Friedrich Engels mot postmodernisme?

Friedrich Engels er en av kommunismens klassikere og han leverte i sin tid mye ideologisk ammunisjon mot utopisme og idealisme blant radikale folk.

Av en aktivist.

Nylig leste jeg en kort bok av Friedrich Engels som heter “Ludwig Feuerbach og slutten på klassisk tysk filosofi”. Boka er gitt ut av Oktober forlag på 70-tallet og ligger på Nasjonalbibliotekets nettsider. Karl Marx sine “Teser om Feuerbach”, som er en del av Oktober-boka, ligger ute på Marxist Internet Archive og Tjen Folkets nettside:

Teser om Feuerbach

Feuerbach var en tysk filosof og materialist, og for Marx og Engels var han et slags springbrett eller mellomstadium mellom deres fase som tilhengere av Hegels (idealistiske) dialektikk, og den dialektiske materialismen som de sjøl utforma.

Hva er postmodernisme?

Før jeg går videre til å skrive litt om innholdet i boka så vil jeg skrive litt om postmodernisme. Slik det ser ut i dag, har postmodernistisk tenkning mye innflytelse på enkelte feminister, identitetspolitiske retninger, liberale folk fra venstresida og særlig slike folk som også er akademikere. Deres tenkning står i motstrid til den dialektiske materialismen, en filosofi som marxister mener proletariatet trenger for å forstå virkeligheten som den er, slik at vi kan forandre den i tråd med våre klasseinteresser.

Wikipedia beskriver teorien slik: “Postmodernismen kan sies å hvile på to grunnforestillinger: For det første at menneskelig forståelse bare er mulig gjennom språket; for det andre at enhver forståelse vil være avhengig av sosial, historisk og kulturell kontekst. Postmodernister vil derfor ofte ta utgangspunkt i tekstlige fremstillinger, snarere enn i tradisjonell empiri (det er imidlertid viktig å innse at en postmodernistisk definisjon av «tekst» vil være mye videre enn den tradisjonelle).“

Videre står det også at “Selv om de selv nølte med å kalle seg «postmodernister», la idé– og kulturhistorikeren Michel Foucault (1926–84) og filosofen Jacques Derrida (1930–2004) premissene for videre teoriutvikling.”

Det ser ut til at denne tenkningen nå utøver mye innflytelse på studier og forståelse av kultur, identitet og undertrykking – både innenfor akademia direkte, og i politiske organisasjoner og miljøer, som ofte overlapper helt eller delvis med akademia.

Enkelte høyrevridde og konservative akademikere ser postmodernismen som en ny innpakning for marxismen. De ser dette som de akademiske marxistenes “nye klær” etter at 68-opprøret var over, og enda mer etter Sovjetunionens fall. Men det de ikke ser, er at dette ikke bare er en ny form. Postmodernismen har også et radikalt annet innhold enn marxismen. Den er uforenelig med det som virkelig er marxisme.

Jeg må ta forbehold når utgangspunktet er en Wikipedia-artikkel. Wikipedia har ofte store feil og mangler. Men beskrivelsen av de to grunnforestillingene kan man kjenne igjen fra folk på venstresida; et ekstremt fokus på ord og språk, og en avvisning av at man kan finne sannheten om ting og prosesser. De tror man bare kan få subjektive forestillinger om virkeligheten, at alle forestillinger mekanisk følger privilegier eller mangel på slike, at mennesker aldri fullt ut kan forstå hverandre eller hverandres virkelighet.

Slik tenkning slår negativt ut når man prøver å forstå undertrykking, klassekamp, andre former for kamper, kultur og identitet. Det slår også negativt ut for det generelle synet på vitenskap, på vitenskaplige undersøkelser, og kanskje spesielt i synet på biologi og politikk.

Marxismens filosofi, den dialektiske materialismen, er i tråd med teorien om at alt er relativt. Marxismen ser at alle ting og alle forhold mellom ting, er relative og at alt har en begynnelse og en slutt. Og marxismen slår fast at en ting kan bli sin egen motsigelse, at noe som var sant, kan bli usant. Men marxismen slår fast at det er mulig å finne sannhet – og at dette er et praktisk spørsmål og ikke et spørsmål først og fremst om begreper.

I den postmoderne og liberale venstresida, spesielt den amerikanske, er fokuset på språk enormt. Så enormt, at det tidvis blir tydelig at bare profesjonelle akademikere kan lykkes i å beherske det gode eller rene språket. Og alle former for undertrykking og marginalisering behandles likt, og ut fra om folk føler seg undertrykt, i stedet for å se på objektive forhold og prosesser for å finne motsigelser – og ikke minst å sortere ut hovedmotsigelsen i forhold til underordna motsigelser, og å tilnærme seg og behandle motsigelser av forskjellig karakter på forskjellig måte.

Engels’ tekst om Feuerbach, viser at striden om slike spørsmål ikke er noe nytt. Fokuset på begreper framfor praksis, og tesen om at vi aldri egentlig kan forstå noe helt til bunns, er gammel filosofi – filosofi som marxismen vokste fram i kamp mot. Og denne korte boka er et av kampskriftene som i dag kan løftes fram i kampen mot postmodernismen.

Engels om moral

Det er flere interessante saker i teksten. For eksempel når Engels kritiserer Feuerbachs moralteori fra side 50 og utover i Oktober-utgaven. Feuerbach sin moralteori baserer seg på at folk skal kunne søke sin lykke, så lenge man ikke hindrer andres lykke.

Engels skriver da om denne teorien: “Den er tilpassa alle tider, alle folk, alle forhold, og nettopp derfor kan den aldri eller noensteds brukes.” og han skriver at denne i virkeligheten er like ubrukelig som Kants kategoriske imperativ. En variant av dette er “Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.” Eller sagt med andre ord: du skal bare gjøre noe hvis du mener dette er noe alle andre også burde gjøre.

Engels sier mot dette at “I virkeligheten har alle klasser, til og med alle yrkesgrupper sin egen moral, og de bryter den også der de kan gjøre det ustraffa”.

Engels om dialektisk metode

Engels skriver i boka om dialektikken som metoden, og om hvordan Marx og han tok dialektikken fra Hegel og snudde den opp ned, eller “satte den på føttene”, noe Engels ofte blir sitert på. Den tyske filosofen Hegel var en stor dialektiker, men han var idealist. Han så tankene som det primære, og den virkelige materielle verden som det sekundære. Engels skriver at tvert om må man se tankene som et forsøk på å speile den materielle verden – altså er tankene det sekundære.

Engels skriver om hva den dialektiske metoden går ut på, og sier at det handler om å se verden ikke som et kompleks av ferdige ting, men et kompleks av prosesser. At alle ting er i bevegelse og utvikling. Ting fødes og dør. Og han er så vidt innom at dette også gjelder jorda og alt vi kjenner til. Og han sier i forlengelsen av dette: “I dette prosesskomplekset setter ei framskridende utvikling seg til slutt igjennom i all tilsynelatende tilfeldighet og trass i all tilbakegang i øyeblikket”. Han kaller dette en stor grunntanke i dialektikken.

Ting utvikler seg fra det enkle til det mer komplekse, fra lavere nivåer til høyere, oppover og framover. Dette er essensen i tanken om en “framskridene utvikling” som “tvinger seg igjennom”. At selv om man ser tilbakeslag og sikk sakk-bevegelser, så vil en form for “framskritt” tvinge seg gjennom. Og han nevner i boka at middelalderen i Europa ikke var så mørk som mange vil ha det til. Det skjedde en rivende utvikling innenfor mange felt og det ble gjort store oppdagelser og nyvinninger, blant annet tekniske.

Han skriver om lovene for utvikling, han viser hvordan framskritt innenfor naturvitenskapen har gjort naturfilosofien overflødig – og hvordan disse må forstås dialektisk. Han sier at den dialektiske metoden tvinger seg inn hos vitenskapsfolk, de blir nødt til å bruke den enten de vil eller ikke – iallfall på sitt felt.

Det finnes lover for utvikling av samfunn

Og han skriver noe i retning av at ikke bare innenfor studiet av naturen, men også i studiet av samfunnet må man fjerne skapte og kunstige forestillinger skapt av filosofer og andre. Også samfunnet kan forstås og også samfunnet har lover for utvikling, lover man kan oppdage.

I følge Engels så består samfunnet, til forskjell fra naturen, av folk som handler bevisst ut fra egne mål, som handler med overlegg eller i lidenskap. Mennesker er jo utstyrt med bevissthet, i motsetning til det meste i naturen. Og Engels skriver: “Men denne forskjellen, så viktig den enn er for undersøkelser av historia, særlig av enkeltstående epoker og hendinger, kan ikke endre noe ved den kjensgjerninga at historias gang er styrt av indre, allmenne lover.” Og han slenger på en “Bare sjelden hender det en vil”. Han sier at det det kommer an på er å finne de lovene som styrer utviklinga.

Engels om ideologi og religion

Engels skriver videre om klassekampen og hvordan klassekampen produserer ideologi – at klasser bruker forskjellige ideologier i kampen seg i mellom. Han sier at alle politiske kamper er klassekamper, og at klassenes frigjøringskamp til syvende og sist gjelder økonomisk frigjøring. Og med utgangspunkt i dette skriver han om staten som en tjener av borgerskapet.

Han skriver også om religionens rolle, og hvordan religion er blitt brukt av forskjellige klasser. Her diskuterer han blant annet hvordan det framvoksende borgerskapet brukte kjetteriet i kampen mot den gamle adelen. Hvordan Luthers reformasjon ble ideologi for den første borgerlige ideologiske bølgen i Tyskland, men at de ble knust. Og at kalvinismen deretter ble brukt til republikansk kamp i Skottland, Sveits og Nederland, frigjorde Nederland fra den spanske kronen, og ble “ideologisk kostyme” for borgerlig revolusjon i England.

Men etterhvert, i Frankrike, ble borgerskapets ledere fritenkere og ikke-religiøse. Engels mener religionen fortsatt spiller en rolle, fordi tradisjonen har en sterkt konserverende kraft. Og at bruken av religion springer ut av klasseforholda.

Engels om forholdet mellom tanker og virkelighet

Men det kanskje viktigste Engels behandler i teksten, er forholdet mellom tenkning og tilværelse. På et vis foregriper Engels her den postmoderne tenkninga; tenkning av typen “alt er subjektivt” og “man kan aldri forstå noe man ikke selv har opplevd” og så videre.

Engels sier at forholdet mellom “ånd og natur”, mellom tanker og virkelighet, er det viktigste i hele filosofien. Og at det utifra hvordan man svarer på dette, at filosofer havner i enten idealismen eller materialismen. Han sier at det finnes filosofer, blant dem Hume og Kant, som hevder at man aldri kan forstå verden – eller i alle fall ikke “forstå den til bunns”. Engels hevder at den mest slående gjendrivinga av denne en av filosofiens “griller” (vrangforestillinger), er praksis. Blant annet nevner han vitenskapelig eksperimentering og industriell produksjon som praksis.

I artikkelen Om Praksis skriver Mao at det er flere andre former for samfunnsmessig praksis, og at særlig klassekampen er en viktig form.

Engels sier at man kan forstå virkeligheten. Man kan forstå den gjennom praksis, og gjennom undersøkelser av praksis. Han nevner som eksempel hvordan mennesker kan forstå stoffer så grundig, at man til og med kan framstille dem bevisst i et laboratorium. Man kan lage kunstige fargestoff fordi man har lært seg sammensetninga av dem. Slik er det med mange saker, vi forstår dem gjennom å forme dem, skape ting eller ødelegge. Og det er ikke bare mulig å forstå ting vi har direkte, personlig, praktisk erfaring med. Vi kan lære av andre, vi kan lese og se og høre og tenke. Vi kan vurdere påstander opp mot erfaringer og forsøk, og finne ut om de holder vann eller ikke.

Teksten av Engels er en klassiker, en bra innføring i viktige deler av den marxistiske filosofien. Den er kanskje litt tung i starten, men verdt anstrengelsen.

Teksten er tilgjengelig på engelsk på nett: Ludwig Feuerbach and the End of Classical German Philosophy Oktobers utgave ligger på nett hos Nasjonalbiblioteket Og man kan sikkert finne den til salgs i antikvariater.