Målet til kommunister er å skape et kommunistisk samfunn. Kommunisme betyr at alle viktige ressurser og redskaper eies av fellesskapet.
Kommunisme betyr at alle er en del av fellesskapet, at alle bidrar etter evne og får etter behov.
Kommunisme er en måte å organisere mennesker på. En form for samfunn, en organisasjonsmetode, som bygger på at kollektiver er bra for mennesker. Kommunismen er kollektivisme og vil løse flest mulig oppgaver kollektivt. Motsatsen er individualisme – en tenkning og en metode der hvert individ har ansvar for seg selv. Kommunisme betyr at man har ansvar ikke bare for seg selv, men også for helheten. Det betyr at hver enkelt har ansvar for andre mennesker, og det betyr at andre også har et ansvar for hver enkelt.
Kommunisme er menneskelig
Kommunisme er ikke noe som Marx eller andre kommunister har funnet opp. Kommunisme er en form for organisering som mennesker alltid har benyttet seg av i større eller mindre grad. Men det Marx oppdaget, var at hele samfunnet kan organiseres slik fordi kapitalismen har utviklet teknologi og redskaper til et så avansert nivå, at gjennom fellesskapet kan alle mennesker få det de trenger for å leve.
Selv om kommunisme er logisk og passer bra til et flokkdyr som mennesket, er det ikke slik at vi tenker og handler kommunistisk av oss selv. Det er ikke slik at mennesker har et kommunistisk gen eller en kommunistisk sjel. Alle mennesker har følelser som av og til bryter med det som er bra for fellesskapet. Dette misbrukes av noen til å påstå at kommunisme bare kan fungere om alle mennesker blir â€perfekteâ€. De sier at kommunisme er en god tanke, men at den ikke kan fungere i virkeligheten.
Kommunisme fungerer i praksis
Denne tanken har ikke dukket opp av seg selv. Dogmet â€kommunisme er en fin teori men fungerer ikke i praksis†blir gjentatt og gjentatt i all antikommunisme. Men er det virkelig slik, at om mennesker har egoistiske følelser, så vil kommunisme ikke fungere? Er det virkelig slik at et samfunn der egoismen slippes fri vil fungere bedre enn et der den tøyles? I et kapitalistisk samfunn kan noen tjene penger på andres lidelse. Faktisk vil kapitalismen ikke bare belønne dem som blir rike på at andre lider, systemet vil straffe dem som bruker overskuddet på å hjelpe andre fremfor å hjelpe seg selv og sin bedrift. Dette er roten til at millioner av barn fortsatt dør av sult hvert år. Dette er ikke et system som â€fungerer i praksisâ€.
Kommunisme forutsetter ikke perfekte mennesker. Perfekte mennesker finnes ikke. Når man i Sovjetunionen snakket om â€det sosialistiske mennesketâ€, var det ikke perfekte superindivider de så for seg. Et kommunistisk menneske er en del av et kollektiv og løser problemer og oppgaver som en del av kollektivet. Også såkalt â€personlige problemer†kan finne sin løsning i fellesskapet.
I det meste av menneskehetens historie, og i de fleste samfunn i dag, har mennesker dannet sterke kollektiver for å overleve. I urtiden var det stammen. I de fleste av dagens samfunn støtter folk seg tungt på familien eller uformelle fellesskap. I de mest moderne kapitalistiske samfunnene brytes kollektivene opp. I stedet ser vi to tendenser som forsterker hverandre – individualisme og institusjonalisme. På den ene siden skal hvert voksne individ klare seg selv og det er bygget opp et voldsomt ideologisk press rundt â€suksessâ€, â€karriereâ€, â€sunn livsstil†og â€være sin egen lykkes smedâ€. Den typisk amerikanske kulturen blir mer og mer typisk vestlig og også typisk norsk. På den andre siden blir problemene mer og mer institusjonalisert. De individene som ikke klarer seg selv – barn, eldre, syke, fattige osv. – institusjonaliseres. Disse individene føres inn i barnehager, skoler, eldresenter, sykehjem, NAV og en voksende flora av statlige og halvstatlige institusjoner.
Kapitalisme betyr individualisme og institusjonalisering
Kapitalismen presser fram både individualisme og institusjoner. Institusjonene er fremmedgjorte kollektiver. Det er kollektiver som mennesker presses til å være en del av, men der de er fremmede fra beslutningene. Akkurat som i en fabrikk der fabrikkeieren eier og arbeideren arbeider, så ligger makta over institusjonen ikke i hendene på de institusjonaliserte. Makta kommer gjennom læreplaner og sentrale bestemmelser, gjennom budsjettrammer ovenfra, og delegeres til en viss grad til ansatte ledere og byråkrater. I stedet for å styrke kollektivismen, vil slike institusjoner dyrke individualismen. De vil dyrke _brukeren_ med sine individuelle rettigheter, og løse denne opp i en masse av individer som hver står mer eller mindre alene overfor institusjonen.
Motsatsen til individualismen og institusjonaliseringen er sterke menneskelige kollektiver. Kommunistiske kollektiver er menneskelige fellesskap der man ikke fremmedgjøres til en avmektig _bruker_, men der man er en deltager på lik fot med andre. Derfor sier vi at kommunister vil at arbeidere og undertrykte skal gripe etter makta, over alt og hele tida. Å stå sammen med andre og gripe etter makta, å bygge sterke kollektiver, er i tråd med kommunismens teori og praksis. Dette må ikke, bør ikke, kan ikke vente til en fjern framtid.
Vi trenger sterke kollektiver ikke perfekte individer
Overalt der det finnes kapitalisme, vil sterke menneskelige kollektiver møte motstand og forsøk på å bryte dem opp. Derfor er et helt samfunn gjennomsyret av menneskelig fellesskap kun mulig der det ikke finnes kapitalisme. Men et samfunn uten kapitalisme kan ikke bygges ut av løse lufta. De fleste mennesker vil ikke gripe et alternativ som bare er vakre tanker. Kirkens ledere forsto dette og bygget enorme katedraler spekket med utsmykninger. Det var enklere å tro på himmelriket og kirkens betydning når man som fattig bonde hører evangeliet midt i et kunstverk av en kirke.
Kommunister trenger ikke katedraler, men vi trenger håndfaste eksempler på at kommunismen er overlegen kapitalismen. Folkelig kamp, folkets egen organisering, kommunistiske kollektiver her og nå, hvor utilstrekkelige og lite perfekte de måtte være – det er våre fresker av og vår port inn til en annen framtid.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.