Gjengproblematikk og politikk

Hva er et revolusjonært svar på gjengproblemer?

Dette er en av flere tekster relatert til parola: “Slå tilbake mot undertrykking! Knus maktas individualisme og søppelkultur!”. Tekstene vil bli publisert frem mot 1. mai.

Der det finnes folk så finnes det fellesskap. Også under kapitalismen vokser det fram en rekke forskjellige fellesskap, både innenfor rammene av systemet – og utenfor. Alt fra MC-klubber til religiøse sekter, er eksempler på sosiale fellesskap som ofte etablerer seg i utkanten av samfunnet.

(For å få kommentarer og innspill sendte forfatteren denne saken til en kamerat med erfaring fra gjenglivet. Saken kan leses her)

Gjenger er et slikt fenomen. Ofte med utgangspunkt i klikker av unge gutter som møtes i skolesammenheng eller i nabolag. Vennegjenger er ikke noe nytt, og heller ikke noe negativt i seg sjøl. At folk henger sammen og skaper sterke vennskapsbånd er svært positivt. Det er ikke bare bra, for mange er det nødvendig for å takle hverdagen.

Men noen slike gjenger vokser og blir noe annet enn et vennskapsforhold. I noen tilfeller blir dette gjenger som begynner å kretse rundt kriminell virksomhet eller å dominere over andre folk. I fattige områder i USA har slike gjenger i mange tiår utvikla omfattende strukturer og kulturer. Gjenger blir en vei ut av fattigdom for mange. Eller det blir den eneste beskyttelsen, i et samfunn der sosiale strukturer har rakna. Eller det blir en alternativ familie, for mennesker som ikke har en fungerende familie og lever i et samfunn der familie er det eneste sosiale sikkerhetsnettet.

Gjenger i slike samfunn blir som klanorganisering i regioner der staten er lite til stede. De har flere likhetstrekk: Gjengen står foran alt annet, gjengens ære er umåtelig viktig, lojalitet mot gjengen er den viktigste dyden – og patriarkalske strukturer er svært sterke. Gjengkulturen er i hovedsak en mannskultur, og en del gjenger behandler jenter som bruksgjenstander.

Gjenger blir dyrket og idolisert i deler av populærkulturen, for eksempel av mange hip hop-artister. Men er dette radikalt og bra? Er gjenger et positivt opprør mot staten og systemet? Vi mener at i hovedsak er de ikke det.

En gjeng av folk som passer på hverandre og hjelper andre i nabolaget, er sjølsagt positivt. Men det er ikke sånn kriminelle gjenger fungerer. Tvert om – slike gjenger lever som parasitter på utsatte nabolag. Deres vold rammer i hovedsak folk i andre gjenger eller tilfeldige i samme klasse og nabolag. Deres kriminalitet rammer oftere fattigfolk enn rikfolk. Selger de narkotika, er det som regel i eget nabolag, til arbeidsfolk og fattigfolk. Frykten og negativiteten de sprer, rammer i første rekke verken politi eller system, men helt vanlige folk.

Revolusjonære vil organisere folkemakt, og vi vil organisere spesielt de fattigste nabolagene og arbeiderstrøk. Vi vil organisere mange av de folka som kan havne i gjenger. Men narkokriminelle gjenger er ikke våre venner. Historisk har sånne gjenger ofte grepet til våpen mot revolusjonære. I Shanghai i Kina ble kommunister massakrert av de kriminelle triadene på 1920-tallet. Det er altså ingen grunn til å se på sånne gjenger som potensielle allierte fordi man har «felles fiende» (politi og stat).

Skal revolusjonære organisere folk i nabolag som er plaga av gjenger, så må man forsøke å bygge positive alternativer til gjenger. Folk med erfaring fra gjenger kan være gode allierte i å forebygge og hjelpe ungdom ut av problemer. Men uten alternativer så vil det ikke lykkes. Folk som trenger fellesskap vil oppsøke det, uansett hva andre sier. Derfor er det nærmest nytteløst å få folk ut av gjenger, uten å tilby andre fellesskap.

Skal man organisere folk i sånne nabolag, må man også kunne jobbe for folk sin sikkerhet. Man må forsøke å skape et miljø der folk er trygge for overfall og overgrep. Dette kan være svært farlig. På Sicilia ble de italienske kommunistene ofte angrepet av mafiaen. En rekke ledende kommunister ble drept i mafiaattentater. I Nord-Irland har det vært væpna kamp mellom IRA og narkobander i republikanske nabolag.

Norge er verken Sicilia eller Los Angeles. Det er et rolig land. Men gjenger finnes her også. Både kriminelle gjenger som har vært aktive i flere tiår, og kimer til nye gjenger bestående av svært unge gutter. De fleste av disse kimene blir ikke noe større, men kan likevel være en pest og en plage for dem som blir ofre for dem.

Et politisk svar på gjengproblematikk kan ikke være naivt. Man kan ikke bortforklare dem som bare en del av den vanlige kulturen – siden de er egne subkulturer. De er en del av samfunnet, men de rører seg i utkanten av dette og opererer med egne normer. Og rød og radikal politikk har et særegent ansvar for å finne gode svar på problemet, siden vi er mot staten og politiet og derfor ikke kan slutte oss til rop om «lov og orden». Vi kan ikke bare overlate til andre å finne løsninger på dette, hvis vi skal være troverdige for folk i nettopp de utsatte nabolagene.

Vårt foreløpige svar er at folk som tidligere har vært en del av gjenger kan gjøre et viktig arbeid for å forebygge og få folk ut. Og at det trengs gode alternativer – musikkscener, klubber, idrett og sosiale fellesskap som kan gi unge folk et positivt svar på løsningene de ofte søker i en gjeng.