Revolusjonen blir ikke TV-sendt

-Om offentlighet, ekte og uekte nyheter.
(Skrevet av en aktivist i Tjen folket.)

Mediene sier de er redde for “fake news”, men er det sånn at deres nyheter faktisk viser virkeligheten på en riktig måte? I realiteten er den borgerlige offentligheten så innfiltra i kapitalisme og liberalistisk utopisme, at den aldri kan fungere virkelig sannferdig og demokratisk.

For ikke lenge siden lanserte Dagbladet, VG og NRK deres faktasjekkende samarbeidprosjekt «Faktisk». På initiativets hjemmesider hevder de å være et «unikt, historisk og ikke-kommersielt samarbeid», med mål om å «faktasjekke det offentlige ordskiftet og avdekke falske nyheter som sprer seg i det norske samfunnet». Et tiltak som skal bøte på «tillitskrisa» som tilsynelatende har oppstått som følge av trumpismen og de nye, digitale mediene, og som formodentlig vil kunne fungere som sutteklut for (små-) borgerlige politikere og kommentatorer med bekymring for det «postfaktuelle».

De uekte nyhetene «tærer på tilliten mellom velgere og folkevalgte», hevdet parti-sekretær i Arbeiderpartiet Kjersti Stenseng tidligere i år. Noe som ifølge henne fører til demobilisering og i siste omgang svekking av demokratiet.¹ En tendens som ikke blir bedre av at vi som forbrukere presenteres for hver våres virkelighet gjennom stadig mer persontilpassede nyheter og medieløsninger.²

Realiteta er imidlertid at trumpismen, heller enn å representere noe distrinkt politisk brudd eller dreining mot det «postfaktuelle», bringer den alltid latente virkelighetsvegringa i den borgerlige offentligheta opp til overflata, og perverterer den. Under kapitalismen finnes ikke etterrettelighet eller sannferdighet – bare grader av bedrag.

Sannhetskategorien og utopismen

Mer ærlig ville det kanskje være om vi forklarte hva vi mente når vi sa «sannhet». I første rekke er dette en historisk-filosofisk kategori, som kun i marginal grad har gjort seg gjeldende på det pressehistoriske feltet. Da den første norske avisa Norske Intelligentz-Seddeler ble etablert i 1763, var det ikke av hensynet til «sannheten». Dels var det av nasjonale hensyn, dels av religiøse hensyn. Både Danmark og Sverige hadde for lengst fått sine egne aviser, og Norge kunne da ikke være noe dårligere. Et annet framtredende argument var at de religiøse innleggene ville innpode folket med kristelig fromhet og pietisme.

Det er først under Struensee og trykkefriheten at sannhetskategorien for alvor dukker opp i den norske litteraturen, og bidrar her til å restrukturere det gamle språket og innlemme det i det «moderne». Gjennom borgerskapets frie og ufortrødne meningsutveksling skulle språket tømmes for dets dunkle og fordomsfulle innhold, og på denne måten underordnes fornuften og det lysende framskrittets tjeneste. Ikke bare dukker en rekke nye ord opp (i hovedsak lånt fra fransk og engelsk), men gamle begreper forsvinner eller endrer mening. Kort sagt er det her at norsk offentlighet blir til norsk offentlighet.

Sannhetskategorien har i så måte blitt alvorlig korrumpert: Ikke bare på grunn av dens sentrale funksjon i etableringa av det vi i dag kan kalle borgerlig offentlighet, men fordi denne samme offentligheta i sin tur har virka tilbake på sannhet, og prega det med sine egne, nyerverva forestillinger og fantasier om «forskjønning» og «forbedring»³

Mens det tidligmoderne sannhetsbegrepet var knytta eksplisitt opp til borgerlig-liberale strategier for velvære, oppdragelse og opplysning,⁴ later det til at senmodernitetens sannhetsstrategier er spesifikt tilknytta småborgerskapets rent (for-) forvaltende og informasjonsformidlende ærend. Derav den formidable institusjonsutbygginga de siste femti, seksti årene, og i sin tur måle- og reguler-folkets inntreden i den politiske offentligheta (dvs. statsviterne, psykiaterne, spesialpedagogene, kommunikasjonsrådgiverne, osv.). Dersom det gamle borgerskapets motto var «Våg å vit!», later det til at dagens småborgerlige motto er «slapp av, ikke tenk på det..». Underforstått: «La heller oss som kan dette vite for deg».

I fravær av genuin politisk selvtillit stiller imidlertid småborgerne seg heller i borger-klassens tjeneste, hvor deres styrings- og kontrollkompetanse kan komme til sin fulle nytte i form av identitetsproduksjon, og som dekke for det objektive faktum at disse identitetene – den liberale idealborgeren – ikke bare er en utopi, men en direkte investering i lidelsen og ufriheten til verdens utbyttede og undertrykte.

Dersom offentligheta skal kunne fungere reelt demokratisk, må vi først ta inn over oss at den per i dag er fundamentalt anti-demokratisk, og omhyggelig innfiltra i det kapitalistiske apparatets vold.

Kriser, hysteri og paralyse

Som kommunister vet vi at kapitalismen uavlatelig fører til kriser og nød – økonomisk så vel som menneskelig. Kravet om konstant vekst bærer med seg den iboende motsigelsen at vi med nødvendighet produserer langt mer enn noen av oss har mulighet til å forbruke. Bare slik kan kapitalistene sikre maksimal profitt og egen vinning.⁵  Også mediene er bundet til denne dynamikken gjennom sin vareproduksjon, og gjennom sin underordning under medieeierne og reklamefolkenes krav om profitt. Følgelig er de på en avgjørende måte ufri: De vil aldri kunne produsere nok – og de vil aldri kunne kutte nok i lønningene til de som produserer. Det samme gjelder også det statsfinansierte Faktisk-prosjektet nevnt innledningsvis, som rent faktisk er et høykommersielt og ikke et «ikke-kommersielt» samarbeid.

Men media er også ufri på en ytterligere og mer diffus måte, nemlig som første- og sistelinjeforsvarer av den borgerlige og småborgerlige ideologien. Som vi forstår av det over er den nemlig selv et produkt av «sannhetene» den er satt til å forvalte, og opptrer av den grunn alltid som lydig forsvarer av det bestående, alltid reaktiv og alltid passiviserende: Media er i så måte ikke bare dobbelt ufri, men kjenner gjennom sin ideologiske konstituering kun fryktens, tvangens og kontrollens språk, og vil dermed ikke kunne fri seg om den så skulle gi det et oppriktig forsøk. Slik overproduksjonen i næring og industri ufravikelig slår sprekker med jevne mellomrom, med vidtrekkende krise og nød som resultat, slik fører også medienes og pressas overproduksjon til jevnlige utbrudd av offentlig hysteri og påfølgende paralyse. Under slike forhold har protofascister som Trump i USA og Frp her hjemme svært gode kår, og truer hele tiden med å slå over i åpen fascisme og statlig terror.

Mange vil nok her innvende at vi i Norge og Norden tross alt har statskringkastere som er lisensfinansiert og forvalta av kompetente og demokratiske kringkastingsråd – og at dette i det minste sikrer en viss grad av frihet og kritikk i det offentlige. Dette er imidlertid bare delvis riktig. I beste fall bidrar lisensfinansiering (eventuelt finansiering over skatteseddelen) til å mykne den grunnleggende krisedynamikken i økonomien. Men dette garanterer ikke i seg selv mot lønnskutt og overproduksjon.

Tar man de mest leste NRK-sakene fra fjoråret som eksempel, blir det dessuten klart at en kan gi statskringkasterne så kompetente og demokratiske råd man bare vil. Som konsekvens av overproduksjonen er det like fullt det passive og ideologisk reaktive stoffet som konsumeres først og i desidert størst omfang. Saker som «Derfor velger myggen deg», og «-Ja, det var jeg som mistet førerkortet etter 58 minutter». ⁶ Det ser sånn sett ut til at de «ekte» nyhetene ikke nødvendigvis skiller seg stort fra de uekte nyhetene. Strukturelt sett er de identiske, og det er vanskelig å se for seg at noen av dem virker mobiliserende eller demokratiserende.

Media i sin nåværende form vil helt enkelt aldri kunne fri seg fra sin stilling som kapitalismens og borgerskapets reaktive forsvarer. Derimot avføder kapitalismen hele tida nye teknologier, ikke minst innen media- og kommunikasjonsfeltet, noe som i sin tur kan spire til reell mobilisering og til offentlighet og demokrati av helt ny type.

En reelt fri og demokratisk offentlighet?

Dette er imidlertid ikke gitt av seg selv. I juli i fjor ble det rapportert at både Amazon og Facebook gikk forbi oljegiganten Exxon Mobil i børsverdi.⁷ Mens verdens fem største selskaper for få tiår siden befesta sin kapitalmakt gjennom direkte kontroll av tradisjonell industri og vareproduksjon, konsoliderer dagens «Big Five»-selskaper (Apple, Alphabet/Google, Microsoft, Amazon og Facebook) sin makt gjennom indirekte data- og kommunikasjonskontroll. Konsekvensene av dette har hovedstrømsmediene bare så vidt begynt å diskutere, og da primært i rammer av det borgerlig-ideologiske spenningsfeltet overvåking—personvern.

På den andre siden har varslerorganisasjoner som WikiLeaks de senere årene gitt grunnlag for forsiktig optimisme. Arbeidet deres er et godt eksempel på det Lenin i sin tid omtalte som organisering av de «allsidige politiske avsløringene». ⁸ Det vil si avsløringer som bidrar til å vekke folkemassene til politisk bevissthet og militantisme. En forutsetning for slike avsløringer, er per i dag miljøene rundt om hvor det utvikles åpen kildekoding, datasikkerhet og -anonymitet, og som dermed åpner opp reelle kanaler for varsling og systemkritik.

Mer enn noen sinne trenger vi slike kanaler. For mer enn noen sinne trenger vi de systemiske avsløringene av kapitalismen og dens herjinger, og mer enn noen sinne trenger vi sosialistisk revolusjon. Bare gjennom systemavsløring og revolusjon kan offentligheta åpnes reelt opp og fungere mobiliserende og demokratisk.

Noter:

Gil Scott-Herons klassiker “The Revolution Will Not Be Televised”

1. «Falske nyheter utfordrer demokratiet»
2.  NRK, «Skulle du ønske at du slapp å lese mer om Trump?»
3.  Et fenomen Walter Benjamin i sin tid omtalte som «estetisering av politikken». Se “The Work of Art in the Age of Mechanical Reproduction”
4. Kant, «Was Ist Aufklärung»
5. Tjen folket, «Krise, kapitalisme og revolusjon»
6. «Dette er årets mest leste saker på NRK.no»
7. “Tech Companies Are Dominating the Stock Market as Never Before”
8. Lenin, «Hva må gjøres?»