Den følgende teksten fra sentralkomiteen i Perus Kommunistiske Parti er oversatt til norsk av aktivister for Tjen Folket Media, og er publisert i anledning 8. mars. Den er oversatt fra en engelsk oversettelse, men også sjekket opp mot den spanske originalteksten.
Marxismen, Mariátegui og kvinnebevegelsen
Sentralkomiteen
Perus kommunistiske parti
1975
I. Kvinnespørsmålet og marxisme
Kvinnespørsmålet er et viktig spørsmål i folkets kamp, og dets viktighet er større i dag fordi prosessen intensiverer og dette pleier å mobilisere kvinner; en nødvendig og fruktbar mobilisering fra arbeiderklassens ståsted og i tjeneste for folkets masser, men når den saken promoteres av og for de utbyttende klassene opptrer den som et element som splitter og hindrer folkets kamp.
I denne nye tidsperioden med politisering av kvinner som vi nå beveger oss inn i, med dens basis i en større økonomisk deltagelse av landets kvinner, er det uunnværlig å vie seriøs oppmerksomhet til kvinnespørsmålet når det gjelder studier, politisk innarbeiding og konsekvent organisatorisk arbeid. En oppgave som krever at vi husker Mariáteguis behandling av spørsmålet, som lærer oss at: «KVINNER, LIKESOM MENN, ER REAKSJONÆRE, SENTRISTER ELLER REVOLUSJONÆRE, OG DE KAN DERFOR IKKE ALLE KJEMPE DEN SAMME KAMPEN, SIDE OM SIDE. I DAGENS MENNESKELIGE PANORAMA ER DET KLASSE SOM DIFFERENSIERER INDIVIDET I STØRRE GRAD ENN KJØNN.» Det er altså ingen tvil om at behovet for å vitenskaplig forstå kvinnespørsmålet krever at vi starter med det marxistiske konseptet om arbeiderklassen.
1. Teorien om kvinner som en «underlegen feminin natur»
I århundrer har de utbyttende klassene opprettholdt og drevet fram den vitenskapelige teorien om den «underlegne feminine naturen», som har tjent rettferdiggjøring av undertrykkingen som kvinner, frem til den dag i dag, opplever i samfunn der utbyttingen fortsatt råder. Den jødiske mannens bønn: «Velsignet være Gud, vår Herre og Herre av alle verdener, for å ikke ha skapt meg som kvinne», og konformiteten til de jødiske kvinnene i deres lovprising: «Velsignet være Herren som har skapt meg i henhold til hans vilje», kan slik tydelig uttrykke den gamle verdens forakt for kvinnens tilstand.
Disse ideene dominerte også i det greske slavesamfunnet; den berømte Pythagoras sa «Det finnes et godt prinsipp som har skapt orden, lys og menneske, og det finnes et dårlig prinsipp som har skapt kaos, mørke og kvinnen», og selv den store filosofen Aristoteles uttalte seg i samme bane: «kvinnen er kvinne i kraft av visse kvalitative mangler», og «kvinnens karakter lider av en naturlig defekt».
Disse påstandene besto til den siste perioden av det romerske slavesamfunnet og middelalderen. Forakten for kvinner ble forsterket gjennom kristne tenkere som personifiserte dem som helvetes venterom og syndens kilde. Tertullian påsto: «Kvinne, du er djevelens dør. Du har overtalt ham som djevelen ikke turte å angripe forfra. Som følge av din feil måtte Guds sønn dø; du burde alltid gå kledd i sorg og filler»; og Augustin av Hippo «Kvinnen er et beist som er verken fast eller stabilt». Mens disse fordømte, felte andre dommer over feminin underlegenhet og lydighet; slik apostelen Paulus prekte: «For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen»; og «Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt». Og hundrevis av år senere, i det 13. århundre, fulgte Thomas Aquinas med en lignende forkynnelse: og «Det er et faktum at kvinner er dømt til å lystre mannens autoritet og at hun ikke har noen autoritet selv».
(Det første sitatet er i den peruanske originalteksten kreditert Thomas Aquinas, men er opprinnelig et bibelvers fra Paulus. Trolig sitert av Aquinas. o.a.)
Forståelsen av den feminine tilstanden utviklet seg ikke mye med utviklingen av kapitalismen, og Nicolas de Condorcet viste til dens sosiale røtter når han sa: «Det har blitt sagt at kvinner … mangler rettferdighetssans, og at de lyr sine følelser fremfor sin samvittighet … den forskjellen er forårsaket av utdanning og sosial eksistens, ikke av naturen», og den store materialisten Diderot skrev: «Jeg synes synd på dere kvinner» og «i alle skikker har sivile lovers ondskap sluttet seg til naturens ondskap mot kvinner. De har blitt behandlet som imbesiler»; Rousseau, en avansert ideolog for den franske revolusjonen, insisterte: «all utdanning av kvinner må være relativ til mennenes… Kvinnen har blitt tvunget til å lystre mannen og overbære hans urettferdigheter». Dette borgerlige standpunktet er opprettholdt til imperialismens tidsalder, og blitt mer reaksjonært med tidens gang; og knyttet seg til kristne standpunkter og viderebringer gamle teser sanksjonert i Bibelens bok, Johannes åpenbaring kapittel 23: «Gud og naturen har gitt kvinner ulike gjøremål som fullkommeliggjør og komplimenterer gjøremålene som er betrodd til menn».
Slik ser vi hvordan de utbyttende klassene gjennom tidene har forkynt om den «underlegne feminine naturen». Gjennom idealistiske konsepter har de opprettholdt sine tanker gjennom å repetere at det eksisterer en «feminin natur» som er uavhengig av sosiale forhold, en del av den antivitenskapelige tesen om den «menneskelige natur»; men denne såkalte «feminine naturen», med en evig og ufravikelig essens, er også kalt «mangelfull» for å vise at situasjonen til kvinner og deres undertrykking og underordning er resultater av deres «naturlige underlegenhet sammenlignet med menn». Med denne uvitenskapelige teorien er det ment å opprettholde og «rettferdiggjøre» kvinners underordning.
Avslutningsvis er det beleilig å bemerke at selv en fremragende materialistisk tenker som Demokrit hadde fordommer mot kvinner: «En kvinne som er kjent med logikk; en fryktelig ting»; «Kvinnen er langt mer enn mannen utsatt for å tenke ondt». Og at forsvaret for kvinner er basert på metafysiske og religiøse argumenter: «Eva betyr liv og Adam betyr land; skapt etter mannen var kvinnen ferdigstilt bedre enn han». Selv borgerskapet, når det var en revolusjonær klasse, betraktet bare kvinner i referanse til menn, ikke som selvstendige vesener.Utviklingen av kapitalisme og kvinnebevegelsen
2. Utviklingen av kapitalisme og kvinnebevegelsen
Kapitalismens utvikling vil innlemme kvinnene som arbeidskraft, noe som danner grunnlag og forhold for at hun kan utvikle seg; på den måten, med deres inntreden i de produktive kreftene, vil kvinner ha muligheten for å ta en mer direkte del i klassekampen og stridshandlinger. Kapitalismen bar frem de borgerlige revolusjonene og i denne sammensmeltingen gikk de kvinnelige massene, og da spesielt de arbeidende kvinnene, fremover.
Den franske revolusjonen: den mest avanserte av revolusjonene som borgerskapet ledet, var et godt avlsmiljø for feministisk handling. Kvinner ble mobilisert sammen med massene, deltok i de politiske klubbene og utviklet revolusjonære aktiviteter. I disse kampene organiserte de Selskapet for revolusjonære republikanske kvinner, og gjennom Olimpia de Gouges krevde de i 1789 en «Erklæring om kvinnen og borgerinnens rettigheter» og lagde aviser som Den utålmodige for å kreve forbedringer i sine forhold. I den revolusjonære prosessens utvikling vant kvinnene undertrykkingen av den førstefødte mannens rettigheter og avskaffelsen av de maskuline privilegiene, og de ervervet seg også like arverettigheter som menn og rett til skilsmisse. Deres militante deltagelse ga noen frukter.
Men så snart det store revolusjonære drivet avtok ble kvinner nektet adgang til de politiske klubbene. Deres politisering ble undertrykt og de så seg anklaget og oppfordret til å returnere til hjemmet. De ble fortalt: «Siden når har kvinner vært tillatt å gi avkall på sitt kjønn og bli menn? Naturen har fortalt kvinnen: vær en kvinne. Dine gjøremål er å se til barn, hjemmets detaljer og moderskapets ulike utfordringer». Enda mer, med den borgerlige omorganiseringa initiert av Napoleon, med den sivile kodeksen/lovgivningen, gikk gifte kvinner tilbake til å være underlagt mannens ledelse, og hennes person og eiendeler til å bli en del av hennes ektemanns domene; hun ble nektet å stille spørsmål ved patriarkatet. Gifte kvinner mister, likesom prostituerte, sine borgerrettigheter, og blir nektet skilsmisse og retten til å overføre sine eiendommer.
Med den franske revolusjonen kan vi allerede tydelig se hvordan kvinners fremgang og tilbakeslag er sammenknyttet med fremganger og tilbakeslag i revolusjonen og folkets kamp. Dette er en viktig lærdom: Interessene til den feministiske bevegelsen og folkets kamp, hvordan den første er del av den andre.
Denne borgerlige revolusjonen viser også hvordan forestillingene om kvinner følger en prosess som ligner på den vi kjenner fra politikk; reaksjonære forestillinger om kvinner gjenoppsto så snart det revolusjonære oppsvinget var bekjempet og stanset. Bonald opprettholdt dette: «Mannen er for kvinnen det kvinnen er for barn»; Comte, betraktet som «sosiologiens far», foreslo at femininitet er en form for kontinuert barndom og at denne biologiske barndommen er uttrykt som intellektuell svakhet; Balzac skrev: «Kvinners skjebne og deres eneste ære er å få menns hjerter til å slå. Kvinnen er en eiendom ervervet gjennom kontrakt, en mobil personlig eiendom, fordi eiendelen er verdt en tittel; i alt er kvinnen, ærlig talt, kun et tillegg til mannen». All denne reaksjonære ideologien er syntetisert i de følgende ordene fra Napoleon: «Naturen ville at kvinner skulle være våre slaver … de er vår eiendom …; kvinnen er kun en maskin for å produsere barn»; en personifisering av en person som mente kvinnens liv burde orienteres rundt «Kjøkken, kirke, barn», et slagord Hitler omfavnet i dette århundret.
Den franske revolusjonen reiste dens tre prinsipper om frihet, likhet og brorskap og lovte rettferdighet samt innfrielse av folkets behov. Veldig snart viste den sine begrensninger og at dens prinsipielle deklarasjoner kun var formelle erklæringer, samtidig var dens klasseinteresser den motsatte av massenes; elendighet, sult og urettferdighet fortsatte å råde, bare under nye former. Mot disse forholdene sprang utopistene frem med en skarp og knusende kritikk, selv om de grunnet historiske forhold ikke kunne utpeke ondskapens røtter. Utopiske sosialister fordømte også kvinners forhold under kapitalismen. Fourier, som representerte dette standpunktet, påpekte at: «Byttet av en historisk tidsalder kan alltid fastslås av kvinners fremgang … graden av kvinnenes likestilling utgjør den naturlige veien for generell likestilling».
Konfrontert med denne store påstanden er det verdt å tilbakevise anarkisten Proudhons’ lære om kvinner, og huske hans ideer når det den dag i dag gjøres forsøk på å propagandere anarkisme til de fire vindene, som presenterer dem som eksempler på visjon og konsekvens. Proudhon fastholdt at kvinner var fysisk underlegne menn, intellektuelt og moralsk, og at i en numerisk sammenligning hadde kvinnen en verdi på 8/27 av mannens. Så for denne helten utgjør en kvinne mindre enn en tredjedel av en manns verdi; noe som bare er et uttrykk for småborgerskapets tanker om sin forfatter, en felles rot for alle anarkister. Gjennom det 19. århundre, med deres økende inntreden i den produktive prosessen, fortsatte kvinner å utvikle deres kamp for sine egne krav og ble en del av arbeidernes fagforeninger og proletariatets revolusjonære bevegelser. Et eksempel på denne deltagelsen var Luisa Michel, en soldat for Pariserkommunen i 1871. Men den feministiske bevegelsen orienterte seg generelt i retning suffragisme (stemmerettighetsbevegelsen), til kampen for kvinners stemmerett, i jakten på den falske tanken om at respekt for rettighetene deres ville følge med stemmeretten og parlamentariske posisjoner; slik ble de feministiske handlingene kanalisert i retning parlamentaristisk kretinisme. Men det er bra å huske at stemmeretten ikke kom gratis, og at kvinner i det forrige og begynnelsen av dette århundret kjempet åpent og bestemt for å få den. Kampen for den kvinnelige stemmeretten og dens oppnåelse viser enda en gang at, mens dette absolutt var en erobring, er dette ikke midlene som vil tillate en ekte transformering av kvinnenes forhold.
Det 20. århundre innebærer en større utvikling av feministisk økonomisk kamp. Kvinnelige arbeidere øker massivt i antall, også kvinnelige ansatte, blant hvilke det blir lagt til sterke kontingenter av fagarbeidere – kvinner gjør sin inntreden på alle aktivitetsområder. Verdenskrigene har hatt stor betydning for denne prosessen, fordi de innlemmet millioner av kvinner i økonomien for å erstatte mannfolkene som ble mobilisert til fronten. Alt dette drev frem mobiliseringen, organiseringen og politiseringen av kvinner – og fra og med begynnelsen av 1950-tallet starter den feministiske kampen med en sterkere kraft, forsterket på 1960-tallet med store perspektiver for fremtiden.
For å konkludere har kapitalismen gjennom den økonomiske innlemmelsen av kvinner, lagt grunnlaget for deres økonomiske autonomi. Men kapitalismen er i seg selv ikke i stand til å gi formell rettslig likestilling til kvinner. På ingen måte kan den frigjøre dem, dette har blitt bevist gjennom borgerskapets historie, en klasse som selv i sin mest avanserte revolusjon, 1700-tallets franske revolusjon, ikke maktet å nå lengre enn en formell deklarering av rettigheter. Videre viser den senere utviklingen av de borgerlige revolusjonære prosessene og det 20. århundre ikke bare at borgerskapet er ute av stand til å likestille massene av kvinner, men med utviklingen av imperialismen blir det borgerlige konseptet om kvinners tilstand mer reaksjonær etterhvert som tiden går, og bekrefter i sannhet den sosiale, økonomiske, politiske og ideologiske undertrykkingen av kvinner, selv om den forkler og dekker den til på et mylder av måter.
3. Marxismen og kampen for kvinners likestilling
Marxismen, arbeiderklassens ideologi, ser mennesket som et sett av sosiale relasjoner som forandres som en del av den sosiale prosessen. Derfor er marxismen i absolutt motsetning til tesen om «menneskelig natur» som en evig, uforanderlig virkelighet utenfor rammene av sosiale forhold; denne tesen hører til idealisme og reaksjon. Det marxistiske standpunktet innebærer også overvinnelsen av mekanisk materialisme (de gamle materialistene, før Marx og Engels), som var ute av stand til å forstå den historiske sosiale karakteren til mennesket som en virkelighetens transformator, så irrasjonelt måtte den bygge på metafysiske og spirituelle forhold, slik som vi ser hos Feuerbach.
Akkurat slik marxismen betrakter mennesket som en konkret virkelighet som er skapt av samfunnet, aksepterer den heller ikke tesen om en «feminin natur», som bare er et tillegg til den såkalte «menneskelige naturen» og derfor en gjentakelse av at kvinnen har en evig og uforanderlig natur – forverret, som vi har sett fordi dét idealisme og reaksjon forstår med «feminin natur», er en «underlegen og mindreverdig natur» sammenlignet med mannen.
For marxismen er kvinner, akkurat som menn, et sett av historisk tilpassede sosiale relasjoner, og i forandring som en funksjon av forandringene i samfunnet i dets utviklingsprosess. Kvinner er derav et sosialt produkt og hennes omforming krever en omforming av samfunnet.
Når marxismen tar for seg kvinnespørsmålet, gjør den derfor dette fra et materialistisk og dialektisk synspunkt, fra en vitenskaplig oppfatning som ja, virkelig tillater en fullstendig forståelse. I studier, undersøkelser og forståelsen av kvinner og deres forhold, behandler marxismen kvinnespørsmålet i henhold til eiendom, familie og stat, siden forholdene og den historiske plassen til kvinner gjennom historien har vært forbundet med disse tre faktorene.
Et enestående eksempel på konkret analyse av kvinnespørsmålet fra dette perspektivet, er vist i Familiens, privateiendommens og statens opprinelse av Friedrich Engels, som peker på bytte av morsrett med farsrett som begynnelsen på underleggelsen av kvinner:
«I samme grad som altså rikdommene økte, ga de på den ene side mannen en viktigere stilling i familien enn kvinnen, og ga på den andre side impulsen til å utnytte denne styrkede stilling til å omstøte den hevdvunne arvefølgen til fordel for barna … For denne revolusjonen – en av de mest gjennomgripende som menneskene har opplevd – behøvde ikke å ramme et eneste levende medlem av en gens. Alle gens-medlemmene kunne fortsette å være hva de var og det de hadde vært hele tiden. Det var tilstrekkelig med en enkel beslutning om at etterkommerne etter mennene for fremtiden skulle forbli i gensen, mens etterkommerne etter kvinnene skulle utelukkes og gå over i sin fars gens. Dermed var avstamningsregningen etter kvinnelinjen og arveretten etter moren avskaffet, og avstammingslinje etter mannen og arverett etter faren innført. Hvordan og når denne revolusjonen har foregått hos kulturfolkene, kjenner vi ikke noe til … Omstyrtingen av morsretten var KVINNEKJØNNETS VERDENSHISTORISKE NEDERLAG. Mannen tok ledelsen også i hjemmet. Kvinnen ble fratatt sin verdighet, kuet, gjort til slave av hans lyster, og ble rett og slett et redskap til avling av barn.»
Dette avsnittet fra Engels fastslår marxismens grunnleggende tese i kvinnespørsmålet: kvinners forhold er forsterket i eiendomsforholdene, i form av eierskap utøvet over produksjonsmidlene og i de produktive relasjonene som trer fram av disse. Denne marxistiske tesen er ekstremt viktig fordi den etablerer at undertrykkingen forbundet med kvinnenes situasjon har sine røtter i dannelsen, fremveksten og utviklingen av retten til eierskap over produksjonsmidlene, og at deres kamp for likestilling derfor er forbundet med destruksjonen av den nevnte retten. For å kunne ha en marxistisk forståelse av kvinnespørsmålet, er det uunnværlig å starte med denne store tesen, og i dag mer enn noensinne, når antatt revolusjonære og selverklærte marxister later som om undertrykking av kvinner ikke springer ut av dannelsen og fremveksten av privat eiendom, men bare fra den enkle delingen av arbeid på bakgrunn av kjønn som har gitt mindre viktige gjøremål til kvinner enn til menn, og redusert henne til hjemmets sfære. Dette forslaget, til tross for all propagandaen og alle forsøkene på å presentere dem som revolusjonære, er bare utskiftingen av det marxistiske standpunktet om kvinnenes likestilling med borgerlige påstander som grunnleggende sett ikke er noe annet enn den formodentlig uforanderlige «feminine naturen».
I utviklingen av dette dialektisk materialistiske startpunktet lærer Engels oss hvordan den monogame familien ble instituert på dette grunnlaget, og han sier følgende om dette: «Det var den første familieformen som ikke var basert på naturlige men på økonomiske forhold, og konkret på den private eiendommens triumf over spontant oppstått, felles primitiv eiendom». Og: «Derfor fremstår ikke monogami på noen måte i historien som en forsoning mellom mann og kvinne, og til og med mindre som en høyere form av ekteskap. Heller det motsatte, det entrer scenen under formen av det ene kjønnets slavebinding av det andre, som proklameringen av en krig mellom kjønnene, frem til da ukjent i forhistorien». (Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse).
Etter å ha fastslått at privat eiendom opprettholder den monogame familieformen som sanksjonerer undertrykkingen av kvinner, fastslår Engels overenstemmelsen ved de tre grunnleggende formene for ekteskap med de tre store trinnene i menneskelig evolusjon: villskap og ekteskap som grupper; barbarisme og paringsekteskap; sivilisering og monogami, «med dens tillegg, utroskap og prostitusjon». Slik utviklet de marxistiske klassikerne tesen om den historisk foranderlige sosiale tilstanden til kvinnen og hennes plass i samfunnet, og pekte ut hvordan den kvinnelige tilstanden er intimt forbundet med privat eiendom, familien og staten, som er apparatet som legaliserer slike relasjoner, påtvinger dem og opprettholder dem med makt.
Dette vitenskaplige forslaget, systematisert av Engels, er et produkt av den marxistiske analysen av kvinners tilstand gjennom historien, og den mest elementære studie bekrefter nøyaktigheten og aktualiteten til disse forslagene, som er grunnlaget og startpunktet for arbeiderklassens forståelse av kvinnespørsmålet. La oss gjøre en historisk gjenfortelling for å illustrere hva Engels og klassikerne formidler.
I det primitive samfunnet, med en naturlig arbeidsdeling basert på alder og kjønn, utviklet menn og kvinner sine liv med en spontan likeverd og med kvinnelig deltagelse i de sosiale gruppeavgjørelsene. Senere var kvinner omgitt med respekt og hensyn, en ærbødig og til og med priviligert behandling. Så snart rikdommene begynte å vokse, noe som økte mannens posisjon i familien og presset frem utskiftningen av morsrett for farsrett, begynte kvinner å bevege seg mot bakgrunnen og posisjonen deres ble forverret. Ekkoer av dette klinger frem til den greske dramatikeren Aeschillus tid, som i sitt verk Eumenida skrev: «Det er ikke moren som avler det som kalles hennes sønn; hun er bare sykepleieren hvis mage embryoet er deponert i. Faren er den som avler. Kvinnen mottar sædet som et fremmed depot, og hun bevarer det dersom dette gleder gudene».
Vi kan altså forstå at i det greske slavesamfunnet var kvinners tilstand en av underkastelse, sosial mindreverdighet og som et objekt for forakt. Av dem er det sagt: «Slaven mangler absolutt friheten til å mene; kvinnen har denne men på en svak og ineffektiv måte» (Aristoteles); «Den beste kvinnen er den som snakker minst» (Pericles); og svaret fra ektemannen som undersøker offentlige anliggender: «det er ikke din ting. Hold kjeft ellers slår jeg deg… Fortsett å veve» (Aristofanes, Lysistrata). Hvilken virkelighet innebærer disse ordene? Kvinner i Hellas ble holdt som evigvarende mindreårige – under deres formynders makt, enten det var faren, ektemannen, ektemannens arving eller staten, livene deres passerte under konstant formynderi. De ble gitt en medgift slik at de hadde noe de kunne leve av og ikke gikk sultne, og i noen tilfeller ble de bevilget retten til å ta ut skilsmisse. Ellers ble de redusert til kvinneforakt i hjemmet og i samfunnet under kontrollen til spesialiserte autoriteter. Kvinner kunne arve når det ikke fantes en direkte mannlig arving, hvor hun da måtte gifte seg med den eldste slektningen innenfor fars gens. Slik kunne hun ikke arve direkte, men var bare en gjenstand for overføring av arv – alt for å bevare familieeiendommen.
Kvinners forhold i Roma, også et slavesamfunn, kan gi en bedre forståelse av hvordan spørsmålet er avledet fra privateiendom, familien og staten. Etter Tarquinius’ herredømme og så snart patriarkalsk rett var opprettet, ble privat eiendom og derfor også gentes basis for samfunnet: kvinner vil forbli gjenstand for familien og arv etter farslinjen. Hun var ekskludert fra enhver «mannlig jobb», og i offentlige anliggender var hun «en mindreårig borger». Hun er ikke direkte nektet arv, men er gjenstand for formynderskap. Til dette punktet sa Gaius, den romerske juristen: «Formynderi var etablert i formyndernes egne interesse, slik at kvinnen de er angivelige arvinger av ikke kan vri den ønskede arven fra dem, og heller ikke utarme den ved fremmedgjøring eller gjeld». Den patriarkalske roten til formynderiet som ble pålagt kvinnene var derfor tydelig avslørt og fastslått.
Etter Tolvtavleloven (den eldste nedtegnelsen av romerretten, med fundament i den offentlige og private romerrett. o.a.) skapte det faktum at kvinner tilhørte fars gens og den ekteskapelige gens (også for strenge grunner av hensyn til å beskytte eiendom) konflikter som igjen dannet grunnlaget for framskrittet i den romerske «rettslige likestillingen». Sine manu-ekteskap dukker opp: hennes eiendeler forblir avhengige av hennes formyndere og hennes ektemann tilegnes bare retten over hennes person, også dette delt med pater familias, som beholder en absolutt autoritet over sin datter. Domstolen for hjemmevold trer fram, for å løse uoverenstemmelser som kan oppstå mellom far og ektemann, og slik kan kvinnen søke sin far for å løse uenigheter med sin ektemann og vice versa: det er ikke lenger individets sak.
På dette økonomiske grunnlaget (hennes deltagelse i arven, selv om hun er formyndet), og konflikten mellom de paternale og ekteskapelige gentes om rettighetene til kvinnen og hennes eiendeler, utvikles det en stor deltagelse fra romerske kvinner i samfunnet, til tross for de rettslige restriksjonene: «atriumet» blir opprettet, husets kontrollsenter, som styrer slavenes arbeid, gjennomfører utdanning av barnene og påvirker dem til en ganske avansert alder. Hun deler arbeidene og problemene til hennes ektemann og er regnet som medeier av eiendelene hans. Hun går i selskaper, og på gaten er hun gitt fortrinnsrett til å krysse veien, selv av konsuler og magistrater. Viktigheten som ble viet kvinnene i det romerske samfunnet er reflektert av figuren Cornelia, mor til Gracchus.
Med romersk sosial utvikling fortrengte staten stridighetene mellom gentes og tar for seg disputtene om kvinner, skilsmisse, utroskap, osv., som nå ville bli ført i offentlige domstoler, og avskaffet den hjemmerettslige domstolen. Senere, under imperialistisk styre, ble formynderskap av kvinner avskaffet, som et svar på sosiale og økonomiske krav. Kvinner får en fastsatt medgift (individuell farsarv) som ikke tilbakevender til agnatene (foreldres slektninger) eller tilhører ektemannen; slik er hun gitt et økonomisk grunnlag for sin selvstendighet og utvikling. Ved republikkens siste tid hadde mødre blitt gitt anerkjente rettigheter over sine barn, og mottatt foreldreretten av disse som følge av farens dårlige oppførsel eller at han ble underlagt formynderskap.
Under keiser Marcus Aurelius, i år 178, ble det tatt et stort steg i prosessen knyttet til eiendommen og familien: barn er erklært arvinger av sin mor istedenfor agnater; på denne måten er familien basert på en forbindelse av slektskap og moren står foran barna fram som likeverdig med faren, barna er også anerkjent som hustruens barn, og av det ovenstående, arver datteren slik som hennes mannlige søsken.
Men mens staten «likestiller» kvinnene med hensyn på familien, innrullerer den dem under dens formynderi og begrenser deres handlinger. Og samtidig med kvinnenes sosiale fremgang ble en antifeministisk kampanje startet i Roma, som påkaller deres underlegenhet og deres «imbesilitet og kjønnets sårbarhet» for å rettslig redusere dem.
I Roma hadde kvinner det på den tiden bedre enn i Hellas og tilegnet seg respekt og selv stor innflytelse i det sosiale liv, som vist av Catos ord: «Overalt styrer menn over kvinner, og vi, som styrer alle menn, er styrt av våre kvinner». Romersk historie har enestående opphøyet kvinner, fra sabinerne, til Lucretia og Virginia og til Cornelia. Kritikk av kvinner, ikke som kvinner men som samtidige, utviklet seg ved utgangen av det første og andre århundret av vår tidsperiode – på denne måten bebreider Juvenal dem: skamløshet, fråtsing, å dedikere dem selv til mannlige jobber og deres lidenskap for jakt og sport.
Det romerske samfunnet tilkjente kvinner visse rettigheter, særlig retten til eiendom, men ga ingen åpning for samfunnsmessig aktivitet og enda mindre for deltakelse knyttet til offentlige anliggender, aktiviteter som de måtte utvikle «illegalt» og på en begrenset måte. På grunn av dette søkte de romerske matronene (gift, fornem kvinne, av lat. mater ‘mor’, o.a.) seg ofte til andre områder å bruke sin energi på.
Når man tar i betraktning den feminine situasjonen under slaveriets nedgang og utviklingen av føydalismen, må en huske på kristendommens innflytelse, samt bidraget fra det germanske. Kristendommen bidro nokså sterkt til undertrykkingen av kvinnene: blant kirkefedrene er det en bestemt fornedring av kvinner, som de ser på som mindreverdige, som mannens tjenere og som roten til alt ondt. Til det som har blitt sagt så langt, la oss legge til St. Johannes Khrysostomos’ fordømmelse, en helgen innen den katolske kirken: «Intet villbeist er skadeligere enn kvinnen». Gjennom denne påvirkningen blir fremskrittene oppnådd under den romerske lovgivningen først bremset og senere nekta de germanske samfunnene basert på krig, og ga kvinnene en underordnet rolle på grunn av deres lavere fysiske styrke. Imidlertid ble de respektert og hadde rettigheter som gjorde dem forbundet med deres ektefeller. La oss minnes hvordan Tacitus formulerte det om dette: «i fred og i krig deler hun hans hell; hun lever med ham og dør med ham».
Kristendom og germanisme virket inn på kvinnenes forhold under føydalismen. Kvinnene stod i en stilling preget av absolutt avhengighet til faren og ektemannen, i løpet av kong Klodius’ tid «tynger overformynderiet over henne gjennom hele hennes levetid». Kvinnene levde sine liv fullstendig underordnet føydalherren, skjønt under lovens beskyttelse «som mannens eiendom, og mor til barn» – hennes verdi øker med fruktbarhet, og gjør henne verdt tre ganger verdien av en fri mann, en verdi hun mister når hun ikke lenger kan ha barn: kvinnen er en reproduktiv livmor.
Som i Romerriket ser vi også en evolusjon i kvinnenes stilling under føydalismen, som funksjon av at føydalmakten avtar og at kongsmakten vokser: overformynderiet blir overført fra herrene til kongene; overformynderiet blir en byrde for formynderen, likevel blir formynderiet beholdt.
I den krampaktige perioden da føydalismen ble formet, var kvinnenes stilling uviss; da retten til suverenitet og eiendom, offentlig og privat, ikke godt spesifisert, kvinnenes stilling var i endring, og ble forhøyet eller sank ut fra sosiale forhold.
Først ble de nektet private rettigheter, fordi kvinnene ikke hadde noen offentlige rettigheter. Fram til det 11. århundret er det makt og våpen som opprettholder eiendommen direkte: for jurister var len «et land eid med betingelse om militær tjeneste», og kvinnene kunne ikke ha føydale rettigheter siden de ikke kunne forsvare det med våpen eller ta del i militærtjeneste. Når lenene blir omgjort til herredømmer og gjort til gjenstand for arv (ifølge germanske normer kunne også kvinner arve), blir også feminin arverekkefølge innført. Men dette bedrer ikke deres stilling: Kvinnene er bare et verktøy for overføring av herredømme, som i Hellas.
Føydal eiendom er ikke familiær som i Romerriket, men tilhører suverenen, herren, og også kvinnene tilhører herren; det er han som velger hennes ektemann. Som det ble skrevet: «en kvinnelig arving er et land eller et slott: friere konkurrerte om å avstå den belønningen, og ofte er den unge kvinnen bare tolv år gammel, eller yngre, når hennes far eller herre gir henne bort som belønning til en baron». Kvinnen trenger en herre som «beskytter» henne og hennes rettigheter; således kunngjorde en hertuginne av Bourgogne det overfor kongen: «Min ektemann har nettopp dødd, men hva hjelper det å sørge… ? Finn meg en ektemann som er mektig, for jeg trenger ham sårt for å forsvare mitt land.» I så måte hadde hennes ektefelle enorm ekteskapelig makt over kvinnen, som han behandlet uten hensyn, mishandlet henne og slo henne, osv., og hvis eneste forpliktelse var å «straffe henne på passende vis», slik visse koder i dag brukes for å rette på barn.
Den herskende krigslignende tenkemåten gjorde at middelalderens ridder viet mer oppmerksomhet til sin hest enn sin kone, og herrene forkynte «forbannet være ridderen som søker råd fra en kvinne når han skal delta i en turnering». Imens ble kvinnene kommandert: «gå inn til deres malte og forgylte leiligheter; sitt i skyggen, drikk, spis, vev, farg silken, men bry dere ikke med våre saker. Våre saker er å sloss med sverd og stål. Tyst!» Det er hvordan herrenes middelalderske verden nedverdiget og skjøv sine kvinner bort.
Det 13. århundret så framveksten av de litterære kvinnenes bevegelse, som gjennom deres reiser fra sør til nord forøkte deres prestisje; en utvikling som også var koblet til ridderlighet, kjærlighet og den intense Maria-dyrkelsen i denne æraen. Det modifiserte ikke den på en grunnleggende måte, slik S. de Beauvoir sa i Det annet kjønn, en bok hvor rikelig med informasjon om kvinnenes historie er å finne; nyttige data, såklart, sett bort fra forfatterens eksistensialistiske konsepter, da det ikke er idéer som endrer grunnleggende på kvinners situasjon men den økonomiske basisen som opprettholder den. Når lensordningen går fra å være en rett basert på militærtjeneste til å være en økonomisk forpliktelse, ser vi en bedring i kvinnenes situasjon, da de er fullstendig i stand til å oppfylle en monetær forpliktelse; i så måte undertrykkes herrens rett til å gifte sin vasall, og formynderiet over kvinnene forsvinner. På denne måten har kvinnene de samme rettighetene som menn, enten de er enslige eller blitt enke; gjennom å besitte et len, rår hun over det og utfører de administrative pliktene, og har til og med kommandoen over dets forsvar og deltar i slag. Men føydalsamfunnet i likhet med alle samfunn basert på utnytting, forutsetter kvinnenes underordning gjennom giftemål, og ekteskapelig makt vedvarer: «ektemannen er konens formynder», er det som forkynnes; eller som Beauvoir sa: «Så snart ekteskapet var fullbyrdet, ble godene til den ene og den andre delt i kraft av ekteskapet», som rettferdiggjøring av ekteskapelig formynderi.
I føydale samfunn, som i andre samfunn hvor snyltere, slaveri eller kapitalisme hersker, har det som har blitt beskrevet om kvinnenes stilling vært styrende og fortsetter å være styrende; men vi må fremheve at det kun ved de fattige kvinnenes stilling kan ses endrede og mildere forhold i møte med den ekteskapelige makten; roten til denne situasjonen må ses i tilknytning til den økonomiske deltakelsen til kvinner i de folkelige klassene og til fraværet av store rikdommer.
Med utviklingen av kapitalismen bringes føydalismen til dekomposisjonsstadiet, en situasjon som gir sitt avtrykk på kvinnenes situasjon, som vi allerede har sett. Det holder å fremheve at kvinnene ved begynnelsen og under utviklingen av borgerskapet, tok del i valgene av representanter for generalstatene (stenderforsamlingene, o.a.); dette viser feminin politisk deltakelse så vel som at det eksisterte rettigheter knyttet til familiegods, da ektemannen ikke kunne fremmedgjøre reelle eiendommer uten konens samtykke. Imidlertid skal absolutistisk lovgivning snart binde fast disse normene for å bekjempe spredningen av det dårlige borgerlige eksempelet.
Dette historiske skuet eksemplifiserer Engels’ og klassikernes tese om grobunnen for kvinnenes stilling og forhold knyttet til eiendom, familie og stat, det hjelper oss til å forstå dens bestemthet og å se dens aktualitet mer tydelig. Alt dette bringer oss frem til en konklusjon, nemlig nødvendigheten av å holde urokkelig fast på arbeiderklassens standpunkt og anvende dem til å forstå kvinnespørsmålet, ta del i dets løsning, og konsekvent og bestemt avvise fordreiningene av de marxistiske tesene på dette området, og de såkalt overlegne videreutviklingene som kun er forsøk på å erstatte proletære konsepter med borgerlige idéer på denne fronten for å disorientere kvinnebevegelsens anmarsj.
Etter å ha avdekket kvinnenes sosiale forhold og de historiske konturene av dets utvikling med hensyn på eiendom, familie og stat, gjenstår det å behandle spørsmålet om KVINNENES LIKESTILLING ut fra et marxistisk synspunkt.
Marxismen hevder grunnleggende at utviklingen av maskiner innlemmer kvinner så vel som barn i den produktive prosessen, som derav fordobler antall hender å utnytte, ødelegger arbeiderklassefamilien, fysisk nedbryter kvinnene, og moralsk og ekteskapelig drukner dem i utbyttingens mange lidelser.
I sine analyser av kvinner og barn i arbeid, skrev Karl Marx: «I den utstrekning maskinene overflødiggjør muskelkraft utgjør dette et middel for å ansette arbeidere med lett muskelkraft, og de som ikke er kroppslig ferdigutviklet men hvis lemmer derfor er langt smidigere. Kvinners og barns arbeid var derfor den kapitalistiske maskinanvendelsens første nødskrik. Den mektige erstatteren av arbeid og arbeidere ble straks forandret til et middel for å forøke antallet lønnsarbeidere, gjennom å innrullere samtlige av medlemmene i kvinnens familie, uten å gjøre forskjell på alder og kjønn, under kapitalens umiddelbare kontroll. Det tvungne arbeidet for kapitalisten tilrøvet seg ikke bare åstedet for barnas lek, men også det vederlagsfrie arbeidet i hjemmet under moderate rammer for å understøtte familien».
«Verdien av arbeidskraften ble bestemt ikke bare ut i fra den nødvendige arbeidstiden for å opprettholde den enkelte voksne arbeider, men også den for å opprettholde hans familie. Ved å kaste hvert medlem av familien inn i arbeidsmarkeder, fordeler maskinene verdiene av mannens arbeidskraft utover hele hans familie. Dermed synker verdien av hans arbeidskraft […] Slik ser vi altså at maskinene både forøker det menneskelige materialet som former hovedobjektet for kapitalens makt til utbytting, og på en og samme tid øker graden av utbytting.»
«Gjennom å åpne fabrikkdørene for kvinner og barn, og dermed tvinge dem til å flokke seg i store antall innunder de blandete rekker i arbeiderklassen, bryter maskinene omsider ned de mannlige arbeidernes motstand mot dette, til tross for kapitalens despotisme innen manufakturen.» (Kapitalen, Bind I, side 394–395. Fondo de Cultura Económica, 1966)
I fortsettelsen av hans mesterlige analyse, beskriver Marx selv for oss hvordan kapitalismen til og med bruker kvinnelige dyder og forpliktelser til sin egen fordel: «Hr. E., produsent, fortalte meg hvordan han i hans tekstilfabrikker utelukkende ansatte kvinner, fortrinnsvis gifte kvinner, og framfor alt de som hadde en familie hjemme som var avhengige av hennes lønn, da disse var mye flittigere og mer aktive enn de enslige kvinnene; dessuten ble de tvunget av behovet for å livnære sine familier til å jobbe hardere. På denne måten ble dydene som kjennetegnet kvinnene vendt imot dem: All renheten og godheten i deres karakter vendes om til redskaper for tortur og slaveri.» (Note 57 fra ovenfor siterte bind og utgave av Kapitalen, side 331.)
Men akkurat slik kapitalismen forøkte utbyttingen gjennom innlemmelsen av kvinnene i produksjonen, slik besørger den parallelt med denne prosessen den materielle basisen for kvinnenes kamp og krav for deres rettigheter, og dette er startskuddet for kampen for deres likestilling; og som Engels viste i Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse: «Befrielsen av kvinnene forutsetter som et første vilkår gjeninnsettingen av hele det kvinnelige kjønnet i den sosiale industrien, hvilket i sin tur forutsetter at den enkelte familie ikke lenger utgjør samfunnets økonomiske enhet.» Og kapitalismen bereder åpenbart gjennom dens egne fremtidsinteresser basisen for den fremtidige likestillingen av kvinnene, så vel som at den skaper klassen som vil ødelegge den gjennom dens utvikling: proletariatet.
På den andre siden tvinger deres økonomiske deltakelse og utviklingen av klassekampen frem POLITISERINGEN AV KVINNENE. Allerede har vi fremhevet hvordan den franske revolusjonen tvang frem den politiske og organisatoriske utviklingen av kvinnene, og hvordan dette gjennom å forene dem, mobilisere dem og tvinge dem til å sloss, dannet grunnlaget for den feministiske bevegelsen; vi har også sett hvordan feministiske krav ble innfridd gjennom revolusjonens fremvekst, og hvordan deres rettigheter ble fjernet og deres beseiringer feid vekk da den revolusjonære prosessen ble lenket fast og slått tilbake. Imidlertid, til tross for alle de positive sidene som innlemmelsen av kvinnene i den franske revolusjonen innebar, var den resulterende politiseringen av kvinnene heller elementær, begrenset og lav sammenlignet med de store fremskrittene som arbeiderklassenes politisering av kvinnene representerte. Hva er det denne politiseringen innebærer? Når kapitalismen på en omfattende måte innlemmer kvinnene i den økonomiske prosessen, så tvinger den dem ut av det hjemlige rommet, gjør dem attraktive for utnytting i fabrikker, gjør industriarbeidere utav dem; på denne måten blir kvinnene smidd og bearbeidet om til en integrert del av den yngste og mest avanserte klassen i historien; kvinnene igangsetter deres radikale politiseringsprosess gjennom deres innlemmelse i arbeidernes fagforeningskamp (den enorme endringen som dette speiler, kan observeres konkret i vårt land i form av omdannelsen sett hos kvinnelige arbeidere, bønder og lærere i Peru gjennom fagforeningskampen). Kvinnen når en mer avansert form for organisering, hvilket bygger henne opp og former henne ideologisk for de proletære konseptene, og endelig lander hun på en langt overlegen form for kamp og politisk organisering gjennom å innlemme seg selv, via hennes beste representanter, i rekkene til arbeiderklassens parti, for å tjene folket på alle kampområder og kampfronter som ledes og organiseres av arbeiderklassen gjennom dens politiske fortropp. Denne politiseringsprosessen som kun proletariatet er i stand til å skape, og den nye typen kvinnelige krigere det genererer, har materialisert seg i de mange storslåtte kvinnelige krigerne som har fått navnet sitt skrevet inn i historien: Luisa Michel, Nadezjda Krupskaja, Rosa Luxemburg, Liu Ju-lan og andre som holdes i minne av folket og proletariatet.
For gårsdagens marxisme lik den i dag, utgjør politiseringen av kvinnene et nøkkelspørsmål i kampen for hennes likestilling, og klassikerne viet særegen oppmerksomhet til dette. Som Marx lærte oss: «Enhver som vet noe om historie, vet at de store sosiale endringene er umulig uten den feministiske gjæringen. Sosiale fremskritt kan måles nøyaktig ut ifra det svake kjønnets sosiale stilling.» («Brev til Kugelmann», 1868.) Og for Lenin var kvinnenes deltakelse dess mer presserende og viktig for revolusjonen: «Erfaring fra samtlige av frigjøringsbevegelsene bekrefter at revolusjonens suksess avhenger av graden av kvinnenes deltakelse.» (Vår kursivering.)
Dermed krever klassekampens utvikling og stadige skjerping, ut i fra den revolusjonære kampens spesifikke sosiale preg under imperialistiske forhold, i alt større grad politiseringen av kvinnene; dette er hvorfor Lenin selv, midt under den første verdenskrigen, og med fremsynthet på de fremtidige slagene som arbeiderklassen måtte forberede seg på, påkalte kamp for: «17. Avskaff alle og enhver begrensning av kvinners politiske rettigheter sammenlignet med menn, uten unntak. Forklar for massene den særlige viktigheten knyttet til denne omformingen i tilfeller hvor krig og knapphet gjør folkemassene urolige og vekker politisk interesse og oppmerksomhet, spesielt blant kvinner.» Og han foreslo at «det er påkrevd at vi fullt ut utvikler systematisk arbeid blant disse kvinnelige massene. Vi må utdanne de kvinnene som har klart å bryte ut av passivitet, vi må rekruttere dem og væpne dem for kampen, ikke bare de proletære kvinnene som arbeider i fabrikkene eller strever i hjemmet, men også bondekvinnene og kvinnene i de forskjellige sjiktene innen småborgerskapet. Også disse er ofre for kapitalismen.» Med disse ordene påkrevde Lenin politiseringen av kvinnene, kampen for å hevde deres politiske rettigheter, behovet for å forklare massene viktigheten av å innlemme kvinnene politisk, nødvendigheten av å arbeide sammen med dem, utdanne dem, organisere dem og forberede dem for alle former for kamp; til sist fremhevet han å orientere dem henimot de arbeidende kvinnene; men uten å glemme viktigheten av bondekvinnene, og med de forskjellige klassene og lagene av kvinner som utbyttes i bakhodet, da de alle kan og bør mobiliseres for folkets kamp.
Fra det over ser vi hvordan politiseringen av kvinnene var foreslått av marxismen helt fra dens begynnelse, som betraktet kvinnenes kamp som solidarisk med arbeiderklassens kamp; dette er grunnen til at det forrige århundrets Bebel sa at «kvinnen og arbeideren har sin stilling som undertrykt felles», og grunnen til at den Sosialistiske kongressen i 1879 fremholdt kjønnenes likeverd og nødvendigheten av å sloss for det, med gjenlyd av de revolusjonære feministiske kvinnenes og den arbeidende klassens solidaritet i kamp. Eller som Kina hevder i dag, på bakgrunn av Mao Tse-tungs tese: «Likestillingen av kvinnene er del av den helhetlige frigjøringen av proletariatet.» (Pekín Review, nr. 10, 1972.)
Dette bringer oss til å vurdere HVORDAN KAN LIKESTILLINGEN AV KVINNENE OPPNÅS? Gjennom undersøkelser av det kapitalistiske samfunnet, samt andre samfunn forøvrig hvor utbytting og undertrykking rår, påviste Engels at lidelse, ulikhet og underkastelse eksisterer blant menn, og gjennom fremheving av kvinnespørsmålet påpekte han: «Tingenes tilstand med tanke på likhet mellom menn og kvinner er intet bedre enn deres rettslige ulikhet, som vi har arvet fra tidligere sosiale forhold, og utgjør ikke årsaken men heller virkningen av den økonomiske undertrykkingen av kvinnene». Og han fortsatte: «Kvinnene kan ikke bli likestilte med mindre de antar en betydelig, sosialt målbar rolle i produksjonen, og bare i ubetydelig grad er bundet til hjemlig arbeid. Dette har bare vært mulig med moderne industri, hvilket ikke bare slipper til kvinnelig arbeid i stort omfang men som fatalt nok krever det».
Denne vurderingen til Engels, tatt ut av kontekst og sett løsrevet fra andre lignende vurderinger i Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse har ført til at enkelte folk, pseudo-marxister og marxistiske fordreiere, gjennom å tøye hans idéer har påstått at kvinnenes blotte deltakelse i den økonomiske prosessen er tilstrekkelig for deres likestilling. Engels hevdet at innlemmelsen av kvinnene i produksjonen var en forutsetning, at dette er en basis hvorved kvinnene handler i tråd med deres likestilling, og at dette retter krav om å gjøre sosialt slutt på hjemmearbeidet som opptar og utraderer kvinner, hvilket for Engels impliserer ødeleggelsen av privat eierskap av produksjonen og utviklingen av storskala produksjon basert på sosialt eierskap av produksjonsmidlene. Vi gjentar at det er bra å være svært klar på denne tesen til Engels, fordi det i dag er enkelte som forsøker å ta skjulested i denne klassikeren for å fordreie den marxistiske posisjonen med hensyn på kvinnespørsmålet, og på vegne av de utbyttende klassene forespråker kvinnenes enkle og overflatiske deltakelse i den økonomiske prosess, dermed skjules roten til undertrykkingen av kvinnene – privat eierskap – og dermed tilsidesettes storskala sosial produksjon basert på ødeleggelse av privat eierskap over produksjonsmidlene.
Som i så mange andre tilfeller forutså klassikerne også denne fordreiningen, og analyserte spørsmålet om hvorvidt innlemmelsen av kvinnene i den produktive prosessen, som kapitalismen har påbegynt, var i stand til å gjøre kvinner og menn virkelig likeverdig. Det konsise og kraftfulle svaret kom nok en gang fra Mao Tse-tung, her fra 1950-årene: «VIRKELIG LIKEVERD MELLOM KVINNER OG MENN KAN KUN OPPNÅS I PROSESSEN FOR SOSIALISTISK OMFORMING AV SAMFUNNET SOM HELHET».
Lenin forsket på kvinnenes situasjon i borgerlige samfunn, og sammenlignet den med situasjonen under proletariatets diktatur; en analyse som fikk ham til å fastslå: «Helt siden fjerne tider har representanter for samtlige av de vesteuropeiske frigjøringsbevegelsene, ikke bare gjennom tiår men gjennom århundrer, foreslått å avskaffe de foreldede lovene, og fremmet krav om rettslig likhet mellom kvinner og menn, men ingen demokratisk europeisk stat, ikke engang de mest fremskredne republikker, har klart å oppnå dette, for hvor enn kapitalismen eksisterer, hvor enn privat eierskap av fabrikkene opprettholdes, hvor enn kapitalens makt opprettholdes, vil menn fortsette å nyte privilegier.»
«Fra de første månedene siden dens tilblivelse har den sovjetiske makten, i kraft av arbeidernes makt, virkeliggjort høyst avgjørende og radikale rettslige endringer med hensyn på kvinnene. I den sovjetiske republikken ble ingen sten som holdt kvinnene fast i en avhengighetsposisjon latt urørt. Mer konkret refererer jeg til de lovene som benyttet kvinnenes avhengige situasjon på det særegne vis at de gjorde henne til offer for rettslig ulikhet og til og med ydmykelser, det vil særlig si lover knyttet til skilsmisse, om barn født utenfor ekteskap, og knyttet til kvinners rett til å saksøke faren i retten for å forsørge barnet.» («Oppgavene for arbeiderkvinnebevegelsen i Sovjetrepublikken».)
Fra denne sammenlignende analysen blir konklusjonen at kun revolusjonens plassering av arbeiderklassen ved makten, i allianse med bondestanden, er i stand til å sanksjonere sann, juridisk, rettslig likeverd mellom kvinner og menn, og videre til å håndheve den. Likevel, som Lenin selv viste, er denne sanne, rettslige likheten initiert av revolusjonen kun starten på den langvarige kampen for hel og fullstendig likeverd i kvinner og menns liv: «Imidlertid, dess mer vi frir oss selv fra de gamle borgerlige lovenes og institusjonenes byrde, dess tydeligere ser vi også at vi knapt har ryddet terrenget for oppbygging, og at selve oppbyggingen ennå ikke har startet.»
«Kvinnen fortsetter å være en hjemmets slave, tross alle de frigjørende lovene, fordi hun er overbelastet, undertrykket, lamslått og fornedret av simple hjemlige oppgaver, som gjør henne til en kokk og en pleierske, som kaster bort hennes aktivitet på et absurd uproduktivt, smålig, irriterende, lammende og trettende arbeid. Frasen om kvinnenes likestilling vil kun tre virkelig i kraft i landet ved begynnelsen av massekampen (ledet av proletariatet som allerede sitter ved statsmakten) mot denne smålige husholdningsøkonomien, eller mer presist, når deres masseomforming ser sin påbegynnelse i en storskala sosialistisk økonomi.» (En storslått begynnelse.)
Slik besvarte Lenin og Mao Tse-tung de forutsette opportunistiske fordreiningene og pseudo-utviklingene av marxismen som i dag forsøker å vri på Engels’ teser og forvirre arbeiderklassestandpunktet med hensyn på kvinnespørsmålet.
Marxisme oppfatter kampen for kvinnenes likestilling som en langvarig men seirende kamp: «Dette er en langvarig kamp, som krever en radikal omforming av sosiale teknikker og av sedvaner. Men denne kampen vil ende med den fulle seieren for kommunismen.» (Lenin, «Om den internasjonale arbeiderkvinnedagen».)
Det over viser i essens at det er en stridende identitet mellom den revolusjonære feministiske bevegelsen og arbeiderklassens kamp for å bygge opp et nytt samfunn; og dessuten hjelper det å forstå innholdet i Lenins oppfordring til de kvinnelige arbeiderne om å utvikle institusjonene og midlene som revolusjonen har frembrakt til deres disposisjon: «Vi sier at likestillingen av arbeiderne må være arbeidernes eget verk, og likeledes at LIKESTILLINGEN AV DE KVINNELIGE ARBEIDERNE MÅ VÆRE DE KVINNELIGE ARBEIDERNES EGET VERK.» («Oppgavene…»)
Dette er marxismens hovedteser om kvinnenes likestilling, politisering og situasjon; standpunkt vi for det meste foretrekker å transkribere gjennom sitater fra klassikerne, fordi disse posisjonene ikke har blitt gjort tilstrekkelig kjent, og ved siden av dette fordi forfatterne selv uttrykte disse tingene på et mesterlig og konsist vis, hvilket fritar oss fra oppgaven med å late som å vie dem nyredigering, endatil etter å ha sett deres hele og fulle betydning. På den andre siden, grunnet fordreiningene av den marxistiske posisjonen vi ser i dag med henblikk på kvinnespørsmålet, er det nødvendig at klassikernes egne formuleringer blir belyst.
Til sist er det helt uunnværlig å merke seg, om så bare i forbifarten, at Marx, Engels, Lenin og Mao Tse-tung fremsatte tesen om kampen for kvinnenes likestilling, og ikke om kvinnefrigjøring, som vi kan se av de siterte utdragene. På dette punktet er det tilstrekkelig å si at analysen av kvinnens situasjon gjennom historien, viser henne som gjenstand for formynderi og i en underdanig posisjon med hensyn på mannen, hvilket gjør at kvinnen som vesen, skjønt hun tilhører den samme klassen som hennes ektemann eller mannen hun er i et forhold med, befinner seg i en mindreverdig stilling overfor ham, en mindreverdighet som blir velsignet, helliget og pålagt gjennom lovene. Som svar på denne nedvurderingen gjennom historien ser vi behovet for å kreve hennes rettigheter for å oppnå formell likestilling med mannen under kapitalismen, og hvordan kun den revolusjonære kampen under proletariatets ledelse er i stand til å fremsette og oppfylle reell, rettslig likhet mellom kvinner og menn, mens den rikelige likestillingen i livet, som Lenin sa det, vil utvikles ettersom den storskala sosialistiske produksjonen utvikles. Disse enkle observasjonene viser treffsikkerheten av tesen om kvinnenes likestilling forstått som del av proletariatets frigjøring. Mens tesen om kvinnefrigjøring har vokst frem historisk som en borgerlig tese, som legger skjult til grunn et motsetningsforhold mellom kvinner og menn grunnet kjønn, og som i sin tur kamuflerer roten til undertrykkingen av kvinnene; i dag ser vi hvordan kvinnefrigjøring for hver dag som går avsløres som borgerlig feminisme, som tar sikte på å splitte folkebevegelsen gjennom å skille ut de kvinnelige massene fra den, og søker i hovedsak å motsette seg utviklingen av kvinnebevegelsen under arbeiderklassens lederskap og veiledning.
II. MARIÁTEGUI OG KVINNESPØRSMÅLET
For 50 år siden oppfattet Mariátegui, gjennom hans skarpe historiske fremsynthet, viktigheten av kvinnespørsmålet i landet og dets perspektiver («De første feministiske rystelser er latente i Peru…»); han viet to av sine verker til dette spørsmålet, Kvinner og politikk og Feministiske krav, ved siden av en rekke andre bidrag funnet i hans tekster. Det er avgjørende at vi selv går tilbake til denne kilden, fordi det er her vi finner den peruanske arbeiderklassens standpunkt med hensyn på kvinnespørsmålet; og i enda større grad fordi denne problemstillingen er en lite kjent og utforsket side ved Mariáteguis arbeid.
José Carlos Mariátegui lærte oss: «I våre tider kan ikke samfunnslivet studeres uten å undersøke og analysere dets beveggrunner: organiseringen av familien, kvinnenes stilling;» og gjennom forskning på den gryende feministiske bevegelsen sa han: «Menn som er opptatt av de store følelsene i vår tid verken kan eller bør føle seg likegyldig eller utenforstående til denne bevegelsen. Kvinnespørsmålet er del av det menneskelige spørsmålet.»
La oss derfor ha i bakhodet at arbeiderklassen i dette landet helt siden begynnelsen av dens politiske fremvekst var oppmerksom på spørsmålet om kvinnenes situasjon, og etablerte gjennom dens fremragende representanter sine standpunkt med tanke på kvinnene, så vel som at de tilbød kampstøtte i feministiske slag, som vist gjennom tekstilarbeidernes og sjåførenes solidaritet med de kvinnelige arbeiderne i A. Field Co i 1926.
Hva slags feministisk utvikling var det som så bestemt tiltrakk seg oppmerksomhet? Forholdene for kvinnene i landet led av betydelige endringer, særlig i dette århundret, og mer spesifikt i etterkant av de to verdenskrigene. Mens forholdene for bondekvinnene endret seg noe saktere, endret situasjonen seg for hennes arbeidende og faglærte søstre svært raskt og omfattende. Tilsynelatende har kvinners tilstedeværelse i samfunnet vårt vunnet terreng innenfor stadig flere posisjoner.
Gjennom det forrige århundret fremhevet gjerningene og det litterære arbeidet til Clorinda Matto de Turner, Mercedes Cabello de Carbonera og Margarita Praxedes Muñoz den feminine tilstedeværelsen mot en bakgrunn av millioner av bønder, arbeidere og andre kvinner som skjønt de var uten navn var gjenstand for hard sosial undertrykkelse med føydalistiske røtter. Den peruanske kvinnen på 1800-tallet hadde minimal tilgang på utdanning, og når hun ble tillatt å ta ungdomskoleutdanning, førte utdanningsnormene til at hun ble gitt et utvannet pensum sammenlignbart med siste års barneskole for gutter, samt deler fra ungdomsskolefagene som disse ville fulgt. Fraværet av kvinnelig skolering illustreres tydelig av det faktum at mens det fantes private institusjoner som tok inn og forberedte studenter for opptak til universitetet, så var det ikke før i 1928 at den Nasjonale skolen for kvinner i Lima åpnet sine dører; fram til dette var det ingen slike skoler av sitt slag i hovedstaden. Det er bra å merke seg hvordan enkelte kvinnelige lærere ved slutten av forrige århundret bekymret seg over kvinnenes utdanning, og foreslo fornyelser: de hevdet at man måtte overvinne det feilaktige konseptet om å «utdanne dem kun for ekteskap, hvilket leder en til å tro at slikt er deres eneste formål i livet», at deres utdanning ikke må plasseres i hendene til nonner som har forlatt verden og derfor ikke er i posisjon til å forme gode kvinner, og at vi må gjøre slutt på den feiloppfatningen at de enslige eller gifte kvinnene som arbeider utenfor hjemmet blir sosialt degenerert; samtidig stiller de krav om og oppretter nye utdanningssentre. Teresa Gonzalez de Fanning var enestående i så måte.
Likeledes var også videregående utdanning lukket for dem, deres tilstedeværelse ved universitetet er ikke merket før på 1890-tallet, og det var ikke før i 1908 at kvinner ble godkjent for søking og opptak ved universitetet og til profesjonsutøvelse. Nedverdigelsen av kvinnene og den sosiale utstøtingen av dem, kan i så måte ses tydelig knyttet til utdanning.
Imidlertid med det 20. århundrets transformasjoner, ser kvinner en økning i deres muligheter for å ta opp studier og arbeid som profesjonelle, hvor de fleste av dem finner jobb som lærere. Kun etter andre verdenskrig ser man en mangfoldiggjøring av kvinners karrierer. Universitetsutdannede i landet, som ved begynnelsen av århundret kunne telles med fingrene på en hånd, er nesten på nivå med den nåværende andelen videregåendeutdannede på 30 prosent.
Men det som virkelig skulle bety dyptgående, radikale og vidtrekkende forandringer er innlemmelsen av kvinnene i fabrikkproduksjonen. Proletariseringen av den peruanske kvinnen begynte dette århundret, hånd i hånd med introduksjonen av maskinene og utviklingen av byråkratkapitalismen. I miljøet vårt, med dets særegenheter, ser vi situasjonen som Marx beskrev og som vi siterte over, en situasjon karakterisert av den produktive innlemmelsen av kvinnene som arbeidere, den proletære politiseringsprosessen åpnes opp for de kvinnelige massene i Peru. Deltakelsen av kvinner i arbeiderfagforeninger tar til, kvinner tar del i kampen for økte lønninger, for åtte timer arbeidsdag og for bedre arbeidsforhold. De tar del i folkelige kamper sammen med andre arbeidere gjennom aksjoner mot høye levekostnader og prisøkninger, hvilket utvikler deres ideologiske forståelse, og endelig blir landets kvinner, omgitt av revolusjonær strid, politisk militante medlemmer av arbeiderklassen.
Prosessen knyttet til den politiske utviklingen av den peruanske kvinnen, parallelt med deres innlemmelse i arbeidet, ga et betydelig tilskudd til landets klassekamp i den første tredelen av århundret, og blant milepælene må vi fremheve jordbruksarbeiderne i Huaral, Barranca, Pativilca og Huacho sin kamp for åttetimers arbeidsdag, hvor fem kvinnelige arbeidere ofret sine liv i 1916, som med sitt blod forseglet sin tilslutning til sin klasse. Likeledes fremhever vi deres deltakelse i de skjellsettende aksjonene mot økende priser og livskostnader i mai 1919, aksjoner hvor kvinnelige arbeidere organiserte en kvinnekomité for å kanalisere deres støtteaksjoner og ble enige om «Å påkalle samtlige kvinner, uten hensyn på klasser, å samarbeide med deres aksjon for å forsvare rettighetene til peruanske kvinner». I denne storslåtte kampen ble kvinnene møtt med politistyrker på deres møte den 25. mai, hvorigjennom de kunngjorde de følgende konklusjonene, etter å ha overvunnet den blodige politiundertrykkingen:
«Kvinnene i Lima, omkringliggende byer og bønder møttes til et stort offentlig møte på søndag 25. mai 1919 ved Neptune Park, og har vurdert:
‘At det ikke lenger er mulig å tolerere den ulidelige situasjonen som de høye kostnadene for varer til livsopphold, boligleie og alle livsnødvendigheter har påført folket; at peruanske kvinner, så vel som kvinner i alle siviliserte land, har forstått det som deres oppdrag å ta grep om løsningen på de økonomiske og sosiale problemene som angår dem.
Har blitt enige om:
‘1) Å gjøre konklusjonene fra folkemøtet ved Alameda de los Descalzos den 4. mai til sine egne. 2) I tilfelle disse konklusjonene ikke blir akseptert, erklære en generell kvinnestreik i alle industribransjer, og overlater dato til skjønnsmessig vurdering ved Mennenes komité for reduksjon av levekostnader.’» (Martinez de la Torre, Apuntes para una interpretación marxista de la historia social del Perú*, bind I, Lima 1947. Vår kursivering.)
Et annet kapittel i denne kvinnekampens historie ble åpnet av Socorro Rojo mot forfølgelsen, undertrykkingen, fengslingen og den blodige politikken ført under Sanchez Cerros diktatur, og til forsvar av folkets og særlig proletariatets rettigheter og friheter.
I kampene her referert til, ved siden av politiseringen av kvinnene, eller noe strengere som indeks for et korrekt perspektiv, må det fremheves at de kvinnelige massene iverksatte deres aksjoner i tett forening med interessene til folket – som er deres eget – og i direkte enhet med og støtte for kampene til arbeiderklassen – som er deres klasse.
Som syntetisering er de peruanske kvinnenes vei gjennom dette århundret, og den siste delen av det forrige århundret, markert ved deres utbredte innlemmelse i produksjon og under byråkratkapitalismen presset frem av nordamerikansk imperialisme, og gjennom deres økte tilgang til utdanning, særlig ved universitetet. Dette er basisen hvorpå den første feministiske drivkraften vil løses ut, et fenomen Mariátegui beskrev som følger: «Feminisme i Peru har ikke oppstått kunstig eller vilkårlig. Det har trådt fram som et resultat de nye formene for kvinners intellektuelle og manuelle arbeid. Kvinnene av oppriktig feministisk overbevisning, er de kvinnene som arbeider, kvinnene som studerer. Den feministiske idé blomstrer blant kvinner med intellektuelle jobber og med manuelle jobber: professorer, universitetsstudenter, arbeidere. Den finner et gunstig miljø for sin utvikling i klasserommene på universitetet, hvilket tiltrekker seg flere peruanske kvinner hver dag; og i arbeiderforeningene, hvor fabrikk-kvinner innmelder og organiserer seg med samme rettigheter og samme plikter som mennene. Ved siden av dette har vi dilettantenes feminisme – noe pedantisk, og noe tam. For feminister av denne sorten, er feminisme en rent litterær øvelse, kun en fasjonabel sport.» (Feministiske krav, vår kursivering.)
Det er på denne basisen at Mariátegui utdypet det peruanske proletariatets posisjon med hensyn på kvinnespørsmålet, gjennom å utmeisle generallinjen til etterfølgelse i disse spørsmålene for enhver som ønsker å utvikle et marxistisk utsiktspunkt. La oss se på de grunnleggende problemene ut fra denne posisjonen:
1. Kvinners situasjon
Startpunktet for studien av kvinnespørsmålet, fra utsiktspunktet til det peruanske proletariatet, krever at vi husker at Mariátegui i dette landet representerer anvendelsen av marxisme-leninismens universelle sannhet i på de materielle forholda til et tilbakeliggende og undertrykt land, en anvendelse som leder han til å vitenskaplig presentere den halvføydale og halvkoloniale karakteren til samfunnet vårt, hvor en nasjonaldemokratisk revolusjon har utviklet seg siden 1928 gjennom en lang og buktende prosess hvis høyere stadium vi fortsatt er i påvente av. Dette er substansen og veiledningen til Mariáteguis tanke – og med disse betraktningene som startpunkt må vi behandle alle problemene og de politiske linjene han etablerte, blant disse det som er relevant for kvinnespørsmålet.
Mariátegui starter altså dermed fra den halvføydale og halvkoloniale karakteren til det peruanske samfunnet, for å bedømme kvinners situasjon. Dette i seg selv avviser fra begynnelsen den foreldede teorien om «feminin natur», og forstår kvinnen ut fra en situasjon eller tilstand som kommer av strukturen i samfunnet hvor de virker og vektlegger den dynamiske, forandrende karakteren til kvinners situasjon, hvor han peker han på den transformerende rollen arbeid har på kvinners tilstand med hensyn til sosial status og ideene om dem. Det følgende avsnittet uttrykker dette og andre poenger godt:
«Men om borgerlig demokrati ikke har virkeliggjort feminisme, har det ufrivillig skapt forholdene og de moralske og materielle betingelsene for dens virkeliggjøring. Den har verdsatt kvinnen som et produktivt element, en økonomisk faktor, ved å gjøre mer intenst og omfattende bruk av deres arbeid for hver dag. Arbeid forandrer forstanden og ånden til kvinner radikalt. Kvinner tilegner, gjennom arbeidets dyd et nytt konsept av seg selv. I gamle tider skjebnebestemte samfunnet kvinner til ekteskap og lediggang eller slavearbeid. I dag skjebnebestemmer det dem, først og fremst, til å arbeide. Dette faktum har forandret og forhøyet kvinners posisjon i livet.» Så det forblir klart for det peruanske proletariatet, at det er samfunnet som tilfører kvinnene deres tilstand og ikke noen ondskapsfull natur; at den feminine tilstanden er en som forandrer seg og at det er arbeid som tilegner et stort sprang til kvinners posisjon og konseptet om dem. Dette er det mariáteguiske utgangspunktet, og samtidig slår det hardt mot den biologisk deterministiske reduksjonen av kvinner til enkle reprodusenter, og går imot de rosebelagte mytene som løgnaktig hjelper dem til å opprettholde sin undertrykking: «forsvaret av hjemmets poesi er i virkeligheten et forsvar av tjenestegjøringen av kvinner. Langt fra å foredle og gi verdighet til kvinners rolle, forminsker og reduserer det den. Kvinnen er mer enn en mor og en kvinne, akkurat slik en mann er mer enn en mann».
For å utvikle tesen om den kvinnelige tilstandens sosiale røtter, fastsetter Mariátegui forskjellen mellom latinamerikanske og saksiske kvinner, og etablerer årsakssammenhengen mellom føydal bakgrunn og temperament og forskjeller i hver kvinne: «Den latinamerikanske kvinnen lever mer aktsomt, med mindre lidenskap. Hun har ikke denne trangen til sannhet. Spesielt den spanske kvinnen er veldig varsom og praktisk. Waldo Frank definerer henne presist med beundringsverdig nøyaktighet: ‘Den spanske kvinnen’, skrev han ‘er en pragmatiker i kjærlighet. Hun betrakter kjærlighet som et middel til å skape barn for himmelen. Ikke noe sted i Europa finnes det en mindre sensuell, mindre amorøs kvinne. Som en jente er hun vakker; friskt håp farger hennes kinn og forstørrer hennes svarte øyne. For her er ekteskapet det høyeste stadium hun kan oppnå. Først gift er denne medfødte vårens flørtighet forsvunnet i henne som en årstid: i et øyeblikk blir hun klok, feit og moderlig». (Signs and Works, Waldo Franks Rahab.)
Det som ble sagt om den spanske kvinnen strekker naturligvis til latinamerikanske kvinner og blant disse de av dem i dette landet, og det viser at den feminine mentaliteten skapt av den gammeldagse og nåværende føydale bakgrunnen fortsatt ikke er overkommet. Men i tillegg til dette, ved å analysere forbindelsene mellom imperialisme og de undertrykte landene i Amerika, uthever Mariátegui den fremmedgjørende mentaliteten som Yankee-dominasjonen trenger på den kvinnelige mentaliteten: «Det limeñanske (urfolk fra Lima, o.a.) borgerskapet forbrødres med Yankee-kapitalistene, og selv med deres laverestående ansatte, på landklubben, på tennisbannen og i gatene. Yankeen kan gifte seg, uten å bry seg om rase eller religion, med den kreolske señorita, og hun føler ingen skrupler om nasjonalitet eller kultur ved å foretrekke ekteskap med et individ fra den invaderende nasjonaliteten. Og heller ikke middelklassejenten føler noen skrupler i dette hensynet. En huachafita (peruansk spansk, upjumped little snob) som er i stand til å fange en yankee ansatt av The Grace Corporation eller The Foundation, gjør dette med fornøyelsen over å ha hevet sin sosiale tilstand.» (Imperialist Viewpoint)
Herav typifiseres den feminine tilstanden i vårt samfunn som kvinnenes trelldom, den halvføydale og halvkoloniale bakgrunnen som er dens rot blir etablert, og avviser all fortolkning som bygger på den antatt «mangelfulle feminine natur».
På dette grunnlaget går Mariátegui videre til den materielle analysen av peruanske kvinner tilhørende ulike klasser. Han beskriver på mesterlig vis de arbeidende kvinner: «om massene av ungdom er så ondskapsfullt utbyttet, lider proletariske kvinner lik eller verre utbytting. Frem til veldig nylig har den proletariske kvinnen fått sitt arbeid begrenset til interne aktiviteter i hjemmet. Med avansert industrialisering går hun inn i konkurransen i fabrikken, butikken, firmaet osv. … Dermed ser vi henne i tekstilfabrikker, kjeksfabrikker, vaskehaller, fabrikker der de produserer beholdere eller pappbokser, såper, osv., hvor hun utfører det samme arbeidet som den mannlige arbeideren, fra å operere maskiner til den mest simple jobb, og tjener alltid 40% til 60% mindre enn mannen. Samtidig som kvinner trener seg selv til å utføre industrielle jobber inntar de også aktivitetene på kontoret, handelshusene, osv., alltid i konkurranse med menn og til de industrielle bedriftenes store fortjeneste, som får en merkbar reduksjon i lønnsutgiftene og umiddelbar økning i profitt. I jordbruk og gruvearbeid finner vi proletariske kvinner i oppriktig konkurranse med menn, og hvor vi enn ser finner vi et høyt antall av utbyttede kvinner, som utfører sine tjenester i alle slags aktiviteter … I prosessen av vår sosiale kamper har proletariatet satt frem spesifikke krav for sitt forsvar. Tekstilarbeiderforbund, som frem til nå har vist den største interessen av dette spørsmålet, men ikke eksklusivt, har mer enn en gang gått til streik med mål om å tvinge overholdelse av reguleringene som er spesifisert i loven og som kapitalistene enkelt nekter å implementere; vi har noen kapitalister (slik som arbeidernes «venner», Herr Tizon og Bueno) som ikke har vegret seg for å betrakte en kvinnelig arbeiders graviditet som en «forbrytelse», en «forbrytelse» som har medført at hun har blitt sparket for å unngå å overholde det som loven fastsetter. På kjeksfabrikken er utbyttingen av kvinner sjofel.» *(*Manifiesto de la CGTP a la clase trabajadora del país. «Kvinnespørsmålet», et dokument redigert under Mariáteguis ledelse.)
Er dette en gyldig beskrivelse? Ja, i essens forblir arbeidernes situasjon den samme: den bredeste utbyttingen i stadig flere industribransjer, i noen av disse er denne oppriktig skremmende; bruken av kvinnelig arbeidskraft for å senke lønnen, med grunnlag i at deres lønninger er lavere enn de som betales menn; manglende oppfyllelse av lover som beskytter kvinner og proletariatets falske «venns» skjulte arbeiderfiendtlige standpunkter. Veldig aktuelt er også behovet for å støtte oppnåelsene til kvinnelige arbeidere.
På samme måte fortsetter Mariátegui med å gjennomgå tilstanden til arbeidende urfolkskvinner, hvorav han sier de sammen med sine barn er forpliktet til å «utføre umotiverte tjenester til eierne og deres familier, så vel også for autoritetene»; deres ulykkelige tilstand og sosiale plassering har en rot: slavemarken og livegenskapet.
Når det gjelder småborgerskapet, i tillegg til å peke ut prøvelsene til kvinnene av denne klassen, hjelper analysen av grunnskolelærere Mariátegui til å fastslå hvordan det sosiale midlet, nærheten til folket og deres dedikasjon til undervisning på fulltid omdanner deres holdning og ånd og åpner dem opp slik at det innenfor disse rekkene lettvint kan«vises idealene til skaperne av den nye sosiale staten», siden: «Ingen av deres interesser har noe til felles med det kapitalistiske styret. Hennes liv, hennes fattigdom, hennes arbeid, binder henne sammen med de proletariske massene.» Han foreslår å adressere dem, med begrunnelse i at «i deres rekker vil fortroppen rekruttere flere og bedre elementer».
2. Kvinnekampens historiske bakgrunn
Som vi så mener Mariátegui at industrialiseringen innlemmer kvinnen i arbeidet og gjennom dette forvandler hennes tilstand og ånd. Som klassikerne peker han ut den underforståtte dobbelsituasjonen: «Når kvinnen går frem på sin vei til likestilling over et borgerlig demokratisk terreng, gir dette faktum kapitalisten billig arbeidskraft i bytte, og samtidig en seriøs konkurrent til den mannlige arbeideren.»(Manifestet sitert ovenfor.) På den andre siden, ved å peke ut at den franske revolusjonen inneholdt noen elementer av den feministiske bevegelsen, rettferdiggjør han beregningene til Babeufs, lederen for de egalitære, som han betrakter som «en fremholder av feministiske krav» og som han siterer de følgende klartenkte ord fra: «ikke pålegg stillhet på dette kjønnet som ikke fortjener å bli foraktet … Om du ikke gir kvinner tillit til noen ting i republikken din, vil du lage monarkielskere ut av dem» og «dette kjønnet som mennenes tyranni alltid har villet ugyldiggjøre, dette kjønnet som aldri har vært unyttige i revolusjonene».
Han balanserer den franske revolusjonens bidrag til kvinners likestilling, da han i Kvinner og politikk skrev følgende:
«Men den franske revolusjonen innviet et regime av politisk likestilling for menn, ikke for kvinner. Erklæringen av menneskets rettigheter kunne like så gjerne blitt kalt ‘Mannens rettigheter’. De borgerlige kvinnene endte opp langt mer fremmedgjort fra politikk enn de var under aristokratiet. Borgerlig demokrati var et eksklusivt mannlig demokrati. Dets utvikling var likevel dømt til å ende opp intenst fordelaktig for likestillingen av kvinner. Kapitalistisk sivilisasjon utstyrte kvinner med midlene til å øke sin kapasitet og forbedre sin posisjon i livet.»
Det den borgerlige klassen gjør for kvinner, var av den grunn nøyaktig fastsatt: mens den er kapabel til å tilby forholdene for hennes utvikling, er den inkapabel til å gjøre henne likestilt. Mariátegui visste dette svært godt: hvordan kapitalismen, til tross for sine begrensninger, i sin utvikling åpner dørene for kvinner til ulike aktiviteter, inklusivt politikk, særdeles i det 20. århundre, i så stor grad at det blir et symbol for denne. Mariátegui, iløpet av utviklingen av denne uttalelsen, nevner mange bemerkelsesverdig kvinner og påpeker og demonstrerer bidragene mange kvinner har gitt til poesien, til romanlitteraturen, til kunsten generelt og til kamp og politikk. Dermed lærer vi oss hvordan vi skal dømme kvinner av forskjellige klasser og kjendiser, peke på deres meritter og feil, angi hovedtrekk i hvert enkelt tilfelle, og viktigere, fremhever deres bidrag til kvinners fremgang.
3. Kvinnebevegelsen
Et punkt som er sentralt og svært viktig i dag er den mariáteguiske tesen om de generelle problemene til kvinner, med hans avhandling om den feministiske bevegelsen, hvorav i dette emnet tre deler er bemerkelsesverdige: feminisme, politisering av kvinner og organisering.
Angående feminismen mente Mariátegui at den oppsto «verken kunstig eller vilkårlig» blant oss, men den svarer til innlemmelsen av kvinner i manuelt og intellektuelt arbeid. Med tanke på dette synspunktet fremhever han hovedsaklig at feminismen blomstrer blant kvinner som arbeider utenfor hjemmet, og påpeker at de riktige miljøene for utviklingen av den feministiske bevegelsen er forelesningssalene på universitetet og fagforeningene. Han setter frem direktivet om å orientere oss selv mot disse frontene, slik at vi kan dytte mobiliseringen av kvinner fremover. Selv om det må bli gjøres klart at en slik orientering på ingen måte antyder å ikke telle med kvinnene blant fattigbøndene – siden vi må huske at Mariátegui betraktet kvinnene blant fattigbøndene som den viktigste klassen i vår prosess, er det ingen tvil om at disse også er en front for mobilisering og enda mer, hovedkilden som hele den feministiske bevegelsen så vel som proletariatet ønsker å nå.
I Feministiske krav setter Mariátegui frem kvinnebevegelsens essens: «Ingen burde på noen måte være overrasket om alle kvinner ikke går sammen i én enkelt feministisk bevegelse. Feminisme har, nødvendigvis, flere farger, ulike tendenser. I feminismen kan tre grunnleggende tendenser pekes ut, tre materielle farger; borgerlig feminisme, småborgerlig feminisme og proletarisk feminisme. Hver av disse feministiske avartene formulerer sine egne krav på sin egen måte. Den borgerlige kvinnen forener feminismen med interessene til den konservative klassen. Den proletariske kvinnen forener sin feminisme med troen til de revolusjonære skarene av fremtidens samfunn. Klassekampen – et historisk faktum og ikke bare en teoretisk påstand – gjenspeiles på den feministiske scenen. Kvinner, som menn, er reaksjonære, sentrister eller revolusjonære. De kan, som en konsekvens av dette, ikke alle kjempe den samme kampen side ved side. I det nåværende menneskelige panorama, skiller klasser individer mer enn kjønn.»
Dette er selve kjernen av vårt kvinnespørsmål, klassekarakteren til hele den feministiske bevegelsen. Og vi må huske veldig godt på dette, i dag mer enn noensinne, siden kvinneorganisasjonen nok en gang skyves fremover; mange grupper reises, som i hovedsak er stille eller som gjemmer klassekarakteren som opprettholder dem, det vil si klassen som de tjener, og preker en forening av kvinner til å kreve deres rettigheter i opposisjon til menn, som for å tjene alle kvinner forenet, uten distinksjoner av hensyn til klasse, for en antatt sosial transformasjon «humanistisk, kristen og i solidaritet», går gjennom noen få mellomliggende modaliteter av uklare eller forvirrede klasseposisjoner. Hovedsakelig er problemet å fastslå klasserøttene som er del av hver kvinnegruppe, organisme, front eller bevegelse, å avgrense standpunkter og fastslå hvem de tjener, hvilken klasse de tjener, og om de virkelig er eller ikke er på folkets side.
Disse spørsmålene tar oss til et avgjørende problem: i henhold til hvilke prinsipper, hvilket klassekriterium eller -orientering skal vi bygge en feministisk bevegelse som tjener folket? Her er Mariáteguis standpunkt glimrende og konsist: «Feminisme, som en ren idé, er grunnleggende revolusjonær.» Og for han betydde revolusjonær grunnleggende proletarisk; på den måten må hele FOLKETS KVINNEBEVEGELSE som virkelig ønsker å tjene folket og revolusjonen være en feministisk bevegelse sammenbundet med proletariatet, og i dag i vårt land betyr det å være fastbundet til proletariatet å være fastbundet til Mariáteguis tenkning.
Hva gjelder POLITISERING AV KVINNER. De marxistiske klassikerne har alltid lagt stor vekt på dette punktet, ettersom det vil det være umulig å utvikle mobiliseringen og organiseringen av kvinner uten, og uten disse kvinnene kan vi ikke kjempe side ved side med proletariatet for deres egen likestilling. Ved å følge dette dette eksemplet, har den peruanske arbeiderklassen, som Mariátegui, pekt på viktigheten av politisering av kvinner, og fremhevet at mangel på dette tjener reaksjonen.
«Som følge av deres begrensede eller manglende politiske utdanning, er kvinner for det meste ikke en fornyende kraft i nåværende kamper, men en reaksjonær kraft.» («Figures and aspects of life in the world».)
Dette er klart nok, og hva vi må spørre oss selv er dette: Hva betyr politisering? For kommunistpartiets grunnlegger betydde det bestemt og militant innlemming av kvinner i klassekampen, deres mobilisering sammen med folkets interesser, deres integrering i organisasjonene, individuelt lære dem selv arbeiderklassens ideologi, og alt som er en del av denne, vurdert av og under ledelse av proletariatet. I sammenfatning, å innlemme kvinner i politikk, i klassekamp, under arbeiderklassens ledelse.
Når det gjelder ORGANISERING AV KVINNER. Marxismen lærer at i møte med sine fiender og kampen for sine klasseinteresser, har proletariatet ingen andre ressurs enn å organisere seg selv; dette prinsippet er anvendt på folket, som bare er sterke dersom de er organisert, og derfor også på kvinner, som bare kan kjempe suksessfullt når de er organisert.
Som en «dømt og tilstått marxist» anvender Mariátegui disse prinsippene kreativt. Han ga en svært spesiell oppmerksomhet til organiseringen av kvinnelige arbeidere, noe som kan ses i tesene i CGTPs manifest (Manifesto de la CGTP) som er referert ovenfor:
«All denne akkumuleringen av ‘ulykke’ som tynger den utbyttede kvinnen kan ikke bli løst foruten umiddelbar organisering. På samme måte som fagforeninger har bygget deres ungdomskadre, må de skape sine kvinneseksjoner, hvor vår fremtidige kvinnelige militante vil bli utdannet.»
Mariátegui viste den samme omsorgen, når den nevnte Konføderasjonen, under hans ledelse gjorde seg klar til å danne en Permanent kvinnekommisjon på hovedstyrenivå. Desverre har ikke disse orienteringene blitt satt riktig ut i praksis; den har beholdt et rent byråkratisk fagforeningsstandpunkt, kalt «kvinnelige anliggender» eller noe lignende – når det i det hele tatt finnes, uten å organisk imøtekomme kvinnenes seksjoner i fagforeningene, dermed forblir det en oppgave satt på vent.
Senere, i mars 1930, godkjente Kommunistpartiet det følgende forslaget:
«Først. Skape et provisorisk sekretariat for å organisere den sosialistiske ungdommen, under partiets umiddelbare kontroll.
Andre. Skape et provisorisk sekretariat for å organisere de arbeidende kvinnene, under partiets ledelse og kontroll.
Tredje. Begge sekretariatet vil kjempe for den umiddelbare organiseringen av ungdom av begge kjønn, for deres politiske og ideologiske utdanning, som et forberedende stadium for deres opptak i partiet.» (Martinez de la Torre, op. cit., bind II.)
Her er Mariáteguis tese materialisert i behovet for å vie oppmerksomhet til kvinneorganisasjonene, selv på de mest avanserte politiske nivåene; og standpunktet hans er uttrykt som at organiseringen av kvinner er, til sist syvende og sist, spørsmålet om å organisere dem under arbeiderklassen og partiets ledelse og kontroll. Slike forslag leder oss til å spørre oss selv, om hver kvinnegruppe, organisme, front eller bevegelse: For hvilken klasse, hvordan og for hva er kvinner organisert? Og husk at disse poengene bare kan bli tilfredsstillende løst, og da mener vi for klassen og folket, ved å fastholde oss til arbeiderklassestandpunkter.
Disse tre spørsmålene: feminisme, politisering av kvinner og organisering av kvinner, og tesene som Mariátegui fastslo må konstant studeres og anvendes, siden en autentisk, folkelig, feministisk bevegelse bare kan utvikles på denne måten.
4. Kampen for kvinners likestilling
Også på dette punktet, som hos klassikerne, fastholder Mariátegui at «kvinner gjør framsteg på veien mot sin likestilling» under kapitalisme og industrialisering. Men i dette systemet oppnår hun ikke engang full, rettslig likeverd. Av denne grunn søker en konsekvent feministisk bevegelse å gå lengre, og på denne veien må den med nødvendighet tilslutte seg proletariatets kamp. Denne forståelsen ledet den store proletariske tenkeren fra vårt land til å si: «Den feministiske bevegelsen fremstår solid identifisert med den revolusjonære bevegelsen»; og selv om den er født av liberalisme, kan feminismen bli oppfylt med revolusjonen:
«Født av en liberal livmor, feminisme har enda ikke vært i stand til å operere i den kapitalistiske prosessen. Det er kun nå, når den demokratiets historiske vei går mot slutten, at kvinnen tilegner seg de samme politiske og juridiske rettighetene som menn. Og det var den russiske revolusjonen som eksplisitt og kategorisk tildelte kvinner likeverdigheten og friheten som hun i mer enn et århundre, fra Babeuf og den franske revolusjonens egalitære, forgjeves har krevd.» (Feministiske krav).
Og slik er det, parallelt med konstruksjonen av et nytt samfunn, at den nye kvinnen vil vokse frem og være «i det vesentlige forskjellig fra den som ble skapt av sivilisasjonen som nå faller». Disse nye kvinnene vil være støpt i den revolusjonære smeltedigelen og vil skyve den gamle typen kvinne som ble deformert av det gamle utbyttende systemet til historiens bakrom, et system som nå synker til fordel for den ekte opprettelsen av kvinnens verdighet.
«I samme grad som det sosialistiske systemet bytter ut det individualistiske systemet, vil feminin lukseriøsitet og eleganse forfalle… Menneskeheten vil miste noen lukseriøse pattedyr; men vil i stedet vinne mange kvinner. Klærne til fremtidens kvinner vil være mindre prangende og dyre; men tilstanden til denne kvinnen vil ærverdiges. Og aksen av det kvinnelige liv vil gå fremover fra det individuelle til det sosiale … En kvinne, i oppsummering, vil være mindre dyr men mer verdt.» (Kvinner og politikk.)
Ved siden av disse grunnleggende ideene tar Mariátegui hånd om andre problemer som er spesielt tilknyttet kvinner: skilsmisse, ekteskap, kjærlighet, osv.; han behandler dem med fortreffelig ironi og inntar skarpt kritiske standpunkt til dem. Men som en god marxist fokuserer han ikke sin oppmerksomhet på disse, før han tar dem for seg som hovedsaken.
Å gjøre dette er å glemme den viktigste kampen og det grunnleggende målet, mens en sprer forvirring og desorienterer den revolusjonære kampen.
Frem til nå har vi presentert et utvalg av de mest sentrale tesene fra Mariáteguis tanke om kvinnespørsmål, og vi har brukt rikelig med sitater av de samme grunnene vi hadde når vi håndterte de marxistiske standpunktene om temaet.
III. UTVIKLE DEN FEMINISTISKE BEVEGELSEN I MARIÁTEGUIS SPOR
1. Mariáteguis relevans i dag
Ut ifra det som er sagt er én konklusjon åpenbar: behandlingen Mariátegui foretok av kvinnespørsmålet utviklet seg fra den konsekvente anvendelsen av marxisme-leninismen til å anvendes på de spesifikke forholdene i et halvføydalt og halvkolonialt samfunn som vårt. På dette punktet er det i hovedsak ikke noen uenighet, og selv når det ikke er noen tilføyelser, er en aksept, iallefall en stilltiende, vist for slike konklusjoner. Men spørsmålet er jo ikke om Mariáteguis tanke var en korrekt anvendelse av marxismen i landet vårt, men det sentrale spørsmålet er: hvor relevant er hans tanke for oss i dag? Dette er et emne hvor noen, mens de uttrykker en tilsynelatende anerkjennelse av Mariátegui, på en slik måte at de ikke vil angripe hans enorme og fortsatt voksende prestisje, stiller spørsmål om dens nåværende relevanse ved å nevne at mer enn 40 år har gått, og fremhever, feilaktig og forrædersk, behovet for å ta hensyn til «den kreative utviklingen av marxismen, for å overgå den».
Analysen av dette punktet leder oss til å gjennomgå, om enn bare i forbifarten, noen av standpunktene om kvinnespørsmålet som har blitt opprettholdt i dette landet. Den bemerkelsesverdige og omstridte tenkeren don Manuel Gonzales Prada behandlet dette spørsmålet i sin bok fra 1904, med tittelen Kirkens slaver, et verk som nå finnes i Kampens timer (originaltittel Horas de lucha, 1946 o.a.). Der, mens han uttrykker viktige konsepter slik som: «Vi kan ikke kjenne folket godt før vi har studert kvinners sosiale og rettslige forhold», «den moralske forhøyningen av menn er målt av forestillingene han har om kvinner; for den ignorante og brutale mannen er kvinnen bare en hunn; for den tenkende og kultiverte mannen er hun en hjerne og et hjerte», «Akkurat slik vi bærer vår fars familienavn, bærer vi vår mors moralske fabrikasjon…», «Drivkraften, samfunnets kraftige drivstoff, arbeider ikke bråkete på torget og ei heller på den revolusjonære sirkelen; den arbeider i hjemmet», som hjelper oss med å fokusere vår oppmerksomhet på kvinnens viktighet – uttrykker han på den andre siden forestillinger som «Kvinnens likestilling, liksom slavens frihet, skyldes ikke kristendommen men filosofien». «I protestantiske nasjoner foregår den kvinnelige fremadstreben så besluttsomt at fullstendig likestilling allerede er forutsett», «Slaver og livegne skylder de edle og fintfølende personers anstrengelser for deres personlige verdighet, den katolske kvinnen kan bare bli likestilt gjennom mennenes iherdige gjerning», og «i ideenes kamp finnes det ingen mektigere alliert enn kjærligheten».
Dermed ser vi at Gonzales Pradas bidrag til kvinnenes likestilling som i hovedsak positive. Han pekte på og fordømte undertrykkingen av kvinner, den viktige rollen de oppfyller og behovet for å løse problemet, og satt fram likestilling av kvinner. Skjønt, for ham er roten til problemet katolisismen som hersker hos kvinner, han tror at det er mulig å nå likestilling under kapitalismen og han sentrerer problemet rundt individet; men likevel representerer hans helhetlige ideer et positivt bidrag, i dette og andre emner, i studiet av kvinners problemer i landet.
Og disse forestillingene viser seg å være mer enestående når vi ser Jorge Basadre, nesten 30 år senere, påstå:
«Gregorio Maranon har hevdet at kvinnens essensielle rolle er kjærlighet, mens mennenes essensielle rolle er arbeid… Det er derfor små gutter foretrekker å leke med soldater, symboler for kamp, for anstrengelse, en trang til overherredømme; mens små jenter foretrekker å leke med dukker, dyrebart moderlig… I kraft av et naturens mandat, er en kreolsk kvinnes sjarm, selv når hun ikke er en mestiza (latinamerikansk uttrykk: blanding av hvit og urfolk, o.a.), ulik den av kvinner fra andre breddegrader, med sin egen fruktige eller vegetabilske smak… Mens, på den andre siden, menns høyeste overlegenhet finnes i sinnene deres, og siden det amerikanske sinn fortsatt er bestemt påvirket av Europa, er den amerikanske æren mistet eller forminsket … En notorisk vakker kvinne i Amerika kan, på den andre siden, øke interessen hvor som helst.» (Perú, Problema y Posibilidad, kapittel XI.) (Standpunktet er her så tydelig reaksjonært at kommentarer er unødvendige.)
Om de herskende klassene, via Basadre, snakker til oss om «feminin natur» hvis essens er kjærlighet, uttrykker de seg også som følger Carlos Miro Quesada Laos i 1949:
«Kvinnens rolle i det moderne livet er mangfoldig. Dette er ikke lenger tiden, som for alltid er borte, der arbeid var forbudt for henne. Heller motsatt. I dag arbeider kvinnene i ulike virksomheter… Fordi hun har vist at hun kan opptre like effektivt som mannen… Hun har derfor plikten til å studere, å forberede seg selv for fremtiden. Og om kvinnene i disse gjøremålene deler sine plikter med menn, vil de i andre være og alltid forbli, bedre enn menn. Og det som skjer er at kvinnen bidrar til livet med mange ting som er henne medfødt. Hun har hendene til en mor og en sykepleier… Det er feminiteten som de , takk Gud, aldri vil miste, til tross for det 20. århundret, kriger og revolusjonære teorier. Ordet ‘trøst’ påkaller kvinner … Etter å ha skapt mannen, (satte) Skaperen… henne ved sin side for å være hans make, for å gi stimuli og søtgjøre hans liv… Først må hun ly sine foreldre, så sin lærer og deretter hennes ektemann og plikten.» (Three Conferences, Lima 1941.)
Ifølge Basadre utsatte de utbyttende klassene kvinners arbeid; ifølge Miro Quesada lovpriser og krever de, ut fra nye behov kvinners arbeid. Men i bunn og grunn er begge basert på «feminin natur». Men det er ikke bare på dette feltet at disse ideene dukker opp. Uriktige standpunkter finnes også i tekster og magasiner som hevder å være revolusjonære og til og med marxistiske. I disse leser vi konsepter som det følgende: Når vi snakker om «livets mening», at de deltar i «sosial forandring», vil sette dem i stand – vi forstår at det menes kvinner – «til å gjøre om sitt eksistensielle problem, siden livets mening da ville ta bolig i profitten hvert individ kan tilby hennes/hans naboer med vilje og innsats». Ut fra betraktning av temaet «kvinner og samfunn», etter å ha forsøkt å skissere ut Engels’ tese om familiens utvikling, sies det følgende: «Vi er besatt av myten om kvinners underlegenhet. Og fra dette vokser behovet for å frigjøre kvinnene… og hennes frigjøring kan bare skje når den sosioøkonomiske strukturen forandres med utviklingen av et nytt samfunn». Følgelig er frigjøring fremhevet, men ikke dens sosiale bakgrunn, hvilket holdes tvetydig og upresist, og ender opp med å fokusere på hvordan en regulerer *«forholdet mellom kjønnene i samsvar med den nye ideologien. Om kvinner er likeverdig eller måtte gjøres likeverdig med menn, ville grunnlagene for et slikt forhold være:
a) Å frigjøre kvinnene fra religiøs fremmedgjøring…
b) Å utøve retten til å velge sin make uten å lyde fordommer om maskulint initiativ…
c) Å ikke forstå kvinnens frigjøring som et synonym for fri kjærlighet… og (heldigvis!)
d) Ettersom kvinnen er likeverdig mannen, må hun ikke holde seg separert fra politikk ved å anta hennes feminine tilstand… kjærlighet, som et utgangspunkt for sosial forandring, burde for ungdom (menn og kvinner) være stimuliet til å kjempe for å bygge en egalitær verden uten undertrykking eller urettferdighet.»*
Og i publiseringen av historien «De arbeidsløses gravkammer», en kristen historie som bekvemt sprer forestillingen om «kvinners generøsitet» og «menns selviskhet», en forrædersk versjon av «feminin natur»: «Senere ble de to spøkelsene stille, hvert med dets egne tanker. Kvinnen i hennes fortid; mannen i sin fremtid. Kvinnen om hva som må gjøres; mannen om hva som må gjøres for ham. En med generøsitet og en med selviskhet, alltid spikret til pannene deres, alltid stridende i dypet av deres bevisstheter.» (Magasinet Mujerutgave 1 og 2, 1960). Åpenbart avslører ideene i Mujer, til tross for deres tilsynelatende revolusjonære skuespill, smidig en borgerlig bakgrunn, og uttrykker på ingen måte et proletarisk standpunkt til kvinnespørsmålet. Hva viser denne oppsummeringen oss? Den harde, kalde sannheten om at spørsmålet på ingen måte er tidsrammen for når standpunktene presenteres, og problemet er heller ikke «å ta i betraktning marxismens kreative utvikling», men det sentrale er på hvilket klassestandpunkt framlegget baseres. Vi har sett et standpunkt fra tiden før Mariátegui, som til tross for å forutgå Mariátegui med omtrent 30 år inneholder mange positive elementer, så vel som et standpunkt samtidig med Mariátegui, det som tilhører Miro Quesada, som fornyer noen kriterier men fortsatt er reaksjonære, og det fra magasinet Mujer, i marxistiske farger, som definitivt hefter seg til borgerlige standpunkt til tross for at det er presentert for oss som revolusjonært og i tjeneste for kvinnens likestilling.
Hva er konklusjonen? Som vi sa er spørsmålet klassekarakteren som standpunktet baseres på, i dette tilfellet standpunktet til kvinnespørsmålet. Med Mariátegui, den fremste talspersonen for vår arbeiderklasse, er det proletære standpunktet etablert i kvinnespørsmålet. Han setter grunnlaget for den proletariske politiske linjen i dette spørsmålet, og hans standpunkter er fullstendig aktuelle, i dette temaet så vel som andre som tar for seg den revolusjonære politikken til proletariatet i dette landet. Derfor krever utviklingen av en FOLKETS KVINNEBEVEGELSE, i dag mer enn noen gang, en standhaftig og konsekvent lojalitet til Mariáteguis tanke, til å begynne med en erkjennelse av dens nåværende relevanse.
2. Gjenoppta Mariáteguis vei
Peruanske og proletariske kvinners kamp har en lang tradisjon, svøpt i deres blod og som har vart i mer enn 50 år. På samme måte har feministiske organisasjoner bestått lenge – imidlertid begynte prosessen med å organisere peruanske kvinner å ekspandere på 1960-tallet, og pekte frem mot en fantastisk utsikt, men også en lang og kronglete en.
I dag har vi en en mengde organisasjoner med varierende forlengelser og nivåer, og enda viktigere, spirende gamle frø, vi ser allerede tegnene til en ekte FOLKETS KVINNEBEVEGELSE. I dag har vi et Nasjonalt kvinneråd med 50 års levetid, fostret av den falleferdige og foreldede teorien om «feminin natur», en «Kvinnerettighetsbevegelse» som opprettholder en feminisme som tar sikte på frigjøring fra avhengighet til menn; en skala av organisasjoner som blir dannet og som støtter det nåværende regimet til inntekt for dets korporativistiske prosess, under Sinamos ledelse og kontroll og under dens konsept om «kvinners deltagelse», en del av deres «fullstendig deltagende demokrati», som tilslører at roten til kvinners undertrykking er privat eiendom og underkuingen av kvinner som begynte med denne; som, snur historien vår og bruker en nedrig og «vulgær materialisme» propaganderer at: «i 1968 begynte den revolusjonære prosessen som søker autentisk frigjøring av kvinner med politisk likestilling og aktiv deltagelse», og som konkluderer: «Vi er de som må skape de ulike formene av kvinneorganisasjoner», mettet med den listige og fordekte borgerlige feminismen. Og en Nasjonal fagforening av peruanske kvinner, en høyreopportunistisk organisasjon som iscenesatt, som vanlig, et kollaboristisk apparat totalt hengitt til å tjene regimet.
Denne økningen og organisatoriske styrkingen av massene av kvinner krever en seriøs undersøkelse av kvinnespørsmålet, og en klasseanalyse av organisasjonene som eksisterer eller som dannes, slik at leirene kan definere seg selv for å etablere, som i andre felt, de to linjene i kvinnespørsmålet: Den kontrarevolusjonære linjen ledet av imperialismen og småborgerskapet, og den revolusjonære linjen hvis kommando og sentrum er proletariatet. Det vil hjelpe den organisatoriske utviklingen av FOLKETS KVINNEBEVEGELSE, som av nødvendighet krever at sin konstruksjon slippes løs midt i tolinjekampen, uttrykkelsen av klassekampen og de lignende og motstridende interessene til de motstridende klassene. Og det må selvfølgelig ikke glemmes at innenfor hver linje finnes det varasjoner og ulikheter i opereringen i henhold til klassene som grupperes rundt hver linje. Fra dette består problemet i å fastslå de to motstridende linjene og, variasjonene og nyansene innenfor linjen; fastslå hvilket standpunkt som er i føringen av hver linje, og, avhengig av klassen hver linje representerer, gir hver av linjene i kampen en revolusjonær eller kontrarevolusjonær karakter.
Alt som har blitt avslørt tar oss derfor til behovet for å «gjenoppta Mariáteguis vei i kvinnespørsmålet», for å kunne tjene dannelsen og utviklingen av en FOLKETS KVINNEBEVEGELSE satt i live som en bevegelse generert av proletariatet blant massene av kvinner, med de følgende egenskapene:
1) Trofasthet til Mariáteguis tanke;
2) Klassebevisst organisering av massene;
3) Underlagt demokratisk sentralisme
Konstruksjonen av en slik bevegelse stiller oss foran to problemer: 1) Ideologisk, politisk konstruksjon, som med nødvendighet innebærer å utstyre den med prinsipper og program;
2) Organisk konstruksjon, som vi kan tjene ved å danne kjerner eller aktivistgrupper for å bringe prinsippene og programmet til massene av kvinner – arbeidere, fattigbønder, fagarbeidere, universitetsstudenter og elever ved videregående skoler, osv. – De vil jobbe for politiseringen av kvinner, å mobilisere dem gjennom deres kamper og organisere dem for å binde dem til den politiske kampen, i harmoni med og med rettledning og politikk fra proletariatet.
For å konkludere dette bidraget til studiet og forståelsen av kvinnespørsmålet, er det relevant å transkribere en Deklarasjon av prinsipper og program, som i noe tid har vært sirkulært mellom oss. Dokumenter som, mens de vektlegger deres karakter som pågående prosjekter, kan tjene som et nyttig grunnlag for diskusjon om den ideologisk-politiske konstruksjonen og den pågående FOLKETS KVINNEBEVEGELSE.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.