To ganger to typer sosialisme og åtte spørsmål om proletariatets diktatur

En aktivist framførte dette som hovedinnledning på Tjen Folkets Opprørskonferanse høsten 2017. Noe redigert før publisering.

Tema for denne konferansen er sosialisme og proletariatets diktatur. Dette er et av de aller viktigste spørsmålene for kommunister. All vår aktivitet har som mål å etablere proletariatets politiske makt for å føre menneskeheten fra kapitalismen til kommunismen. Denne veien går gjennom overgangssamfunnet sosialismen, som ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.

Hvorfor drøfte sosialisme nå?

Spørsmålet om proletariatets diktatur er alltid viktig for oss. Men vi kan aktualisere det i dag med tre saker:

For det første, med aggresjonen mot Nord-Korea og Venezuela, framstilles Kim Jong Un og Venezuelas Maduro som sosialister. Tross forskjellen mellom dem, prøver media å tegne et bilde av disse som representanter for sosialistiske stater i dag. Er det sånn? Det er spørsmål vi bør kunne svare på.

For det andre, i valget kom Rødt inn på Stortinget for første gang siden 1997. De har ikke fokusert mye på sosialisme, men de har for eksempel knyttet klimakrisa til kapitalisme. I programmet sitt skriver Rødt mye om sosialisme. Kan Rødts strategi føre til et sosialistisk samfunn?

For det tredje, i år er den russiske revolusjonen, Oktoberrevolusjonen, 100 år. For 100 år siden, den 7. november starta det avgjørende angrepet på den russiske staten. Den revolusjonære krigen førte til opprettelsen av historiens første arbeider- og bondestat, og bygginga av verdens første sosialistiske land. Vi skal markere Oktoberrevolusjonen og bruke den til å propagandere for revolusjon og sosialisme i dag. Da er det bra å ha klart for oss hvorfor Sovjetunionen var sosialistisk og hva vi legger i revolusjon og sosialisme i dag.

To ganger to typer sosialisme:

Begrepet sosialisme brukes om to saker:
1. For det første, om sosialistisk teori.
2. For det andre, om det sosialistiske samfunnet.

Når man bruker begrepet om det sosialistiske samfunnet, kan det brukes på to måter:

1. Om sosialisme som et eget samfunn, en samfunnsform som ikke er kapitalisme og der fellesskapet tar vare på folk, der det ikke er store klasseforskjeller og produksjonen på et eller annet vis tjener folket. Slik defineres sosialismen av ikke-marxister – alt fra sosialdemokrater til nazister.
2. Om proletariatets revolusjonære diktatur, en overgangsfase av klassekamp og forandring, mellom kapitalisme og kommunismens andre fase – der klassene er helt vekk. Slik bruker vi marxister det. Slik ble det brukt av Lenin som en videreføring av Marx – som kalte dette overgangssamfunnet for “kommunismens første fase”.

Når vi snakker om sosialisme som teori, kan vi dele den i to leirer:

1. For det første, alle retninger av utopisk, småborgerlig, reaksjonær og borgerlig sosialisme. Sosialismen som en følelse av kapitalistisk urettferdighet, sosialisme som “den rene fornuft” og en mer logisk samfunnsordning, sosialisme som en protest mot de verste utslaga av kapitalismen eller sosialisme som en drøm om et idyllisert fortidssamfunn man vil tilbake til.
2. For det andre, den vitenskaplige sosialismen, en tradisjon stiftet først og fremst av Marx, da han gjorde to store oppdagelser: det materialistiske historiesynet med produksjonen som basis og klassekampen som hoveddrivkraft for utvikling, og oppdagelsen av merverdien som kapitalistene raner fra proletariatet som grunnlag for profitt og økt kapital. Denne vitenskaplige sosialismen, marxismen, er vårt teoretiske fundament.

Åtte spørsmål om sosialisme

Resten av denne innledninga vil være utforma som åtte spørsmål og svar. Vi starter med det første spørsmålet som kan stilles:

1. Hvorfor i alle dager skulle det være viktig hva vi kaller sosialisme, er det ikke bare ord?

Ord skaper ikke virkelighet. Men ord og tanker er for marxister et forsøk på å speile virkeligheten. Gode begreper kan gi oss et godt grep om virkeligheten. Dårlige begreper kan gi oss dårlig grep om virkeligheten. Videre handler begreper om ideologi. Ideologi kan, som Stalin sa, bli en materiell kraft når den gripes av massene og omsettes til praksis.

Hva vi forstår sosialisme som, er et spørsmål om hvordan vi forstår virkeligheten og hvordan vi forandrer den. Det er et spørsmål om praksis – om denne skal føre oss fram til kommunismen, eller ikke. Klarer vi ikke å skille korrekt mellom sosialisme og falsk sosialisme, kan vi risikere å bli blind selv for brutal fascistisk terror og imperialistisk utbytting, bare den kommer i rød forkledning. Vi kan bli blinde for revisjonisme og kontrarevolusjon.

For politisk forandring, for revolusjon, kreves det en politisk mobilisering. Uten en klar forståelse av sosialismen, kan vi ikke gi en klar forståelse til massene. Uten dette blir praksisen blind og det blir umulig å gripe makta, beholde den og utvikle den helt fram til kommunismen.

2. Hvordan definerer Rødt sosialismen og hvorfor er det feil?

Rødt sier det sånn: “Sosialisme handler om å spre makt. (…) Sosialisme handler om å få slutt på at noen få eier bedriftene og bestemmer det meste (…) Sosialisme handler også om å bygge sterke fellesskap.” Ellers sier de i programmet sitt at de er for en “demokratisk revolusjon” og vil ha en “grønn sosialisme” “for det 21. århundre”.

Rødt mangler en klar definisjon, og sånn må det være, for Rødt har medlemmer som mener Mao var en stor revolusjonær og medlemmer som mener Mao var en despot i klasse med Pinochet. De har medlemmer som mener det var sosialisme i Sovjet og Kina, medlemmer som mener det finnes sosialisme i dag og medlemmer som mener sosialisme aldri egentlig har eksistert.

Som for å tilfredsstille alle medlemmer, rykker Rødt tilbake til start. De omfavner den uklare sosialismen fra begynnelsen av det 19. århundre, men kaller det “sosialisme for det 21. århundre”. Hadde det vært en registrert merkevare kunne man kalt det villedende markedsføring. Rødt har ingen strategi for revolusjon og ingen klar definisjon av sosialisme.

Denne grøten passer for å holde partiet sammen og ikke kunne “tas” i debatter og media. Men det er en useriøs omgang med spørsmålet om sosialisme. Det er nesten som de ikke egentlig tror at sosialisme er et reelt alternativ. Dette gir ikke noe verktøy til folk som faktisk vil knuse kapitalismen.

3. Hvordan definerer NKP sosialismen, og hvorfor er det livsfarlig?

Det såkalte “NKP” er et revisjonistisk parti og definerer sosialismen som “et samfunnssystem der det ikke lenger er mulig for noen samfunnsklasse eller sosial gruppe å leve av å utbytte andre” og der “produksjons- og finansmidlene ikke lenger eies av noen få rike privatpersoner”.

De legger ikke vekt på klassekampen i sosialismen. Mao videreutviklet teorien om at klassekampen fortsetter i sosialismen og avdekket at uten proletære kulturrevolusjoner i sosialismen så vil borgerskapet reorganisere seg og gjøre kontrarevolusjon, gjennom å overta statsbyråkratiet innenfra.

Når “NKP” sier at samfunnsklasser eller sosiale grupper ikke lenger kan utbytte andre i sosialismen, så sier de at borgerskapet er helt vekk i sosialismen. Dette er en svært farlig tanke. Det legger veien åpen for at nettopp et nytt byråkratisk borgerskap skal ta makta.

De fokuserer på eiendomsforhold. De legger vekt på at produksjonsmidlene ikke lenger eies av privatpersoner. Er dette definisjonen på sosialisme? Er dette kjerna i sosialismen? I så fall er velferdsstat sosialisme. Da setter man likhetstegn mellom formell statseiendom og sosialisme. Men historien har vist at utbytterklasser ikke har problemer med å kontrollere eiendom uten å eie den formelt. De kan organisere sin makt og selve utbyttinga gjennom staten sjøl. Statskapitalisme er fullt mulig, det finnes og har eksistert mange steder, og det er ikke mer mystisk enn da Vatikanet kunne opptre som en kollektiv føydalherre. At eiendommen formelt tilhørte Gud i himmelen, hindret ikke Paven i å leve som og opptre som en keiser på jorda.

Eiendomsforhold er en del av produksjonsforholdene, men de formelle juridiske eiendomsforholdene er sekundære. Det primære er hvilken klasse som har makta. Og borgerskapet har gjerne makta indirekte og uformelt. De foretrekker det ofte, i stedet for å herske, utbytte og berike seg helt åpent og ærlig.

Revisjonismen som tilslører dette, er ikke en venn med feil, den er en dødsfiende av revolusjonen! Der revisjonismen tar makta blir revolusjonære drept, henretta eller fengsla. Arbeidsfolk og fattigfolk møter voldsom undertrykking om de streiker eller protesterer. Revisjonismen ved makta betyr sosialimperialisme mot andre land.

Mao sa at veien var kort fra kontrarevolusjon til fascistisk despoti, dels fordi proletariatets diktatur må sentralisere makta over politikk og produksjon. Revisjonismen er en dødelig fare som må tas fullstendig på alvor.

4. Hvordan viste Sovjet-revisjonismen sitt alternative syn på sosialismen?

Mao avslørte Khrustsjov og Sovjet-revisjonismen som kuppet til seg makta etter Stalins død. Khrustsjov angrep Stalins ettermæle og politikk på det groveste, og satte fram en ny linje, som blant annet besto av følgende fire punkter:

1. Sovjetunionens kommunistparti var fra nå av hele folkets parti og staten var hele folkets stat – altså var ikke disse lenger proletariatets verktøy.
   
2. Fredelig overgang til sosialismen, Sovjet skulle garantere at kommunister kunne komme til makta gjennom valg i resten av verden.
   
3. Fredelig konkurranse, de sosialistiske landa skulle vise seg overlegne de kapitalistiske, gjennom en fredelig konkurranse.
   
4. Fredelig sameksistens, Sovjet skulle sette verdensfreden først og ikke bidra til å tenne gnister som kunne sette hele verden i brann.
   

Dette var den ideologiske forma som kontrarevolusjonen fikk. Forøvrig skjedde et bevisst politisk kupp, leda av Khrustsjov, og i kjølvannet ble store deler av økonomien lagt om – for eksempel ble direktørlønnene økt og profitt ble vektlagt mer i produksjonen.

Men revisjonistenes alternative syn på sosialismen er farlig nok i seg sjøl, fordi det reviderer vekk marxismens syn på klassekampen som motor i samfunnsutviklinga, det reviderer vekk proletariatets særskilte ledende rolle, det reviderer vekk nødvendigheten av revolusjonær krig og sviker verdens undertrykka folk og hele verdens proletariat – ved å fornekte og gå mot den revolusjonære krigen.

5. Hvordan viste revisjonismen i Kina sitt alternative syn på sosialismen?

Den kinesiske revisjonismen hadde mange likheter med den sovjetiske. Og en av likhetene var et overdrevent fokus på produktivkreftene. Det er kalt produktivkraftteorien, og handler kort sagt om at det viktigste med sosialismen er å øke produktivkreftene. De sier at kjerna i sosialismen er å forbedre teknologien, øke produksjonen og øke effektiviteten.

Kort formulert sa Deng Xiaping at “det spiller ingen rolle hvilken farge katten har, så lenge den fanger mus”. De rettferdiggjør revisjonismen og kapitalistiske metoder med at de kan øke produksjonen og dermed øke folkets levestandard. I biografien til AP-politikeren Harald Berntsen, siterer han CIA-agent og mangeårig generalsekretær i Arbeiderpartiet på 40- og 50-tallet da han sa at viktigere enn rødfargen i fanen, var rødfargen i kinnene på lille Ola og Kari, som fikk nytt skolebygg med radiatorer takket være sosialdemokratiet.

Som marxister legger også vi vekt på produksjonen og det revisjonismen gjør her, er å gripe tak i en sannhet marxismen avdekka; nemlig at produksjonen er det mest grunnleggende i menneskesamfunnet. Men de griper den fatt på mekanisk måte, og framstiller det som produksjon alltid er hovedsida, at økonomi alltid er viktigere enn alt anna. Dette stemmer ikke med virkeligheten.

Maos linje var “grip revolusjonen, frem produksjonen”. Nøkkelleddet i sosialismen for Mao var revolusjonen, og det var denne som skulle drive produksjonen framover – ikke omvendt. Sosialismens økonomiske grunnlov er i følge Stalin å tilfredstille massenes behov maksimalt, men ikke å “berike seg!” som de kinesiske revisjonistene oppfordra til.

Uten proletariatets diktatur, ingen sosialisme. Uten klassekamp, ingen kommunisme. Tvert om – når proletariatets diktatur faller, faller sosialismen og kapitalismen blir gjeninnført. Utviklinga i Kina etter revisjonistenes kupp, viser for all verden hvor sann denne maoistiske innsikten er. Det spiller ingen rolle hvor mange mus katten fanger, om alle havner på dørstokken til det nye borgerskapet.

6. Hva er hovedspørsmålet for sosialismen?

Marx sier at mellom kapitalismen og kommunismen ligger et overgangssamfunn som bare kan være proletariatets revolusjonære diktatur. Dette er en lærdom basert på all klassekamp i historien, og en lærdom fra proletariatets egen kamp.

Dette politiske herredømmet for proletariatet, er spørsmålet som hele sosialismen står og faller på. Staten må være en slik stat, hvis ikke er sosialismen umulig. Tenk et samfunn der alle bedrifter eies av staten – men staten er i hendene på borgerskapet. Hvordan kan det kalles noe annet enn borgerskapets diktatur? Hvordan kan det være noe annet enn kapitalisme? Loven om merverdien, og denne som rot til profitt, kan tilogmed leve videre i et pengeløst byråkratkapitalistisk samfunn.

Penger og aksjer er bare uttrykk for bytteverdi og kontroll – de er begreper for og tingliggjøring av forhold. Forholdene kan være der uten begrepene, eller med nye begreper, som “goder til statsledere”, “belønning for ekstra innsats” eller “tillitsverv i statsbedrifter”.

Ut fra MLM kan vi utlede en rekke kriterier for sosialismen, og vi kan utdype hva som ligger i proletariatets revolusjonære diktatur. Men selv med slike verktøy, gjenstår det enda å bruke dem på virkeligheten. Å finne begrepene, å finne metoden, gjør ikke at man slipper å bruke den. Når noen folk sier at Nord-Korea er sosialistisk, må vi bruke metoden for å vise hvorfor det ikke er sånn. Men uten denne metoden, uten den marxistiske definisjonen, vil en del til få problemer med å skille sosialisme fra kapitalisme – skille proletariatets diktatur fra fascistisk despoti.

7. Hvorfor snakke om diktatur, et så skremmende og negativt ladd ord?

Vi kommunister skygger ikke unna de skremmende ordene. Vi er for langvarig folkekrig. Vi er for rettferdige kriger. Vi er for proletariatets diktatur. Vi vet at dette ikke er positivt ladde ord og at de beskriver vold og undertrykking. Hvorfor skulle vi presentere dette som noe ufarlig og herlig? Borgerskapet gjør sånt hele tida. For dem kan brutal imperialistisk krig bli til “humanitær intervensjon”. Men marxismen-leninismen-maoismen er en ideologi for å avsløre, ikke tilsløre. Det er et redskap for å se verden slik den er, uten å forskjønne den. Uten å kle den i et romantisk slør.

Alle stater er klassestater. Alle klassestater er klassediktatur. Det er diktatur utøvd av én del av en klasse, en klasse eller flere klasser i allianse. Og det er diktatur som utøves over andre klasser. I tilfellet proletariatets diktatur, så er det proletariatets politiske statsmakt som utøver sitt diktatur mot borgerskapet. Proletariatet hersker i allianse med hele det arbeidende folket – som bønder, små kjøpmenn og intellektuelle.

Proletariatets diktatur betyr demokrati for folket, men ikke for fienden. Det betyr frigjøring for massene, men undertrykking for de som har makta i dag. Det betyr undertrykking av fascister, agenter for imperialismen og borgerlige kontrarevolusjonære. De eneste vi lurer, om vi forskjønner dette, er oss sjøl og – om vi får innflytelse – massene. Hva skal massene med en ledelse som lurer seg sjøl og andre?

8. Hva med en mer moderne sosialisme?

Vi er tilhengere av marxismen-leninismen-maoismen. Dette er en ideologi som først ble formulert som et eget system på 1980-tallet. Dette er ikke bare den mest avanserte formen for sosialistisk vitenskap – det er også den mest moderne!

De som hevder de vil modernisere sosialismen, snakker i virkeligheten bare om en ny innpakning på før-marxistisk sosialisme. Ofte er ord og innhold til forveksling likt svært gamle sosialistiske retninger. Det er bare de rent overfladiske formene de gir denne ideologien, som skiller den fra gamle dagers utopiske sosialister.

Rødt ønsker en demokratisk revolusjon – hva skiller dette fra Bernsteins teori om at arbeiderbevegelsen kunne komme til makta gjennom valg? Hva er moderne med et naivt ønske fra 1899? Hva skiller egentlig Rødt fra Bernsteins partikamerat Kautsky? Denne svært moderne mannen skrev i 1934 at han sto fast på at sosialisme ikke bare er umulig uten demokrati, men at det heller ikke finnes noen annen vei til sosialismen enn gjennom demokratiet. Meget moderne! Dette pressa han ut av seg mens tyske sosialister ble buntet sammen i konsentrasjonsleire av Hitler, fordi de ikke kunne forsvare seg og føre krig mot borgerskapets reaksjonære nazistiske terrorregime.

Og Kautsky snakker om demokrati allment, når marxismen – en teori som Kautsky hevdet han støtta – for lengst hadde avdekket at i et klassesamfunn kan det ikke være demokrati “for alle”. Helt fundamentalt i marxismen, var avsløringa av at det borgerlige samfunnets ideologi om frihet, likhet og brorskap var falskt – så lenge klassesamfunnet besto. Kautsky rykker tilbake til start, og Rødt og liknende partier verden over, vil gjenta retretten i dag.

Og hva skiller deres visjoner om sosialismen fra Saint Simon, Fourier og Owen – de store utopiske sosialistene som Marx og Engels kritiserte og overgikk allerede for over 150 år siden? Svært lite, om noe som helst, skiller den eldgamle avdanka sosialismen, fra dagens i egne øyne så moderne sosialisme. Det er ikke vanlig å lese disse folka i dag, men ser man litt på tekster av Marx og Engels – eller Lenin seinere – så er det slående hvordan deres opprivende kritikk kan kopieres direkte og vendes mot dagens såkalt moderne sosialister…

Igjen og igjen vil utopister, økonomister og revisjonister av alle regnbuens farger trykke på en tenkt resett-knapp og bare begynne med blanke ark. De forakter veiledninger, oppsummert erfaring og det de kommunistiske klassikerne har avdekka som lover for samfunnsutviklinga. Erfaringer og oppdagelser som har kosta millioner av liv å kjempe fram, kastes lekende lett ut av vinduet, i et forsøk på “modernisering”, i et forsøk på å gjøre seg selv mainstream, appellative og spiselige.

Mot dette setter vi marxismen-leninismen-maoismen – som er en oppsummering av utviklingslover for proletarisk revolusjon, oppdaga og formulert av proletariatets fremste ledere og lærere, på grunnlag av den rike og mangfoldige praksisen til hele verdens kjempende proletariat. Noe mer moderne og banebrytende, noe mer revolusjonært enn denne sanne vitenskaplige sosialismen, finnes ikke.