Rød kultur mot kapitalistisk kultur

Hva er rød kultur, og hvordan formes kulturen av samfunnet vi lever i?

Dette er en av flere tekster relatert til parola: “Slå tilbake mot undertrykking! Knus maktas individualisme og søppelkultur!”. Tekstene vil bli publisert frem mot 1. mai.

1) Hva er kapitalisme?

Kapitalisme er et system for organisering av produksjon. Med kapitalistisk organisering produserer man varer for salg med overskudd slik at kapitalen til sjefene vokser. Ser vi på menneskehetens historie er kapitalismen relativt ny som system. Og det var først rundt 1900 at kapitalismen hadde blitt helt dominerende i hele verden.

Kjerna i kapitalismen er at en liten klasse – borgerskapet – tjener seg rike på andres arbeid. Denne klassen av kapitalister og kapitalistenes nærmeste hjelpere (politikere, byråkrater, direktører, ledere) styrer produksjonen. De har makta over selskapene og de har makta over staten. Regjeringa er i deres lomme og jobber for å tjene deres interesser.

Kapitalismen går rundt fordi den drives framover av jakten på stadig mer overskudd, stadig mer profitt. Grunnen til at penger blir investert i produksjon, er for at investorene skal tjene mer penger. Med mer penger kan de investere enda mer penger – og tjene enda mer. Dette er motoren i hele systemet. De som ikke tjener penger taper i konkurransen. De blir mindre, skrumper inn, kjøpes opp eller går konkurs.

Å tjene penger er ikke et valg i kapitalismen. Det er det eneste alternativet for selskaper som skal overleve. Og de som har moralske skrupler taper konkurransen mot dem som går over lik for å tjene mer. Dette drivet er så sterkt at de dreper mennesker. Det er så sterkt at de tømmer havet for fisk og hugger ned regnskogen. Profittjaget er så altomfattende, at selv om «alle» vet at kloden vår kveles sakte, så klarer ingen å stoppe det så lenge systemet er kapitalistisk. Miljøtiltakene blir bare nye metoder for å tjene enda mer penger, og sånn bare øker investeringene i miljøødeleggelser.

Kravet om å tjene penger er så totalt, at hundrevis av millioner mennesker ikke får medisinene de trenger fordi legemiddelselskapene skal tjene på HIV og AIDS og kreft og ebola. De lar heller folk dø enn å tape penger.

Dette er vårt økonomiske, sosiale og politiske system i dag. Et system som fra topp til bunn har ett mål: mer profitt – koste hva det koste vil.

2) Hvorfor må kapitalismen avle en spesiell type kultur?

Karl Marx skrev allerede i 1848 at «Hvor det har fått herredømme, har borgerskapet ødelagt alle føydale, patriarkalske, idylliske forhold. Det har ubarmhjertig revet over de mangfoldige føydalbåndene som knyttet menneskene til sine naturlige foresatte og ikke latt noe annet bånd tilbake mellom menneske og menneske enn den nakne interesse, den følelsesløse “kontante betaling”.» og «Kort sagt har det i stedet for en utbytting hyllet i religiøse og politiske illusjoner satt en åpen, skamløs, direkte og naken utbytting.»

Poenget hans er at systemet før kapitalismen også var undertrykkende, men at kapitalismen fjerner kulturen som dekker til undertrykkinga med religion eller romantikk og tilbake står reine pengeinteresser. Kapitalismen dytter vekk de gamle gudene og skikkene, og tilbake står en «Gud» over alle andre: penger. Ikke bare penger i sin direkte betydning – penger som mynter, sedler og bankkort. Men penger i overført betydning – et middel til å bytte og berike seg sjøl.

Kapitalismen har skapt en annen kultur enn den gamle kulturen fra vikingtid eller middelalder. Det er ikke lenger storfamilien som står i sentrum, men enkeltindividet. Når kapitalismen vokser, så krymper ikke bare de gamle økonomiene men også den eldgamle kulturen. Og kapitalismens kultur vinner fram. En kultur der motoren er å tjene mer – akkurat som i økonomien.

Helt fra man er små barn så er fokuset karriere. Helt fra barnehage og barneskole skal barn lære å passe inn i «arbeidslivet» (kapitalismen). Man måles og presses som individ til å bli et sunt og produktivt individ. Dette er i tråd med kapitalistenes behov for arbeidskraft, men det er også i tråd med deres behov for å splitte folk. De vil at folk skal stå aleine mot sjefen. De vil ha elever og arbeidere og tjenere som er lydige og tenker mest på seg selv og sin karriere.

Kapitalistene trenger ikke å dyrke denne kulturen bevisst. Egoisme og individualisme er logisk i dette systemet. Det er egoistene og individualistene som «lykkes» best – og klatrer til topps i næringsliv og politikk. Man skal ikke misforstå deres evne til å tilpasse seg og snakke folk etter kjeften, er det samme som at de er gode lagspillere som setter fellesskapet først. De tenker på seg selv og sin lommebok før alt annet. Dermed får vi lovgivere – politikere – som lager skatteregler som alle andre må følge, men selv gjemmer pengene sine i skatteparadiser.

Kapitalismen bygger på produksjon, salg og kjøp av varer. Alt handler om varer. Og alt skal gjøres til varer. Alle de tingene som vanlige folk lagde sjøl for hundre år siden, kjøper man i dag fra kapitalistene i butikken. Det er fortsatt folk som lager disse – arbeiderklassen – men før de kan bruke dem, må de få lønn fra kapitalisten og gå på butikken og kjøpe dem. Der man før strikket og sydde egne klær, satte sine egne poteter, trakk sin egen fisk, melket og ystet og syltet og gravet – så slår man i dag en pinkode.

Alt er er til salgs – ikke bare ting og tank, men også liv og død. Og kropp og kjønn selges. Mennesker selges. Får man ikke kjøpt slaver i Norge, så kan man dra til fattige land og kjøpe seg tilgang til kvinner og barn der. Og har man penger trenger man ikke vaske sjøl, man kan ansette folk til å vaske for seg.

Og identitet er til salgs. «Hvem er du?» og «finn deg sjøl» leser vi – og da handler det om å kjøpe en stil. Et møbel, et klesplagg, en veske, en treningsbukse, et par sko, en frisyre, en utdanning, en musikksjanger og så videre. Selv forsøk på å ikke følge moten, blir mote (hipstere). Selv forsøk på å lage motkultur nedenfra, blir big business (hip hop).

Kulturen gjennomsyres av kapitalismens metode – kjøp billig, selg dyrt, dyrk deg selv, tråkk på andre. Det er logisk hvis man forstår samfunnet sånn som Marx, nemlig sånn at hvordan vi tenker følger av hvordan vi lever. Og hvordan vi lever følger hovedsaklig av hvordan vi produserer. Kapitalistisk produksjon avler kapitalistisk liv og kapitalistisk tenkning. Kapitalistisk økonomi må avle kapitalistisk kultur.

Grunnen til at produksjonen er så viktig er at vi mennesker må produsere for å leve – og vi må produsere sammen (i et samfunn). Vi er ikke en type dyr som klekkes ut av egg og så klarer seg sjøl resten av livet. Selv de «sterkeste» individer, trenger et samfunn. Selv polfarere og villmarksfolk tar med seg fabrikkproduserte glassfiberski, telt, spesialklær, primus og gjerne proviant. Vi kan ikke melde oss helt ut av alle form for samfunn. Og så lenge vi er en del av systemet, så er systemet en del av oss.

3) Hvem produserer kultur i dette samfunnet?

På et lavt nivå er alle mennesker produsenter av kultur. Hver gang vi snakker så utøver vi kultur (språk). Når vi tenker, tenker vi innafor kulturelle rammer. Når vi føler, ligger ofte kulturen vår til grunn for følelsene. Når vi føler oss krenket eller synes noe er urettferdig (eller rettferdig) er det preget av kultur. Når vi skriver gjør vi kultur. Når vi oppdrar barn så utøver vi kultur.

Men vi lever i et klassesamfunn. De på topp og de på bunn er ikke likestilt i kulturproduksjonen. Og noen mennesker jobber fulltid, ja bruker hele livet, på å sette standarden for kultur. Noen har all sin produktive virksomhet knytta til å påvirke vår felles kultur, eller kulturen til enkelte grupper. Deler av den såkalte «middelklassen» er de viktigste kulturprodusentene. Forfattere, musikere, sangere, spillprodusenter, journalister, prester, politikere, bloggere, kjendiser – de fleste av disse står i en mellomposisjon i samfunnet, mellom arbeiderklassen og borgerskapet. Og deres jobb er først og fremst å lage kultur.

Men hvem sin kultur er det de produserer og reproduserer? Tar de like mye fra arbeiderklassen som fra borgerskapet? Det er ikke noe problem for dem å ta kulturformer fra fattigfolk og arbeidere. Svært mange populærkulturer vokste først fram fra undertrykka folk. Vi ser det tydelig i musikken; blues, rock, punk, hip hop – alle har røtter i folkets egen kultur, spesielt blant de fattigste og mest undertrykka. Og vi ser det i klesstilene som oppsto som motkultur, men så ble populærkultur. Kulturprodusentene tar gjerne form nedenfra, men innholdet kommer som regel «fra oven».

Kulturprodusentene jobber nemlig som regel ikke for å tjene folket, men for å tjene penger – og for å tjene borgerskapet. Selv om de innbiller seg at de er fri, så er de fleste av dem avhengig av å selge sitt arbeid som en vare til kapitalister (eller til kapitalistenes stat). Og selv om de ønsker å være uavhengig av disse, så vil de likevel oppleve en sterkere innflytelse fra de med makt, enn fra de uten makt.

I all tid har herskerklassens kultur blitt betrakta som høyverdig kultur, som «finkultur». Før kapitalismen var denne kulturen eksklusiv for overklassen – Mozart spilte ved hoffet til kongen, ikke på torget i landsbyen. Men i kapitalismen er kultur blitt en vare som andre varer, og med kapitalismen har man fått redskapene til å spre hvilken kultur som helst til massene – gjennom radio og så TV og i dag internett. Men selv om kulturen nå er for alle, så er det fortsatt de rike som setter standarden for hva som er «fint». Interiørmagasiner og blogger hyller de rike for deres «gode smak» (penger til å kjøpe designmøbler og få råd av interiørarkitekter). Og serier driter ut de fattige for å være dumme (blir gravide alt for unge, tar opp kredittkortgjeld) og for å være stygge, feite og vulgære. Kultur og smak har en tydelig klassekarakter, og den kulturen som spres til massene, er en kultur som hyller eliten.

Alt dette er en logisk følge av hvilken klasse som dominerer samfunnet. Men det er også enda mer direkte en følge av hvem som kjøper kulturprodusenter. Selv om de er en «middelklasse», så må de tjene til livets opphold. De selger sin arbeidskraft som vare, og de selger den på bestilling. Journalisten ansettes i kapitalistens avis, for å skrive nyheter som selger. Redaktørene kaller seg selvstendige, men de er også ansatte – og ansatte kan få sparken. Men kapitalistene trenger ikke true med sparken. Redaktørene er sjøl rike. De er sjøl en del av overklassen. De går på de samme festene, de samme restaurantene og pleier kjennskap og vennskap med andre i overklassen. Så deres interesse er å drive avisen i kapitalismens tjeneste. Og samtidig får de pressestøtte fra staten, noe som binder dem enda tettere til systemet.

Slik er all kulturproduksjon i Norge. Selv om kirka og menighetene er mindre viktige som kulturprodusenter i dag enn for 100 år siden, så er også de tett knytta til systemet. De står på en måte for en «motkultur» som henger igjen i tida før kapitalismen. Men de dyrker fortsatt klassefred, ro og orden, og de bevarer undertrykkende strukturer i forhold til kjønn og familie. Og de er fullfinansiert av klassestaten.

Musikken, moten, bloggartiklene – alt dette finansieres av reklame og av at de selges som en hvilken som helst vare. De produseres som på samlebånd av profesjonelle produsenter. Sangerne reduseres ofte til et pent fjes som framfører andres tekster på andres melodier, og gjerne med all slags tekniske hjelpemidler for å få best mulig stemme.

Den enkelte produsenten motiveres kanskje av en drøm om å leve av noe de elsker å gjøre (synge, skrive, tegne, prate), men investeringene i deres talenter motiveres av det samme som all annen produksjon: mer profitt – mer penger – for kapitalistene.

4) All kultur har en klassekarakter

Klasseløs kultur er en illusjon i et samfunn der alle deles i klasser. Men én klasse trenger ikke å representeres av én eneste kulturform. Slett ikke. Selv om overklassen i dag ser til forveksling like ut i hele verden (mørke dresser og drakter), så kan deres tanker og holdninger presenteres i en uendelighet av former.

Individualisme kan få form av protestantisme («personlig kristen»), new age religion («finn deg selv»), narkokultur («frigjør deg ved å kople av fra verden»), fitness («become the best you you can be») eller tusenvis av andre identiteter og kulturer. Karrierisme, egoisme, klassesamarbeid, rasisme, hat mot fattige og så videre og så videre, kan framføres som dikt, sanger, motto, skolepensum, partiprogrammer, sketsjer, stand up komikk, memer, film, foto, reklame og så videre i uendelighet.

At all kultur har klassekarakter betyr ikke at alle kulturuttrykk er rent borgerlige eller rent proletære. Det betyr ikke at alt er helt rødt eller helt blått. Det betyr ikke at ingen kunstnere som jobber for kapitalister kan produsere ting som er bra for folket. Eller for den saks skyld, det betyr ikke at alle radikale kunstnere lager bra kunst. Akkurat som i naturen og i samfunnet forøvrig, så er også kulturen full av forskjellige indre konflikter og overgangsfaser og overgangsfenomener. Ting skifter, ting varierer og ting endrer seg. Men grovt sett er det en tendens i alle kulturprodukter, en tendens til å tjene enten den ene eller den andre klassen.

I et samfunn med klassekamp, så er det de som har makta som tjener på at folk stiller seg nøytrale. «Den som tier samtykker» heter det, den kunstneren som ikke tar stilling mot undertrykking men tvert om jobber på oppdrag av undertrykkere – den kunstneren jobber objektivt for makta.

Men dette gjelder ikke bare profesjonelle kulturprodusenter. Det gjelder oss alle. Hvis vi ikke tar stilling mot undertrykking, men tvert om reproduserer den – ved å mobbe folk, ved å framføre et sykelig fokus på kropp, ved å latterliggjøre fattige som dumme, ved å fortelle rasistiske vitser på jobben, ved å overlate overordna ansvar for hjemmet til kvinnen i forholdet, ved å oppføre oss homofobt eller transfobt, så tjener vi interessene til dem som har makta. Vi skader vår egen interesse som arbeidende, fattige og undertrykka folk av å stå sammen mot all undertrykking.

5) Vi trenger motkultur for å skape motmakt

Et folk som er splitta i individer som ikke kan stole på hverandre, som rakker ned på hverandre, som tenker mer på karriere enn på kamerater, mer på seg selv enn på fellesskapet, som dyrker overklassens stil og drømmer om rikdom og luksus – kan ikke reise seg og knuse undertrykkinga. Skal kapitalismen vekk, så må man ikke bare ta oppgjør med profittjaget i produksjonen men også med den kapitalistiske kulturen.

Så lenge kapitalismen dominerer så vil også den kapitalistiske kulturen dominere. Og historien har vist at selv om vi gjør revolusjon og bygger sosialistiske samfunn, så vil kapitalistisk kultur overleve og avles fram også der. Det er en rein ønskedrøm å vinne en total seier mot den kapitalistiske kulturen på kort sikt. Det er en svært langvarig prosess. Og vi trenger heller ingen total seier over denne kulturen, for å bygge motmakt mot dagens herskere.

Men det trengs en motkultur for å skape motmakt. Det trengs holdninger, teorier, tanker og følelser som står i konflikt med kapitalismens kultur – for å kunne bygge organisasjoner og områder som står i konflikt med kapitalismens økonomi og politikk. Grupper som dyrker individualisme kan ikke samle folket. Grupper som dyrker mannssjåvinisme kan ikke forene folk mot kvinneundertrykking. Grupper som dyrker religionskonflikt, kan ikke samle kristne og muslimske arbeidere til felles kamp. Uten en rød kultur kan man ikke bygge rød makt.

Det har vært en tendens på «venstresida» til å veksle mellom to ytterligheter som er like feil. På den ene kanten har man dem som ensidig har fokusert på økonomiske krav; på lønn, pensjon og tariffavtaler. De som har bare forakt til overs for kulturkamp og «identitetspolitikk». Denne økonomismen har dekket seg bak marxismen som materialisme, og sagt at siden Marx mente økonomi og produksjon var det grunnleggende i samfunnet, så må marxister først og fremst fokusere på lønn og økonomisk politikk. Den andre grøfta å gå i, er å gjøre kultur til det primære i alle spørsmål. Som en motreaksjon på en tannløs «venstreside» og fagbevegelse som har gitt opp kampen om den politiske makta og det kulturelle hegemoniet, og febrilsk forsøker å forene folk om én eneste sak; «mer penger til arbeiderne», så har de valgt «identitetspolitikken». Alt handler om identitet; om kjønn, seksualitet, hudfarge, språk og så videre.

I tillegg dyrker økonomistene gjerne sin egen variant av identitetspolitikken i «arbeiderismen», ideologien der arbeiderklassen er dem som hører på «folkelig» musikk, kler seg «folkelig», spiser «folkelig» mat, drikker «folkelig» drikke og har «folkelige» fritidsinteresser og livsmål. Den «folkeligheten» de kler seg i, blir en parodi på en arbeiderklasse som aldri har vært så endimensjonal og homogen som arbeideristene kanskje tror.

Begge disse ytterpunktene, både økonomismen og identitetspolitikken, er uttrykk for at «venstresida» har gitt opp kampen om den politiske makta. Den revolusjonære kommunistiske arbeiderbevegelsen hadde mål om å gjøre proletariatet til en politisk kraft og organisere det for å gripe makta. Arbeiderklassens bevegelse på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var slett ikke begrenset til økonomiske spørsmål. De studerte og populariserte sosialistisk teori, filosofi og økonomi. De lagde skoler og teater for folket. De organiserte biblioteker, filmvisninger, dansetilstelninger, diktopplesninger, aviser, magasiner. Allsangen gikk som en rød tråd gjennom bevegelsen. Arbeiderbevegelsens kultur ble en kultur for og av massene. Dette var en klar forutsetning for å rive arbeiderklassen løs fra herskerklassens politiske innflytelse og konstituere den som en sjølstendig politisk kraft. Og det var en forutsetning for den vellykka revolusjonen i Russland 1917 og den mislykka kommunistiske revolusjonen i Tyskland 1919.

Denne arbeiderbevegelsen, med alle sine feil og mangler, var likevel ikke så homogen og ensidig som man kan tro. Den hadde sine ungdomsbevegelser, sin kvinnebevegelse, sin organisering av intellektuelle – den hadde et mangfold i kulturuttrykk. Det var ikke bare én stil. Det var alt fra filmskaperen Eisenstein og forfatteren Berthold Brecht, pionerer innenfor film og teater som i dag regnes som «høyverdig» kultur, til amatørteater og allsang på fagforeningsmøter. Men grovt sett hadde de samme form og innhold; en kunst for og av massene, som dyrker samholdet og fellesskapet, som ikke ser opp til eliten men tvert om løfter opp og fram de som sliter og strever i «de navnløses hær». Istedet for å dyrke det «sterke» individet, dyrker denne kulturen styrken i massen og i kollektivet.

Dette er helt parallelt til nasjonsbygginga og den nasjonaldemokratiske kulturen i samspill med bevegelsen for nasjonal uavhengighet på 1800-tallet. Uten en sterk nasjonal kulturbevegelse i hadde nok ikke Norge løsrevet seg fra svensk dominans i 1905.

Europas sterkeste arbeiderparti var det sosialdemokratiske partiet i Tyskland, og disse ble i en tid omtalt som «en stat i staten». Det norske arbeiderparti lå ikke mye tilbake for dette, med sine egne boligsamvirker, innkjøpskooperasjoner, folkets hus i den minste by, egne aviser, idrettslag og tilogmed egne forsvarsgrupper på et tidspunkt. Men disse partiene var sosialdemokratiske. Den politiske «kapitalen» de bygde opp, ble ikke brukt til å knuse borgerskapets regjering og stat, men til å løfte de sosialdemokratiske lederne inn i disse institusjonene. De ble et springbrett for karrierister som objektivt endte opp som borgerskapets viktigste tjenere. Og i dag er de fullstendig sammensmelta med borgerskapet. De sosialdemokratiske lederne i Europa går i disse dager rett fra regjering til toppstillinger i næringslivet. Eller tilbake fra næringslivstopp til minister, om det passer bedre. Der de gamle sosialdemokratiske lederne bygget sin makt på å likne sine velgere og sitt fotfolk, og gjerne sjøl kom fra arbeiderklassen opprinnelig, så er dagens sosialdemokrater en del av en politikerkaste som er stadig fjernere fra folk. Og den kulturen og bevegelsen som en gang løftet sosialdemokratene fram, er nå så svak at i en kriseperiode kan slike partier rett og slett bli pulverisert – slik man har sett i Hellas for eksempel.

Mao Zedong slo fast at for å bygge en politisk makt må man bygge en politisk opinion. Og uten kulturkamp er dette umulig. Det lar seg ikke gjøre å bygge en brei, sterk og uavhengig arbeiderbevegelse – om den skal operere utelukkende med herskerklassens egen kultur. Folk som bare drømmer om egen personlig rikdom kommer ikke til å legge ned all den tida og alle de kreftene som trengs for å bygge en motmakt.

Kapitalistene har sine penger, fattigfolk sin kapital er organisasjon. Men det er utenkelig med sterk organisasjon uten sterk politisk kultur.

6) Vi trenger motmakt fordi revolusjon er nødvendig

Å bygge motkultur og motmakt er ikke et mål i seg sjøl. Det er ikke noe endelig mål å skape lommer og øyer av sosialisme og fellesskap omgitt av kapitalisme på alle kanter. Ikke kan slike øyer vare i lengden heller. Til slutt vil bølgene fra det kapitalistiske havet rundt grave vekk jordsmonnet i disse øyene og de vil spres som sandkorn i havet.

Det er heller ikke noe mål i seg sjøl med en abstrakt hvilken som helst «motkultur». Adelens motkultur mot kapitalismen, med å videreføre elitisme, ridderordener og arvelige privilegier, var ikke en motkultur for massene eller for folkemakt. «Motkulturen» til jihadistene er heller ikke noe alternativ som tjener folket. Den såkalte «Islamske Staten» (IS/Daesh) er en dødskult som har bygd en røverstat i vakuumet der USA har ødelagt gamle maktstrukturer. Det er en motkultur på linje med kriminelle gjenger i Amerika, som dyrker gjengsymboler og narkokultur. Et tynt lag av ideologi, religion eller «fellesskap» smurt over en macho røverkultur, for å trekke til seg nye rekrutter til gjengen.

Jihadismen er, i likhet med en rekke andre «motkulturer» som er oppstått de siste femti årene, preget av en form for nihilisme og dødsforakt. «Livet er ikke verdt å leve» så man kan like gjerne ofre liv og helse. Man kan pisse på «da andre». Vi ser det i de konspiratoriske miljøene av alle slag, der massene framstilles som «dumme sauer» som er «ført bak lyset» av en allmektig elite. Vi ser det i deler av den gamle hippiekulturen og punkkulturen («sometimes anti social, allways anti fascist»). Vi ser det svartmetallmiljøer som hyller destruksjon og depresjon.

Dette er ikke eksempler revolusjonære kultur som tjener til å bygge en revolusjonær motmakt. Det er reaksjonær kultur som bare er til hinder for å bygge opp denne. Men det finnes sjølsagt revolusjonære blant muslimer, pønkere, metalfolk og hippier. Selv ikke de reaksjonære miljøene innenfor disse kulturene, er ensidig reaksjonære. De sprer ikke bare negativitet. Og det er klassekamp innenfor disse kulturene også.

Det vi trenger er rød makt i mange kulturuttrykk. Rød punk og rød metal. I folkekrigen i Kina fantes det en egen muslimsk avdeling av den røde folkehæren. I Sovjet gikk Stalin inn for kultur som var sosialistisk i innhold men nasjonal i form – og sto i spissen for at de mindre nasjonene i Sovjetunionen utvikla egne skriftspråk om de ikke hadde det, og utvikla sin egen kultur i folkets tjeneste.

Vi må bygge rød kultur for å bygge rød makt. Å kjempe om makta må være en langvarig kamp for massene. Bare små grupper kan kuppe eller lure seg til makt. Sånn elitisme fungerer bare for dem som allerede er rike og privilgerte, eller de som ikke har noen ambisjoner om at folket skal ha makta. Kommunister kan aldri komme til makt på den måten. Arbeiderklassens kamp må i sitt vesen være en langtrukken serie av kamper, av seiere men stort sett lærerike nederlag. Å skape ledere, organisere dem, binde dem sammen med mange folk, organisere store folkemengder, popularisere innsikt i kapitalismen og kommunismen – alt dette må ta tid. De gamle arbeiderbevegelsene tok hundre år å bygge opp til sitt høydepunkt. De nye proletære bevegelsene må også bygges opp over lang tid for å kunne bli virkelig mektige.

Kulturen er et av nøkkelområdene der en slik bevegelse må kjempe, bygge opp sine egne uttrykk og dyrke de positive elementene av folkelig kultur som oppstår blant massene.

7) Gode kollektiver, ikke perfekte individer

Individualismen er ekstremt sterk i kapitalismen. Det er gjennomgående siden opplysningstida å dyrke individet. Ledende borgerlige filosofer har bygget hele filosofien rundt individfokus («samfunnskontrakten» og «du skal handle slik at alt du gjør kan gjøres til en allmenn lov for alle») og den gamle kristendommen (katolisismen) som vokste seg sterk med føydalismen i Europa, er modernisert med en mer personlig og individfokusert variant (luthersk protestantisme).

Alt fokuset på individet er tungt å bære for de fleste. Man skal være sunn, veltrent og pen. Samtidig skal man få gode karakterer, få en god jobb og gjøre karriere. Og i tillegg skal man få en partner, få barn og skape et pent og pyntelig lite hjem med disse. Men det er ikke nok, man skal realisere seg selv, finne seg sjøl, «oppleve», reise og være fri. Det er åpenbart umulig å få til alt dette for de aller aller fleste. Spesielt hvis man ikke er rik. Og selvsagt umulig å kombinere dette med å legge ned tid og krefter i revolusjonær organisering. Skal man bli en revolusjonær leder så må man på et tidspunkt velge vekk en del av dette. Iallfall kan man ikke få til dette innenfor et «A4-liv».

De fleste kan knekke sammen under et slikt press. Hvis vi i tillegg skal motivere oss sjøl til å tjene folket og kjempe for kommunismen, så blir presset ulidelig hardt – om vi ikke prioriterer vekk noen saker. Det er også nødvendig at vi understreker at å bygge rød makt, revolusjonær motkultur, ikke handler om å bygge stålsatte kommunistiske individer. Det er å slippe den borgerlige elitismen inn i vår bevegelse. Det vil bare øke det umenneskelige presset på folk. Og skape urealistiske krav og forventninger. Det vil også legge mer til rette for hvite, friske, hetero cis-menn med stabil jobb og inntekt, med en kone som tar seg av husstell og barnepass. Sånne egenskaper er nesten en forutsetning for å skape «superkaderen» som både er sterk teoretisk, svært aktiv og har jobben, fysikken, mentalhelsa og familien i orden. Og det er en stor fordel om man i tillegg kommer fra en velstående familie med et greit økonomisk sikkerhetsnett.

Idealet om elitepartiet som består av elitekommunister er ikke et proletært ideal. Det er ikke rød kultur. Det er borgerlig eller småborgerlig elitisme, som med nødvendighet vil føre til diskriminering eller forakt for fattigfolk eller sjuke eller kvinner eller transfolk eller andre som ikke vil eller kan tilpasse seg idealet.

Vår politiske bevegelse, marxismen-leninismen-maoismen (MLM), er for fortroppspartiet. Vi er for å bygge en revolusjonær ledelse som kan gå i spissen. Vi er for et parti som kan være arbeiderklassens generalstab i en folkekrig om makta. Et sånt parti kan ikke være for absolutt alle. Men de borgerlige elitistene er minst like farlige for oppbygginga av et slikt parti, som de som ikke passer i elitistenes ideal. Et kommunistparti må i sitt vesen være et parti for og av de undertrykte, og vil derfor bestå av mange folk som har problemer med å få alle deler av livet til å falle på plass. Det vil måtte være sjuke folk, fattige folk, folk med alle slags utfordringer.

Revolusjonære kommunistiske organisasjoner må være sterke. De må være godt organiserte. Og de må derfor beskytte seg mot sjåvinisme, narkotikamisbruk, mobbing, «gi faen-mentalitet» og folk som skaper voldsomme konflikter eller lett kan bli presset av overvåkingspoliti til å bli angivere og så videre. Organisasjonene gjøre det mindre vanskelig for folk å trene, studere og være aktivister. Men vinkelen er først og fremst kollektiv, ikke individuell. Vi styrker individene gjennom å styrke kollektivet. Dette er den kollektivistiske kulturen for å bygge rød makt og rød kultur, som motstykke til maktas søppelkultur og individualisme.

8) Det er ikke lett

I teorien er alt lett. På papiret kan man endre liv med et pennestrøk. Men i virkeligheten er det ikke sånn. Når man beveger seg fra teori til praksis så blir alt verdifullt vanskelig. Alt arbeid som skaper reell rikdom vil være hardt. Å gå til krig mot kapitalismen vil være det vanskeligste man kan gjøre. Å bygge opp en motkultur og en motmakt mot et system som dominerer hele verden vil med nødvendighet kreve store offer. Selv når man jobber på lavt nivå i en liten bevegelse, så er det tungt.

Det er ikke mulig å gjøre alt dette uten enorm motivasjon. For noen kommer man langt nok med et brennende hat mot urettferdighet. For noen er «hva som helst» bedre enn å finne seg i dagens system. Men for de fleste kreves det mye mer. Det kreves ikke bare politisk-ideologisk skolering og studier, men for mange trengs det tilhørighet og fellesskap. Det trengs fortellinger som tenner en ild hos folk og inspirerer dem til å ofre seg. Det trengs dikt og sang, dans og film. Det trengs kollektiv ånd. Kort sagt; rød kultur er ikke et overskuddsprodukt, noe å sysle med når man har tid til overs, det er en livsviktig del av en revolusjonær bevegelse.

Livet er ikke lett. Revolusjonær kamp kan i perioder gjøre livet mye bedre for folk, men i perioder vil den også gjøre det tyngre. Da er kulturens rolle avgjørende for at man ikke skal knekke sammen og gi etter for presset utenfra og tilpasse seg den borgerlige kulturen. Vi vet at mennesker trenger mer enn mat, vann og luft for å leve. Så lenge mennesker har eksistert som art, har vi skapt kultur. Ikke bare for moro skyld, men for å holde ut de utfordringene livet møter oss med. Ikke bare for den enkelte, men for flokken og stammen har kultur vært avgjørende. Fortellingene, sangene, opplæringa, lekene – de har alle hatt avgjørende verdi for oss som mennesker. Jegere trenger jegerkultur, krigere trenger krigerkultur, undertrykte trenger kultur for å overleve, og rød makt trenger rød kultur.