En tekst i fire deler om klassebakgrunnen til Trumps velgere, om moderne rasistisk populisme og likheter med fascismen.
Hvem stemte på Trump? Er det sant at han representerer den sinte hvite arbeiderklassen som får svi i en stagnerende økonomi? Er Trump ny og unik? Hva er de mest åpenbare likhetene mellom moderne høyrepopulisme alá Trump og fascismen?
Innhold
Del 1. Hvem stemte egentlig på Trump og hvem gjorde det ikke?
De som er overrepresentert blant Trumps velgere er:
- Hvite
- Menn
- Eldre
- Folk uten høyere utdanning
- Folk med høyere lønn
The Guardian: White voters victory Donald Trump
Ungdom, kvinner, farga folk og de med lavest inntekt – og høyt utdanna folk – har hovedsakelig ikke gått til Trump. Av velgerne har de med lavest inntekt valgt Clinton, og de med høyest har valgt Trump. Dette er altså tendensen – sjølsagt finnes det avvik, men i snitt hadde Trump mer oppslutning desto mer inntekt folk har.
Men langt fra alle stemmer i USA. Bare omtrent halvparten stemmer. Og det er ikke tilfeldig hvem som stemmer – velgere er overrepresentert i en del grupper, for eksempel:
- Jo høyere utdanning, jo flere stemmer
- Jo høyere inntekt, jo flere stemmer
- Er man gift er det større sjanse for at man stemmer
- Går man regelmessig i kirka er det større sjanse for at man stemmer
People Press: Who votes who doesnt and why
Altså er det få ungdom, fattigfolk, arbeidsfolk og folk uten utdanning som stemmer. Og de man kan anta er mer konservative stemmer oftere. Av de som tjente under 20.000 dollar i året i 2006, var det bare 26% som stemte regelmessig og 31% stemmer aldri. Av de som tjente over 75.000 dollar, stemte 44% regelmessig og bare 11% aldri.
Samme undersøkelse viser at over 30 prosent av de som aldri stemmer, mener at valg ikke forandrer noe.
Det er helt systematisk sånn, at jo fattigere folk er, desto sjeldnere stemmer de:
Al-Jazeera: Most Americans Dont Vote
Forøvrig er det flest eldre som stemmer, færrest yngre. Og vanligere at hvite stemmer enn at svarte gjør det.
En medvirkende årsak er at 10% av svarte folk er fratatt stemmeretten fordi de er tidligere straffedømte…
Wikipedia: Felony Disenfranchisement
Dessuten – de som gjør mange av de dårligst betalte proletære jobbene i USA, er papirløse innvandrere fra Latin-Amerika. Hvor mange de utgjør vet man jo åpenbart ikke, men det anslås mellom 10 og 15 millioner. (Noen anslår opp i 20 millioner.)
Wikipedia: Illegal Immigrant Population
Disse raske undersøkelsene viser noen saker:
- Det er først og fremst “middelklassen” som stemmer og er avgjørende for valgresultater i USA.
- Det som deler middelklassen, hva som gjør at noen småborgere foretrekker en kandidat framfor den andre, er tilsynelatende * utdanning, alder, inntekt og hudfarge.
- Proletariatet, spesielt de fattigste og mest undertrykte delene av denne klassen, stemmer i hovedsak ikke, og i denne klassen er det lavest tillit til systemet og valgene.
Påstandene i media om at det var den hvite arbeiderklassen som førte Trump til seier er mer myte enn sannhet. De fleste proletarer, også hvite proletarer, stemte ikke på Trump. Sannsynligvis mindre enn en fjerdedel. Kanskje mye mindre.
Hvordan kan det ha seg da, at en rekke kommentatorer gir arbeiderklassen “skylda” for Trump? Et eksempel på dette finner vi her:
Agenda Magasin eies av tankesmien Agenda som blant annet finansieres av LO og næringslivstoppen Trond Mohn med mål om å drive “politikkutvikling for det moderne sentrum-venstre”. Konklusjonen i artikkelen lyder:
“Ved å stemme på Trump har de krysset den grensen. Det er synd på den hvite amerikanske arbeiderklassen, men det gjør den ikke skyldfri.”
Maken til paternalisme skal man nok lete en stund for å finne. Forfatteren klarer både å gi arbeiderklassen skylda for Trump, og stakkarsliggjøre dem samtidig. Vi er ikke mot å ta et klart standpunkt mot rasisme og sexisme, men moralismen er lite kledelig når den samtidig forsvarer morderen Clinton, som har vært USAs utenriksminister under bombekrigen mot Libya og groteske krigsforbrytelser der og i andre land. Hun har også opptrådt både rasistisk og sexistisk.
Uansett er det ikke spesielt interessant å fordele skyld, selv om det er kommentatorsport nummer én for tida. Er det Clinton, kultureliten, identitetspolitikken, media, finanseliten, Trump eller Trumps velgere som har skylda? Svaret er vel alle og ingen. Skyld og skam er begreper som passer bedre i kirka enn i politisk analyse. Det interessante er å se på årsaker og virkninger, på røttene til at folk tar de valgene de gjør, på bakgrunn og kontekst. Moralismen er ikke så nyttig i denne undersøkelsen. Selv om det alltid er nyttig å avvise rasismen og sexismen.
Bernie Sanders er vel nettopp en slik som Agenda-kommentatoren misliker, når han forsøker å forstå “arbeiderklassen” og hevder at Trump har utnytta sinnet og redselen til denne for å sanke stemmer:
The Guardian: Bernie Sanders Video
Premisset og klassedefinisjonen hos både Sanders-sosialdemokrater og Agenda-sosialdemokrater må utfordres. Når de snakker om arbeiderklassen, så bruker de ikke en typisk marxistisk sjargong. Deres “arbeiderklasse” er overlappende med deres like umarxistiske “middelklasse”. Den har mer til felles med Frps “folk flest”. De snakker rett og slett en slags gjennomsnitts hvit mann, som kanskje driver sin egen butikk eller kjører sin egen lastebil eller har en liten gård. Og kona hans. Arbeiderklasse er vel en som driver med manuelt arbeid og maskiner og sånt, uansett inntekt, forhold til produksjonsmidler eller stilling i produksjonen.
Det er kanskje bare to grupper som ser på disse som definisjonen på arbeidsfolk – det er dem selv, og de høyt utdanna middelklassefolka som jobber i offentlig sektor. De sistnevnte foretrakk Clinton, og rettferdiggjør det både med fornuft (“Clinton er flink”) og moralisme (“Trump er ond”). Andre politiske subjekter enn disse to delene av småborgerskapet, finnes nok knapt i noen av disses verden – ingen av dem tar fattige proletarer på alvor i dette systemet. Om de bryr seg om dem, er det fordi de ser dem som trussel og konkurranse eller som lidende stakkarer de skal hjelpe.
Tallenes tale er derimot klar – de fattigste, de med de dårligst betalte jobbene, ungdommen, de svarte, kvinnene, latinobefolkninga, de papirløse, de tidligere straffedømte – flertallet av proletariatet, hadde som førstevalg i ikke stemme i det hele tatt. Av de som stemte så valgte de med lavest inntekt heller Clinton enn Trump – men her kan det kanskje være sånn at alder og hudfarge spiller inn også.
Uansett – premisset i media om at Trump ble båret fram av en misforstått arbeiderklasse er feil. Og så klart er det feil. Media har gitt oss feil premisser under hele valgkampen. Samtidig hadde målinger og media rett i at Clinton var noe mer populær enn Trump. Clinton fikk over 1 million flere stemmer enn Trump.
Dagens Næringsliv: Clinton fikk over 1 million flere stemmer
Seieren i valget kom altså som følge ikke bare av at Trump kapret flere stemmer enn mange kanskje trodde han ville gjøre. For det andre skyldes det at Clinton fikk langt færre stemmer enn Demokratene har fått ved de siste presidentvalgene. Hele 10 millioner færre stemte på Cllinton i 2016 enn på Obama i 2008. Altså var Clinton ingen populær kandidat til demokrat å være.
Politicus USA: Graph shows Hillary Clinton lost democrats
For det tredje skyldes Trumps seier at de valgtekniske reglene favoriserer innlandsstater med lavere folketall og stor hvit majoritet, stater der folk tradisjonelt er mye mer konservative enn i kyststaten California og storbyen New York.
Dette viser at medias premiss er feil og hvem som egentlig brakte Trump til Det hvite hus. Men det forklarer selvsagt ikke HVORFOR folk stemte slik de gjorde og at millioner av folk skapte en bevegelse rundt Trump.
Vi mener ikke med dette å påstå at rasisme og sjåvinisme ikke mobiliserte noen velgere til Trump. Trump har spilt bevisst og tydelig på en rekke former for sjåvinisme, spesielt mot muslimer og mexikanere. USA har en lang tradisjon for grov rasisme blant den hvite befolkninga. Deres røtter er europeiske innvandrere som kom til Nord-Amerika, drepte 90% av urbefolkninga, etablerte slaveri med afrikanske slaver og hele tida var svært opptatt av rase, segregering og privilegier. Ikke bare fra hvite mot svarte eller urfolk, men fra hvite av engelsk opphav mot for eksempel jøder, irer og italienere.
Også i moderne tid, med USA som verdens største imperialist, dyrkes rasismen. USA omtales rutinemessig av “alle” politikere som “verdens beste land”. Sjøl sjølutnevnte liberale og venstreorienterte, velter seg i denne kvalme sjåvinismen. De mener det er en historisk oppgave for “verdens beste land” å lede verden, dominere den og involvere seg i all verdens konflikter. Slike imperialistiske holdninger dyrker rasismen mot de som sees som primitive – på samme vis som kolonimaktene gjorde før.
Rasismen finnes i USA, den er reell og den er sterk. Den har alltid vært en viktig politisk kraft og hvite arbeidere er slett ikke vaksinert mot denne. Langt i fra. Rasismen er en gift som splitter folk i den amerikanske arbeiderklassen. Og det er en viktig oppgave for revolusjonære, spesielt for hvite revolusjonære, å bekjempe all rasisme i proletariatet. Rasismen kan ikke bekjempes utelukkende “indirekte” ved å ta opp andre spørsmål som man håper vil forene folk. Rasismen må adresseres direkte også. Det kreves antifascistisk og antirasistisk organisering.
Del 2. Er Trump og “trumpismen” et nytt, unikt og derfor sjokkerende fenomen?
Et annet premiss som kan og bør utfordres er den voldsomme nyhetsverdien tilfellet Trump har fått. At en person som Trump vant, framstilles som unikt og uforståelig. En millionær, sexist og rasist som appellerer til “folk flest” (middelklassen) og blir statsleder – det framstilles som helt nytt. Men i Europa har man sett det nylig med Silvio Berlusconi i Italia:
Berlusconi var/er millionær og var kjent for en rekke skandaløse uttalelser. Ikke bare uttalelser, men han er kjent for utroskap og han ble tiltalt for å ha kjøpt sex av en mindreårig jente. Han appellerte til samme velgergrupper som Trump. Og han har en rekke slående likheter med Trump – både med lukseriøs livsstil, bruk av kvinner, sexisme og rasisme. Også en mengde søksmål og skandaler har de felles.
VG: Berlusconi i ny kvinneskandale
Deres klassebakgrunnen er også svært lik. Både Trump og Berlusconi er millionærer og dermed fra de øvre sjiktene i borgerskapet. Men begge kommer fra relativt “nye penger”. Trumps og Berlusconis fedre var entrepenører som jobba seg opp fra småborgerskapet til å bli rike – og ga sønnene et imperium å utvide. Sånn sett er de rike, men også i konflikt med både gamle penger, med staten og med bankkapitalen. Det kan forklare noe av hvorfor de aller rikeste og de aller mektigste bankene, foretrakk Clinton foran Trump. Disse er ikke en del av “det gode selskap” og de aller mektigste frykter urolighet i systemet mer enn noe annet.
Akkurat som Trump ble Berlusconi undervurdert av mange. Akkurat som Trump vant han fram med stor vekt på media og propaganda. Akkurat som Trump er det lett å trekke paralleller til Mussolini og fascismen, og mange har gjort det.
Information: Hvorfor Berlusconi undervurderet
Berlusconis parti og popularitet kom etter ødeleggelsen av det gamle topartisystemet i Italia. I femti år hadde Kristendemokratene og “Kommunistpartiet” (sosialdemokratiske falske kommunister) fått de fleste stemmene og stort sett delt på den parlamentariske makta. Disse ble revet i filler av store korrupsjonsskandaler og mafiasamarbeid, og det bana veien for en ny parlamentarisk kraft – Berlusconi og partiet Forza Italia (Heia Italia). Trump seiler også inn på ødeleggelsen av det gamle topartisystemet i USA – og denne utviklingen ser vi over hele vesten i dag. De gamle topartisystemene eller toblokksystemene er falt i Spania, Hellas, Østerrike og flere andre land – og det slår sprekker i Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Sverige og så videre.
Dette er tegn i tiden, ikke ulikt ødeleggelsen av delinga i liberale og konservative på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og (den midlertidige) ødeleggelsen av de gamle konservative og liberale partiene i mange land på 20- og 30-tallet. Historien viser at denne ødeleggelsen gjerne er forbundet med krig og krise – og revolusjoner – men den viser også at partiene kan overleve og gjøre comeback.
For de som har spådd at Trump blir en døgnflue er det ingen trøst at Berlusconi er den italienske statsministeren som har sittet lengst i etterkrigstidens Italia, med nesten tjue år i regjering.
Men heller ikke framstillinga av Trump som djevelen selv er ny. I USA er det en lang tradisjon for å skremme “liberale” og venstreorienterte til valglokalene. Bush junior, som satt i 8 år før Obama, ble framstilt som dum og forferdelig. Som USAs verste president noensinne. Sarah Palin ble manet fram som skremsel da hun var visepresidentkandidat for republikanerne mot Obama. Al Gore prøvde å skremme med miljøet, men mislyktes. Når de vinner (som med Bill Clinton eller Obama) gråter de liberale av glede – når de taper (som mot Bush junior eller Trump) gråter de av sjokk og frustrasjon. Men både Clinton, Bush og Obama har vært gallionsfigurer på den store skuta USA-imperialismen, uten at man kan spore hvilke helt store personlige avtrykk de har gjort på politikken. USA førte krig i en rekke andre land under alle disse. Bush jr sin politikk overfor Irak var en videreføring Bush sr og Bill Clinton sin politikk – og Obama endret ikke denne.
Det må også understrekes at skremslene ikke har vært forbeholdt Demokratene og de liberale. På republikansk og konservativ side har man brukt akkurat samme retorikk mot folk som Obama og Clinton. Det ligger på mange måter i den borgerlige parlamentarismens natur å overdrive forskjellene enormt i valgsirkuset – før man finner sammen og roer seg ned etterpå. Slik både Clinton, Obama og Sanders har oppfordra folk til å gi Trump “en sjanse til å styre”.
Forøvrig finner vi også utenfor vesten eksempler styrtrike og kontroversielle statsledere. For eksempel den tidligere politimannen Thaksin Shinawatra som ble rik på å starte mobilselskap i Thailand, stiftet partiet Thai-rak-Thai (Thaifolk elsker thaifolk) og ble statsminister i 2001.
Thaksin ble fjerna i et militærkupp i 2006, men rakk før dette å bli Thailands lengstsittende statsminister…
Del 3. Trump og Hitler, fellestrekk i retorikk, klassekarakter og sosialt grunnlag
Trump har blitt bejublet av nazister og fascister. Nazistiske “Den nordiske motstandsbevegelsen” har feiret valget av ham som en “revolusjon”. Det betyr ikke at Trump vil innføre et hitleristisk despoti. Men det er likevel interessant å se hvordan velgergruppene til Trump overlapper med Hitlers.
Undersøkelser av Hitlers velgere viser at nazistene først fikk gjennombrudd på landsbygda og i mindre byer – men lenge gjorde det dårlig i hovedstaden og mer urbane strøk.
Nazistene ble sett på som en reaksjon fra den tyske middelstanden av små butikkeiere, håndtverkere og eiere av småbedrifter – mot bankene og monopolene som truet deres livsgrunnlag, og mot kommunister og sosialdemokrater som truet deres kultur og tradisjon.
Ellers vant nazistene etterhvert systematisk mer oppslutning hos de med høyest inntekt og i overordna stillinger. Innafor offentlig sektor fikk de mer oppslutning blant ledere enn blant kontorister – som heller gikk til sosialdemokratene. Men dette var vel og merke i begynnelsen. Med tanke på dagens situasjon, der disse gruppene også helst går til sosialdemokratene eller liberale sentrumspartier, er det verdt å merke seg at nazistene etterhvert økte støtten sin dramatisk også blant offentlige tjenestemenn og funksjonærer. Når de gamle partiene ikke kunne betale lønningene lenger, når offentlige tjenester skrumpa inn, ble nazistene mer fristende også for disse gruppene.
De “gamle pengene” fra de største kapitalistene gikk lenge heller til de “gamle” konservative partiene. Hitlers parti fikk støtte fra enkelte storkapitalister ganske tidlig, men stort sett fikk de sine inntekter fra medlemmer og aktivister – hovedsakelig fra “middelstanden” (det tradisjonelle småborgerskapet).
Det er en utbredt myte at det tyske folket, og spesielt den tyske arbeiderklassen, førte Hitler til makta. Dette stemmer egentlig ikke. De tyske industriarbeiderne, kjerna i proletariatet, stemte på kommunistene eller sosialdemokratene. Partiene som nazipartiet spiste opp i valgene, var de liberale og konservative borgerlige partiene. Det var først og fremst deres velgere som forsvant til nazistene. I valget i juli 1932, det valget der nazistene gjorde det best før Hitler innførte forbud mot kommunistene, fikk nazistene 37%. I samme valg fikk kommunistene og sosialdemokratene omtrent like mange prosent som i valget før – omtrent 35% til sammen.
Wikipedia: German Federal Election July 1932
Nazistenes framgang, som mer enn fordoblet deres antall parlamentarikere, var helt parallell med tilbakegangen til en rekke små borgerlige partier med navn som Tysk folkeparti, Tysk statsparti, Den tyske middelklassens riksparti og Tyske bygdefolk.
Og Hitler vant aldri flertall i noe valg – sjøl etter å ha gjort kommunistpartiet illegalt og fengsla en rekke politiske ledere, var det et mindretall av velgerne som stemte på han. Som i tilfellet Trump var det valgtekniske regler og fordeling av mandater som utgjorde tungen på vektskåla og gjorde han til legalt valgt rikskansler. Og ikke minst sviket fra de andre borgerlige partiene og president Hindenburg, som utnevnte Hitler til landets øverste politiske leder.
Hitlers sosiale grunnlag, det tradisjonelle småborgerskapet, gikk til Hitler i en situasjon med mye usikkerhet, stagnerende økonomi, dårligere levekår og generell frykt for hva framtida skulle bringe. Og en situasjon der republikken og de borgerlige partiene igjen og igjen hadde vist at de ikke kunne holde sine løfter, at de ikke kunne levere varene, og ikke kunne garantere verken økonomisk sikkerhet eller politisk stabilitet.
Europas historie: Hitlers velgere
Denne klassen går i slike situasjoner fort til de reaksjonære retningene, de som vil skru klokka tilbake og lover at man skal tilbake til en bedre tid. Ikke bare økonomisk, ved at folk skal få arbeidsplasser tilbake og mer penger, men også sosialt og kulturelt – der kvinnen kjenner sin plass (“Kinder, Küche, Kirche” – barn, kjøkken og kirke…), der utlendinger skal ut, der religiøse minoriteter undertrykkes og den hvite, heterofile, mannen og hans trofaste hvite kone får den plassen de fortjener i følge de reaksjonære.
Det de småborgerlige kommentatorene ikke får med seg, er logikken i at Trumps del av småborgerskapet velger en reaksjonær politikk. Det er nemlig helt logisk og i tråd med deres klasseinteresser. De tilhører den delen av småborgerskapet som trues først i krisetider og tider med stagnasjon. Deres historiske plass som småprodusenter er permanent truet av kapitalismens utvikling av stadig større, effektiv og mer konsentrert produksjon. De møter et press fra monopolene og bankene, samtidig som de frykter å miste det de har til proletarer og fattigfolk. De har privilegier i systemet, men privilegiene er i ferd med å forsvinne mellom hendene på dem. Modernitet og framskritt sees som trusler – fordi de ER trusler for en del grupper i det kapitalistiske systemet.
Kan det også være en kulturell, psykologisk og ideologisk logikk her? At en rekke mennesker ikke bare føler at deres økonomiske trygghet er trua, men at den grunnenheten som er viktigst for svært mange, nemlig familien, også er trua. Eller at deres identitet, deres sosiale bånd til en menighet, den moralen de er flaska opp på – at alt dette trues av utviklinga og at de ikke ønsker forandringen velkommen? Det er all grunn til å tro at det ikke bare er reine økonomiske motiver som driver folk i reaksjonær retning, men at det i stor grad handler om identiteten deres og det de oppfatter som trusler mot denne.
I en teksten “Klassene i det norske samfunnet” som vi først ga ut i 2011, skrev en aktivist i Tjen Folket om disse to delene av småborgerskapet og deres psykologi:
“14) Det tradisjonelle, produktive småborgerskapet arbeider i det som ofte kalles primærnæringene, og er de småborgerlige restene av virksomhet som har overlevd fra før industriens inntog. (…) Disse er de tradisjonelle småborgerne, som for hundre og to hundre år siden var arbeiderklassens viktigste potensielle allierte, men som i dag er svært marginaliserte i Norge. De har sterke motsigelser til borgerskapet og spesielt monopolborgerskapet, men er samtidig sterkt knyttet til sine produksjonsmidler, til jorda si, og frykter at store forandringer kan true dette. Politisk er de ofte moderate tilbakeskuende – de vil bevare status quo eller skru klokka tilbake, men kan vinnes for arbeiderklassens standpunkt om de overbevises om at kapitalismen bare betyr en langtrukket død for hele denne gruppa, og at sosialismen i Norge tross alt vil bety et oppsving for og satsning på alt produktivt arbeid, på bekostning av borgerskapets og imperialismens parasittvirksomhet. 15) (…) småborgerskapet i handel og håndverk har på ei side blitt presset hardt av de stadig sterkere og stadig større handelsmonopolene og industrikapitalistene. (…) Et stort sjikt av denne gruppa småborgere vil leve i konstant usikkerhet for å realisere en drøm, men så lenge de i det daglige føler seg som sin egen herre, vil de foretrekke dette framfor lønnsarbeid for en kapitalist og de vil i likhet med de fleste andre småborgere ha en sterk skepsis til revolusjon og kommunisme. Likevel skal ikke denne gruppas hat mot monopolene med sin stat og sine banker, undervurderes. Det er en tendens til at dette hatet i større grad rettes mot byråkratkapitalistene og staten, enn mot såkalte privatkapitalister, som de kan ha en sterk beundring for – spesielt om de har ”jobbet seg opp” og ikke er født til rikdom.”
Heftet kan bestilles i Tjen Folkets butikk
Teksten sier at i Norge “består (småborgerskapet) historisk og i dag av fire grovt tilskårne hovedgrupper, nemlig (1) det tradisjonelle, produktive småborgerskapet, (2) småborgere i handel og håndverk, (3) funksjonærsmåborgerskapet og (4) småborgere i akademia, intelligentsia og frie intellektuelle.”
I amerikansk kontekst ser det ut til at de to første delene i hovedsak har slutta opp om Trump, og de to andre har sokna til demokratene og Clinton. Vi kan anta at en viktig grunn for de førstnevnte er at de har følt seg trua av de siste tiårene med kriser og stagnasjon i økonomien, og at de har mista tilliten til det republikanske ledersjiktet – som ikke ville ha Trump som kandidat.
Problemet for disse småborgerlige gruppene, er at slike som Trump ikke kan hjelpe dem. De kan i høyden hale ut seigpininga. Eller delta i midlertidige tilbakeslag for framskrittet. Men da gjerne med den følgen at smellen blir enda hardere når den kommer for fullt. Slik har det i alle fall vært historisk. Den reaksjonære mobiliseringa i mellomkrigstida endte i en krig som drepte millioner og la hele byer i grus.
Del 4. Hvordan vi ikke bør møte høyrepopulismen og fascismen og hva kan bekjempe reaksjonen?
I denne situasjonen ser vi en “populistisk venstreside” eller nye forsøk på sosialdemokrati, som spiller det farlige spillet med å forsøke en liknende retorikk som den “populistiske høyresida”. De vil også tilbake til et glansbilde av gamle dager. Tilbake til velferdsstaten og da Arbeiderpartiet (eller Demokratene) var et “virkelig arbeiderparti”. De som går lengst i denne retningen blir “innvandringskritisk” venstreside eller reine rasister – men også “mainstream” sosialister trekker i alt for stor grad i den konservative retningen.
De forsøker kanskje til syvende og sist å appellere til samme folk som Trump & Co. Denne retningen er ikke noe nytt. Marx og Engels beskriver slike sosialister som “reaksjonære sosialister” i Det kommunistiske manifestet:
Marx og Engels: Det kommunistiske manifest
De sosialistene som spiller dette spillet med å angripe eliten med om lag identisk retorikk som Trump eller Frp, som frykter innvandring og er svært kritisk til både antirasisme og feminisme, vet kanskje ikke helt hvilken tradisjon de vandrer i. Men det er naivt å tro at revolusjonære kan vinne mot de reaksjonære, ved å bruke samme retorikk og taktikk.
Det er også ganske fjernt fra realiteten i de mest proletære områdene. De mest undertrykte og utbytta folkene i Europa, bor ofte i forstader til de store byene. Disse områdene er ikke bare svært proletære, de er også svært innvandrertette. Det er ganske utenkelig at hvit makt-fascisme skal bli en massebevegelse i sånne områder. Deres største muligheter ligger i småborgerlige nabolag, i mindre byer og på landsbygda. De mest rasistiske partiene gjør det som regel – med noen unntak – best i områder, landsdeler og bydeler der det bor få innvandrere eller mørkhuda folk. Hvit ungdom som vokser opp i sånne nabolag med er nok bare unntaksvis spesielt mottakelig for rasismen til sånne bevegelser. I disse nabolagene er det nok lite marked for en “innvandringskritisk venstreside”. Skal de ha masseappell, må de søke den i småborgerskapet.
Det er nok sånn at skal man bekjempe de reaksjonære, må det noe helt annet enn andre reaksjonære til. Sosialdemokratiets forsøk på å appellere med “tilbake til velferdsstaten” fungerer bare om de kan levere varene. I det øyeblikket den kapitalistiske økonomien krever kutt og innstramminger, er sosialdemokratiet dømt til å svikte. Og uansett hvor radikale og revolusjonære sosialdemokratiets “venstrefløy” forsøker å være, sjøl om de snakker om politisk revolusjon sånn som Bernie Sanders eller er upopulær hos deler av eliten sånn som Jeremy Corbyn – så vil de ikke kunne levere den velferden de lover. Pengene finnes ikke innafor systemet.
Vi tror derfor at et revolusjonært alternativ ikke bare er nødvendig fordi vi er kommunister, det er også langt mer troverdig enn umulige reformer. Å komme i en stagnerende kapitalisme og foreslå svære statlige investeringer, forkorta arbeidstid og stengte grenser for arbeidsinnvandrere kan kanskje sanke stemmer, men det er en totalt urealistisk eventyrpolitikk som er dømt til å gå på trynet. Og hva gjør massene når de oppdager det? Går de inn i passiv apati eller går de til reaksjonen?
Et sterkt revolusjonært alternativ vil kunne friste småborgerskapet. Spesielt i denne klassen er det mye respekt for styrke og livskraft. En bevegelse som er godt organisert, sterk. disiplinert, kreativ og aktivistisk vil appellere til mange også i den klassen. Men om denne fører en fraseradikal og fiendtlig politikk mot småborgerne, kan den skremme folk over til reaksjonen. Sånn sett må kommunistene ikke bare ha en politikk for å samle en revolusjonær fortropp av proletarer, men også for å forene disse med potensielle allierte i småborgerskapet.
Første skritt er uansett ikke å ta kampen om støtte fra de samme folka som de store partiene desperat kurtiserer. De tar sine kjernevelgere for gitt og tigger etter støtte fra de sentrumsorienterte velgerne. Det er på en måte den naturlige strategien i et parlamentarisk valgsirkus, å prøve å gjøre seg lekker for dem som vurderer å stemme på andre partier. De revolusjonære må tenke helt annerledes, spesielt i dagens situasjon. I stedet for å først søke støtte der, bør vi oppsøke våre egne. Vårt eget potensielle grunnfjell. Og det er ikke dem som frykter å falle ned i de lavere sjiktene av proletariatet – det er dem som er der allerede.
Først når vi har organisert solide strukturer blant de mest undertrykte, vil andre grupper se at det finnes et reelt alternativ til systemet. Det betyr ikke at vi må vente med breie fronter mot fascismen, eller at vi ikke skal søke enhet med alle er undertrykt på noe vis – det betyr bare at vårt standpunkt bør være proletariatet først, de mest undertrykte først. Og ha tro på at om disse organiserer seg så vil resten kunne følge etter. Ikke av seg selv så klart, men de vil i alle fall ikke komme i stort monn før det er oppretta sterk organisering og enhet blant de mest radikale og revolusjonære.
Dette i tråd med Maos metoder for ledelse: “Alle steder kan massene som regel deles inn i tre grupper: De forholdsvis aktive, de mellomliggende og de forholdsvis tilbakeliggende. Derfor må lederne være flinke til å sveise sammen de få aktivistene rundt ledelsen, og støtte seg til dem for å heve nivået til den mellomliggende gruppa og vinne de tilbakeliggende over til seg.”
Mao Zedong: Noen spørsmål om metoder for ledelse
Det er de som virkelig avskyr Trump, men også har null tro på andre politikere, som i dag er mest aktivistiske, sinte og også mest radikale. De frykter ikke forandring på samme måte, for det er dem som er mest undertrykka og marginalisert i dagens system.
Det finnes selvsagt unntak fra hovedreglene. En rekke folk har kanskje bakgrunn i småborgerskapet, men er nå proletarer. De kan være slått helt ut av produksjonen og leve på velferd, eller de kan ha blitt deklassert og havna i dårlig betalte og underordna stillinger. De kan være blant de mest undertrykka og utbytta, men støtter de reaksjonære fordi de vil tilbake, enten til en tid de vet var bedre for seg sjøl eller slike som seg – eller tider de tror var bedre. Fantasifulle forestillinger om det homogene femtitallet da alle hadde fast jobb og mor venta hjemme med maten og alt var fryd og gammen, kan appellere også til proletarer – og kanskje spesielt de arbeidsløse, sjuke eller rotløse. Og da særlig hvis disse er hvite menn.
Sånn var det også med fascistene på 20- og 30-tallet. De verva svært mange tidligere soldater fra 1. verdenskrig, gjerne til stormtroppene SA og gjerne med belønninger som uniformer, penger og – ikke minst – fellesskap. Og disse sokna også til den mer radikale delen av bevegelsen, de som ikke bare var mot jøder men også kapitalisme generelt. Men Hitler fjerna resolutt disse når de hadde gjort nytten som fotsoldater, SA ble oppløst og lederne ble drept i “De lange knivers natt”, kort tid etter Hitlers maktovertagelse.
En annen “motvirkende” faktor er folk sitt sjølbilde, hvilken ideologi folk har. Det finnes mange proletarer som identifiserer seg først og fremst med helt andre grupper enn klasse. For eksempel religiøs tilhørighet eller konservatisme og tradisjon i spørsmål om familie og seksualitet. Eller hudfarge, språk og kulturell bakgrunn. Eller bransjen de jobber i (“vi håndverkere må stå sammen, både sjefen og de ansatte”). Eller sosiogeografiske skiller – “vi midt i landet mot dem på kysten”. Eller by mot land. Og en rekke identifiserer seg gjerne med den klassen de har vokst opp i, eller har ønska å tilhøre, framfor den de er en del av. Sånne sjikt dras sannsynligvis lettere mot reaksjonen.
Allerede Marx slo fast at de herskende tanker var herskernes tanker. Sånn at som hovedregel vil alle folk være svært påvirka av borgerlig ideologi og småborgerlige teorier. Og det er ingen automatikk i at folk går i revolusjonær retning under økonomiske kriser – de kan også gå i reaksjonær retning. Det avhenger av en rekke faktorer, der kommunistene har innflytelse på noen – på hva slags strategi og taktikk vi har – men der man ikke kan styre alt.
Altså bør vi nok ikke tro at det er så enkelt og mekanisk at det er økonomiske interesser og klasse aleine som trekker folk til høyrepopulisme, Trump og Berlusconi – eller til Hitler og fascismen. Det er en massepsykologi som trekker folk, og som de reaksjonære lederne på forskjellig vis klarer å tolke og spille på. Det tyske nazipartiet gjorde for eksempel undersøkelser underveis for å se hvordan ulik propaganda virka på folk, og justerte den og endra den hele veien for å dra til seg nye grupper. Slik har Trump jobba også med sin propaganda på Facebook. Den grenseløse opportunismen, en nesten skruppelløs populisme, er ikke noe nytt trekk ved den moderne rasistiske høyrepopulismen – dette har de til felles med nazismen. Men det er også et trekk ved nesten all borgerlig politikk og alt valgsirkus.
Nazismen og høyrepopulismen har store deler av massepsykologien til felles. Den ideologiske appellen skjer ikke til fornuften først og fremst, men til følelser de kan spille på. De er redskaper for kapitalisme og borgerskapet, men de vil skape massebevegelse blant breie sjikt av folket. Dimitrov skrev om dette:
“Fascismens virkelige karakter må understrekes særlig sterkt, fordi fascismen under dekke av sosial demagogi i en rekke land har klart å rive med seg småborgerlige masser, som krisa har revet løs fra deres faste gjenge. Den har til og med klart å rive med seg visse deler av det mest tilbakeliggende laget av proletariatet, som aldri ville ha støttet fascismen dersom de hadde forstått dens virkelige klassekarakter og dens sanne natur.”
Dimitrov: Enhetsfrontens og folkefrontens problemer
Dimitrov var leder for Den kommunistiske internasjonalen (Komintern) da fascistene festa grepet i flere land, og sto i spissen for all verdens kommunister sin antifascistiske generallinje. Dimitrovs tekst om fascismen og hvilke følelser den spiller på, er brennende aktuell om vi ser på Trump og andre rasistiske populister sin retorikk:
“Hva er kilden til fascismens innflytelse over massene? Fascismen lykkes i å trekke massene til seg fordi den på demagogisk vis appellerer til deres mest brennende behov og krav. Fascismen fyrer ikke bare opp under fordommer som er dypt rotfestet i massene, men spiller også på de beste følelsene i massene, deres rettferdighetsfølelse og iblant til og med på deres revolusjonære tradisjoner. (…) Fascismen handler i de ytterliggående imperialistenes interesse, men overfor massene opptrer den forkledd som den krenkede nasjonens forsvarer og appellerer til den sårede nasjonalfølelsen, (…) Fascismen streber etter en tøylesløs utbytting av massene, men opptrer overfor dem med en raffinert antikapitalistisk demagogi. Den utnytter det arbeidende folkets dype hat til det rovgriske borgerskapet, til bankene, trustene og finansmagnatene, og stiller opp paroler som i det gitte øyeblikk er svært forlokkende for de politisk umodne massene. (…) Fascismen utleverer folket på nåde og unåde til de mest korrupte og bestikkelige elementer, men står fram for det med kravet om en «ærlig og ubestikkelig regjering». (…) Fascismen utnytter skuffelsen hos de massene som forlater de gamle, borgerlige partiene i de mest reaksjonære borgerlige kretsers interesse. Men den gjør inntrykk på disse massene ved sine heftige angrep på de borgerlige regjeringene og sin uforsonlige holdning overfor de gamle borgerpartiene. Fascismen stiller alle andre avarter av den borgerlige reaksjon i skyggen med sin kynisme og sitt hykleri. Den tilpasser sin demagogi etter de nasjonale særegenhetene i hvert land, til og med etter hvert enkelt sosialt lags særegenheter i ett og samme land. Småborgerskapets masser og til og med en del av arbeiderne som er drevet til fortvilelse av nød, arbeidsledighet og bekymring for livets opphold, faller som ofre for fascismens sosiale og sjåvinistiske demagogi.”
Dimitrov: Fascismens klassekarakter.
Om ikke Trump står for samme politikk som det fascistiske despotiet, er det liten tvil om at han har kommet dit han er i dag med den samme retorikken som Dimitrov beskriver. Han har appellert til såra nasjonalfølelse, angrepet de gamle borgerpartiene og korrupsjonen og spilt på hatet mot banker og monopoler – sammen med grov sjåvinisme og appell til tradisjonene.
Å vinne massene, og ikke bare de aller mest undertrykte og utbyttede, men flertallet av folket, er et svært viktig spørsmål. Å nøytralisere og isolere de reaksjonære, og vinne store deler av småborgerskapet for et virkelig revolusjonært alternativ, et samfunnsomveltende framskritt, er en nødvendig og vanskelig oppgave. Når vi stiller oppgaven om å motivere, organisere og aktivisere de allerede mest radikale, betyr ikke det at dette er det endelige målet. Dette er bare et skritt på veien. Og når vi tar det skrittet, må det også være med tanke på de neste skrittene. Det vi gjør nå må ikke gjøre de neste skrittene umulige. Derfor må vi forene de mest radikale på revolusjonær grunn, men ikke med “middelstanden” som fiende. Fienden er borgerskapet, først og fremst monopolborgerskapet og deres stat – og spesielt de mest fascistiske og terroristiske elementene blant dem. Målet er ikke å forene fienden med alle dem som i dag tar feil i en rekke spørsmål, men å splitte dem fra hverandre så mye vi kan og isolere fienden mest mulig og holde døra åpen for at folk som i dag er passive eller støtter borgerlige partier – i morgen kan slutte seg sammen med oss og møtes med åpne armer.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.