiderklassen sitt herredømme istedet. Dette er en forutsetning for full kvinnefrigjøring som bare kan realiseres med kommunismen.

Vi er ikke feminister

Tjen folket og RKU er for kvinnekamp. Vi kaller oss likevel ikke feminister. Feminisme blir av mange oppfatta som at man mener kvinner skal ha samme verdi og samme rettigheter som menn. Dette er nesten alle for i teorien – både Siv Jensen og Jens Stoltenberg kaller seg feminister. Hvis nesten alle politiske retninger kan kalles feministiske, trenger vi ikke det ordet for å beskrive hva vi står for.

Feminisme kan også brukes mer snevert om en bestemt ideologisk retning som setter motsigelsen mellom kjønnene over alt annet. For dem blir forholdet mellom kvinner og menn som kjønn, noe som overskygger alle andre forhold – som forholdet mellom imperialistiske land og undertrykte nasjoner, eller mellom borgerskapet og arbeiderklassen.

Enkelte radikale eller røde feminister likestiller kvinnekampen og klassekampen. De kaller seg “feminister og sosialister” og ser på dette som to sider av samme sak. De har dermed en feil analyse av kapitalismen og imperialismen. Selv om arbeiderklassens kvinner, og verdens fattige kvinner, er enda hardere undertrykka av kapitalismen enn menn i samme klasse, kommer kapitalistenes rikdom og makt fra hele arbeiderklassens arbeid. Plyndringen av de fattige landenes ressurser er like mye plyndring av menn som kvinner i disse landene.

Hovedmotsigelsen er ikke mellom kvinner og menn

Den grunnleggende motsigelsen i dagens system går ikke mellom kvinner og menn, men mellom den samfunnsmessige produksjonen og den private tilegnelsen, altså mellom arbeid på den ene sida og kapitalen på den andre sida. Denne grunnleggende motsigelsen viser seg ikke gjennom kjønnsforskjellen på menn og kvinner, men gjennom klassekampen mellom arbeiderklasse og borgerskap. Borgerskapets kvinner er også borgerskap og de er også en del av fienden for oss som jobber for et klasseløst samfunn. Og det gir ingen mening å regne dem som en del av et undertrykt kollektiv bare fordi de er kvinner.

Sjølutnevnte sosialister og feminister har som regel ikke forstått kapitalismens vesen og enda mindre hvordan man kan avskaffe dette råtne systemet og erstatte det med et menneskelig samfunn.

I beste fall er feminismen en utilstrekkelig men stort sett god bevegelse som kan rette på noen av de store skeivhetene fra tusenvis av år med kvinneundertrykking. Men de kan aldri føre til virkelig frigjøring. I verste fall står sjølutnevnte feminister på borgerskapets side i undertrykkingen av verdens fattige og arbeidende kvinner. Bare i et klasseløst kommunistisk samfunn gir det mening å snakke om virkelig frihet for alle mennesker. Vi kommunister kan alliere oss med feminister i enkelte spørsmål og kamper, men så lenge kapitalismen består vil den avle økonomisk, politisk og sosial undertrykking. Den vil utnytte forskjellene på menn og kvinner og den vil avle systematisk diskriminering av kvinner. Og så lenge kvinner føder barn og er fysisk svakere enn menn i gjennomsnitt, vil det være rom for undertrykking i et kapitalistisk samfunn der individualismen, egoismen og konkurransen dyrkes, og der målet for produksjonen er maksimal profitt uansett menneskelige offer.

Tjen folket og RKU kaller oss ikke feminister, men vi er de mest konsekvente forkjemperne for reell kvinnefrigjøring.