Introduksjon
Teksten er en del av Perus Kommunistiske Partis Grunnlag for partiets enhet, som består av de grunnleggende dokumentene (Om marxismen-leninismen-maoismen, Om gonzalos tenkning og Programmer og vedtekter) og Den politiske generallinja som består av fem linjer. Disse dokumentene utgjør et helhetlig hele, og er partiets ideologisk-politiske grunnlag.
Tjen Folket Media har oversatt dokumentene til norsk i årene 2017 til 2019. Deretter har Forlaget Røde Fane foretatt videre korrektur og forbedringer i 2019 til en utgivelse av dokumentene i bokform, som man kan få tak i fra forlaget. Vi understreker at oversettelsen ikke er offisiell og godkjent, og at den har mangler og svakheter som alle lesere må være svært bevisste på.
Oversetterne tar fullt ansvar for alle feil og mangler ved oversettelsen, som ikke er gjort av profesjonelle oversettere og som er gjort med mangelfulle spanskkunnskaper. Like fullt er oversettelsen svært viktig for å gjøre disse overskridende og uhyre viktige maoistiske dokumentene tilgjengelige for revolusjonære i Norge. Dokumentene er det fremste uttrykket for marxisme-leninisme-maoisme i verden i dag, og de er det konsentrerte uttrykket for Gonzalos tenkning, som inneholder bidrag av universell gyldighet for alle revolusjoner i verden.
Vi anbefaler den spanske originalen som man finner hos Bandera Roja og den danske offisielle oversettelsen hos Kommunistisk bibliotek. Særlig den spanske originale teksten må løftes fram, da dette er hva partiet selv har skrevet og dermed uten feil.
Tjen Folket Media, 2020
Om marxismen-leninismen-maoismen
I en smeltedigel av klassekamp, oppsto ideologien til det internasjonale proletariatet først som marxisme. Den ble deretter videreutvikla til marxismen-leninismen, og senere til marxismen-leninismen-maoismen. Den vitenskapelige proletariske ideologien, allmektig fordi den er sann, har tre stadier eller milepæler i sin dialektiske utviklingsprosess: 1) marxismen, 2) leninismen og 3) maoismen. Disse tre stadiene er deler av samme helhet gjennom 140 år, og begynte med «Manifestet» [Det kommunistiske manifestet fra 1848, overs.anm.]. I det mest heltemodige epos av klassekamp, utvikla denne helheten seg gjennom en hard og fruktbar tolinjekamp innenfor de kommunistiske partiene. Den ble til det enorme verket, både teoretisk og praktisk, som kun arbeiderklassen kunne bære fram. I dag skiller tre uslokkelige lys seg spesielt ut: Marx, Lenin og Mao Zedong, som gjennom tre gigantiske sprang har bevæpna oss med den uovervinnelige ideologien marxismen-leninismen-maoismen, i dag hovedsakelig maoismen.
Sjøl om marxismen-leninismen har oppnådd en anerkjennelse av sin universelle gyldighet, er imidlertid ikke maoismen fullstendig anerkjent som den tredje etappen. Mens noen ganske enkelt fornekter den helt, aksepterer andre det bare som «Mao Zedongs tenkning». På tross av de åpenbare forskjellene mellom de to synspunktene, har de til felles at de benekter det faktum at formann Mao Zedong har bidratt med en universell videreutviklinga av marxismen. Fornektelsen av «isme»-karakteren til maoismen er å avvise dens universelle gyldighet og dermed dens karakter som det tredje, nye og overlegne stadiet av ideologien til det internasjonale proletariatet: marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, som vi heiser opp, forsvarer og anvender.
Som en INNLEDNING, for å bedre forstå maoismen og nødvendigheten av å kjempe for den, ser vi til Lenin. Han lærte oss at når revolusjonen trengte inn i østen, støtte den på nye særegne forhold som marxismen ikke kunne ignorere. Sjøl om de nye forholdene verken avkreftet marxismens prinsipper eller lover, sto revolusjonen i fare for nederlag hvis den ikke videreutvikla seg. Tross bestyrtelse og protester mot det nye fra pedantiske og bokdyrkende intellektuelle, fulle av liberalisme og falsk marxisme, er det eneste rette å bruke marxismen på de konkrete forholdene for å vurdere og å løse nye situasjoner og problemer som enhver revolusjon nødvendigvis møter. Dette må skje tross skrekkslagne og fariseiske påstander om å «forsvare ideologien, klassen og folket» som blir forkynt av revisjonister, opportunister og renegater, tross blinde og rasende angrep fra demoraliserte akademikere av den gamle orden. Det vil si akademikere som er fordervet av råtten borgerlig ideologi og som blindt forsvarer det gamle samfunnet som de lever på ryggen av. Lenin sa dessuten at revolusjonen i øst ville overraske mange. Spesielt store ville overraskelsene bli for bokdyrkere, og de som kun følger velkjente stier og er ute av stand til å se de nye. Som vi alle vet, stolte Lenin på at kameratene i øst ville løse de spørsmålene som marxismen inntil videre ikke hadde løst.
Videre må vi huske at at når kamerat Stalin rett og riktig slo fast at vi hadde gått inn i leninismens stadium, som en videreutvikling av marxismen, var det i kamp mot de som «rev i stykker klærne sine» i et påstått forsvar av marxismen. Også da var det de som sa at leninismen bare var aktuell for tilbakeliggende land. Men gjennom praksis og kamp har leninismen blitt forankret som en storslagen utvikling av marxismen, og dermed kunne proletariatets ideologi lyse seirende framfor verden som marxismen-leninismen.
I dag står maoismen overfor en lignende situasjon. Alle nye ting, som sjøl marxismen en gang var, har alltid måtte etablere seg gjennom kamp. På samme måte, vil også maoismen bli anerkjent og seire til slutt.
Angående KONTEKSTEN der formann Mao Zedong og maoismen ble utviklet og herdet, skjedde dette i en internasjonal sammenheng kjennetegnet ved imperialismen, verdenskrigene, den internasjonale proletariske bevegelsen, de nasjonale frigjøringsbevegelsene, kampen mellom marxismen og revisjonismen, og gjeninnføringen av kapitalismen i Sovjetunionen. Tre store historiske milepæler må vektlegges i dette århundret. For det første har vi oktoberrevolusjonen i 1917, som åpnet epoken med proletarisk verdensrevolusjon. For det andre, den kinesiske revolusjonens seier i 1949, som endra styrkeforholdet til fordel for sosialismen. Og for det tredje, den store proletariske kulturrevolusjonen, innleda i 1966 som en videreføring av revolusjonen under proletariatets diktatur for å opprettholde kursen mot kommunismen. Det er nok å understreke at formann Mao leda to av disse ærerike og historiske bragdene.
I Kina, som ble verdensrevolusjonens nye senter, ble maoismen konkretisert i den mest komplekse sammenfiltringen av motsigelser. Det skjedde i en intens og nådeløs klassekamp, preget av imperialistmaktenes forsøk på å rive opp og dele Kina mellom seg som følger av det mandsjuriske rikets fall (1911). Det skjedde i og gjennom den antiimperialistiske bevegelsen i 1919, bondeklassens opprør, den demokratiske revolusjonens tjueto år med væpna kamp, den store kampen for oppbygging og utvikling av sosialismen og de ti årene med revolusjonær storm for å føre fram kulturrevolusjonen. Samt gjennom de skarpe tolinjekampene i Kinas Kommunistiske Parti, spesielt den mot revisjonismen. Alt dette ble rammet inn av den internasjonale situasjonen beskrevet ovenfor. Det er ut fra denne samlingen av historiske hendelser at vi må trekke ut fire som er av særlig stor betydning: opprettelsen av Kinas Kommunistiske Parti i 1921, høstopprøret i 1925 som innleda veien fra landsbygda til byen, grunnleggelsen av folkerepublikken i 1949, og den store proletariske kulturrevolusjonen fra 1966 til 1976. I alle fire utgjorde formann Mao protagonisten og var som den kinesiske revolusjonens anerkjente anfører i hovedsak den fremste lederen.
Vi vet fra formann Mao Zedongs biografi at han ble født 26. desember 1893 og åpnet øynene til en urolig verden, svidd av krigens flammer. Han var sønn av bønder og syv år gammel da «Bokseropprøret» begynte. Han studerte ved en lærerhøyskole og var i sitt attende år da imperiet kollapset og han vervet seg som soldat. Senere ble han en viktig bonde- og ungdomsorganisator i hjemprovinsen Hunan. Han var en grunnlegger av kommunistpartiet og den røde armé av arbeidere og bønder, han utformet strategien med å omringe byene fra landsbygda og utvikla folkekrigen som den proletariske militærteorien. Han var teoretikeren bak nydemokratiet og grunnlegger av folkerepublikken. Han tok initiativ til det store spranget og sto i spissen for utviklinga av sosialismen. Han leda kampen mot den moderne Khrusjtsjov-revisjonismen og Khrusjtsjovs håndlangere, og førte an og var gallionsfigur for den store proletariske kulturrevolusjonen. Dette er milepælene i et liv som var fullt og helt viet til revolusjonen. Proletariatet har hatt tre gigantiske seiere i dette århundret. To av dem tilhører formann Mao, og hvis én er ærerik nok, så er to enda større.
Angående maoismens INNHOLD og essens, må vi understreke følgende grunnleggende punkter:
1. Teorien. Marxismen består av tre bestanddeler: marxistisk filosofi, marxistisk politisk økonomi, og den vitenskapelige sosialismen. Utviklinga av alle disse tre bestanddelene skaper et stort kvalitativt sprang for marxismen som helhet. Det løfter helheten til et høyere nivå, og utgjør dermed et nytt stadium. Det er avgjørende å understreke at formann Mao har skapt, i teori og praksis, nettopp et slikt stort kvalitativt sprang. For å bedre forklare skal vi gå gjennom dette, punkt for punkt:
Innenfor marxistisk filosofi utvikla han kjerna i dialektikken, det vil si loven om motsigelsen, og etablerte denne som den eneste grunnleggende loven. Hans dype dialektiske forståelse av kunnskapsteorien, der senteret er de to sprangene som utgjør dens lovmessighet, fra praksis til kunnskap og fra kunnskap til praksis. I dette er spranget fra kunnskap til praksis det viktigste. Vi vil også vektlegge hans mesterlige bruk av loven om motsigelser i politikk, og at han dessuten brakte filosofien til folkemassene, og således løste oppgaven som Marx etterlot seg.
Innenfor marxistisk politisk økonomi brukte formann Mao dialektikken til å analysere forholdet mellom basis og overbygning. Han fortsatte kampen for marxismen-leninismen mot den revisjonistiske «produktivkraft-teorien» og konkluderte med at overbygninga, bevisstheten, kan endre basisen, og at produktivkreftene kan utvikles med politisk makt. Ved å videreutvikle den leninistiske tesen om at politikken er et konsentrert uttrykk for økonomien, slo han fast at politikken må ha kommandoen (på alle nivå), og at det politiske arbeidet er livsgrunnlaget til det økonomiske arbeidet. Dette fører oss fram til den korrekte håndteringa av politisk økonomi, i motsetning til en enkel økonomisk politikk.
Til tross for sin betydning, er det særlig en sak som blir spesielt oversett. En tese som er viktig, spesielt for de som står ovenfor demokratiske revolusjoner, nemlig den maoistiske tesen om byråkratkapitalismen. Dette beskriver den kapitalismen som utvikles i de av imperialismen undertrykte nasjonene, sammen med ulike grader av underliggende føydalisme og til og med før-føydale forhold. Dette er et viktig problem, særlig i Asia, Afrika og Latin-Amerika, ettersom en god revolusjonær ledelse springer ut av og krever en god forståelse av nettopp dette. Spesielt viktig er det med tanke på at den demokratiske revolusjonen [i disse landa] er grunnlaget for revolusjonens andre etappe, den sosialistiske revolusjonen.
I hovedsak handler dette punktet om at formann Mao Zedong har utvikla sosialismens politiske økonomi. Hans kritikk av den sosialistiske oppbyggingen i Sovjetunionen er av stor betydning, så vel som tesen hans om å utvikle sosialismen i Kina, med jordbruket som grunnlag og industrien som ledende kraft. Industrialiseringen ble veileda av et nært forhold mellom tungindustri, lett industri og jordbruk. Med tungindustrien som senteret i den økonomiske oppbyggingen, uten å forsømme lett industri og jordbruk. Det store spranget og betingelsene for gjennomføringa av dette bør framheves. For det første den politiske linja som ga kampanjen en rett og riktig kurs. For det andre de små, mellomstore og store organisasjonsformene, henholdsvis fra en større til mindre kvantitet. For det tredje, et svært driv, en gigantisk innsats fra massene for å sette kampanjen i gang og som førte den fram til suksess. Det var et sprang framover der resultatene bør verdsettes enda mer for prosessen den satte i bevegelse og dens historiske betydning, enn for de umiddelbare resultatene. Og vi må se forbindelsen med organiseringen av jordbruket i kooperativer og etableringa av folkekommunene. Avsluttningsvis må vi ta med oss hans lære om objektivitet og subjektivisme i forståelsen og håndteringen av sosialismens lover. Vi må se at noen få tiår med sosialisme ikke har latt oss se dens fullstendige utvikling, og derfor heller ikke den beste forståelsen av dens lover og spesifikasjoner. Hovedsakelig forholdet mellom revolusjonen og den økonomiske utviklingen, formulert i slagordet «grip revolusjonen og frem produksjonen». Til tross for sin overskridende betydning, har denne utviklinga av marxistisk politisk økonomi fått lite oppmerksomhet.
Innenfor den vitenskapelige sosialismen, videreutvikla formann Mao teorien om klasser ved å analysere dem på både det økonomiske, politiske og ideologiske plan. Han slo fast at revolusjonær vold er en universell lov uten unntak, at revolusjonen er den voldsomme prosessen der en klasse erstatter en annen, og etablerte med dette den store tesen om at «politisk makt vokser ut av geværløpet». Han løste spørsmålet om erobringa av den politiske makta i undertrykte nasjoner med strategien for å omringe byene fra landsbygda, og påviste de allmenne lovene for dette. Han formulerte og utvikla teorien om klassekampen innenfor sosialismen, der han briljant påviste at den antagonistiske kampen mellom proletariatet og borgerskapet, mellom den sosialistiske veien og den kapitalistiske veien, og mellom sosialisme og kapitalisme fortsetter i sosialismen. Han påviste at i sosialismen var det ikke forutbestemt hvem som skulle beseire hvem, og at dette var et problem som bare kunne løses over tid gjennom en prosess av kamp mellom restaurasjon og kontra-restaurasjon, for at proletariatet skulle sikre sin politisk makt definitivt gjennom proletariatets diktatur. Og sist, men ikke minst, den storslagne løsninga av en enorm historisk betydning, den store proletariske kulturrevolusjonen som en videreføring av den sosialistiske revolusjonen under proletariatets diktatur.
Disse grunnleggende spørsmålene, behandlet kort og enkelt, er kjente og ubestridelige, og de viser formann Maos utvikling av marxismens bestanddeler, og at marxismen-leninismen er løftet til et nytt, tredje og høyere stadium, til marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen.
I fortsettelsen av denne syntetiserende oversikten vil vi se på noen andre særlig viktige punkter, som sjøl om de utledes fra det ovennevnte, burde vektlegges og vurderes for seg.
2. Nydemokratiet. For det første defineres de følgende tre typene diktatur som en videreutvikling av den marxistiske teorien om staten: 1) Borgerskapets diktatur, i de gamle borgerlige demokratiene som USA, en type som diktaturene i de undertrykte nasjonene, slik som de latinamerikanske, kan bli en del av, 2) Proletariatets diktatur, som i Sovjetunionen og Kina før revisjonistene ranet til seg makta, og 3) Nydemokrati, et fellesdiktatur basert på arbeider-bonde-alliansen, leda av proletariatet med kommunistpartiet i spissen. Dette som i Kina, der dette oppsto i løpet av landets demokratiske revolusjon, og også konkret uttrykt i Peru i dag gjennom folkekomiteene i baseområdene og i Den Nydemokratiske Folkerepublikken under konstruksjon. Det er viktig å understreke at i denne videreutviklinga av teorien om staten, skilles det mellom statsform som beskriver et diktatur av en klasse eller klasser som gjennom staten har den politiske makta, og regjeringsformen, som forstås som en organisasjon for å utøve denne politiske makta. Statsformen er det primære og regjeringsformen er sekundær.
For det andre konkretiserer nydemokratiet, et av formann Maos ekstraordinære bidrag, på mesterlig vis den nye typen borgerlig revolusjon som kun proletariatet kan lede. I syntese er dette den demokratiske revolusjonen i den nye epoken av proletarisk verdensrevolusjon som vi er en del av. Den nydemokratiske revolusjonen innebærer ny økonomi, ny politikk, og ny kultur, som knuser den gamle orden og innfører den nye med våpen i hånd, den eneste måten å forandre verden på.
Til slutt er det viktig å understreke at nydemokratiet, som en demokratisk revolusjon, i hovedsak oppfyller de demokratiske oppgavene, men også tar fatt på enkelte sosialistiske oppgaver. Slik at spørsmålet om to stadier, et demokratisk og et sosialistisk, som begge står på dagsorden i et land som vårt, løses skikkelig ved å slå fast at når den demokratiske fasen er avslutta vil revolusjonen fortsette uavbrutt som en sosialistisk revolusjon.
3. De tre verktøyene. Spørsmålet om å bygge verktøyene for revolusjon, avhenger av at partiet forstår forholdet mellom partiet, hæren og enhetsfronten. Det avhenger av at det forstår og håndterer den parallelle oppbyggingen av de tre verktøyene midt i krigen eller i forsvaret av den nye staten, basert på makta til de væpna massene, og på denne måten utføre sin ledende oppgave på korrekt vis. Oppbyggingen styres av prinsippet om at en rett og riktig ideologisk linje avgjør alt. Det er på dette politisk-ideologiske grunnlaget at den organisatoriske oppbyggingen utvikles samtidig som, og midt i, kampen mellom den proletariske og den borgerlige linja. Midt i klassekampens storm, hovedsakelig i krigen, som er det høyeste uttrykket for klassekamp, enten det måtte være for øyeblikket eller i framtida.
Når det gjelder partiet tar formann Mao utgangspunkt i nødvendigheten av kommunistpartiet, et parti av en ny type, proletariatets parti, i dag ville vi sagt et marxist-leninist-maoistisk parti. Det vil si et parti med mål om å erobre og så forsvare den politiske makta. På grunn av dette er partiet uløselig knytta til folkekrigen, både når det gjelder å innlede den, utvikle den og forsvare den. Et parti som baserer seg på massene, det være seg i form av folkekrig som er en massenes krig, eller i en enhetsfront som ved å være en front av klasser, er basert på de breieste massene. Partiet utvikler seg og endrer seg gjennom stadier av revolusjonen, og også i understadier av disse. Drivkrafta i denne utviklinga er motsigelsen i dets hjerte som viser seg i tolinjekampen mellom den proletariske linja og den borgerlige eller generelt ikke-proletariske linja. Denne er hovedsakelig en kamp mot revisjonismen. Dette fører til den avgjørende rollen som ideologi spiller i partiets liv, og til utviklinga av korrigeringskampanjer. Korrigeringskampanjer tjener til å justere kursen i alle ledd av partiorganisasjoner og for at partimedlemmer skal følge mer korrekte ideologiske og politiske linjer, for at den proletariske linja skal dominere og holde partiledelsen i et jerngrep. Partiet tjener etableringa av proletariatets politiske makt, som den ledende klassen i nydemokratiet, og hovedsakelig etableringa, styrkinga og videreutviklinga av proletariatets diktatur, og gjennom kulturrevolusjoner nå fram til det store, endelige målet: kommunismen. På dette grunnlaget må partiet lede alt fullstendig og på alle vis.
Den revolusjonære hæren er også av en ny type. Det er en hær med formål om å oppfylle de politiske oppgavene som partiet setter, i samsvar med interessene til proletariatet og folket. Dens karakter er konkret uttrykt i tre oppgaver: Å føre krig, å produsere slik at den ikke blir en byrde på folket og å mobilisere massene. Dette er en hær som baserer seg på den politiske utviklinga av proletariatets ideologi, på marxismen-leninismen-maoismen (i dag), og på den politiske generallinja, inkludert militærlinja, som partiet slår fast. Det er en hær basert hovedsakelig på folk, ikke våpen. En hær som vokser ut av massene, som den alltid har vært nært knytta til og tjener helhjertet, noe som gjør at den kan bevege seg blant massene som fisken i vannet. Uten en folkehær har folket ingenting, sa formann Mao. Samtidig lærte han oss at det er nødvendig at partiet har kontroll over hæren ved det viktige prinsippet at partiet holder geværet, og at det aldri er på noen annen måte. Foruten å ha etablert grunnleggende prinsipper og retningslinjer for å bygge en hær av en ny type, gikk formannen sjøl også inn for å forebygge at hæren kunne brukes til å gjeninnføre kapitalismen gjennom kontrarevolusjonært statskupp. Han utvikla Lenins tese om folkemilitsen og gikk lenger enn noen før i politikken for allmenn folkevæpning, og skapte en åpning for og pekte ut veien til et hav av væpna masser som vil føre oss til den endelige frigjøringa av folket og proletariatet.
Det var formann Mao som for første gang utvikla en helhetlig teori om enhetsfronten og etablerte lovene for dens utvikling. Dette er en front av sosiale klasser basert på arbeider-bonde-alliansen som en garanti for proletariatets hegemoni i revolusjonen, leda av proletariatet representert av kommunistpartiet. Kort sagt, en enhetsfront under ledelse av kommunistpartiet, en enhetsfront for folkekrig, for revolusjon, for proletariatets og folkets erobring av makta. I syntese, enhetsfronten er en samling av de revolusjonære kreftene mot de kontrarevolusjonære kreftene, for å føre framover kampen mellom revolusjon og kontrarevolusjon, i hovedsak gjennom den væpna folkekrigen. Enhetsfronten er sjølsagt ikke den samme gjennom alle faser av revolusjonen, og har dessuten sine særtrekk på de ulike historiske periodene som omgir hvert stadium. På samme måte er enhetsfronten i en konkret revolusjon ikke lik den på verdensnivå, sjøl om begge følger de samme allmenne lovene. I tillegg til dette, er det viktig å understreke sammenhengen mellom fronten og staten som formann Mao etablerte da motstandskrigen mot Japan var under utvikling, der han beskriver enhetsfronten som en form for fellesdiktatur, et spørsmål som bør studeres grundig av de som står foran demokratiske revolusjoner.
4. Folkekrigen er det internasjonale proletariatets militærteori, som for første gang oppsummerer på en systematisk og fullstendig måte, de teoretiske og praktiske erfaringer fra kamper, militære handlinger og kriger ført av proletariatet. Dette med utgangspunkt i kinesernes egne langvarige erfaring med folkets væpna kamp, og spesielt fra krigene i landet. Det er først med formann Mao at proletariatet får sin egen militærteori. Likevel er det mye forvirring og misforståelser i denne saken. Mye av forvirringen kommer av forskjellig vurdering av folkekrigen i Kina. Vanligvis nedvurderes den bare som en geriljakrig, noe som viser mangelfull forståelse. Formann Mao viste at geriljakrig får en strategisk funksjon. Men på grunn av sin flytende karakter er utviklinga av geriljakrigføring ikke forstått som det den er. De forstår ikke hvordan den utvikler mobilitet, en bevegelig krig, en posisjonskrig, og hvordan den utfolder seg gjennom store planer for å nå den strategiske offensiven og til erobringa av små, mellomstore og store byer, med millioner av innbyggere, der angrep utenfra kombineres med opprør innenfra. En oppsummering av de fire hovedetapppene av den kinesiske revolusjonen, og hovedsakelig fra bondekrigen til folkets frigjøringskrig, uten å glemme den anti-japanske væpna motstanden i begge, viser mange ulike sider og den store kompleksiteten i den revolusjonære krigen som ble ført gjennom mer enn tjue år. Dette i et land med en svært stor befolkning og også med enorm mobilisering og deltakelse av massene. I denne krigen finnes alle tenkelige eksempler, og hva som til enhver tid utgjør hovedsida har blitt usedvanlig grundig studert. Dens prinsipper, regler og lover, strategi og taktikk og så videre, er mesterlig formulert. Det er derfor i denne unike smeltedigelen og på grunnlag av marxismen-leninismen, at formann Mao utvikla proletariatets militærteori – folkekrigen.
Vi må i ettertid ikke glemme at formann Mao, fullt klar over utviklinga av atombomber og raketter som Kina sjøl utvikla i hans tid, holdt fast på og utvikla folkekrigen for å føre den også i de nye forholdene med atomvåpen og krig mot stormakter og supermakter. Kort sagt er folkekrigen proletariatets og folkets våpen også til å bekjempe atomkrig.
Et sentralt og avgjørende spørsmål er forståelsen av folkekrigens universelle gyldighet, og med utgangspunkt i dette å tillempe den konkret til den særegne situasjonen for ulike typer revolusjoner og de særegne betingelsene for hvert skritt fram. For å komme til bunns i dette viktige spørsmålet må man forstå at ingen opprør av den russiske Petrograd-typen, eller de antifascistiske motstands- og geriljabevegelsene i Europa under andre verdenskrig, har blitt gjentatt senere. Videre må vi undersøke de væpna kampene som i dag blir ført i Europa. Til syvende og sist var ikke oktoberrevolusjonen bare et opprør, men en revolusjonær krig som varte i flere år. Som følge av dette må vi også i de imperialistiske landene forstå revolusjonen som en revolusjonær krig, og i dag, rett og slett folkekrig.
Til slutt, i dag mer enn noensinne, må vi kommunister og revolusjonære, proletariatet og folket, slå tydelig fast at «Ja, vi er talsmenn for den revolusjonære krigens allmektighet. Det er ikke en dårlig ting, det er en god ting, det er i samsvar med marxismen», noe som i dag betyr at man slutter seg til folkekrigens uovervinnelighet.
5. Den store proletariske kulturrevolusjonen er i et historisk perspektiv den mest grenseoverskridende utviklinga av marxismen-leninismen, skapt av formann Mao. Den er løsninga på det store og påtrengende problemet med å videreføre revolusjonen under proletariatets diktatur. «Den er en ny etappe i utviklinga av den sosialistiske revolusjon i landet vårt, en etappe som griper dypere og er meget vidtrekkende.»
Hvordan var situasjonen? I Kinas Kommunistiske Partis vedtak om den store proletariske kulturrevolusjonen heter det: «Sjøl om borgerskapet er blitt styrtet, prøver det fremdeles å bruke utbytterklassens gamle ideer, kultur, skikker og vaner til å korrumpere massene, få et grep over deres sinn og gjøre alt de kan for å gjenopprette makta. Proletariatet må gjøre akkurat det motsatte – det må straks møte enhver utfordring fra borgerskapet på det ideologiske området, og bruke proletariatets nye ideer, kultur, skikker og vaner til å omdanne det åndelige livssynet i hele samfunnet. For tida består vårt mål i å bekjempe og knuse de personer i maktstillinger som slår inn på den kapitalistiske veien, kritisere og tilbakebevise de reaksjonære borgerlige akademiske «autoritetene», samt borgerskapets og alle andre utbytterklassers ideologi, og legge om undervisninga, litteraturen og kunsten og alle andre deler av overbygningen som ikke står i samsvar til det sosialistiske økonomiske grunnlaget, for på denne måten å gjøre det lettere å befeste og utvikle det sosialistiske system.»
Det var under disse forholdene at et jordskjelv av en politisk prosess, den største mobilisering av massene verden noensinne har sett, brøt ut. Og målet var klart formulert av formann Mao: «Den nåværende kulturrevolusjonen er helt nødvendig og svært betimelig for å konsolidere proletariatets diktatur, for å hindre gjeninnføring av kapitalismen og bygge sosialismen».
Vi legger også vekt på to forhold:
1) Den store proletariske kulturrevolusjonen er en milepæl i utviklinga av proletariatets diktatur og kampen for å befeste proletariatets politiske makt, konkret uttrykt i revolusjonskomiteene.
2) Gjeninnføringen av kapitalismen i Kina etter det kontrarevolusjonære kuppet i 1976 gjør ikke den store proletariske kulturrevolusjonen ugyldig, men er tvert om den andre sida i motsigelsen mellom gjeninnføring og kampen mot gjeninnføring. Den viser oss tvert imot den grensesprengende historiske betydninga av kulturrevolusjonen i menneskehetens ubønnhørlige marsj mot kommunismen.
6. Verdensrevolusjonen. Formann Mao understreker viktigheten av verdensrevolusjonen som en enhet, på grunnlag av at revolusjon er hovedtendensen mens imperialismens forråtnelse øker for hver dag, og at den rollen massene spiller vokser for hvert år. Massene som gjør og skal gjøre sine omstyrtende og ustoppelige styrker merkbare, bekrefter den store sannheten: «Enten når vi alle kommunismen, eller så gjør ingen av oss det». Innenfor dette tidsperspektivet i imperialismens epoke, tidfesta han det store historiske øyeblikket i løpet av de «neste 50 til 100 år». I denne sammenhengen ser vi kampen mellom yankee-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, papirtigre som kjemper om hegemoni og truer verden med atomkrig. For det første må vi fordømme denne, og for det andre må vi forberede oss på å bekjempe den med folkekrig og revolusjon. På den andre sida, fra den historiske betydninga av de undertrykte nasjonene, og dessuten fra deres synspunkt på de økonomiske og politiske forholda som utvikler seg på grunnlag av forråtnelsesprosessen der imperialismen brytes ned, formulerte formann Mao sin tese om at «verden deler seg i tre». Alt dette fører til nødvendigheten av å utvikle strategi og taktikk for verdensrevolusjonen. Dessverre vet vi lite eller nesten ingenting om formann Maos skrifter og uttalelser på dette viktige området. Likevel viser det lille som er kjent, de store perspektivene som han forutså, og den grove skissen vi må følge for å forstå og tjene den proletariske verdensrevolusjonen.
7. Overbygning, ideologi, kultur og utdanning. Disse og andre lignende spørsmål har vært nøye og dypt studert av formann Mao. Derfor er dette også et grunnleggende spørsmål som fortjener vår oppmerksomhet.
Vi konkluderer med at innholdet i disse punktene viser tydelig til den som ønsker å se og forstå, at vi nå har fått et nytt, tredje og overlegent stadium av marxismen – maoismen – og skal man være marxist i dag må man være marxist-leninist-maoist, hovedsakelig maoist.
Alt som har blitt forklart i disse punktene fører oss til to spørsmål:
Hva er det grunnleggende i maoismen? Politisk makt er det grunnleggende i maoismen. Politisk makt for proletariatet, makta til proletariatets diktatur, makt som støtter seg på væpna styrke under ledelse av kommunistpartiet. Mer eksplisitt: 1) Politisk makt under ledelse av proletariatet i den demokratiske revolusjonen. 2) Politisk makt for proletariatets diktatur i sosialistiske revolusjoner og kulturrevolusjoner. 3) Politisk makt basert på væpna styrke leda av kommunistpartiet, erobra og forsvart gjennom folkekrig.
Og hva er maoismen? Maoismen er marxismen-leninismen som løftes til et nytt, tredje og overlegent stadium i kampen for proletariatets ledelse av den demokratiske revolusjonen, utvikling av sosialismens oppbygging og videreføring av revolusjonen under proletariatets diktatur gjennom proletarisk kulturrevolusjon, i epoken der imperialismen går dypere ned i sin nedbrytning og revolusjon har blitt den historiske hovedtendensen, midt blant de mest komplekse og omfattende krigene sett til dags dato, og i midt i den uforsonlige kampen mot moderne revisjonisme.
Angående KAMPEN FOR MAOISMEN så begynte, kort fortalt, kampen for å etablere Mao Zedongs tenkning i 1935 på Zunyi-konferansen, da formann Mao overtok ledelsen av kommunistpartiet i Kina. I 1945 vedtok den 7. kongressen at KKP ble veileda av marxismen-leninismen, Mao Zedongs tenkning, en klargjøring som ble undertrykt av den 8. kongressen, der ei høyrelinje vant fram. Den 9. kongressen i 1969 fortsatte den store proletariske kulturrevolusjonen og slo igjen fast at KKP sin rettesnor var marxismen-leninismen, Mao Zedongs tenkning. Så langt kom de.
På det internasjonale planet fikk denne retninga innflytelse fra 1950-tallet og framover. Men det var med kulturrevolusjonen at den vokste eksplosivt i utbredelse og prestisje. Formann Mao ble anerkjent som leder av verdensrevolusjonen og den som genererte et nytt stadium i marxismen-leninismen. Dermed tok et stort antall kommunistiske partier opp marxismen-leninismen, Mao Zedongs tenkning. På verdensbasis tok maoismen opp kampen mot den moderne revisjonismen og avslørte den grundig og uforsonlig. Kampen ble også ført i KKPs egne rekker. Alt dette heiste formannens storslåtte røde fane enda høyere, som det nye, tredje og overlegne stadiet i det internasjonale proletariatets ideologi. I dag er maoismen under angrep på tre fronter, fra sovjetisk, kinesisk og albansk revisjonisme. Men sjøl blant de som anerkjenner formannens store bidrag og videreutvikling av marxismen, er det noen som tror at vi fortsatt bare er i marxismen-leninismens stadium. Andre godtar Mao Zedongs tenkning, men ikke maoismen.
I vårt land tar revisjonistene sjølsagt opp stafettpinnen fra sine ulike utenlandske førere, fra Gorbatsjov, Deng, Alia og Castro, og de har hele tida angrepet maoismen. Blant dem må vi fordømme, avsløre og bekjempe resolutt Del Prados skruppelløse revisjonisme, og gjengen hans, det falske «Perus Kommunistiske Parti», det ynkelige falskspillet til det sjølutnevnte «Perus Kommunistiske Parti – Patria Roja» som etter å ha posert som «gode maoister», ble Deng Xiaopings lakeier. Dette ble de etter først å ha fordømt ham da han ble avsatt i 1976. Vi nevner også antimaoismen til det såkalte «Izquierda Unida»,1 der det vrimler av revisjonistiske og sjølerklært anti-marxistiske posisjoner og falske marxister og opportunister av mange slag. Vi må holde fram maoismen som et avslørende speil for revisjonistene for å avsløre dem fullstendig, ved at vi jobber for å utvikle folkekrigen og for den pågående demokratiske revolusjonens seier. Dette er en uunngåelig og ufravikelig oppgave av strategisk karakter.
Perus Kommunistiske Parti, gjennom fraksjonen leda av formann Gonzalo, som drev fram rekonstitusjonen av partiet, vedtok marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning i 1966. I 1979 vedtok partiet slagordet «Oppretthold, forsvar og bruk marxismen-leninismen Mao Zedong tenkning!». I 1981 vedtok partiet «Fram til maoismen!». I 1982 vedtok partiet at maoismen er en integrert og overlegen utvikling av ideologien til det internasjonale proletariatet, marxismen-leninismen-maoismen. Det er med folkekrigen at vi har fått en enda dypere forståelse av hva maoismen innebærer, og vi har gjort det høytidelige løftet å «Opprettholde, forsvare og bruke marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen!» og å arbeide utrettelig for å gjøre den til rettesnor og veiviser for verdensrevolusjonen. Å heise den som den alltid like røde og skinnende fanen som garanterer seier for proletariatet og de undertrykte nasjoner og folkeslag i verden som forenes i ubønnhørlig og kjempende marsj av stålsatte legioner framover mot det strålende gyldne målet, kommunismen.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.