Vi mener at et parti er nødvendig for å organisere og lede en sosialistisk revolusjon. Men hva slags parti?
Tjen Folket arbeider for å etablere et kommunistparti i Norge. Vi mener at et slikt parti må bruke marxismen-leninismen-maoismen (MLM) som veiledning til handling og organisere seg som et kaderparti.
MLM har en partimodell som bryter med andre måter å organisere partier på. De vanlige borgerlige partiene er valgpartier. De er bare organisert for å samle stemmer til sine politikere. Et kommunistparti har helt andre oppgaver, og må derfor organiseres på en annen måte.
Partiet som ledelse
Siden Marx har kommunistene villet være de mest målbevisste innafor arbeiderbevegelsen. En forutsetning for dette var teoretisk innsikt i hvordan arbeiderklassen må organisere seg for å avskaffe kapitalismen. Kommunistenes Forbund, der Marx var med, organiserte seg med sikkerhetspolitikk.
Reformismen i arbeiderbevegelsen har derimot omfavnet ”massepartiet” som organisatorisk linje. Fra mensjevikene i Russland til Det Norske Arbeiderparti, har disse vært mot å stille krav til medlemmer verken om aktivitet og deltagelse eller politisk skolering.
Mao sier folk kan deles i tre – de relativt mest aktive, de relativt mellomliggende og de relativt tilbakeliggende. Et kommunistparti må først og fremst være en organisasjon av de mest aktive. De relativt tilbakeliggende vil ikke gå i spissen for bevegelsen, men heller dilte etter andre.
Oppgaven med å organisere de breie massene er også partiets oppgave – men verktøyet partiet må bruke til dette er revolusjonære enhetsfronter. Et eksempel fra i dag er Fillippinenes Nasjonaldemokratiske Front (NDFP) – en paraplyorganisasjon for revolusjonære masseorganisasjoner på Fillippinene – under ledelse av kommunistpartiet.
Enhetsfronten er en metode for å organisere massene og forene alle som kan forenes til kamp mot den felles fienden. I enhetsfronten finner vi også kimene til en ny stat, slik Russlands arbeiderråd, bonderåd og soldatråd ble grunnlaget for den nye sovjetstaten. For å gi disse masseorganisasjonene en retning trengs en målbevisst ledelse; et kommunistisk parti.
I partier som ikke er kaderpartier, der de fleste er passive medlemmer, blir det uansett en elite innad. De tillitsvalgte, byråkratiet og eventuelle parlamentarikere og regjeringsmedlemmer, vil bli et ”parti i partiet”. Om målsetningen er å motvirke elitisme så er ”massepartiet” en dårlig modell. Er man i tvil kan man se på Arbeiderpartiets utvikling.
Partiet må tilføre bevissthet
Kommunister mener arbeiderklassens politikk må utformes ved hjelp av vitenskaplige metoder, ikke ved følelser eller fordommer. Gjennom sanser kan vi danne oss et bilde av verden, men dette vil alltid være ufullstendig og overfladisk, ja ofte helt feil. Lenge trodde man sola gikk rundt jorda, fordi det er slik det ser ut herfra, fra vår posisjon på jorda.
Lenin mente at arbeiderklassen på grunn av sin posisjon i produksjonen, spontant ville utvikle bevissthet om at det er lurt å stå sammen og organisere seg. Men dette var fagforeningsbevissthet og ikke bevissthet om nødvendigheten av sosialismen. Den sosialistiske bevisstheten ble tilført arbeiderklassen ”utenfra” fra sosialistiske intellektuelle, der Marx og Engels var de fremste.
Marxismen er en praktisk filosofi som hevder at all virkelig kunnskap har rot i praksis, men før denne praksisen skaper virkelig innsikt så må den vurderes vitenskaplig. For eksempel må man studere svært mange praksiser – fordi én erfaring alltid er ensidig og begrensa, og vil derfor føre til begrensa og ensidige konklusjoner. Og man må forkaste de forestillingene som ikke holder vann. En forutsetning for å lære noe, er å sortere vekk mange feilaktige inntrykk og tanker.
Lenin mente at tilførelsen av bevissthet ikke skulle være en oppgave for grupper av intellektuelle, men et parti der industriarbeidere og intellektuelle organiserte seg sammen, studerte sammen og utvikla politisk taktikk og strategi i et kampfellesskap. Om et slikt parti hadde dype røtter blant massene, kunne det gi mange en innsikt i nødvendigheten av sosialisme.
Alle folk har et hverdagslivsperspektiv. Alle har sine egne erfaringer og tanker som er viktige for seg. Disse kan ikke erstatte en vitenskaplig forståelse av verden. De gir innsikt i hvordan man opplever samfunnet sjøl, men ikke hvordan samfunnet oppleves av andre eller hvordan det faktisk er. Og undertrykking i seg sjøl gir ikke innsikt i hva som må til for å fjerne undertrykking. Tvert om: mange undertrykte lærer å bøye nakken og holde kjeft, fordi dette er tryggere på kort sikt.
Kampmoralen, strategien og framtidsperspektivene må komme fra et annet sted; fra et kommunistisk parti. Og partiet kan bare utvikle dette om medlemmene er aktive og studerende folk. Det er ikke tilfeldig at studiene i de sosialdemokratiske partiene raskt ble noe for eliten av tillitsvalgte og ikke for ”fotfolket” i partiene.
Partiet som revolusjonær generalstab
Kapitalismen kan bare avskaffes hvis arbeiderklassen tar makta fra borgerskapet. Det kan den bare gjøre om den ødelegger borgerskapets viktigste redskap for å utøve makt; staten. Det er umulig og nesten utenkelig at dette skulle skje gjennom reformer der arbeiderklassens parti vant fram gjennom valg og avstemminger i parlamentet innafor den samme staten.
Denne strategien, reformismen, har vist igjen og igjen at den ikke fører til sosialisme. Arbeiderpartiet har hatt regjeringsmakt i lange tider og resultatet er et av verdens mest kapitalistiske land som plyndrer og kriger for profitt i de fattigste verdensdelene.
Mot dette setter vi innsikten om at politisk makt vokser ut av geværløpet og at arbeiderklassen må kjempe for å kunne gripe makta. Det krever langvarig revolusjonær folkekrig. Et kommunistisk parti må derfor ikke bare være en politisk ledelse, men en revolusjonær generalstab. Uten dette er det ikke mulig for arbeiderklassen å ta makta.
Borgerskapet har sine generalstaber – de har NATO, politidirektorat, forsvarsstab, forsvarskommando, forsvarsminister og forsvarsdepartement. De har også et overvåkingsapparat i PST og Forsvarets etterretning, samt samarbeid med andre lands etterretningstjenester. De har gjennom det meste av 1900-tallet og fram til våre dager, brukt enorme ressurser på å overvåke og sabotere statens politiske fiender.
Staten og dens mange redskaper for overvåking, undertrykking og vold har som viktigste oppgave å forsvare det politisk-økonomiske status quo. De skal forsvare dem som har makta i dag, deres system, deres eiendom og deres lover.
Det er med andre ord sånn at revolusjonære møter undertrykking og at en sosialistisk revolusjon ikke kan være et teselskap. En revolusjonær ledelse kan altså ikke organiseres som en teklubb. Kommunistpartiet må organiseres for kamp og for illegalitet, fordi et virkelig revolusjonært kommunistparti må møte undertrykking og forfølgelse.
Derfor må kommunistene praktisere en form for sikkerhet og gjøre det vanskeligere å overvåke partiet og medlemmene. Det må føre radikale kamper med radikale midler, ikke bare bevege seg innenfor rammene av det godtatte. Det må kjempe og utfordre, ikke tilpasse seg systemet. Det revolusjonære er ikke bare en politisk teori, det må også vises i praksisen til og organiseringa av partiet.
For å oppsummere – et kommunistisk parti må være et kaderparti, et kjempende parti, fordi det har tre helt særegne oppgaver:
- Partiet skal bli en ledelse, en fortropp for arbeiderklassens bevegelse, og ikke et haleheng for denne.
- Partiet skal tilføre den vitenskaplige sosialismen, en revolusjonær bevissthet, til proletariatet og massene.
- Partiet skal være en generalstab for å etablere proletariatets politiske makt gjennom langvarig folkekrig.
Et kaderparti er ikke et elitistisk parti
Kommunistpartiet av MLM-typen kalles et kaderparti – som motsetning til ”massepartiet” som ikke stiller spesielle krav til medlemmene. Men det er en farlig politisk feil om dette blir en form for borgerlig elitisme. Borgerskapet fremmer idealer om sterke enkeltindivider og om førere. De framstiller massene som sauer som må gjetes.
Dette er fremmed for MLM og Maos masselinje. Vi sier at massene er de virkelige heltene. Når Mao deler massene i tre, så deler han ikke etter elitens idealer om styrke eller mentale evner, men han deler etter hvor relativt aktive og revolusjonære de er.
Et kommunistisk kaderparti stiller krav til medlemmer om aktivitet, lojalitet og deltagelse, men utover dette må det ikke bli en klubb for en spesiell type veltilpassa folk. En rekke ML-partier i vesten på 60- og 70-tallet stilte krav om kort hår og formell klesstil, noen dyrka ideal om ekteskap og ”revolusjonær kjernefamilie” og noen, som RCP i USA, gikk så langt som å forby medlemmer å leve som homofile(!). Sexisme og homofobi har blitt rettferdiggjort med borgerlige normer om hva ”folk flest” liker eller ikke liker og hva som er ”vanlig”. Dette er ikke proletær ”masselinje”. Det er borgerlig sjåvinisme.
Kaderpartiet er ikke for én type folk, eller for de særskilt begava superproletarer. Mao formulerte denne innsikten da han sa:
”Massene er de virkelige heltene. Sjøl er vi ofte barnslige og uvitende, og uten denne forståelsen er det umulig å tilegne seg den enkleste kunnskap.”
Et kaderparti må være en form for lederkollektiv, ikke såkalt sterke individer. Det vil lede ikke gjennom medlemmenes fantastiske individuelle evner, men gjennom en vitenskaplig politisk linje, gjennom organisatorisk styrke og gjennom revolusjonær entusiasime, aktivitet og målbevissthet.
Noen sitater om partiet
Våre egne uthevinger.
Marx og Engels
”Kommunistene er altså i praksis den mest målbevisste og pådrivende delen av arbeiderpartiene i alle land; de har framfor den øvrige massen av proletariatet en teoretisk innsikt i betingelsene for, forløpet og de allmenne resultatene av den proletariske bevegelsen. Kommunistenes nærmeste mål er de samme som de øvrige proletariske partienes: Å konstituere proletariatet til en klasse, styrte borgerskapets herredømme, proletariatets erobring av den politiske makta.”
Fra Det kommunistiske manifest
Lenin
”Den politiske klassebevissthet kan bare tilføres arbeideren utenfra, dvs., fra et område utenfor den økonomiske kamp, utenfor den sfære som består av arbeidernes forhold til arbeidsgiverne.”
Fra Hva må gjøres?
”For deltakelse i vår bevegelse må det eneste alvorlige organisatoriske prinsipp være: den strengeste konspirasjon, det strengeste utvalg av medlemmer, utdannelse av yrkesrevolusjonære. Når først disse egenskaper er til stede, vil noe langt større enn «demokratisme» være sikret: full kameratslig tillit mellom de revolusjonære.”
Fra samme sted.
Stalin
”Jeg har allerede behandlet vanskelighetene i arbeiderklassens kamp; de kompliserte forholdene i kampen, om strategi og taktikk, om reserver og manøvrering, om angrep og retrett. Disse forholdene er ikke mindre kompliserte, heller tvert om, enn forholdene i krig. Hvem kan se klart i disse forholdene, og gi riktig veiledning til millioner av proletarer? Ingen hær i krig kan klare seg uten en erfaren generalstab, hvis den ikke vil bli dømt til nederlag. Er det ikke klart at proletariatet enda mindre kan unnvære en slik generalstab, hvis det ikke ønsker å å bli slukt av sine dødsfiender? Men hvor er denne generalstaben? Bare det revolusjonære proletariatets parti kan tjene som denne generalstaben. Uten et revolusjonært parti er arbeiderklassen en hær uten generalstab.”
Oversatt fra Foundations of Leninism
Mao
“Et disiplinert parti bevæpna med den marxist-leninistiske teorien, som bruker metoden med sjølkritikk og er knytta til folkets masser; en hær under et slikt partis ledelse; en samla front av alle revolusjonære klasser og alle revolusjonære grupper under ledelsen av et slikt parti – dette er de tre viktigste våpnene som vi har brukt til å beseire fienden.”
Oversatt fra Quotations from Mao Tse Tung
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.