Introduksjon

Teksten er en del av Perus Kommunistiske Partis Grunnlag for partiets enhet, som består av de grunnleggende dokumentene (Om marxismen-leninismen-maoismen, Om gonzalos tenkning og Programmer og vedtekter) og Den politiske generallinja som består av fem linjer. Disse dokumentene utgjør et helhetlig hele, og er partiets ideologisk-politiske grunnlag.

Tjen Folket Media har oversatt dokumentene til norsk i årene 2017 til 2019. Deretter har Forlaget Røde Fane foretatt videre korrektur og forbedringer i 2019 til en utgivelse av dokumentene i bokform, som man kan få tak i fra forlaget. Vi understreker at oversettelsen ikke er offisiell og godkjent, og at den har mangler og svakheter som alle lesere må være svært bevisste på.

Oversetterne tar fullt ansvar for alle feil og mangler ved oversettelsen, som ikke er gjort av profesjonelle oversettere og som er gjort med mangelfulle spanskkunnskaper. Like fullt er oversettelsen svært viktig for å gjøre disse overskridende og uhyre viktige maoistiske dokumentene tilgjengelige for revolusjonære i Norge. Dokumentene er det fremste uttrykket for marxisme-leninisme-maoisme i verden i dag, og de er det konsentrerte uttrykket for Gonzalos tenkning, som inneholder bidrag av universell gyldighet for alle revolusjoner i verden.

Vi anbefaler den spanske originalen som man finner hos Bandera Roja og den danske offisielle oversettelsen hos Kommunistisk bibliotek. Særlig den spanske originale teksten må løftes fram, da dette er hva partiet selv har skrevet og dermed uten feil. 

Tjen Folket Media, 2020

Masselinja

Innledning 

Ved å opprettholde, forsvare og anvende marxismen-leninismen-maoismen, har formann Gonzalo etablert partiets masselinje. Han begynner med å stille seg bak den proletariske oppfatninga som vi innta for å bedømme spørsmålet om massene. Han forklarer den politiske rolla massene spiller i kampen for makt gjennom folkekrigens vei, og at kampen for dagskrava må tjene folkekrigen. ¹ Hvem blant massene bør vi gå til? Hovedsakelig til de breie massene, arbeiderne og fattigbøndene og de mange frontene for deres særegne dagskrav. Vi må anvende den eneste marxistiske taktikken som betyr å gå til de dypeste massene og å utdanne dem i revolusjonær vold og i kampen mot opportunismen. Han understreker at massearbeidet til partiet som leder folkekrigen utføres gjennom folkehæren, og han indikerer viktigheten til de genererte organisasjonene, som en av formene for organisering av massene. Vi må utføre massearbeidet gjennom og for folkekrigen.

1. Stadfesting av prinsippet om at «massene skaper historien»

Formann Gonzalo stiller seg bak det mektige marxistiske prinsippet om at «massene skaper historien» og lærer oss å smi vår egen kommunistiske oppfatning i kampen mot den borgerlige oppfatninga som er sentrert rundt individet som historiens omdreiningspunkt. Han sier: «Massene er selve lyset i verden … de er dens fibre, historiens ustoppelige hjerteslag… når de snakker skjelver alt, den gamle orden rystes, de høye toppene bøyer seg, stjernene forandrer sin kurs fordi massene muliggjør alt og er i stand til hva som helst.»

Denne stadfestelsen er av stor betydning, siden den er en del av den proletariske oppfatningen – den opprettholder masselinja og kan anvendes på alt. Den lar en vurdere alt fra internasjonale spørsmål til særegne politiske spørsmål – og den er derfor et ideologisk spørsmål. Ingen historisk hendelse, ingen omveltende bevegelse, ingen revolusjon kan skje uten massenes deltagelse. Dette gjelder for partiet fordi det preges av massene og det kan ikke fjernes fra dem, for da ville det utryddes eller utvannes. Massene må ledes av partiet for å kunne garantere retninga for sin kamp. Partiet har masser: de militante, som er kommunister og som derfor med nødvendighet må legemliggjøre det nevnte prinsippet. De må gjennom konstant kamp bekjempe og knuse den råtne individualismen som ikke er del av den proletariske oppfatningen. En kan se hvordan vår utvikling i folkekrigen på mektig vis bidrar til denne forvandlingen. Videre er «fra massene til massene» et prinsipp for ledelse. Dette gjelder også folkekrigen, fordi det er en massenes krig – de er selve kilden til den. Det er med denne marxistiske oppfatningen at vi anvender folkekrigen.

Han framhever spesielt massenes opprør som historiens skaper, og forteller oss: «Siden oldtida har massene levd som gjenstander for undertrykking og utbytting, men de har alltid gjort opprør. Dette er en lang og ustoppelig historie … Fra begynnelsen, siden massene har slåss mot sine undertrykkere, har de alltid ropt etter organisering av sitt opprør, for å bevæpnes, for oppstand, at det ledes, at det som er nødvendig blir utført. Det har alltid vært slik og det vil fortsette å være slik. Sjøl når det er en annen verden vil det fortsette å være slik, bare i en annen form.» «Massene krever å få opprøret organisert, og derfor har partiet, dets ledere, dets kadre og militante i dag en definitiv forpliktelse, en skjebne: Å organisere massenes uorganiserte makt, og dette kan bare gjøres med våpen i hånd. Vi må bevæpne massene steg for steg, bit for bit, fram til den allmenne bevæpninga av folket. Når dette målet er nådd, vil det ikke finnes noen utbytting på jorda.»

Her uttrykker han sin absolutte tillit til massene, til deres historiske og politiske behov for å gjøre opprør, for å væpne seg, deres krav om at de ledes og organiseres. Han kaller de kommunistiske partiene til å oppfylle kravet som kommer fra Marx og Engels, som lærte oss at det er to kjemper på jorda: Reaksjonens væpna makt, og de uorganiserte massene. Formann Gonzalo forfekter at om vi organiserer massenes makt, vil det som bare er potensielt bli realisert, og det som bare er en mulighet bli til virkelighet. Alt er et korthus om det ikke baseres på massene. Det konkrete problemet er å gå fra tilstanden av uorganiserte masser til masser som er militært organisert.

Vi må organisere massene med våpen i hånd, fordi de krever en organisering av opprøret. Derfor må vi anvende folkekrigen, som er hovedformen for kamp, og organisere massene for å gripe makta under partiets ledelse. Dette er helt i tråd med hovedmotsigelsen i verden i dag, med verdensrevolusjonens strategiske offensiv, og med den politiske hovedtendensen i dagens verden – revolusjon. Han tar sikte på å skape det Marx forespeilet, den allmenne bevæpningen av folket med mål om å garantere revolusjonens seier og forhindre kapitalistisk restaurering. Dette er en tanke av storslåtte perspektiver som skal bære oss fram til kommunismen: Bare ved å organisere dette havet av væpna masser vil det være mulig å forsvare det som erobres, og å utvikle de demokratiske revolusjonene, sosialistiske revolusjonene og kulturrevolusjonene.

Han avviser de som hevder at massene ikke ønsker å gjøre revolusjon, eller at massene ikke vil støtte folkekrigen. Han lærer oss at problemet ikke ligger hos massene, for de er klare til å gjøre opprør. Problemet ligger tvert imot hos kommunistpartiene, som må ta på seg forpliktelsen det er å lede dem til å reise seg med våpen i hånd. Han tar avstand fra standpunktene som i dag baserer seg på «akkumuleringen av krefter», som foreslår å overdrevent sparsomt akkumulere massene gjennom såkalte «demokratiske rom» eller legalitet. En slik akkumulering av krefter korresponderer ikke med dagens internasjonale og nasjonale klassekamp og den type demokratiske revolusjon som vi setter i gang, og som vil få andre egenskaper når den når den sosialistiske revolusjonen, siden vi lever i en revolusjonær situasjon med ujevn utvikling i verden. Han er mot og fordømmer de opportunistiske standpunktene som vil at massene skal følge storborgerskapet, enten det er på en parlamentarisk vei eller med væpna kamp under kommandoen til en supermakt eller øvrig imperialistmakt.

Altså opprettholder han formann Maos store slagord: «Det er rett å gjøre opprør», og forstår at vår tids utfordring med hensyn til massene er at kommunistpartiene må mobilisere, politisere, organisere og bevæpne massene for å gripe makta, og legemliggjøre folkekrigen. 

Han understreker nødvendigheten av vitenskapelig organisering av fattigdommen. Formann Gonzalo framhever igjen at de som er mest disponert for å gjøre opprør, som sterkest lengter etter organisering av opprøret, er de fattigste massene, og vi må vie spesiell oppmerksomhet til den revolusjonære og vitenskapelige organiseringen av massene. Dette står ikke i motsetning til klassekriteriet, da han viser oss at fattigdom har sitt utspring i utbytting, i klassekampen: «Nød eksisterer ved sida av fabelaktig rikdom, sjøl utopister vet at de begge er forbundet: En kolossal og utfordrende rikdom ved sida av en avslørende og skrikende fattigdom. Dette er fordi det finnes utbytting».

Denne tesen er avleda fra Marx, som oppdaga det revolusjonære potensialet i fattigdommen, og behovet for å organisere den vitenskapelig for revolusjonen. Marx lærte oss at proletariatet ikke har eiendom og er den kreative klassen, den eneste klassen som skal tilintetgjøre eiendom og dermed tilintetgjøre seg sjøl som klasse. Denne tesen er forbundet til Lenin, som lærte oss at sosial revolusjon ikke stiger fram av programmet, men av det faktum at millioner av folk sier vi foretrekker å dø i kamp for revolusjonen enn å leve som ofre for sult. Det er også forbundet til formann Mao, som forsto at fattigdommen vil være drivkrafta for å vekke lengselen til forandring, til handling, til revolusjon, at det er et blankt ark som de nyeste og vakreste ordene kan skrives på.

Han tar også de særegne forholdene i samfunnet vårt med i beregninga, og lærer oss at dersom man snakker om massene i Peru så er det hovedsakelig bondemassene man snakker om, særlig fattigbøndene. 1920-, 1940- og 1960-årene demonstrerer at fattigbøndenes kamper ryster selve grunnlaget i staten, men at de har manglet veiledning: ideologien marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning. Og de har manglet en motor: folkekrigen, samt kommunistpartiets  rettferdige og korrekte ledelse. Fattigbøndenes kamper var ikke i stand til å ta den riktige veien til makta, og blodet de spilte ble brukt til å binde dem til og forme dem etter den gamle ordenen. Det har skjedd uforglemmelige blodbad som etterlot seg ekstraordinære lærdommer. 1980-tallet viser at den sanne mobiliseringa av massene av bevæpna fattigbønder organisert i kommunistpartiet har begynt, og at de gir sitt verdifulle blod for den nye makta som blomstrer og utvikles gjennom folkekrigen.

Den nevnte særegenheten er strategisk fordi den tillater forståelsen av at revolusjonen i verden er definert fra standpunktet for de fattigste, som utgjør flertallet og som er de mest villige til å gjøre opprør. I hver revolusjon må vi gå til de fattigste og ta i bruk de tre nødvendighetene som kreves for vitenskapelig organisering av fattigdom: ideologi, folkekrig og et kommunistisk parti.

I denne forbindelse sier formann Gonzalo: «Fattigdom er en drivkraft for revolusjonen. De fattigste er de mest revolusjonære, fattigdom er den vakreste blant sanger, … fattigdom er ikke en skam, det er en ære, våre fjell med deres masser er kilden til vår revolusjon, som med hender som ledes av kommunistpartiet skal skape en ny verden. Vår veiledning: Ideologien. Vår motor: Den væpna kampen. Vår ledelse: Kommunistpartiet.»

2. Massearbeidets grunnleggende aspekt er politisk makt, men kampen for dagskrav er nødvendig

Utgangspunktet er formann Mao – som allmenngjør revolusjonær vold som den universelle loven for erobring av makt. Vi slår fast at den viktigste formen for kamp er den væpna kampen og den viktigste formen for organisasjon er de væpna styrkene. Vi slår fast at før krigen er brutt ut må alle kamper og organisasjoner tjene til å forberede den. Når krigen har brutt ut må de alle tjene til å utvikle den. Formann Gonzalo lærer oss at i massearbeid er kampen for makt og kampen for dagskrav to sider av den samme mynten, med kampen for makt som er massenes første og viktigste krav.

Organiser massene slik at de kan gå utenfor det som tillates av det eksisterende rettssystemet, slik at de kjemper for å ødelegge den gamle orden og ikke for å bevare den. Dette oppnås ved bruk av revolusjonens tre verktøy: Partiet hvor de få kommer sammen, hæren med flere deltakere, og front-ny stat som er grunnmuren som suksessivt akkumulerer massene i sprang. På landsbygda oppnås dette gjennom folkekomiteene, og i byene gjennom Folkets Revolusjonære Forsvarsbevegelse. Alt dette vil bryte ned valgtradisjonen, som revisjonistene og opportunistene anvender for å føre fattigbøndenes kamp på villspor og avlede massene i byene fra å gripe makt gjennom krig.

Å fokusere på politisk makt krever også organisering av massene. Det krever ulike nye metoder for ulike nye former for kamp, fordi krig krever forandringer av massenes kamper og organisasjoner. Som Lenin lærte oss, i revolusjonære epoker må nye organisasjoner dannes og gå imot de gamle lederne som søker å selge ut revolusjonen for å tilpasse seg det reaksjonære systemet. Av den grunn kan ikke de gamle formene for kamp og organisering av massene brukes.

Kampen for makt som det hovedsakelige betyr ikke at vi fra starten kommer til å inkorporere alle deler av massene på én gang. Formann Mao lærer oss at det å utvikle støttebaser og væpna styrker er det som genererer revolusjonens vekst. Dette har å gjøre med loven for massenes involvering i revolusjonen, som ble slått fast av partiet i det andre plenumet i 1980, en involvering som skal skje gjennom suksessive sprang – med mer folkekrig vil det komme en større involvering av massene. Dette fordi folkekrigen er et politisk faktum som med hardtslående handlinger hamrer ideene inn i menneskenes hoder, som bit for bit vil oppnå forståelse av den sanne veien, og ved dette vil utvikle sin politiske bevissthet. Folkekrigen maner alle revolusjonære og åpner en ny vei mens den utvikles.

Massene ivrer for politikk og det er kommunistenes plikt å organisere og lede dem. Massene har konkrete problemer overalt, og vi må ha omtanke for disse og ta tak i dem. Massearbeidet utføres innenfor klassekampen og ikke i periferien av den. Om vi ikke utfører massearbeid vil de reaksjonære og revisjonistene utnytte det til sin egen fordel, enten for å utvikle fascisme og skape korporative organer, eller for å føre dem inn i tjeneste for en eller annen imperialistisk herre og mester. Dette er to sterke viljer som står i skarp motsetning til hverandre.

Massene søker røsten til dem som er sikre, og ikke de som tviler. I partiet vårt, i begynnelsen, krevde formann Gonzalo at ingen noensinne skulle tvile på massene. Alle måtte slåss iherdig mot dem som var blinde og døve for massenes stemmer, lytte selv til massenes spedeste hvisk, og vie seg til å løse deres daglige, konkrete utfordringer. Massene må aldri lures, de må aldri tvinges, og de må kjenne til risikoen de står overfor. De må kalles til den lange, blodige kampen for makta, men med vårt mål skal de forstå at det vil være en nødvendig og seierrik kamp.

Derfor er kampen for makt hovedsida, og kan umulig separeres fra kampen for dagskrav, siden de er to sider av samme mynt og den sistnevnte kampen er en nødvendig kamp.

Hvordan oppfatter vi kampen for dagskrav? Vi blir anklaget for å ikke ha en særegen linje for massenes økonomiske og politiske kamp. Sannheten er at vi fører denne kampen på en annen måte, i andre former, med en annen politikk, i motsetning til de som anvendes av opportunistene og revisjonistene. En ny og annerledes måte som skiller seg fra de gamle formene. Formann Gonzalo lærer oss at kampen for økonomiske og politiske krav er hver sin side av samme mynt, der hovedsida er kampen for politisk makt. Det er fullstendig feil å skille dem fra hverandre – å bare snakke om kampen for økonomiske og politiske krav er revisjonisme. Ved å konkretisere Marx’ tese til vårt samfunn, forteller han oss:

«Krisa stiller oss overfor to problemer: Det første er spørsmålet om hvordan vi forsvarer det som er vunnet, sjøl om gevinsten tapes i krisene vil mer tapes om det ikke blir forsvart. Derfor er kampen for dagskrav nødvendig…, økonomisk kamp og politisk kamp …, videre herder den klassene og arbeiderne i sin kamp for makta. For det andre, hvordan gjøre slutt på krisene? De kan ikke avluttes uten å avskaffe den rådende sosiale ordenen… Det er nødvendig med revolusjonær kamp som tjener til å gripe makta gjennom væpna kamp under ledelse av partiet… Den ene kan ikke skilles fra den andre. Forholdet mellom begge problemene materialiseres i utviklinga av kampen for dagskrav i tjeneste for erobring av politisk makt.»

For å drive kampen for dagskrav framover brukes fagforeningene og streiken, som er proletariatets hovedform for økonomisk kamp, og som utvikles til geriljakrig og skolerer klassen i kampen for makta og løfter denne kampformen gjennom konkrete væpna aksjoner for å styrke den og gi den en høyere kvalitet.

Oppsummert må kampen for dagskrav utvikles i tjeneste for erobring av makta. Dette er et politisk prinsipp for utføringen av massearbeidet.

3. Hvilke masser er det vi går til?

For å klargjøre hva slags masser vi skal gå til, må vi ta utgangspunkt i klassekriteriet. Vi må sørge for at massene er organisert i tråd med fellesinteressene til klassene de tilhører. Formann Gonzalo lærer oss at denne tilnærminga er avgjørende for å bekjempe de som forsøker å splitte klassenes masser gjennom fabelfortellinger om «enhet», men som forråder de sanne interessene til massene ved å gjøre byttehandler ut av kampene deres. Men også fordi det gjør det mulig for oss å forstå at massene alltid er en kamparena, der borgerskapet og proletariatet støter sammen i kampen om å ta ledelsen over dem. Bare kommunistpartiet er i stand til å lede massene, fordi bare det kan representere dem og kjempe for deres interesser. De som snakker om «massedemokrati» eller som skaper åpne masseorganisasjoner, som om dette utgjorde en form for makt uten vold, opprettholder bare borgerlige posisjoner som fornekter proletariatets lederskap og dets diktatur.

Utgangspunktet i klassekriteriet har med revolusjonens karakter å gjøre, med klassene som utgjør folket, og som må forenes under proletariatets ledelse. I den demokratiske revolusjonen i vårt tilfelle er det proletariatet som har ledelsen, bøndene er hovedkraften, småborgerskapet er en fast alliert og mellomborgerskapet har en dobbel karakter. De fremste massene vi må gå til, er derfor proletariatet og bøndene, hovedsakelig fattigbøndene, småborgerskapet og også mellomborgerskapet.

Når vi er bevisste på de særegne dagskravene til massene, må vi skille ut hvilke deler av massene som lider under tyngst undertrykking, med mål om å organisere disse slik at de kan kjempe for å oppnå seire og løse sin særegne motsigelse. Dette angår massefrontene som vi må jobbe innenfor. Først arbeiderne, proletariatet, den ledende klassen for alle [de tre] revolusjonene, en klasse hvis fremste og mest avgjørende politiske mål er å erobre makta gjennom folkekrigen for å frigjøre seg sjøl, frigjøre de andre klassene og til slutt ødelegge seg sjøl som klasse. Deres særegne dagskrav er å gripe seire og rettigheter som bedre lønn, kortere arbeidsdag og bedre arbeidsforhold. Arbeiderbevegelsen, dens kamper, mobiliseringer, marsjer, agitasjon og streiker utvikles gjennom væpna aksjoner. «Ta hensyn til de grunnleggende problemene til klassen og også til arbeiderne, deres særegne og konkrete problemer som de daglig kjemper for.»

Bøndene utgjør hovedkrafta, særlig fattigbøndene, i kampen for erobring av land gjennom væpna kamp under kommunistpartiets ledelse. Å ikke se det på denne måten, leder til «landrov» og videreføring av den gamle ordenen. Bondebevegelsen må videreutvikles gjennom å anvende de «tre med»: Lev med, arbeid med og kjemp med dem, og gjør dem til bønder med et proletarisk sinn.

Kvinnene utgjør halve menneskeheten og utvikler kvinnebevegelsen for kvinners rettigheter, en kamp som er kvinnenes eget verk, men føres under partiets ledelse. Vi må bekjempe den borgerlige tesen om kvinnefrigjøring. Kvinner kjemper imot den konstante økningen av levekostnader, noe som virker inn på den fysiske integriteten til klassen og folket, mobiliserer kvinnelige arbeidere, bønder, intellektuelle og så videre.

De intellektuelle skal oppfylle sin rolle som revolusjonære intellektuelle som tjener proletariatet og bondestanden gjennom folkekrigen. Blant disse er videregåendeelevene, universitetsstudentene og de fagutdannede og så videre. Se til de særegne dagskravene deres, at de forsvarer det som er oppnådd, og sikter mot en ny nasjonal, vitenskapelig og folkelig kultur, og bevisstgjør dem om at de bare kan oppnå dette gjennom revolusjonen.

Mobiliser de fattige massene i byene, i brakkebyer og slummer, mot sult og lidelse, slik at de kjemper for revolusjonens program. Kall dem til folkekrigen slik at de kan gripe sine seire og sine rettigheter som blir stadig mer tråkka på. Ikke tillat at overgrepene mot dem går ustraffa, lær dem hvordan de kan forsvare seg sjøl, slik at de kan stå imot fiendens aggresjon ved å benytte alle tilgjengelige midler. Bruk «Kjemp og gjør motstand!» som er klassens felles slagord.

Mobiliser ungdommen slik at de deltar direkte i frontlinjene i folkekrigens skyttergraver. La de unge arbeiderne, bøndene og studentene utvikle sin kamp for en ny verden, for retten til utdanning, og mot arbeidsløshet og andre onder som plager dem.

Gjør barna til aktive deltakere i folkekrigen. De kan utføre en rekke oppgaver som vil hjelpe dem til å forstå nødvendigheten av å omforme verden. De er framtida og til syvende og sist er det de som skal leve i den nye verden. Forandre ideologien deres slik at de tar til seg proletariatets ideologi.

4. Stå fast ved den eneste marxist-leninistiske taktikken

Med utgangspunkt i Engels’ tese: «I et land med en så gammel politisk bevegelse og arbeiderbevegelse, finnes det alltid en kolossal nedarva søppelhaug som må ryddes vekk steg for steg.» Lenin fastslo: «Den eneste marxistiske linja i verdens proletariske bevegelse består i å forklare massene at bruddet med opportunisme er uunngåelig og nødvendig, og å utdanne dem for revolusjonen gjennom en nådeløs kamp mot den.» Formann Mao forklarte at en periode med kamp mot imperialisme og revisjonisme var i emning, med revisjonisme som en av de viktigste kildene til imperialistiske kriger og som en fare innenfor kommunistpartiet generelt. Formann Gonzalo oppfordrer til å fastholde den eneste marxistiske taktikken som innebærer fire oppgaver:

Først, rydde unna den kolossale søppelhaugen av revisjonisme og opportunisme, hovedsakelig valglinja. Ingen av disse revisjonistene og opportunistene, eller noen av deres slag, kan representere, mye mindre forsvare, massene. Nå som før forsvarer de bare utbytterne på omgang, i går var de bare et haleheng bak den fascistiske og korporative APRA-regjeringa, og fordervelig drar de med seg fagforeningsorganisasjonene som er avhengige av dem. Ingen av disse politiske organisasjonene og fagforeningsorganisasjonene eller deres ledere representerer folket. De representerer en skorpe av arbeideraristokrati, fagforeningsbyråkrati og borgerlige arbeiderpartier, som alltid forsøker å dreie massene vekk fra sin revolusjonære vei, og som ikke er noe annet enn en del av den kolossale søppelhaugen som gradvis må ryddes bort, som Engels sa.

For det andre, gå til de dypeste og breieste massene som utgjør majoriteten, som i vårt land er arbeiderne, hovedsakelig fattigbøndene, samt småborgerskapet, uten å glemme det nasjonale borgerskapet. Av disse klassene er arbeiderne og fattigbøndene de viktigste, og vi må hovedsakelig henvende oss til disse, både på landsbygda og i byene. Vi må drive fram bevegelsen deres, lede den, mobilisere dem for makt for å velte og smadre den gamle staten. Dette er det viktigste taktiske spørsmålet. Derfor er det blant massene nødvendig å skille avskummet som flyter til toppen og størkner til en skorpe i borgerskapets tjeneste, fra den umåtelig store majoriteten av dype og breie masser. De som skal stige fram mer og mer inntil den gamle peruanske staten feies bort, i enda større grad når en folkekrig begynner å rive den gamle peruanske staten i stykker.

For det tredje må massene utdannes i folkekrigen, i dens teori og praksis. Å utdanne dem i fred som hviler på bajonettene er å tillate at de slaktes. Massene skal ikke lenger sløse sitt blod, bare for at de falske lederne etterpå skal få bedra dem ustraffa og lede dem til kapitulasjon. Tvert imot skal dette verdifulle blodet tjene erobringa av makt for klassen og folket.

For det fjerde er det nødvendig å kjempe uforsonlig mot revisjonisme og opportunisme, bekjempe disse som farlig kreft innenfor og utenfor partiet og blant massene sjøl, ellers vil de ikke støpes i revolusjonens form. Dette er en kamp som vi har ført siden partiets rekonstituering, og som i dag i den åpne folkekrigen er mer presserende og uforsonlig som følge av den stadig mer forræderske måten de opptrer på overfor oss, folket og revolusjonen. Særlig siden sosialimperialismen opererer gjennom dem og innenfor deres linjer. Sosialimperialismen utfolder intriger for å få dem til tjene seg i konkurransen mot yankee-imperialismen om det globale hegemoniet. Dette er beskrivende for revisjonisme og opportunisme av alle typer, uansett hvem deres representanter er.

Angående dette forteller formann Gonzalo oss: «Hev dere over dette miasmaet,² denne overfladiske revisjonismen, opportunismen og valglinja som rir på massenes rygg. Hovedsaken er at under disse finner vi de sjøldrevne massene der vi opererer med det mektigste verktøyet for opprør som finnes på jorda: væpna kamp. Vi er ropet som sier: ‘Det er rett å gjøre opprør.’»

5. Organiseringen av massene

Med utgangspunkt i det ideologiske og politiske grunnlaget, og samtidig den organisatoriske oppbyggingen, etablerte formann Gonzalo formene for massenes kamp og formene for massenes organisering. Han lærer oss hvordan partiets massearbeid har blitt utvikla: 

Gjennom konstitueringen, der han forteller oss at Mariátegui skisserte ut grunnlaget for partiets massearbeid og pekte ut særegne linjer gjennom å reise tolinjekampen mot anarkismen – som omgikk nødvendigheten av partiet – og også mot APRA – som avviste det marxist-leninistiske synet på kommunistpartiet og klassens evne til å konstituere seg sjøl som dette partiet gjennom dens arbeid i fronten.

På 1930-tallet, etter Mariáteguis død, ble hans linje forkastet. Arbeidet sentreres rundt massene, og gjør dem til haleheng til storborgerskapet, villeder dem i retning av  «frontisme», valg og revisjonisme, hvilket tynger ned den røde linjas forsøk på å motarbeide dem. Disse feilaktige taktikkene holder stand i mer enn 30 år.

Gjennom rekonstitueringa etableres partiets masselinje og organisasjonsformene av formann Gonzalo. Dette skjer i en periode på mer enn 15 år med hard tolinjekamp, som oppnår halvt fullendte sprang. Gjennom den første politiske strategien for rekonstituering utvikler han det begynnende massearbeidet til partiet. For eksempel gjorde alle de militante i Ayacucho jordbruksarbeid sammen med bøndene, og arbeidet sammen med de intellektuelle og de fattige massene i slummene. Han støttet konfiskering av jord og satte i gang aktiviteter blant bøndene, hvor den mest storslåtte var den første regionale samlingen av bøndene i Ayacucho, hvor jordbruksprogrammet ble etablert. Han leda de historiske kampene 20., 21. og 22. juni 1969 i Ayacucho og Huanta, hvor han mobiliserte massene blant videregåendeelever, samt deres foreldre og familier mot general Velascos lovdekret 006, et dekret som ble nedkjempa. Han organiserte Folkets Forsvarsfront i Ayacucho, reorganiserte Den revolusjonære studentfronten (FER), skapte Folkets Kvinnebevegelse (MFP), Senter for Mariáteguis intellektuelle arbeid (CETIM), Revolusjonære Videregåendeelevers Front (FRES), og framfor alt Fattigbøndenes Bevegelse (MCP). I så henseende etablerte han en ny politikk for massearbeid, nye former for kamp og nye organisasjonsformer.

Gjennom tolinjekampen kjempa formann Gonzalo mot revisjonismen som leda massene vekk fra revolusjonær vold og over til å fokusere på valgene for å bevare den gamle ordenen. Han kjempa mot Patria Roja, en form for revisjonisme som i ord sluttet seg til slagordet «makt vokser ut av geværløpet», som de fortsatt bruker, men som benektet halvføydalismen og fokuserte på småborgerskapet, særlig studenter og lærere. Han bekjempa også høyrelikvidasjonismen som undergravde partiets lederskap blant massene, som forkynte legalisme og hevdet at alt mulig kunne utrettes gjennom Perus Bondekonføderasjon (CCP), at bøndene ikke forstod konfiskering, bare ekspropriasjon, og at Velasco-styrets fascistiske og korporativistiske tiltak burde forsterkes.

I den andre politiske strategien for rekonstitueringa etablerte han de genererte organisasjonene³ som vedtatt av det tredje plenumet i 1973: «Bevegelsene sjøl har som organisasjoner, skapt av proletariatet gjennom arbeidet i de forskjellige frontene, tre kjennetegn: 1) tilslutningen til Mariátegui, 2) de er masseorganisasjoner og 3) forankring i den demokratiske sentralismen.» Han fastsatte  karakteren, innholdet i og rollen til de etablerte organisasjonene ved å anvende Lenins tese om det klandestine partiet og momenter knytta til partiets støtte fra massene, og ved å lære av den kinesiske erfaringen med åpent og hemmelig arbeid. Han påpekte nødvendigheten av å åpne partiet mer for massene for slik å utvikle rekonstitueringa av partiet. For å komme fram til enighet om og iverksettelse av denne politikken måtte han bekjempe venstrelikvidasjonismen som sprang ut av oppfatningen om at fascismen ødelegger alt, og til syvende og sist ville utslette partiet ved å isolere det fra massene. Den nedvurderte bøndene og proletariatet, og forkynte at «linja er nok».

Med seieren over den venstrelikvidasjonistiske linja vokste også båndene til massene, og folkeskoler begynte å dannes, skoler som politiserte massene med partiets linje og oppfatning, hvilket spilte en viktig rolle i agitasjonen og propagandaen ved å koble kampen for dagskrav sammen med kampen for politisk makt. De utførte systematiske studier på grunnlag av læreplaner, og utløste gjennom dette tolinjekamp og videreutviklet massearbeidet.

Framskrittene i arbeidet med de genererte organisasjonene leda formann Gonzalo til å foreslå at de skulle utvikles til en samla strømning under felles politisk veiledning for å initiere den væpna kampen. Dette førte til dannelsen av sonearbeidet. Storbykoordinasjonen ble etablert for byene, ved å anvende Lenins tese om åpent arbeid og formann Maos tese om arbeid i byene, slik at massenes kamp blir utvikla på en fornuftig, fordelaktig og presis måte. Denne anvendelsen lot oss holde partiet klandestint, forskanse det blant massene, holde et stort antall aktivister i bevegelse, spre mye propaganda på kort tid og legge til rette for agitasjon og mobilisering under en felles sentralisert partiplan.

Alt dette utgjør hva vi kaller «de tre føttene» i massearbeidet i byene: genererte organisasjoner, folkeskoler og storbykoordinasjonen. På landsbygda ble de første to formene benytta.

I den tredje politiske strategien for rekonstitueringa videreutvikla partiet massearbeidet i Sierra-området ved å knytte seg til bøndene, særlig fattigbøndene. I byene knytta det seg til proletariatet, og til massene i slummene og brakkebyene. De genererte organisasjonene har spilt en positiv rolle i kulmineringa av rekonstitueringa og de har lagt grunnlaget for den væpna kampen. De særegne linjene ble også utvikla enda mer, slik at Arbeidernes og Sliternes Klassebevegelse (MOTC)⁴ foreslo 15 grunnteser for arbeiderbevegelsen, Fattigbøndenes Bevegelse (MCP) politiserte bøndene gjennom jordbruksprogrammet for de nye forholda, Brakkebyens Klassebevegelse (MCB) publiserte «Listen over folkets fordømmelser og krav», Studentenes Revolusjonære Front (FER) videreutvikla tesen om «Forsvar av universitetet mot korporativisme», Revolusjonære Videregående Elevers Front (FRES) drev fram studentenes kamp for folkelig utdanning, Folkets Kvinnebevegelse (MFP) fremmet tesen om kvinnenes likestilling, drev fram mobiliseringa av arbeiderkvinner, bondekvinner, kvinnelige brakkebyboere og kvinnelige studenter. Videre ble det tatt del i Peruanske Utdanningsarbeideres Forente Fagforening (SUTEP), noe som leda til at dets særegne klasselinje ble vedtatt på 1970-tallet. Også Peruanske Universitetslæreres Nasjonale Fellesorganisasjon (FENTUP) ble grunnlagt. Alt dette arbeidet var begynnelsen på en brei ideologisk-politisk mobilisering for å initiere folkekrigen.

I syntese, alt massearbeidet til partiet i rekonstitueringa var en del av forberedelsene for å initiere folkekrigen. Som formann Mao lærte oss, før initieringen av krigen er alt forberedelse for den, og straks den har begynt tjener alt til å utvikle den. Formann Gonzalo har bestemt anvendt og utvikla dette prinsippet.

Gjennom ledelsen av folkekrigen blir det gjort et stort sprang i partiets massearbeid, et kvalitativt sprang som bidrar til hovedformen for kamp – folkekrigen – og hovedformen for organisasjon – Folkets Geriljahær. Denne fremste oppgaven ble utført gjennom militariseringa av partiet, som i spørsmålet om massearbeidet betyr at alt massearbeid gjøres gjennom Folkets Geriljahær, fordi den som en ny type hær må utføre tre oppgaver: Å kjempe, å mobilisere og å produsere. Den andre oppgaven til hæren innebærer mobilisering, politisering, organisering og væpning av massene. Dette er ikke en oppgave som står i motsetning til hærens hovedoppgave som er å kjempe, ettersom vi anvender prinsippet om å konsentrere styrkene våre for kamp og å spre dem for mobilisering. Videre blir massene utdannet i krigen. Dette prinsippet styrer de tre styrkene: Hovedstyrkene, de lokale styrkene og basenes styrker, der hvor forskjellige aksjoner konkretiseres.

For mobiliseringa av massene, må partiet gjennom Folkets Geriljahær drive fram folkeskolene, utforme de genererte organisasjonene og støttegruppene. Dette er en politikk som anvendes på én måte på landsbygda fordi det er der den nye makta blir forma, og på en annen måte i byene. I byene blir Folkets Revolusjonære Forsvarsbevegelse dannet, med sikte på det framtidige opprøret.

På landsbygda hvor vi har makt, støttebaser og folkekomiteer, sørger vi for at massene engasjerer seg gjennom væpna deltakelse, organisert gjennom partiet, hæren og fronten-staten. Om ikke massene er organisert, kan ikke den nye makta opprettholdes særlig lenge. Verken uorganiserte masser, eller makt organisert under partiets ledelse men uten masser, er tilstrekkelig.

Også i byene utføres massearbeidet av hæren. Det hovedsakelige er kampen for makt gjennom folkekrigen, hvor kampen for dagskrava tjener som en nødvendig støtte til den politiske makta. Dette foregår gjennom mange væpna aksjoner og med mål om å legemliggjøre de nye formene for organisering. Vi dannet Folkets Revolusjonære Forsvarsbevegelse (MRDP) for å samle massene av arbeidere, bønder, folk fra brakkebyene og fra småborgerskapet. Den nøytraliserer mellomborgerskapet og vender seg til de demokratiske kreftene for å skape støtte for folkekrigen. Målet er å lede massene til motstand og til å utvikle deres kamp til folkekrig, og å hemme, undergrave og forstyrre den gamle staten og tjene det framtidige opprøret gjennom å forberede byene for folkekrig, som en støtte [for innsirkling fra landsbygda]. Vi tar i bruk den todelte politikken der det å generere våre egne organisasjoner er det hovedsakelige, og dernest det å penetrere alle andre organisasjoner. Vi anvender [parolen] «Kjemp og gjør motstand!»

Når det gjelder de genererte organisasjonene, har de i folkekrigen blitt utvikla og de har endra karakter. De fortsetter å være partiets masseorganisasjoner, og er i dag: 1) veileda av marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, 2) organisert med demokratisk sentralisme, og 3) i tjeneste av utviklinga av folkekrigen. På landsbygda er de genererte organisasjonene militariserte. Også i byene kan forskjellige grader av militarisering anvendes. I dag har vi MOTC, MCP, MCB, MFP, MJP [Proletarisk Ungdomsbevegelse, overs. anm.], MIP [Proletariske Intellektuelles Bevegelse]. Perus Folkehjelp er også viktig og har sprunget ut av folkekrigen som del av kampen for krigsfanger og bortførte. For partiets arbeid i utlandet har Perus Folkebevegelse (MPP) blitt dannet med sine særegne oppgaver.

Etter snart åtte år med folkekrig har partiet gjort store sprang i massearbeidet, og bevist at det er rettferdig og riktig å utvikle massearbeidet gjennom og for folkekrigen. Som resultat av anvendelsen lærer folket hver dag at klassekampen med nødvendighet leder oss til kampen om makta. Folkets voksende deltakelse i folkekrigen er et svært tydelig uttrykk for dette, og sjøl om ikke alle forstår det, så ser de konkret håp i denne for deres egen frigjøring. De utvikler kampen med nye kamp- og organisasjonsformer. Klassekampen i Peru har blitt løftet til sin høyeste form: Folkekrigen. Massene er organisert i folkekrigen, de er grunnlaget for den og all dens næring. De er organisert i kommunistpartiet, i Folkets Geriljahær, og hovedsakelig i den nye makta, folkekrigens fremste erobring hvor arbeiderne, bøndene og småborgerskapet deltar og der de utøver politisk makt som aldri før i historien.

Vi tilhengere av marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning tar på oss oppgaven å legemliggjøre partiets masselinje og anvende den, og gi våre liv for at partiet skal gripe makta i hele landet og tjene verdensrevolusjonen.

LEGEMLIGGJØR PARTIETS MASSELINJE!

ORGANISER MASSENES ROP FOR OPPRØR!

GJØR DET STORE SPRANGET FOR Å INVOLVERE MASSENE I OG FOR FOLKEKRIGEN!

1. [1] Kampen for dagskrav er i originalteksten la lucha reivindicativa, et begrep som ikke lar seg oversette direkte. Reivindicationes er rettigheter, friheter eller seire som er oppnådd eller som man kjemper for. I spansktalende land kan det være nærmest synonymt med protestbevegelser, og slik oversettes det gjerne til engelsk.
2. Miasma, fra gresk mytologi: en smittsom makt som har et eget sjølstendig liv.
3. På spansk heter det «Organismos Generados», et særskilt begrep brukt av Perus Kommunistiske Parti for å beskrive organisasjonsformer som partiet tar initiativ til å danne og utvikle. Det spanske ordet «organismo» tilsvarer det norske organisme, men brukes i flere sammenhenger enn på norsk og tilsvarer også det norske ordet organ. Å generere er på norsk synonymt med å frembringe, skape eller produsere, men også dette ordet brukes i flere sammenhenger på spansk enn på norsk.  
4. På spansk «Movimiento de Obreros y Trabajadores Clasistas», der begge ord oversettes til «arbeider» på norsk, men der obrero betyr noe alá håndsarbeider men også ofte brukes generelt i arbeiderbevegelsen, og trabajador er mer generelt all slags arbeidere.