Lenge leve marxismen-leninismen-maoismen!

Innledende merknad til norsk oversettelse

Denne teksten er oversatt fra engelsk til norsk av en aktivist og det må tas forbehold om at den kan inneholde en del feil. Teksten er oversatt fra denne versjonen:
Engelsk versjon)

Innledning

I 1984 ble RIM (Den Revolusjonære Internasjonalistiske Bevegelsen) grunnlagt ved å samle spirene av maoistiske revolusjonære over hele verden som var fast bestemt på fremme kampen for en verden uten utbytting og undertrykking, uten imperialisme, en verden der selve delingen av samfunnet i klasser vil bli overvunnet – den fremtidige kommunistiske verden. Siden dannelsen av vår bevegelse har vi fortsatt å gå framover, og i dag, i anledning hundreårsjubileet for Mao Zedong og med en dyp følelse av ansvar, erklærer vi til det internasjonale proletariatet og de undertrykte massene i verden at vår ideologiske rettesnor er marxismen-leninismen-maoismen (MLM).

Vår bevegelse ble stiftet på grunnlag av erklæringen om RIM som ble vedtatt av Den andre konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner i 1984. Erklæringen holder fram den proletariske revolusjonære ideologien, og på dette grunnlag forholder den seg stort sett korrekt til oppgavene for revolusjonære kommunister i ulike land og på verdensbasis, til historien til den internasjonale kommunistiske bevegelsen, og til en rekke andre viktige spørsmål. I dag har vi stadfestet denne erklæringen som et solid fundament for vår bevegelse som vi bygger på når vi skaper en ny klarhet og dypere forståelse av vår ideologi og en mer solid enhet i vår bevegelse.

1984-erklæringen understreker helt rett Mao Zedongs kvalitative utvikling av den vitenskaplige marxismen-leninismen, og bekrefter at han løftet det til et nytt stadium. Men bruken av begrepet marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning i erklæringen vår reflekterte en fortsatt ufullstendig forståelse av denne nye fasen. I de siste ni årene har vår bevegelse drevet en lang, rik og gjennomgripende diskusjon og kamp for å få en mer fullstendig forståelse av Mao Zedongs utvikling av marxismen. I samme periode har partiene og organisasjoner i vår bevegelse og RIM som helhet vært engasjert i revolusjonær kamp mot imperialismen og reaksjonen. Viktigst av disse har den framskredne folkekrigen ledet av kommunistpartiet i Peru, som har lykkes i å mobilisere massene i millioner, og har feid til side staten i mange deler av landet og etablert makten til arbeiderne og bøndene i disse områdene. Disse fremskrittene, i teori og praksis, har gjort oss i stand til ytterligere å utdype vår forståelse av den proletariske ideologien og på det grunnlaget ta et langt skritt, gjennom å anerkjenne marxismen-leninismen-maoismen som nytt, tredje og høyere stadium av marxismen.

Nytt, tredje og høyere stadium av marxismen

Mao Zedong utviklet mange teser på en hel rekke viktige spørsmål for revolusjonen. Men maoismen er ikke bare summen av Maos store bidrag. Det er en omfattende og allsidig utvikling av marxismen-leninismen til et nytt og høyere stadium. Marxismen-leninismen-maoismen er en integrert helhet, det er ideologien til proletariatet syntetisert og utviklet til nye stadier, fra marxismen til marxismen-leninismen til marxismen-leninismen-maoismen, av Karl Marx, V.I. Lenin og Mao Zedong, på bakgrunn av erfaringene til proletariatet og menneskeheten i klassekampen, i kampen for produksjon og i vitenskaplige eksperimenter. Den er et uovervinnelig våpen som gjør proletariatet i stand til å forstå verden og endre den gjennom revolusjon. Marxismen-leninismen-maoismen er en universelt gjeldende, levende og vitenskapelig ideologi, i stadig utvikling og blir ytterligere beriket når den brukes og tilpasses for å gjøre revolusjon, samt gjennom utvikling av menneskelig kunnskap generelt. Marxismen-leninismen-maoismen er fiende av alle former for revisjonisme og dogmatisme. Den er allmektig fordi den er sann.

Karl Marx

Karl Marx utviklet først den revolusjonære kommunismen for nesten 150 år siden. Med hjelp av sin nære kamerat Friedrich Engels, utviklet han et omfattende filosofisk system, dialektisk materialisme, og oppdaget de grunnleggende lovene som former menneskets historie.

Marx utviklet en vitenskaplig politisk økonomi som avslørte utbyttingen av proletariatet og det iboende anarki og motsetningene i den kapitalistiske produksjonsmåten. Karl Marx utviklet sin revolusjonære teori i nær tilknytning til og i tjeneste for klassekampen til det internasjonale proletariatet. Han bygde den første internasjonalen og skrev sammen med Engels, Det kommunistiske manifest med sitt rungende kall ”arbeidere i alle land, foren dere”, Marx viet stor oppmerksomhet til og oppsummerte erfaringene fra Pariserkommunen av 1871, proletariatets første store forsøk på å gripe statsmakten.

Han bevæpnet verdensproletariatet med en forståelse av sin historiske misjon: å gripe politisk makt gjennom revolusjon og bruke denne makten – proletariatets diktatur – til å forandre sosiale forhold til selve grunnlaget for klassedelingen i samfunnet er knust.

Marx ledet kampen mot opportunistene i den proletariske bevegelsen som søkte å begrense arbeidernes kamp til å forbedre vilkårene for lønnsslaveriet uten å utfordre eksistensen av dette slaveriet selv.

Sammen kom standpunktet, visjonen og metoden til Marx til å bli kalt marxisme, og representerer den første store milepælen i utviklingen av proletariatets ideologi.

V.I. Lenin

V.I. Lenin utviklet marxismen til et helt nytt trinn i løpet av den proletariske revolusjonære bevegelse i Russland og kampen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen mot revisjonisme.

Blant mange andre bidrag, analyserte Lenin kapitalismens utvikling til sitt høyeste og siste stadium; imperialismen. Han viste at verden var delt i en håndfull imperialistiske krefter på en side og det store flertallet, de undertrykte nasjoner og folkeslag, på den andre siden, og han viste at de imperialistiske maktene ville bli tvunget til å gå til krig jevnlig for å omfordele verden seg imellom. Lenin beskrev epoken vi lever i som epoken med imperialisme og proletarisk revolusjon. Lenin utviklet et politisk parti av en ny type, kommunistpartiet, som proletariatets uunnværlig verktøy for å lede de revolusjonære massene til å ta makten.

Viktigst hevet Lenin teorien og praksisen til den proletariske revolusjonen opp til et helt nytt nivå når han ledet proletariatet til å gripe og konsollidere sin politiske makt, det revolusjonære diktatur, for første gang i historien med seieren i oktoberrevolusjonen i det tidligere Tsar-Russland i 1917.

Lenin førte en kamp på liv og død mot revisjonistene på hans tid innenfor andre internasjonale, som begikk forræderi mot den proletariske revolusjonen og oppfordret arbeiderne til å forsvare interessene til sine imperialistiske herrer i den første verdenskrigen.

”Oktobergeværene” og Lenins kamp mot revisjonisme spredde ytterligere den kommunistiske bevegelsen over hele verden og forente kampene til de undertrykte folkene med den proletariske verdensrevolusjonen, og den tredje (eller Kommunistiske) Internasjonale ble dannet. Lenins helhetlige og omfattende utvikling av marxismen representerer det andre store spranget i utviklingen av den proletariske ideologien.

Etter Lenins død, forsvarte Josef Stalin proletariatets diktatur mot fiender innefra så vel som fra de imperialistiske inntrengerne under andre verdenskrig, og videreførte den sosialistiske oppbyggingen og omdannelsen i Sovjetunionen. Stalin kjempet for at den internasjonale kommunistiske bevegelsen skulle anerkjenne marxismen-leninismen som den andre store milepælen i utviklingen av den proletariske ideologien.

Mao Zedong

Mao Zedong utviklet marxismen-leninismen til et nytt og høyere stadium i løpet av sine mange tiår som leder i den kinesiske revolusjonen, den verdensomspennende kampen mot moderne revisjonisme og viktigst, i å finne en teoretisk og praktisk metode for å fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur, for å hindre gjeninnføring av kapitalismen og fortsette utviklingen til kommunismen. Mao Zedong gjorde store sprang i utviklingen av marxismens tre bestanddeler – filosofi, politisk økonomi og vitenskapelig sosialisme.

Mao sa at politisk makt vokser ut av geværløpet. Mao Zedong utviklet en omfattende militær vitenskap for proletariatet gjennom folkekrigen i teori og praksis. Mao sa at folk, ikke våpen, er det avgjørende i krigføringen. Han påviste at hver klasse har sine egne særegne former for krig med sine egne særpreg, mål og virkemidler. Han viste at all militær logikk kan kokes ned til prinsippet ”du kjemper på din måte, jeg vil jeg kjempe på min måte” og at proletariatet må smi en militær strategi og taktikk som kan ta i bruk sine spesielle fortrinn, ved å slippe løs og stole på initiativet og entusiasmen til de revolusjonære massene.

Mao slo fast at den politiske linja for å vinne baseområder og systematisk etablere politisk makt var nøkkelen til å slippe løs massene og utvikle den væpnede styrken til folket og utvidelse av folkets politiske makt i bølgeliknende bevegelser. Han insisterte på behovet for å lede massene i å gjennomføre revolusjonære omveltninger i baseområdene og utvikle disse politisk, økonomisk og kulturelt i tjeneste for den revolusjonære krigen.

Mao sa at partiet skal styre våpnene og at hæren aldri skal få styre partiet. Partiet må bygges som et redskap i stand til å starte og lede revolusjonær krig. Han understreket at den viktigste oppgaven i revolusjonen er å gripe den politiske makten med revolusjonær vold. Mao Zedongs teori om folkekrig er universelt gyldig i alle land, men den må tilpasses til de konkrete forholdene i hvert enkelt land og særlig ta hensyn til veien til revolusjon i de to hovedtypene land som eksisterer i dagens verden – imperialistiske land og undertrykte land.

Mao løste problemet med hvordan å lage revolusjon i et land som er underlagt imperialismen. Den veien han la for revolusjonen i Kina representerer et uvurderlig bidrag til revolusjonens teori og praksis og er en rettesnor for å oppnå frigjøring i de landene som er undertrykt av imperialismen. Veien i disse landene er den langvarige folkekrigen som sirkler inn byene fra landsbygda, med væpnet kamp som den viktigste formen for kamp og hæren ledet av partiet som den høyeste formen for organisering av massene, mobilisering av bøndene, hovedsakelig de fattige bøndene, gjennomføring av jordbruksrevolusjon, og oppbyggingen av en revolusjonær enhetsfront under ledelse av kommunistpartiet til å gjennomføre den nydemokratiske revolusjonen mot imperialisme, føydalisme og byråkratisk kapitalisme og etablere folkets diktatur av alle de revolusjonære klassene ledet av proletariatet som den nødvendige overgangen til sosialistiske revolusjon som umiddelbart må følge seieren i den første fasen av revolusjonen. Mao la frem tesen om de tre magiske våpen – partiet, hæren og enhetsfronten – de uunnværlige instrumentene for å gjøre revolusjon i alle land i samsvar med sine særegne vilkår og særegne revolusjonære vei.

Mao Zedong gjennomførte en viktig utvikling av den proletariske filosofien, den dialektiske materialismen. Han understreket at loven om motsigelsen, motsetningenes enhet og kamp i alle ting, er den mest grunnleggende loven i natur og samfunn. Han påpekte at enhet og identitet i alle ting er midlertidig og relativ, mens kampen mellom motsetninger er ustanselig og absolutt, og dette gir opphav til radikale brudd og revolusjonære sprang. Han brukte på mesterlig vis denne forståelsen til analysen av forholdet mellom teori og praksis, understreket at praksis både er den eneste kilden til og det avgjørende kriteriet for sannhet og understreket spranget fra teori til revolusjonær praksis. Dermed videreutviklet Mao den proletariske teorien om kunnskap. Han ledet ved å føre filosofien til millionmassene, gjennom å popularisere, for eksempel, at ett deler seg i to, i opposisjon til den revisjonistiske tesen om at to blir til ett.

Mao Zedong videreutviklet forståelsen av at folket og folket alene er drivkraften i å lage verdenshistorie. Han utviklet forståelsen av masselinjen – ta ideene til massene (spredte og usystematiske ideer) og foredle dem (gjennom studier å gjøre dem om til konsentrerte og systematiske ideer), så gå til massene og spre og forklare disse ideene inntil massene omfavne dem som sine egne, holder fast på dem og omsetter dem til handling, og teste riktigheten av disse ideene i praksis. Mao understreket den dype sannheten at materie kan bli forvandlet til bevissthet og bevissthet til materie, videreutviklet forståelsen av den bevisste dynamiske rollen til mennesket i alle deler av menneskelig streben.

Mao Zedong ledet den internasjonale kampen mot moderne revisjonismen ledet av de sovjetiske Khrusjtsjov-revisjonistene. Han forsvarte den kommunistiske ideologiske og politiske linjen mot de moderne revisjonistene og oppfordret de ekte proletariske revolusjonære til bryte med dem og smi partier basert på marxist-leninist-maoistiske prinsipper.

Mao Zedong gjorde en gjennomtrengende analyse av gjeninnføringen av kapitalisme i Sovjetunionen og av både mangler og positive resultater fra bygging av sosialismen i dette pionerlandet. Mens Mao forsvarte de store bidragene til Stalin, oppsummerte han også Stalins feil. Han oppsummerte erfaringene fra den sosialistiske revolusjonen i Kina og gjentatt tolinjekamp mot revisjonistiske hovedkvarter innenfor kommunistpartiet i Kina. Han brukte på mesterlig vis den dialektiske materialismen til å analysere motsetningene i det sosialistiske samfunnet.

Mao sa at partiet må spille en fortroppsrolle – før, under og etter maktovertagelsen – som ledelse for proletariatet i den historiske kampen for kommunismen. Han videreutviklet forståelsen av hvordan bevare den proletariske revolusjonære karakteren til partiet gjennom å føre en aktiv ideologisk kamp mot borgerlig og småborgerlig innflytelse i egne rekker, den ideologiske omformingen av partimedlemmene, kritikk og selvkritikk og å føre tolinjekamp mot opportunistiske og revisjonistiske linjer i partiet. Mao viste at når proletariatet griper makten og partiet blir den ledende kraften i den sosialistiske staten, blir motsetningen mellom partiet og massene et konsentrert uttrykk for motsetningene som er særegne for det sosialistisk samfunnet fordi det er en overgangsform mellom kapitalisme og kommunisme.

Mao Zedong utviklet proletariatets forståelse av politisk økonomi, av den motsigelsesfulle og dynamiske rollen til selve produksjonen og dens forbindelse med den politiske og ideologiske overbygningen i samfunnet. Mao mente at hvem som har eiendomsretten er avgjørende i produksjonsforholdene, men likevel må man under sosialismen være oppmerksom på at det offentlige eierskapet er sosialistisk i innhold så vel som i form. Han understreket samspillet mellom sosialistiske eiendom og de to andre sidene ved produksjonsforholdene, forholdet mellom mennesker i produksjon og systemet for distribusjon. Mao utviklet den leninistiske tesen om at politikk er et konsentrert uttrykk av økonomien, og viste at under sosialismen er det den ideologiske og politiske linjen som avgjør hvorvidt proletariatet faktisk eier produksjonsmidlene. Han viste at revisjonisme ved makten betyr borgerskapet ved makten, han viste at på grunn av den motsigelsesfylte naturen til den sosialistiske økonomiske basisen vil det være enkelt for kapitalistvandrere å gjeninnføre det kapitalistiske systemet hvis de kommer til makten.

Han hadde en dyp kritikk av den revisjonistiske teorien om produktivkreftene og konkluderte med at overbygningen, bevisstheten, kan forvandle basisen og at man kan utvikle produktivkreftene med hjelp av den politiske makta. Alt dette ble uttrykt i Maos slagord ”grip revolusjonen, frem produksjonen”.

Mao Zedong startet og ledet Den store proletariske kulturrevolusjonen, som var et stort sprang fremover i erfaringen med proletariatets diktatur. Hundrevis av millioner av mennesker reiste seg for å styrte de kapitalistvandrerne som hadde oppstått fra innsiden av det sosialistiske samfunnet, og som var spesielt konsentrert i ledelsen av partiet selv (slike som Liu Shao-chi, Lin Piao og Deng Xiao-ping). Mao ledet proletariatet og massene i å utfordre disse kapitalistvandrerne og tvinge gjennom interessene, visjonen og viljen til den store majoriteten i enhver sfære som selv i et sosialistisk samfunn, hadde fungert som en reserve for utbytterklassene og deres tenkemåte.

De store seirene i kulturrevolusjonen hindret gjeninnføring av kapitalismen i Kina for et nytt tiår og førte til store sosialistiske omveltninger i den økonomiske basisen, samt i utdanningen, litteraturen og kunsten, forskningen og andre deler av overbygningen. Under Maos ledelse gravde massene vekk jordsmonn som avler kapitalisme – som for eksempel borgerlig rettferdighet og de tre store motsigelsene; mellom by og land, mellom arbeider og bonde, og mellom åndsarbeid og håndsarbeid.

Gjennom voldsom ideologisk og politisk kamp, fikk millioner av arbeidere og de revolusjonære massene som helhet en sterkere og rikere klassebevissthet og forståelse av marxismen-leninismen-maoismen og de styrket sine muligheter til å utøve politisk makt. Kulturrevolusjonen ble ført som en del av det internasjonale proletariatets kamp og var en skole i proletarisk internasjonalisme.

Mao grep det dialektiske forholdet mellom nødvendigheten av revolusjonær ledelse og behovet for å vekke og stole på de revolusjonære massene nedenfra for å skape proletariatets diktatur. På denne måten var styrkingen av proletariatets diktatur også den mest omfattende og dypeste utøvelse av proletarisk demokrati som hittil er oppnådd i hele verden, og heroiske revolusjonære lederne sto fram som Chiang Ching og Chang Chun-chiao som sto sammen med massene og ledet dem i kamp mot revisjonistene og som fortsatte å holde marxismen-leninismen-maoismens banner høyt selv i møte med bitre nederlag.

Lenin sa: «Bare den er marxist som utvider erkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur». I lys av de uvurderlige lærdommer og fremskritt som er oppnådd gjennom Den store proletariske kulturrevolusjonen ledet av Mao Zedong, har dette skillet blitt ytterligere skjerpet. Nå kan vi si at bare den er marxist som utvider erkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur og til anerkjennelse av den objektive eksistensen av klasser, av antagonistiske klassemotsetninger, og av borgerskapet i partiet og av fortsatt klassekamp under proletariatets diktatur i hele perioden av sosialisme helt fram til kommunismen. Som Mao så kraftfullt uttalte; «Mangel på klarhet om dette spørsmålet vil føre til revisjonisme».

Innføringen av kapitalisme etter det kontrarevolusjonære statskuppet i 1976 som ble ledet av Hua Kuo-feng og Deng Xiao-ping, utelukker på ingen måte maoismen eller de verdenshistoriske prestasjonene og fantastiske lærdommene fra Den store proletariske kulturrevolusjonen. Snarere er det slik at dette nederlaget bekrefter Maos teser om karakteren til det sosialistiske samfunnet og behovet for å fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur.

Åpenbart representerer den store proletariske kulturrevolusjonen en verdenshistorisk revolusjonær hendelse, et seierrikt høydepunkt for verdens kommunister og revolusjonære, en udødelig prestasjon. Selv om vi har en hel prosess foran oss, etterlot denne revolusjonen viktige erfaringer som vi allerede kan bruke, slik som for eksempel poenget om at ideologisk omdanning er grunnleggende for at vår klasse skal gripe makten.

Marxismen-leninismen-maoismen: Den tredje store milepælen

I løpet av den kinesiske revolusjonen utviklet Mao marxismen-leninismen på mange viktige områder. Men det var i smeltedigelen til Den store proletariske kulturrevolusjonen at vår ideologi gjorde et stort sprang og den tredje store milepælen, marxismen-leninismen-maoismen, ble skapt. Fra det høyere nivået som marxismen-leninismen-maoismen utgjør, kunne revolusjonære kommunister forstå læren til de tidligere store ledere dypere og til og med Mao Zedongs tidligere bidrag fikk en dypere betydning. I dag, uten maoismen kan det ikke være marxisme-leninisme. Faktisk, å stå mot maoismen er å stå mot marxismen-leninismen selv.

Hver stor milepæl i utviklingen av den revolusjonære ideologien til proletariatet har blitt møtt med bitter motstand og har bare oppnådd anerkjennelse gjennom intens kamp og gjennom sin nytte i revolusjonær praksis. I dag erklærer RIM at marxismen-leninismen-maoismen må settes i ledelsen av verdensrevolusjonen.

Hundrevis av millioner av proletarer og undertrykte masser av verden blir stadig dratt inn kampen mot det imperialistiske verdenssystemet og mot all reaksjon. På slagmarken mot fienden søker de etter sin egen fane. Revolusjonære kommunister må smi vår universelle ideologi og spre den blant massene for å frigjøre dem og organisere deres styrker, for å kunne gripe makten gjennom revolusjonær vold. For å oppnå dette må marxist-leninistisk-maoistiske partier, forent i Revolutionary Internationalist Movement (RIM), dannes der de ikke eksisterer og de eksisterende må styrkes for å forberede, starte og gjennomføre seierrik folkekrig og gripe makten for proletariatet og de undertrykte folk. Vi må opprettholde, forsvare og, viktigst, bruke marxismen-leninismen-maoismen i praksis.

Vi må trappe opp vår kamp for å danne en kommunistisk internasjonale av en ny type, basert på marxismen-leninismen-maoismen. Den proletariske verdensrevolusjonen kan ikke avansere til seier uten å smi et slikt våpen fordi, som Mao Zedong har lært oss, enten går vi alle til kommunismen ellers kommer ingen av oss dit.

Mao Zedong sier ”marxismen består av tusenvis av sannheter, men til sist koker de ned til én: det er rett å gjøre opprør”. RIM tar utgangspunkt i massenes opprør, og oppfordrer proletariatet og revolusjonære over hele verden til å gripe marxismen-leninismen-maoismen. Denne frigjørende, partisanideologien må bringes hjem til proletariatet og alle undertrykte fordi den alene kan muliggjøre et opprør fra massene for å feie bort tusenvis av år med klasseundertrykking og legge til rette for fødselen til en ny kommunistisk verden.

Hold marxismen-leninismen-maoismens store røde fane høyt!

Vedtatt av Revolutionary Internationalist Movement (RIM) den 26. desember 1993