Linja for den demokratiske revolusjonen

Introduksjon

Teksten er en del av Perus Kommunistiske Partis Grunnlag for partiets enhet, som består av de grunnleggende dokumentene (Om marxismen-leninismen-maoismen, Om gonzalos tenkning og Programmer og vedtekter) og Den politiske generallinja som består av fem linjer. Disse dokumentene utgjør et helhetlig hele, og er partiets ideologisk-politiske grunnlag.

Tjen Folket Media har oversatt dokumentene til norsk i årene 2017 til 2019. Deretter har Forlaget Røde Fane foretatt videre korrektur og forbedringer i 2019 til en utgivelse av dokumentene i bokform, som man kan få tak i fra forlaget. Vi understreker at oversettelsen ikke er offisiell og godkjent, og at den har mangler og svakheter som alle lesere må være svært bevisste på.

Oversetterne tar fullt ansvar for alle feil og mangler ved oversettelsen, som ikke er gjort av profesjonelle oversettere og som er gjort med mangelfulle spanskkunnskaper. Like fullt er oversettelsen svært viktig for å gjøre disse overskridende og uhyre viktige maoistiske dokumentene tilgjengelige for revolusjonære i Norge. Dokumentene er det fremste uttrykket for marxisme-leninisme-maoisme i verden i dag, og de er det konsentrerte uttrykket for Gonzalos tenkning, som inneholder bidrag av universell gyldighet for alle revolusjoner i verden.

Vi anbefaler den spanske originalen som man finner hos Bandera Roja og den danske offisielle oversettelsen hos Kommunistisk bibliotek. Særlig den spanske originale teksten må løftes fram, da dette er hva partiet selv har skrevet og dermed uten feil. 

Tjen Folket Media, 2020

Linja for den demokratiske revolusjonen

Vedtatt av Sentralkomiteen i Perus Kommunistiske Parti, 1988.

Innledning

Ved å løfte fram, forsvare og anvende marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, slår formann Gonzalo fast at den peruanske revolusjonen i sin historiske utvikling først må være en demokratisk revolusjon, deretter en sosialistisk revolusjon som utbrer seg gjennom kulturrevolusjoner inntil den til slutt når kommunismen. Hele dette som en uavbrutt prosess der folkekrigen anvendes og spesifiseres. Utgangspunktet for å komme til denne konklusjonen, var Marx’ lærdom om at Tyskland måtte gjenta bondekrigene fra det 16. århundre, ved å kanalisere de tyske fattigbøndenes demokratiske energi. Lenin utvikla siden dette poenget videre, og slår fast at siden borgerskapet er en døende klasse, og siden fattigbøndene har reist behovet for å knuse føydalismen, kan disse bare virkeliggjøre en demokratisk revolusjon under proletariatets ledelse. Senere utarbeidet formann Mao «Om nydemokratiet», og ser det som en del av den proletariske verdensrevolusjonen. Her definerer han et fellesdiktatur bestående av de revolusjonære klassene, dannet mot det borgerlige diktaturet, som en overgangsfase som bare lar seg gjennomføre under proletariatets ledelse.

Videre tar formann Gonzalo i betraktning de særegne forholda i Peru, som blant annet at dets historiske utviklingsprosess ikke har hatt noen borgerlig revolusjon, da det ikke har eksistert noe borgerskap skikket til å lede den. Derfor er jordspørsmålet og det nasjonale spørsmålet to problemer som fortsatt venter på en løsning. Han tar i betraktning at vi befinner oss i imperialismens og den proletariske verdensrevolusjonens tidsalder, og at det derfor er proletariatet som må ta på seg å ødelegge imperialismen, byråkratkapitalismen og halvføydalismen – ikke for å tjene borgerskapet men for å tjene proletariatet sjøl, den hovedsakelig fattige bondeklassen, småborgerskapet og mellomborgerskapet. Han tar i betraktning at det peruanske proletariatet er modent og har et kommunistisk parti av en ny type med kapasitet til å lede revolusjonen. Han tar i betraktning at den demokratiske revolusjonen av den gamle typen ikke lenger duger, men at det trengs en borgerlig revolusjon av en ny type. Han tar i betraktning at denne typen og alle revolusjoner i dag kun kan realiseres gjennom folkekrig, som er den primære kampformen, og av de væpna revolusjonære styrkene, som er den primære formen for organisasjon.

Slik defineres det peruanske samfunnets karakter som halvføydalt og halvkolonialt, med byråkratkapitalisme under utvikling. Formann Gonzalo setter målene for revolusjonen, oppgavene som skal utføres, definerer de sosiale klassene, og løfter fram essensen av den demokratiske revolusjonen, hvordan den konkretiseres i dag og dens perspektiv.

1. Karakteren til dagens peruanske samfunn

Med utgangspunkt i den historiske materialismen analyserer han utviklingsprosessen i den peruanske historien, og viser at en organisering av jordbruket vokste fram basert på ayllu, en agrarisk samfunnsorden som begynte å utvikle en form for slaveri.¹ Dette var grunnlaget som inkaenes rike ble etablert gjennom erobringskriger. I det 16. århundre brakte spanjolene med seg sitt eget råtne føydalsystem som de med våpenmakt tvang på de innfødte, til tross for deres motstand. Peru ble føydalt og kolonialt. Senere, med uavhengigheten, ble det spanske herredømmet brutt, men det føydale systemet besto. Lederskapet for uavhengighetskampen var godseiere, og fattigbøndene var ikke i stand til å ta over jorda. Gjennom det 19. århundre var det en intens kamp mellom England og Frankrike for å underkue oss, og på midten av århundret begynner de første kimene til kapitalisme å utvikle seg på føydalt grunnlag. Hele denne utviklingsprosessen i Peru innebærer en forvandling: fra føydalisme til halvføydalisme, og fra kolonialisme til halvkolonialisme.

Når han fortsetter sin beskrivelse av dagens peruanske samfunn sier formann Gonzalo: «… Vår tids Peru er et halvføydalt og halvkolonialt samfunn hvor byråkratisk kapitalisme utvikler seg.» Sjøl om Mariátegui har definert dette godt i det tredje punktet i Programmet for konstituering av partiet, er det i lys av marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, at formann Gonzalo har vist hvordan halvføydalismen og halvkolonialismen opprettholdes og antar nye former, og spesielt hvordan det har seg at byråkratkapitalismen på dette grunnlaget har vokst gjennom utviklingsprosessen i dagens samfunn. Dette er et spørsmål av særlig betydning for å forstå samfunnets karakter og den peruanske revolusjonen.

Byråkratkapitalisme er en av formann Maos grunnleggende teser som mange marxister verden over ennå ikke har forstått eller anerkjent. Av åpenbare historiske årsaker var den ukjent for Mariátegui, men formann Gonzalo anvender den på de konkrete forholda i landet vårt. Han slår fast at for å analysere vår tids sosiale utviklingsprosess, må en ta utgangspunkt i tre nært beslektede spørsmål: Periodene som byråkratkapitalismen går gjennom, prosessen som former proletariatet i sitt høyeste uttrykk, kommunistpartiet, og veien som revolusjonen må følge. Han lærer oss at siden 1895 kan tre historiske perioder skjelnes fra hverandre i det samtidige peruanske samfunnet: 1. periode. Utviklinga av byråkratkapitalismen. Konstitueringen av PKP. Definering og skissering av veien for å omringe byene fra landsbygda. 2. periode. Den byråkratiske kapitalismens fordypning. Rekonstitueringa av PKP. Utmeislinga av veien for å omringe byene fra landsbygda. 3. periode. Den allmenne krisa i byråkratkapitalismen. PKPs ledelse av folkekrigen. Anvendelsen og utviklinga av veien for å omringe byene fra landsbygda.

Samtidig understreker han at nåtidas peruanske samfunn er i en allmenn krise. Det er alvorlig og uheldbredelig sykt, og at det kan bare forvandles gjennom væpna kamp, slik Perus Kommunistiske Parti har gjort. Partiet leder folket og det finnes ikke noen annen farbar vei.

Hvorfor er Peru halvføydalt? Som formann Gonzalo sier: «Det råtnende halvføydale systemet fortsetter å eksistere, og preger landet ned i sitt dypeste fundament og i dets mest grunnleggende ideer. I sitt vesen sørger det for at jordspørsmålet fortsetter å stå uløst, og dette spørsmålet er motoren i bøndenes klassekamp, spesielt for fattigbøndene som utgjør det overveldende flertallet.» Han understreker at jordspørsmålet vedvarer fordi de halvføydale utbyttingsforholdene gjør at halvføydalismen får utfolde seg. Dette fører til at samfunnets grunnleggende problemer gir seg uttrykk i spørsmålet om land, livegenskap og gamonalismo.² Vi må se på alle sidene ved disse forholdene, både de økonomiske, politiske og ideologiske, både på basisen og overbygninga. Bøndene utgjør omtrent 60 prosent av befolkninga, har arbeidet på jorda i århundrer, og er bundet til godsene og i livegenskap. Videre lærer han oss at det finner sted en enorm konsentrasjon av jord på noen få hender, både gjennom direkte og indirekte eiendomsformer. Samtidig er det overveldende flertallet av bøndene er fattigbønder som ikke eier jord, eller de som gjør det er svært få. Dette er bakgrunnen for at fattigbøndene lider under godseiernes grådighet, og de små gårdsbrukene lider under de store godsenes grådighet.

Alle disse forholdene binder fattigbøndene i et system av livegenskap som viser seg på tusen og én forskjellige måter, som Lenin lærte oss, men hvis kjerne er personlig underkuelse. Dermed ser vi at folk trellbindes i livegenskap, i form av gratisarbeid for SAIS, CAPS, bondegrupper, Cooperación Popular, PAIT, PROEM og så videre.³ Utover dette er det kjent at på landsbygda er det bare én av tre arbeidsføre fattigbønder som har jobb, og staten forsøker å kanalisere det uutnyttede arbeidet til å tjene seg sjøl gjennom ubetalt arbeid. Utenfor den nasjonale økonomien, spesielt i Sierra-regionen, ser vi en økonomi preget av privat sjølforsørging.

Gjennom å igjen ta utgangspunkt i marxismen-leninismen-maoismen, holder formann Gonzalo fast ved prinsippet om at jordbruksreform innebærer å knuse den føydale godseier-eiendommen, gjennom omfordeling av jord til fattigbøndene, under slagordet «Jord til den som dyrker den». Denne utføres gjennom folkekrigen og av den nye makta, leda av kommunistpartiet. Dette i tråd med Lenins tese om at det finnes to veier i jordbruket: godseiernes vei, som er reaksjonær, avler føydalisme og støtter den gamle staten, og fattigbøndenes vei, som er progressiv, knuser føydalismen og peker fram mot en ny stat.

Dernest gir han en presis definisjon av karakteren til og resultatene av de statsautoriserte jordbrukslovene. Han beviser at halvføydalismen vedvarer, selv om dens eksistens i dag ofte blir benektet. Han beskriver den grunnleggende loven for jordbruksreform [Ley de bases] av 1962 under Pérez Godoy, lov 15037 fra 1964 og lov 17716 fra 1969 (som hovedsakelig fremmer de store eiendomskooperativene) som tre lover for kjøp og salg, som er innført av det byråkratiske statsapparatet for å utvikle byråkratkapitalisme. Han advarer om at Loven for fremming av jordbruket fra 1980 behandler spørsmålet om jord som løst, samtidig som den fremmer samling av jordeiendom og gamonalenes tilbakekomst for å styrke byråkratkapitalismen. Det hele er også underlagt storbankeiernes kontroll og tjener yankee-imperialismen direkte. Dette er veien som den fascistiske og korporativistiske APRA-regjeringen følger, gjennom å gjenoppta den fascistiske og korporativistiske «jordbruksreformen» til Velasco. De roper om «revolusjon i jordbruket», men tjener utelukkende gamonalismen. Spørsmålet om jord behandles som løst og de fokuserer dermed på produktivitet. Kommunelovverket og lovene knytta til fattigbøndenes rondas⁴ bidrar til å gi byråkratkapitalismen dypere rotfeste og spre den til hver krik og krok i landet. De fremmer korporativisering blant massene og bondesamfunnene gjøres til mål og grunnlag for deres iver for korporativisme. På en og samme tid tjener de også til opprettelsen av mikroregionene, regionene, CORDES og andre fascistiske og korporativistiske kreaturer. Alt dette er ingenting annet enn nye former for å videreføre og styrke den gamle godseier-eiendommen, som fortsatt ikke har blitt knust. Alt dette er bare uttrykk for den samme gamle veien til godseierne, som vår tids Peru aldri har avveket fra. Den ble fulgt på 1920-tallet, styrket på 1950-tallet og spesielt 1960-tallet, og består i sitt vesen den dag i dag, bare i nye former.

Godseier-veien kommer til politisk uttrykk i den gamle staten gjennom gamonalisme. Som Mariátegui sier betegner ikke gamonalisme kun en sosial og økonomisk kategori, men et helhetlig fenomen. Den er ikke utelukkende representert ved gamonalene, men inkluderer også et stort hierarki av funksjonærer, mellommenn, agenter, parasitter og så videre. Den sentrale faktoren ved dette fenomenet er den store halvføydale eiendommens hegemoni i politikken og i statens maskineri, hvilket må angripes ved sin rot. Videre, ved å betrakte gamonalismen som den politiske manifesteringa av halvføydalismen hvorpå dette trelldomsregimet blir opprettholdt – der sjefer og lakeier som snur kappa alt etter hvem som regjerer, utgjør den gamle statens representanter i de mest avsidesliggende landsbygdene i landet – viser formann Gonzalo ettertrykkelig hvordan halvføydalismen manifesterer seg i politikken og i statsapparatet. Det er denne faktoren den demokratiske revolusjonens spydspiss retter seg mot, da dette er en agrar krig.

Hvorfor halvkolonialt? Formann Gonzalo lærer oss at den moderne peruanske økonomien ble født lenket og underlagt imperialismen – kapitalismens siste fase – som på mesterlig vis har blitt karakterisert som monopolistisk, parasittisk og døende. Sjøl om imperialismen innrømmer oss politisk uavhengighet, så lenge det tjener dens interesser, kontrollerer den fortsatt hele den økonomiske utviklingsprosessen i Peru. Det vil si naturressurser, eksportprodukter, industri, bank- og finansvesen. I syntese suger den blodet til vårt folk, tapper energien fra den framvoksende nasjonen vår, og mest påfallende i dag så utbytter den oss og andre undertrykte nasjoner gjennom utenlandsgjeld.

Formann Gonzalo starter med å bekrefte Lenins tese, senere presist videreutvikla av formann Mao, for å definere vårt samfunns halvkoloniale karakter. I syntese fastslo Lenin at det finnes mange former for imperialistisk herredømme, hvor to er særlig typiske. For det første koloniene der imperialistiske land har det fulle og hele herredømmet over nasjonen eller nasjonene som undertrykkes. For det andre en mellomliggende form, halvkoloniene, hvor den undertrykte nasjonen er politisk uavhengig men økonomisk underordnet. Det gir en uavhengig republikk, som er tett innfiltret i imperialismens ideologiske, politiske, økonomiske og militære floke, sjøl om det har sine egne styresmakter. Han avviser begrepet «nykoloni» som revisjonismen tok i bruk på 1960-tallet, da grunnlaget for dette er forestillingen om at imperialismen anvender en mykere form for herredømme, og leda videre til karakteristikker som «avhengige land». Gjennom anvendelsen av formann Maos tese om at det er vokst fram en periode med kamp mot de to supermaktenes rivalisering for å dele opp verden på nytt, påviste han at hovedformen for imperialisme som dominerer Peru, er yankee-imperialismen. Men han understreket at vi samtidig må bekjempe den russiske sosialimperialismen som gjør seg gjeldende i landet i stadig økende grad, og også aktiviteten til imperialistmaktene som ikke er supermakter. Som følge av dette kan ikke proletariatet som leder den demokratiske revolusjonen binde seg til noen supermakt eller imperialistmakt. Klassen må fastholde sin ideologiske, politiske og organisatoriske uavhengighet. For å oppsummere viser han at det peruanske samfunnet fortsatt er en nasjon under utvikling, at dets halvkoloniale preg fortsetter å vedvare, og viser seg som sådan på alle områder, også under nye forhold.

Når det gjelder byråkratkapitalismen understreker formann Gonzalo at det er nødvendig å forstå denne for å kunne forstå det peruanske samfunnet. Han tar for seg formann Maos tese og lærer oss at denne har fem kjennetegn: 1) At byråkratkapitalismen er kapitalismen som imperialismen utvikler i de tilbakeliggende landene – og består av kapitalen til de store godseierne, storbankeierne og herrene i storborgerskapet. 2) At den utbytter proletariatet, bøndene og småborgerskapet, samt at den holder tilbake mellomborgerskapet. 3) At den går gjennom en utviklingsprosess hvor byråkratkapitalismen kombineres med statsmakta og blir til komprador- og føydalstatlig monopolkapitalisme – og en kan av dette slå fast at den i første omgang utfolder seg som en ikke-statlig monopolkapitalisme, for dernest å utfolde seg som statsmonopolkapitalisme når den kombineres med statsmakta. 4) At den gjør forholdene for den demokratiske revolusjonen modne idet den når høydepunktet i sin utvikling. Og 5) at å konfiskere byråkratkapitalen er avgjørende for å nå høydepunktet for den demokratiske revolusjonen og for overgangen til den sosialistiske revolusjonen.

Gjennom anvendelsen som vi har gått gjennom, viser han at byråkratkapitalismen er kapitalismen som imperialismen skaper i de tilbakeliggende landene, og at denne er knytta til en råtnende føydalisme og underlagt imperialismen som er kapitalismens siste fase. Dette systemet tjener ikke flertallet av folket, bare imperialistene, storborgerskapet og godseierne. Mariátegui har slått fast at borgerskapet ved å for eksempel opprette banker skaper en kapital som overlates til imperialismen og er knytta til føydalismen. På mesterlig vis slår formann Gonzalo fast at kapitalismen som brer seg i Peru er en byråkratisk kapitalisme som holdes tilbake av at halvføydalismens lenker tjorer dens ene hånd fast, mens dens andre hånda handler på ordre fra imperialismen. Dette utelukker muligheten for å utvikle en nasjonal økonomi. Dette er derfor en byråkratisk kapitalisme som undertrykker og utbytter proletariatet, bøndene og småborgerskapet, og som også holder mellomborgerskapet tilbake. Hvorfor? Fordi kapitalismen som utfolder seg her, holdes tilbake i sin utviklingsprosess. Det tillates bare å utvikle en økonomi som tjener imperialistiske interesser. Det er en kapitalisme som representerer storborgerskapet, godseierne og den gamle typen storbønder – klasser som utgjør en minoritet, men som utbytter og undertrykker massene, det vil si det overveldende flertallet.

Han analyserer den byråkratiske kapitalismens utviklingsprosess i Peru, fra den første historiske perioden som går fra 1895 til andre verdenskrig, hvor kompradorborgerskapet i løpet av 1920-tallet tar kontroll over staten og fortrenger godseierne, samtidig som de respekterer deres interesser. Den andre perioden løper fra andre verdenskrig til 1980, hvor systemet svulmer opp, og en del av storborgerskapet utvikler seg til et byråkratborgerskap. Dette er ei utvikling som startet i 1939 under Prados første regjering, hvor staten begynner å ta større del i økonomien. Senere har denne deltakelsen vokst stadig mer, og dette skyldes det faktum at storborgerskapet på grunn av manglende kapital ikke er i stand til å videreutvikle byråkratkapitalismen. Dette skaper sammenstøt mellom de to store fraksjonene i det øvre borgerskapet: byråkratborgerskapet og kompradorborgerskapet. Med Velascos militærkupp tar byråkratborgerskapet i 1968 ledelsen over staten, noe som genererer en stor vekst i statsøkonomien. For eksempel økte antallet statsbedrifter fra 18 til 180, og staten ble motoren i økonomien som ledes av byråkratborgerskapet. Men det er også i denne perioden at økonomien går inn i en alvorlig krise. Den tredje perioden varer fra 1980 og framover, der byråkratkapitalismen er gått inn i den alvorlige krisa og er på vei mot sin endelige undergang. Det er ingen tiltak som kan redde den. Den kan bare forlenge sine lidelser ved å kjempe mot utviklingen. Samtidig vil den som et rovdyr med forferdelige smerter forsvare seg vilt ved å forsøke å knuse revolusjonen.

Dersom vi undersøker denne prosessen fra folkets ståsted, så ble PKP i første omgang konstituert av Mariátegui i 1928, og landets historie delte seg i to. I andre omgang ble PKP under formann Gonzalos ledelse rekonstituert som et parti av en ny type og revisjonismen ble rensket ut. I tredje omgang innleda PKP folkekrigen, en banebrytende milepæl. Gjennom et kvalitativt overlegent sprang forandret denne historien radikalt ved å gjøre erobringa av makt til en realitet med geværet og folkekrigen. Alt dette beviser det politiske aspektet ved den byråkratiske kapitalismen som sjelden vektlegges, men som formann Gonzalo ser som nøkkelspørsmålet: byråkratkapitalisme modner forholdene for revolusjon. Den går nå inn i sin endelige fase og modner forholdene for revolusjonens utvikling og seier.

Det er også svært viktig å legge merke til hvordan byråkratkapitalismen formes av ikke-statlig og statlig monopolkapitalisme. Dette er grunnlaget for at han skiller mellom de to fraksjonene i storborgerskapet – byråkrater og kompradorer – for å unngå å bli et haleheng til den ene eller andre, en feil som tidligere har leda partiet vårt til 30 år med feil taktikk. Det er viktig å forstå det på denne måten, siden den nye maktas konfiskering av byråkratkapital leder til den demokratiske revolusjonens fullføring og den sosialistiske revolusjonens framgang. Dersom bare den statsmonopolistiske kapitalen angripes, vil den andre fraksjonen – den ikke-statlige monopolkapitalen – forbli fri. Det øvre kompradorborgerskapet vil bevare den økonomiske styrken til å røve til seg ledelsen av revolusjonen og forhindre dens mars fram mot den sosialistiske revolusjonen.

Videre sier formann Gonzalo at byråkratkapitalisme ikke utgjør en prosess som er enestående for Kina eller for Peru, men at den følger av de hemmende forholdene som de forskjellige imperialistene tvinger på de undertrykte nasjonene i Asia, Afrika og Latin-Amerika, i en tid hvor disse undertrykte nasjonene ennå ikke har knust de siste restene av føydalismen, og i enda mindre grad utvikla kapitalisme.

I syntesen er det et nøkkelspørsmål å forstå utviklingsprosessen i dagens peruanske samfunn. Revolusjonens karakter gis av tesen om byråkratkapitalismen, basert på marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning. Den er bidrag til verdensrevolusjonen som tas i bruk av oss tilhengere av marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning.

Hvilken type stat er det som opprettholdes av dette halvføydale og halvkoloniale samfunnet, der byråkratkapitalismen utbrer seg? Vi har analysert samtidas peruanske samfunn med forankring i den mesterlige maoistiske tesen i «Om nydemokratiet». Den slår fast hvordan de mange statene i verden kan kategoriseres ut fra sin klassekarakter. De deler seg i tre hovedtyper: 1) Land under borgerskapets diktatur, hvilket også inkluderer de gamle demokratiske statene og som også kan inkludere statene under godseiernes og storborgerskapets fellesdiktatur. 2) Land under proletariatets diktatur. Og 3) land under de revolusjonære klassenes fellesdiktatur. Formann Gonzalo slår fast at den gamle, reaksjonære peruanske statens karakter er av den første typen. Den er et fellesdiktatur under godseierne og storborgerskapet, hvor byråkrat- eller kompradorborgerskapet arbeider, samarbeider og konkurrerer om å lede staten. Da den historiske tendensen i Peru er at byråkratborgerskapet er på vei framover, leder dette med nødvendighet til en svært akutt og langvarig kamp. Denne forsterkes særlig av at byråkratborgerskapet i dag har kontroll over den gamle godseier-byråkratiske staten.

Samtidig skiller formann Gonzalo mellom statsform og regjeringsform. De er to deler av en helhet. Den første definerer statens klassekarakter, mens det siste er den formen som statsmakta er organisert på. Formann Mao lærte oss at hovedsaken er å definere statens klassekarakter, da regjeringsformene kan variere mye. De kan være sivile eller militære, endres gjennom valg eller ved dekret, de kan få liberaldemokratisk eller fascistisk form. Men de representerer uansett alltid de samme reaksjonære klassenes diktatur. Å ikke betrakte den gamle staten på denne måten er å trå i den fellen at man likestiller diktatur med militærregime, og tenker at en sivil regjering ikke er et diktatur. Resultatet blir at en gjør seg til haleheng for en av storborgerskapets fraksjoner, med forestillinger om å «forsvare demokratiet» eller «forhindre militærkupp». Dette er posisjoner for å støtte og forsvare den gamle staten, heller enn å knuse den. I Peru er dette tilfellet hos revisjonistene og opportunistene i Forente Venstre.

Den gamle staten er underlagt imperialismen, i vårt tilfelle hovedsakelig yankee-imperialismen, og støtter seg på de reaksjonære væpna styrkene som dens ryggrad. Den er avhengig av et stadig voksende byråkrati. De væpna styrkene er av samme karakter som staten de støtter og forsvarer.

Formann Gonzalo forteller oss tindrende klart: «Det er dette sosiale systemet som de herskende klassene og deres yankee-imperialistiske herrer bruker, lever av og forsvarer med ild og blod, gjennom sin godseier-byråkratiske stat, opprettholdt av sine reaksjonære væpna styrker. De utfolder hele tida sitt klassediktatur (av storborgerskapet og godseierne), enten gjennom en de facto militærregjering (…) eller gjennom valgte og såkalte konstitusjonelle regjeringer (…)» og, «(…) dette forelda systemet basert på utbytting saboterer og stikker kjepper i hjulene for de veldige kreative kreftene til folket, de eneste kreftene som er i stand til å drive fram den dypeste revolusjonære forandringen (…)».

2. Den demokratiske revolusjonens angrepsmål

Formann Gonzalo lærer oss at den demokratiske revolusjonen har tre angrepsmål: imperialismen, den byråkratiske kapitalismen og halvføydalismen, hvor én av disse, i henhold til perioden som revolusjonen er inne i, vil være hovedmålet. I dagens periode med jordbrukskrig, er halvføydalismen hovedmålet.

Innen imperialismen er yankee-imperialismen den hovedsakelige, fordi denne utgjør den viktigste og dominerende imperialismen. Den forsøker å sikre sitt herredømme i stadig større grad og utnytter hele tida vår situasjon som et halvkolonialt land. Vi må også avverge innblanding fra russisk sosialimperialisme og fra andre imperialistmakter. Vi må utnytte de ulike fraksjonene i den gamle staten til å skjerpe motsigelsene blant dem og isolere hovedfienden for å påføre den mest mulig skade. Byråkratkapitalisme utgjør det vedvarende hinderet for den demokratiske revolusjonen. Den opptrer i imperialismens tjeneste gjennom å opprettholde halvføydalismen og halvkolonialismen. Slik kan halvføydalismen i dag eksistere i nye former, men fortsette å utgjøre det grunnleggende problemet i landet.

3. Den demokratiske revolusjonens oppgaver

1. Å ødelegge det imperialistiske herredømmet, i Perus tilfelle hovedsakelig yankee-imperialismen, og samtidig avverge innblanding fra den andre supermakta, den russiske sosialimperialismen, og fra de andre imperialistiske maktene. 2. Å ødelegge byråkratkapitalismen, og konfiskere både den store statlige og ikke-statlige monopolkapitalen. 3. Å ødelegge eiendommen til de føydale godseierne, konfiskere både de store sammenslåtte og ikke-sammenslåtte eiendommene, med omfordeling av land under slagordet «jord til den som dyrker den», hovedsakelig til fattigbøndene. 4. Å støtte mellomkapitalen, som tillates å arbeide samtidig som den pålegges visse restriksjoner. Alt dette innebærer at den gamle staten ødelegges gjennom folkekrigen med revolusjonær væpna makt under kommunistpartiets ledelse og at det bygges en ny stat.

4. Sosiale klasser i den demokratiske revolusjonen

Formann Gonzalo definerer de sosiale klassene som må forenes på grunnlag av revolusjonens karakter: proletariatet, bondestanden (hovedsakelig fattigbøndene), småborgerskapet og mellomborgerskapet. Klassene vi retter vår kamp mot er: godseiere av den gamle og nye formen, det store byråkratborgerskapet og kompradorborgerskapet.

Formann Gonzalo forteller oss at: «(…) bondestanden er den fremste drivkrafta (…) med et mange hundre år gammelt og grunnleggende krav om «Jord til den som dyrker den», og som til tross for deres heltemodige kamper fortsatt har tilgode å oppnå det», «(…) proletariatet (…) den ledende klassen i vår revolusjon (…) som i den lange, harde kampen bare har karret til seg sultelønn og bare har oppnådd smuler fra sine utbyttere, bare for å miste dem gjennom hver økonomiske krise samfunnet går gjennom – et proletariat som kjemper innenfor en ond innhegning av jern (…) », «et småborgerskap med breie lag, som befinner seg i et tilbakeliggende land, som ser sine drømmer knuses over tid av den ubønnhørlige nøden som den nåværende sosiale orden tvinger på dem», og «et mellomborgerskap, et nasjonalt borgerskap, som er svakt og mangler kapital, som utvikles vaklende og splitta mellom revolusjon og kontrarevolusjon(…)» «Fire klasser som historisk utgjør hele folket og også utgjør revolusjonens drivkrefter. Blant alle disse er det hovedsakelig fattigbøndene som er den fremste drivkrafta.»

Den vitenskapelige organiseringen av fattigdommen tillegges særlig stor viktighet. Det er en tese fra Marx og for oss innebærer dette å organisere hovedsakelig fattigbøndene og de fattigste blant massene i byene i kommunistpartiet, Folkets Geriljahær og den nye staten som legemliggjøres i folkekomiteer. Det slås fast at å snakke om bondespørsmålet er å snakke om jordspørsmålet. Å snakke om jordspørsmålet er å snakke om det militære spørsmålet. Å snakke om det militære spørsmålet er å snakke om spørsmålet om makt, om den nye staten som vi vil skape gjennom den demokratiske revolusjonen leda av proletariatet gjennom sitt parti, kommunistpartiet. Formann Gonzalo slår fast at i folkekrigen er spørsmålet om fattigbøndene grunnlaget og det militære spørsmålet er veiledninga. Videre, uten å bevæpne bøndene kan vi ikke vinne hegemoniet i fronten. Det er dermed svært viktig å forstå at bondespørsmålet ligger til grunn for alle handlinger i den demokratiske revolusjonen. Det er viktig også i den sosialistiske revolusjonen.

Proletariatet er den ledende klassen, og formann Gonzalo lærer oss at det er den klassen som garanterer revolusjonens kommunistiske retning. Sammen med bondestanden utgjør det grunnlaget for fronten i form av arbeider-bonde-alliansen. Proletariatet er for det meste konsentrert i hovedstaden, og er proporsjonalt større enn i Kina. Men i prosentandel blir det mindre dag for dag i Peru. Dette er en særegen situasjon vi står overfor i tillempingen av den demokratiske revolusjonen, som gjør at vi fører folkekrig i byene til støtte for helheten. Klassen har i dag har dannet et kommunistisk parti, et marxistisk-leninistisk-maoistisk Gonzalos tenkning-parti. Partiet har generert en Folkets Geriljahær som partiet styrer direkte, og en ny stat som klassen styrer i et fellesdiktatur. Partiet har gjennom nesten 20 år med rekonstituering og sju år i ledelsen av folkekrigen, ført folket gjennom et stort historisk sprang. Det er avgjørende å forstå partiets ledende rolle i den demokratiske revolusjonen, siden det garanterer den korrekte veiledninga fram til kommunismen. Uten proletariatets ledelse vil den demokratiske revolusjonen utvikles til en væpna kamp under borgerskapets ledelse, og bli underlagt innflytelsen fra en supermakt eller en annen imperialistmakt.

Til de to nevnte klassene legges småborgerskapet til, og sammen er de tre den faste stammen i den revolusjonære fronten. Den er ikke noe annet enn en front for folkekrigen og et rammeverk for alliansen av klasser som utgjør den nye staten, uttrykt i folkekomiteene på landsbygda og Folkets Revolusjonære Forsvarsbevegelse [MRDP] i byene.

Når det gjelder mellomborgerskapet deltar ikke disse i revolusjonen i dag, men deres interesser blir respektert. Det er ikke et angrepsmål for den demokratiske revolusjonen. De er en klasse som lider under stadig større byrder lagt på dem av de reaksjonære. De har en dobbeltkarakter og kan i den demokratiske revolusjonens forløp når som helst velge revolusjonens side. Om mellomborgerskapets interesser ikke blir tatt hensyn til, vil revolusjonen forandre karakter. Den vil da ikke lenger være demokratisk men bli sosialistisk.

På grunnlag av alt dette er det klart at den nye staten som vi danner i den demokratiske revolusjonen skal være et fellesdiktatur. Det er en allianse av fire klasser leda av proletariatet gjennom sitt parti, kommunistpartiet. Det er et diktatur av arbeidere, bønder og småborgere, og under bestemte betingelser også det nasjonale borgerskapet eller mellomborgerskapet. Det er i dag et diktatur av tre klasser, siden mellomborgerskapet ikke deltar i revolusjonen enda, sjøl om deres interesser respekteres. Disse klassenes statsform er det nydemokratiske diktaturet, og dets regjeringsform er folkeforsamlingen [Asamblea Popular].

5. Grunnleggende motsigelser i den demokratiske revolusjonen

I den demokratiske revolusjonen finnes det tre grunnleggende motsigelser: Motsigelsen nasjonen mot imperialismen, motsigelsen folket mot byråkratkapitalismen, og motsigelsen massene mot føydalismen. Avhengig av hvilken periode revolusjonen er inne i, kan hver av disse utgjøre hovedmotsigelsen. Når vi i dag utvikler en krig på landsbygda, og når vi ser nøye på de tre motsigelsene, er hovedmotsigelsen nå massene mot føydalismen. Denne går gjennom en utviklingsprosess i de forskjellige fasene i krigen, og hovedmotsigelsen massene mot føydalismen har i vårt tilfelle utvikla seg til massene mot myndighetene, og vil i framtida stå mellom den nye stat og den gamle staten, og perspektivet er kommunistpartiet mot de reaksjonære væpna styrkene.

6. Revolusjonens stadier

Formann Gonzalo lærer oss at den demokratiske revolusjonen er revolusjonens nødvendige første stadium i undertrykte land, og at den går gjennom forskjellige understadier avhengig av hvordan forskjellige motsigelser blir løst. Han så et ubrytelig forhold og en uavbrutt vei fra den demokratiske revolusjonen til det andre stadiet, som er den sosialistiske revolusjonen, og dens utvikling gjennom kulturrevolusjoner helt fram til kommunismen, og hele tida i verdensrevolusjonens tjeneste. I sammenheng med dette har vi et maksimumsprogram og et minimumsprogram. Minimumet er programmet for den demokratiske revolusjonen som er særegent for hver periode, og som innebærer en ny politikk: Et felles klassediktatur mellom fire klasser. En ny økonomi: Konfiskering av den store imperialistiske kapitalen, den byråkratiske kapitalen og den store føydale godseier-eiendommen, med individuell omfordeling av land hovedsakelig til fattigbøndene. En ny kultur: nasjonal, det vil si antiimperialistisk, demokratisk, det vil si for folket, og vitenskapelig, som betyr basert på ideologien marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning. Maksimumsprogrammet innebærer at vi som kommunister må sikte på å løse de tre motsigelsene mellom by og land, mellom åndens og håndens arbeid, og mellom arbeider og bonde. Dette er to program som vi gir våre liv for, på tross av og mot alle fornærmelser, ydmykelser og ugjerninger. Bare kommunistene kan slåss for å holde fast på revolusjonens retning. 

På bakgrunn av dette sier Formann Gonzalo: «Hva er essensen i denne demokratiske revolusjonen? Det er en bondekrig leda av det kommunistiske partiet, som har som hensikt å etablere en ny stat bestående av fire klasser for å knuse imperialismen, storborgerskapet og godseierne for å oppfylle sine fire oppgaver. Den demokratiske revolusjonens kamp har derfor en hovedform: Folkekrigen. Og en hovedform for organisasjon: De væpna styrkene. Dette er løsninga på spørsmålet om jord, det nasjonale spørsmålet og spørsmålet om ødeleggelsen av godseiernes og byråkratkapitalistenes stat, og av de reaksjonære væpna styrkene som er ryggraden som holder den oppe. Revolusjonen vil oppfylle det politiske målet om å bygge en ny stat, en nydemokratisk stat, og lede Den Nydemokratiske Folkerepublikken til å umiddelbart ta opp den sosialistiske revolusjonen. I syntese: Den demokratiske revolusjonen blir konkret gjennom bondekrigen leda av det kommunistiske partiet. Enhver annen vei tjener kun godseier-byråkrat-staten.»

I syntese har altså formann Gonzalo slått fast at de to stadiene i revolusjonen i de undertrykte landene, og at den proletariske verdensrevolusjonen består av tre typer revolusjoner. Gjennom konkretiseringen av den demokratiske revolusjonen, tjener Perus Kommunistiske Parti verdensrevolusjonen, og formann Gonzalo bidrar til verdensrevolusjonen.

Med marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, slutter vi oss til linja for den demokratiske revolusjonen, utarbeidet av formann Gonzalo.

7. Hvordan blir den demokratiske revolusjonen anvendt i dag?

Gjennom en periode på mer enn syv år med folkekrig i Peru, har Gonzalos tenkning vist seg som rettferdig og korrekt, og vi kan se at Perus Kommunistiske Parti, under formann Gonzalos anførerskap, leder de væpna fattigbøndene, skaper et fellesdiktatur av arbeidere, bønder og småborgerskap under proletariatets ledelse, respekterer mellomborgerskapets interesser og gjør slutt på tretten århundrer under de reaksjonære. Dette diktaturet bygges gjennom folkekomiteene, som i dag er klandestine, som er et uttrykk for den nye staten som utøver makt gjennom folkeforsamlingene. Her kan alle uttrykke sine meninger. De gjør valg, dømmer eller sanksjonerer ved å anvende ekte demokrati. De nøler heller ikke med å utøve diktatur, å bruke makt til å ivareta sin maktposisjon og til å forsvare den mot de utbyttende, undertrykkende, gamonal- og lakei-klassene. De representerer en ny politikk og et skritt framover for å gripe makta nedenfra.

Selve basisen i det nåværende samfunnet, halvføydalismen, blir knust og nye sosiale forhold i produksjonen blir introdusert gjennom innføringen av den nye økonomien. Den bruker den agrare taktikken for å bekjempe halvføydalismens utvikling gjennom å fremme felleseiendom, nøytralisere de rike bøndene, vinne mellombøndene over til vår side og gjennom å basere seg på fattigbøndene. Jordbruksprogrammet «Jord til den som dyrker den», som utføres gjennom konfiskering og omfordeling, utvikler seg gjennom en prosess: Med planer for ødeleggelse som har som særegent mål å knuse de halvføydale forholdene og demontere produksjonsprosessen gjennom å rette spydspissen mot gamonalmakta og rive den løs gjennom væpna aksjoner. Videre anvendes kollektiv planting og innhøsting, sjøl om vi enda ikke har makta og de fattiges geriljahær FGH (Folkets Geriljahær) ikke er tilstrekkelig utvikla – alle bøndene jobber på alles land og de hovedsakelig fattige bøndene favoriseres alltid, og ved overskudd blir en form for skatt kalkulert og produktene eller inntektene omfordeles til de fattigste bøndene og mellombøndene. Jordene til de rike bøndene blir ikke rørt med mindre det er behov for dem, men de får visse begrensninger. Denne politikken har gitt svært positive resultater. Den tjener de fattigste, øker kvaliteten på produktene, og ikke minst forsvares den langt bedre. Utgangspunktet for denne politikken er konfiskering og omfordeling av jord.

Særlig i de nye bondesonene har vi innført konfiskering og omfordeling gjennom å puste på glørne av kamp på landsbygda og gjennom å forstyrre den gamle statens planer uansett regjering. Samt gjennom organisering av det væpna forsvaret ved bestemte tidspunkter. I dag har vi allmenngjort konfiskering av jord til å gjelde over hele landet. Videre blir det mulig å organisere produksjonen til en hel by, bytte av produkter og goder, innsamling av fyringsved og cochinilla,⁵ organisere nærbutikker, handel og dyretransport og så videre. Denne prosessen understøttes av aksjonene i byene, sabotasjen av de borgerlig-demokratiske eller fascistisk-korporativistiske statsorganene, de statlige eller private imperialistiske bankene, sentrene til de imperialistiske stormaktene, industri- eller «forsknings»-anleggene, de byråkratkapitalistiske selskapene, som eksempelvis Centromin Peru [statlig gruveselskap]. Den støttes også av de selektive likvidasjonene, samt av agitasjons- og propagandakampanjene, både bevæpna og ubevæpna sådane.

På grunnlag av denne nye politikken og nye økonomien, blir det skapt en ny kultur, som hovedsakelig banker i hjertene til fattigbøndene. En grunnleggende utdanning er en sak som fortjener vår fulle oppmerksomhet, og som blir utført gjennom fellesskoler, utdanning og arbeid, og med et grunnprogram for barn, voksne og for massene generelt. Dette er svært viktig. Helseproblematikk og fritidstilbud for massene er også av livsviktig betydning. På denne måten organiseres massene for å legemliggjøre deres mobilisering, politisering, organisering og bevæpning. Det hele peker fram mot det væpna havet av masser, basert på marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, under ledelsen av partiet. Med erfaringene fra folkekrigen og hovedsakelig med utøvelsen av den nye makta som er erobra, forsvart og utvikla gjennom folkekomiteer og støttebaser, utvikles til slutt Den Nydemokratiske Folkerepublikken.

Slik er den demokratiske revolusjonen for det peruanske samfunnet i følge partiet. Å styrte imperialismen, den byråkratiske kapitalismen og halvføydalismen i landet, gjennom en forent folkekrig, hovedsakelig på landsbygda men også i byene. Dette i motsetning til den «demokratiske revolusjonen» som falskt løftes fram av den nåværende fascistiske og korporativistiske APRA-regjeringen, som fornekter karakteren til det peruanske samfunnet, klassene og klassekampen, spesielt den diktatoriske godseier-byråkratiske karakteren til den gamle staten, så vel som nødvendigheten av vold for å styrte denne. Det er en demokratisk revolusjon leda av marxismen-leninismen-maoismen-Gonzalos tenkning, som utgjør en glødende og stadig voksende flamme i tjeneste av den proletariske verdensrevolusjonen, og som garanteres av formann Gonzalos enestående ledelse.

NED MED GODSEIERNES OG BYRÅKRATENES STAT!

FOR DEN NYDEMOKRATISKE FOLKEREPUBLIKKEN!

LEVE DEN PERUANSKE REVOLUSJONEN!

1. Agrariske samfunn er samfunn som hovedsakelig er basert på tradisjonelt jordbruk. Ayllu utgjorde før og under inkatiden den sosiale grunnenheten som Inkariket ble bygget på, hvor en enkelt ayllu typisk besto av en utvidet familiegruppe på mellom 50 til flere hundre medlemmer.
2. «Begrepet gamonalismo betegner mer enn bare en sosial og økonomisk kategori: Den betegner et helt fenomen. Gamonalismo er ikke bare representert av los gamonales, men av et vidt hierarki av offiserer, mellommenn, agenter, parasitter, og så videre. En belest representant fra urbefolkninga som går inn i gamonalismens tjeneste blir en utbytter av sitt eget folk. Fenomenets sentrale faktor er hegemoniet til den halvføydale godseiendommen i myndighetenes politikk og mekanismer.» J.C Mariátegui, «Seven Interpretive Essays on Peruvian Reality».
3. Forskjellige statlige og ikke-statlige jordbruks-kooperativer og programmer for arbeidsløse.
4. Ronda Campesina, eller Rondas, var paramilitære væpna grupper av bønder som ble organisert som kontrarevolusjonære tropper av den gamle peruanske staten og deres væpna styrker.
5. Cochenille-lus, insekt som man blant annet utvinner karminsyre fra for å produsere fargestoff.