Politikk foran økonomi

Tjen Folket har blitt kritisert for å fokusere for mye på politiske, sosiale og kulturelle spørsmål og for lite på økonomi og klasse.

Vi mener for det første at kritikken ikke stemmer helt, fordi kamp om økonomi og klasse ofte konsentreres i politiske og sosiale spørsmål. For det andre er det åpenbart at vi ikke har krefter til å jobbe med alle spørsmål. Derfor kan vi alltid, og det vil skje uansett hvor store vi blir, bli kritisert for å velge ”feil” saker. Vi kommer aldri til å klare å jobbe konsentrert med alle spørsmål, derfor må vi velge. Og en del av de sakene vi må velge vekk kommer til å være viktige spørsmål vi gjerne skulle jobba mer med.

Vi må prioritere

Tjen Folket har på våre nettsider kommentert svært mange forskjellige spørsmål. Vi har skrevet artikler og hefter om kapitalismens økonomi og krisene den fører til. Vi har skrevet om imperialisme og skatter og streiker og miljøkrisa. Men det er to spørsmål vi har prioritert svært høyt, nemlig

• kamp mot norsk imperialisme og Norges kriger
• og arbeidet mot fascisme og rasisme

Det er helt bevisst fra vår side å prioritere noen saker høyere enn andre. Ikke fordi de i seg sjøl er viktigere enn alt anna, men fordi bare konsentrert og langsiktig arbeid kan gi skikkelige resultater.

Men er disse spørsmålene ”bare” politiske eller sosiale? Vi mener at norsk imperialisme i aller høyeste grad er uttrykk for klasse og økonomi. Norsk imperialisme er et politisk-militært uttrykk for kapitalistklassens økonomiske interesse av å bre seg utover i verden. Sammen med norske bombefly og bakketropper, kommer Statoil, Statkraft, Telenor og andre norske storselskaper.

Med Lenin mot økonomisme

Lenins klassiske bok Hva må gjøres? er et oppgjør med økonomismen. Økonomismen er en tendens i arbeiderbevegelsen til å bare fokusere på økonomisk kamp – kamp for lønn, velferd og rettigheter på arbeidsplassen – og som ender opp med å begrense seg til fagforeningskamp. Mot dette setter Lenin den allsidige politiske kampen og avsløringa av staten og borgerskapet. Han skriver:

Den politiske klassebevissthet kan bare tilføres arbeideren utenfra, dvs., fra et område utenfor den økonomiske kamp, utenfor den sfære som består av arbeidernes forhold til arbeidsgiverne.

Og han skriver at:

_idealet for enn sosialdemokrat (kommunist, red. anm.) ikke bør være en fagforeningssekretær, men en folketribun, som er i stand til å reagere på alle former for vilkårlighet og undertrykking, hvor de enn måtte forekomme, hvilket lag eller hvilken klasse de enn rammer, som er i stand til å samle alle disse foreteelser i et eneste bilde av politivold og kapitalistisk undertrykking, som er i stand til å utnytte enhver småting til å legge fram sin sosialistiske overbevisning og sine demokratiske krav for alle, til å forklare alle og enhver den verdenshistoriske betydning av proletariatets frigjøringskamp. _

Og:

Arbeiderklassens trade-unionistiske politikk er nettopp arbeiderklassens borgerlige politikk.

Politisk kamp over økonomisk kamp

I artikkelen En gang til om fagforeningene (engelsk) skriver Lenin:

Jeg sa igjen i min tale at politikk er et konsentrert uttrykk for økonomi, fordi jeg tidligere hadde hørt at min ”politiske” tilnærming ble skarpt kritisert på en måte som er inkonsekvent og utillatelig for en marxist. Politikk må settes foran økonomi. Å argumentere for noe annet er å glemme marxismens ABC.

Å sette politikken først, å prioritere såkalte ”politiske” spørsmål foran såkalte ”økonomiske”, er altså i tråd med Lenins anbefalinger. Spørsmålet om statsmakta og hva borgerskapet bruker denne til, er svært viktige for å avsløre kapitalismen. Vi kan ikke avsløre kapitalismens grusomheter ved å dilte etter fagforeningskampen, men bare ved å løfte blikket og se på imperialismen som verdenssystem. Og spørsmålet om rasisme er en demokratisk kamp som angår svært mange, og som også lett kan brukes til å avsløre råttenheten ved dette systemet.

Det viktigste er å utvikle rød organisering

Men det viktigste spørsmålet både på Lenins tid og i vår tid, er å utvikle arbeiderklassens egen revolusjonære politikk og egen revolusjonære organisering. Denne utvikler seg aldri spontant fra klassekampen, men må organiseres bevisst for revolusjon. Vi må bygge rød makt og kommunistisk organisering skritt for skritt. Det vil med nødvendighet bety at man i starten er relativt små, at man mangler allsidig politikk på alle viktige områder, at man ikke er til stede i alle deler av arbeiderklassen eller i alle kamper. Det vil også si å holde fast på prioriteringer sjøl om det er fristende å skyve dem til side for mer populære kamper eller ”nye saker” eller saker som tilsynelatende er mer ”typiske” kommunistiske (streik, fagforeningsarbeid) enn antiimperialisme og antirasisme.

Alternativet er å aldri utvikle sin egen praksis og sin egen organisasjon, men ende opp med å dilte etter andre og kommentere begivenhetene som skjer, uten sjøl å skape begivenheter.