Klassene i det norske samfunnet

Av Ragnar Røed.

Forord

I 2011 skrev jeg et utkast til klasseanalyse til diskusjon i Tjen Folket: Klassene i det norske samfunnet. Denne har både gode og dårlige sider.

Jeg mener i dag at den bruker begrepet filleproletariat feil, at den definerer kjerna i proletariatet feil, at den bruker for mye plass på småborgerskapet og fokuserer for lite på proletariatet og at den i for liten grad legger vekt på øvre, mellomliggende og lavere sjikt. Den bruker også begrepet “arbeiderklasse” framfor det mer presise og korrekte begrepet “proletariat”. Den bærer preg av å være nettopp det den skulle være – et utkast til analyse, lagd som grunnlag for diskusjon.

Jeg mener teksten fra 2011 også har gode sider, særlig i beskrivelsen av psykologien til de forskjellige klassene og gruppene, men at denne nyere analysen gir en mer korrekt beskrivelse av hvordan folk i Norge deler seg i klasser i dag.

Målet med denne teksten er å utruste norske maoister med en brukbar klasseanalyse av dagens Norge. Kommunistenes oppgave er å organisere proletariatet som herskende klasse, gjennom klassekamp – og å gripe makta til proletariatet gjennom folkekrig. Organiseringen av proletariatet, og den kommunistiske organiseringens klassekarakter, er blitt forsømt i praksis av norske kommunister gjennom lang tid. Som resultat av en høyrelinje, har slik organisering blitt “utsatt” til en gang i framtida. Det er min oppfatning at det er å forsømme selve kjernen i maoismen – politisk makt til proletariatet.

Det er på høy tid å korrigere denne feilen. Det er på høy tid at kommunistene orienterer seg direkte til vår egen klasse, forener oss med den og politiserer, mobiliserer og organiserer den for revolusjonær kamp mot kapitalismen.

For å forstå i dybden hva som er forsømt må kommunistene forstå klassene, klassekampen og proletariatets historiske oppgave – som er å avskaffe seg selv som klasse ved å for alltid avskaffe all deling av mennesker i klasser.

Ragnar Røed, mai 2018

Innledning

Norge er et høyt utvikla kapitalistisk samfunn og har vært det lang tid. Av den grunn er det bare få og svake rester av før-kapitalistiske klasser. Klassestrukturen er derfor grovt sett lik den som finnes i alle kapitalistiske land. Kapitalismen deler menneskene mer og mer i to fiendtlige leire rundt kapitalismens to viktigste klasser; borgerskapet og proletariatet. Ved siden av de to hovedklassene er den mellomliggende klassen småborgerskapet. Dette er de tre typiske klassene i kapitalismen, og de fleste i Norge tilhører disse.

Vår klasseanalyse må ta utgangspunkt i maoismen, fordi dette er den vitenskapelige sosialismen i dag. Maoismen er vår tids marxisme, og den er det skarpeste verktøyet vi har for å avdekke hvordan virkeligheten faktisk er. Maoismen er ikke bare vitenskapelig, den har et klassestandpunkt. Som all annen ideologi tjener den interessene til en klasse, men som eneste ideologi tjener den proletariatet, den moderne arbeiderklassen. Maoismen står åpent i proletariatets tjeneste, i motsetning til alle de borgerlige og småborgerlige ideologiene som skjuler sin klassekarakter.

Kjerna i maoismen er politisk makt til proletariatet og maoismen legger til grunn at klassekampen er den viktigste drivkraften for utvikling av samfunnet. Å forstå klassekampen og klassene er avgjørende for å forstå hvem som skal gripe makta og hvem som er venner og fiender i denne prosessen.

Prinsipper for klasseanalyse

Sentralt i maoismens prinsipper for klasseanalyse, finner vi Lenin sine kriterier for å definere klasser. Han skriver: ”Klasser er større folkegrupper som gjenkjennes ut fra sin plassering innenfor et historisk definert sosialt produksjonssystem ut fra 1) Sin forbindelse (ofte bestemt og lovregulert) vis-à-vis produksjonsmidlene 2) Sin rolle i den sosiale arbeidsorganiseringa. 3) Tilegningsmåten, og størrelsen på den sosiale rikdommen de disponerer. Klasser er menneskegrupper hvor den ene er i stand til å tilegne seg den andres arbeid ut fra den posisjonen de har i en bestemt struktur i den sosiale økonomien.”

I et forord til Det kommunistiske manifestet skriver Friedrich Engels: “Den gjennomgående grunntanken i Manifestet: at den økonomiske produksjonen og den samfunnsmessige inndeling som med nødvendighet følger av den, i enhver historisk epoke danner grunnlaget for denne epokens politiske og intellektuelle historie; at som en følge av dette har hele historien (…) vært en historie om klassekamper, kamper mellom utbyttede og utbyttere, beherskede og herskende klasser på forskjellige trinn av samfunnsutviklinga; men at denne kampen nå har nådd et trinn, hvor den utbyttede og undertrykte klassen (proletariatet) ikke mer kan frigjøre seg fra den utbyttende og undertrykkende klassen (borgerskapet) uten samtidig å befri hele samfunnet for alltid fra utbytting, undertrykking og klassekamper (…)”

Blant de fremste eksemplene på marxistisk klasseanalyse, har vi Mao Zedong sin Analyse av klassene i det kinesiske samfunnet. Han begynner denne analysen med å skrive “Hvem er fiendene våre? Hvem er vennene våre? Dette spørsmålet har førsterangs betydning for revolusjonen. Den grunnleggende årsaka til at alle revolusjonære kamper i Kina før i tida førte til så lite, er at de revolusjonære ikke greide å forene seg med virkelige venner for å angripe virkelige fiender.”

Mao sin analyse beskriver hvilke klasser man fant i Kina, hvordan disse deler seg i forskjellige sjikt og hvilken stilling de tok politisk og særlig deres stilling til revolusjonen.

I Prinsipprogram og vedtekter for AKP(m-l) vedtatt i 1976, skrev partiet følgende om prinsipper for klasseanalyse: “Klasseanalysen skal svara på spørsmålet om kva for klassemotseiingar som er i landet, kven som er den reaksjonære, herskande klassen og kven som er den leiande, revolusjonære klassen. Han skal og svara på spørsmålet om kva klassar eller grupper som kan verta stridsfellane til den revolusjonære klassen og kven som er fiendane hans. Den marxistiske klasseanalysen er ein vitskapleg, objektiv analyse. (…) Då dei moderne revisjonistane kom til makta i SUKP var noko av det fyrste dei gjorde å gå til åtak på den marxist-leninistiske klasseanalysen. Dei freista å viska ut skiljelinene mellom proletariatet på den eine sida og dei lågare laga av intelligentsiaen og småborgarskapet på hi. Dei gjekk til åtak på den leninistiske tesen om forbundet mellom proletariatet og dei arbeidande bøndene og ville setja forbundet med intelligensiaen i staden. Dei overdreiv motseiinga mellom det monopolistiske og det ikkje-monopolistiske borgarskapet og ville framstilla dei siste mest som stridsfelagar for proletariatet. Alt dette har eit formål. Det er å nekta for at proletariatet har den leiande rolla og freista å leggja den proletariske rørsla under leiing av borgarskapet og småborgarskapet. Den revisjonistiske «analysen» tener difor til å halda kapitalismen oppe. Det same gjeld om den same revisjonistiske «analysen» vert lagt fram i «venstre» frasar.”

Engels, Lenin og Mao gir eksempler på hvordan vår ideologi har behandla spørsmålet om klasser og hvilke prinsipper de ledende teoretikerne har lagt til grunn for å forstå klassene og klassekampen. AKP (m-l) gir eksempler på hvordan norske kommunister har brukt de universelle lovene i ideologien konkret på norske forhold. Klassikerne og AKP(m-l) gir et naturlig og korrekt utgangspunkt for vår egen klasseanalyse i dag.

Når vi skal forstå klassene og klassekampen må vi ta utgangspunkt i følgende prinsipper:

• Å lære av marxismens (i dag maoismens) klassikere, studere deres klasseanalyser og verker i dybden, for å lære å bruke deres dialektisk-materialistiske metode på samfunnet og historien (historisk materialisme).
• Å legge til grunn at klasser er sosial inndeling av mennesker i store og historisk oppståtte grupper, og at inndelingen følger av den økonomiske produksjonen.
• Å se at kriteriene for inndelinga først og fremst skjer etter menneskers forbindelse til produksjonsmidlene(1), rolle i organiseringen av arbeidet (2) og måten de får sin andel av rikdommen i samfunnet (3) og størrelsen på denne (4).
• Å avdekke hvem som er utbyttere og utbyttede (1), avdekke hvem som er den herskende reaksjonære klassen og hvem som er den ledende revolusjonære klassen (2) og å avdekke hvem som er venner og hvem som er fiender av den sosialistiske revolusjonen (3).
• Å avdekke de viktigste utviklingstendensene i klassene (1) og mellom klassene (2), hvordan de deler seg i relativt øvre, mellomliggende og lavere sjikt (3) og hvem som utgjør kjerne og periferi i hver klasse (4).

Det viktigste for oss i dag er å avdekke og forstå hvem som er kjerna i proletariatet, da dette er utgangspunkt for å konstituere en revolusjonær ledelse av klassen som har den historiske oppgaven å avskaffe kapitalismen. I denne teksten vil jeg ikke gå grundig inn på dette, da jeg vil gjøre det i en egen tekst viet kun til dette spørsmålet.

Dernest er det viktigst å slå fast hvem som er hovedfienden, fordi vi ønsker å isolere denne maksimalt. Til slutt så er det også svært viktig å forstå de grove trekkene i utviklingen til klassene, hvem som er i vekst og hvem som er i tilbakegang, hvordan de forskjellige sjiktene i klassene stiller seg politisk, hvem som er fiender, hvem som er venner og hvem som er vaklende (sentrister), og hvem som utgjør de forskjellige gruppene og hvorfor – samt størrelsen på dem.

Klasseanalyse er til for å forstå samfunnet, men viktigere enn å forstå er å forandre det. Analysen er et verktøy for vår kamp, og har liten verdi som noe annet.

1. Borgerskapet

Det norske borgerskapet oppsto dels fra handelsfolk og håndverkere i byene, og dels fra velstående bønder og adel. Borgerskapet er kapitalistklassen. Det ledet den kapitalistiske utviklingen og industrialiseringen, og gjennom sin kapital kunne de kjøpe maskiner og bygge fabrikker der de kunne sysselsette den nye moderne arbeiderklassen: proletariatet.

Borgerskapet har den politiske makta i Norge. De tok denne gjennom en borgerlig revolusjon gjennom flere stadier og kamper, der de oppretta sin egen stat. Viktige milepæler i denne politiske revolusjonen er grunnloven i 1814 og krigen med Danmark, innføringen av parlamentarismen i 1884 og den endelige løsrivelsen fra Sverige i 1905.

Borgerskapets rikdom baserer seg på at de har makta over produksjonsmidlene, ofte ved at de eier dem, og at de dermed kan utbytte proletariatet. De kan ansette proletarer og betale mindre i lønn, enn de tjener på å selge varene og tjenestene som proletariatet skaper. Borgerskapet utbytter proletariatet, ved å tilegne seg merverdien, og dette er kilden til borgerskapets eksistens og makt.

Kjerna i borgerskapet er monopolborgerskapet

Lenge var skipsrederne den mektigste gruppen innenfor det norske borgerskapet. I dag, i den imperialistiske monopolistiske kapitalismen, har bankkapital og industrikapital, deriblant shipping (rederi), smeltet sammen til finanskapital. Denne har i sin tur i stor grad smeltet sammen med statskapitalen, i tråd med tendensene i imperialismen i retning statsmonopolkapitalisme og korporativisme. De statlige og halvstatlige monopolene er de suverent største norske kapitalistiske bedriftene og olje og gass er den viktigste næringen. Norge er et imperialistisk land, slik at den norske kapitalen vokser gjennom å plyndre andre land og folk, noe som særlig gjelder kapitalen til monopolselskapene og staten.

De femten største selskapene i Norge, målt etter omsetning i 2017, er Statoil/Equinor (olje og gass), Telenor (telekommunikasjon), Yara (kunstgjødsel, kjemikalier), Norsk Hydro (aluminium), NorgesGruppen (varehandel), DNB (bank), KLP (forsikring, finans, eiendom), Reitangruppen (varehandel), Storebrand (bank og finans), Sapa (industri), Statkraft (kraft), Coop Norge (varehandel), ExxonMobil Norge (olje og gass), Orkla (industri), Marine Harvest Norway (mat og drikke). Staten er største eier i Statoil/Equinor, Telenor, Norsk Hydro, DNB og Statkraft. Selskapene som følger etter disse femten første på listen over de hundre største i Norge, driver i hovedsak innen næringene varehandel (butikker), kraft, shipping (rederier), bygg og anlegg, bank og finans, olje og gass, industri (deriblant produksjon av mat og drikke), transport, eiendom og fritid. Styremedlemmer går på rundgang mellom de store selskapene og politikken.

Kjerna i borgerskapet er de største eierne, samt lederne og byråkratene innenfor de største selskapene, store organisasjoner og sentrale politiske organer. Kjerna består først og fremst av toppsjiktet av staten (1), olje og gass (2), bank og finans (3), industri (4), varehandel (5) og shipping (6).

Verdt å nevne er norske politikere og byråkrater som er sentralt plassert i store internasjonale organisasjoner, som NATO, WHO, Europarådet og liknende. Norges rolle i slike organisasjoner, viser at det norske monopolborgerskapet er langt sterkere enn det norske folketallet skulle tilsi. Det henger nøye sammen med de store oljereservene og finanskapitalen, svært store investeringer i andre land og generelt mye aktivitet internasjonalt.

Kjernen av monopolborgerskapet teller noen hundre mennesker og utøver, på vegne av monopolborgerskapet i sin helhet, sitt klassediktatur over Norge – og de administrerer imperialistisk utbytting av og krig mot andre folk og land. Monopolborgerskapet teller i sin helhet noen tusen personer.

Borgerskapets motsigelser og viktigste partier

Hele borgerskapet er mye større, og omfatter alle kapitalister som har en del ansatte, alle direktører og ledere i samfunnet – først og fremst produksjonen. Det laveste sjiktet av borgerskapet er mellomkapitalistene, som ansetter fra noen få titalls til noen få hundretalls arbeidere, og mellomliggende sjefer innenfor staten. De minste kapitalistene tilhører ikke borgerskapet, men småborgerskapet, da de selv er nødt til å delta mye i produksjonen og får en mindre andel av den sosiale rikdommen større kapitalister.

Det er motsigelser i borgerskapet mellom eksporterende og importerende kapital, mellom monopolistisk og ikke-monopolistisk, mellom kreditorer og debitorer og så videre. Det er også motsigelser mellom det statlige byråkratiet og kapitalen som er hovedsakelig privat, særlig innen varehandel og shipping. Men i hovedsak er borgerskapet helt forent rundt det å forsvare og å utvikle norsk imperialisme og kapitalisme, mot massene i den tredje verden, mot det norske proletariatet og mot konkurrerende borgerskap i andre land.

Borgerskapets fremste politiske partier er Arbeiderpartiet og Høyre, og den politiske linja begge disse har ført siden andre verdenskrig, har representert monopolborgerskapets interesser i inn- og utland. Før Arbeiderpartiets parlamentariske gjennombrudd og reformismens fullstendige seier innenfor partiet, var Høyre og Venstre borgerskapets fremste partier. Før borgerliggjøringa av Arbeiderpartiet var dette proletariatets parti. Venstre var parlamentarismens parti, partiet for den nasjonal-demokratiske revolusjonen i Norge, for småborgerskapet og for den liberale fløyen av borgerskapet. I dag er det redusert til et av flere småborgerlige parti, som mer enn gjerne går i borgerskapets tjeneste, men da som en juniorpartner for større parti.

Den politiske hovedtendensen i borgerskapet

Borgerskapet er reaksjonært og en innbitt fiende av sosialismen. Men det pågår alltid en form for tolinjekamp i borgerskapet, mellom høyre og “venstre”, mellom konservative og liberale, mellom pisk og gulrot, mellom hard represjon og mykere kooptering (oppkjøp av opposisjon), mellom deform og reform, mellom fascistisk despoti eller borgerlig demokrati. Det er en tilstand av både enhet og kamp mellom disse to linjene, som utfyller hverandre men også kan sabotere for hverandre.

Den politiske hovedtendensen for borgerskapet herredømme i Europa var i frikonkurransekapitalismens epoke (1700- og 1800-tallet) det liberale borgerlige demokratiet og opplysningstidens idealer. Denne ideologien sto i grell kontrast til det brutale koloniveldet det europeiske borgerskapet utøvde over Asia, Afrika og Latin-Amerika, med terror og despoti mot folkene i disse landene.

I den imperialistiske (monopolistiske) epoken fra 1900 av, har hovedtendensen også i de europeiske landene selv vært mer despotisk og reaksjonær, med fascistiske bevegelser og militærjuntaer, religiøs sekterisme og militarisering av samfunnet. Slike tendenser er også til stede i Norge, om enn i mindre grad enn i de fleste land. En skjerping av klassekampen vil med nødvendighet føre til både hardere fascistisk represjon og til oppsving i reformistiske bevegelser. Fascismen og reformismen har funksjon som borgerskapets to viktigste verktøy for å hindre proletariatet i å gjøre revolusjon.

2. Proletariatet

Det norske proletariatet er en del av det internasjonale proletariatet. Denne klassen har som historisk oppgave å ta den politiske makta fra borgerskapet og oppheve kapitalismen og alle klassesamfunn for alltid. Det er fordi den grunnleggende motsigelsen i det kapitalistiske systemet, først og fremst den kapitalistiske økonomien, står mellom produksjonen som er samfunnsmessig (sosial) og tilegnelsen av produktene som er kapitalistisk. Friedrich Engels beskriver dette i teksten “Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap”:

“Sånn blei altså de produktene som nå blei samfunnsmessig framstilt, ikke tatt i eie av dem som virkelig satte produksjonsmidlene i bevegelse og som virkelig hadde framstilt produktene, men av kapitalistene. Produksjonsmidler og produksjon har i sitt vesen blitt samfunnsmessige. Men de blir underlagt ei form for tilegnelse som har den enkeltes privatproduksjon som forutsetning, der altså enhver eier sitt eget produkt og bringer det på markedet. Produksjonsmåten blir underlagt denne forma for tilegnelse, sjøl om den har oppheva forutsetningene for den. I denne motsigelsen som gir den nye produksjonsmåten den kapitalistiske egenarten sin, ligger hele konflikten i vår tid allerede som kime.” Og: “Motsigelsen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse trådde fram i lyset som motsetning mellom proletariat og borgerskap.”

Den grunnleggende motsigelsen kommer altså til uttrykk i klassekampen mellom proletariatet, som representerer den samfunnsmessige produksjonen, og borgerskapet, som lever av og oppstår fra den private tilegnelsen.

Utviklingen i det norske proletariatet

Kjernen i den moderne arbeiderklassen i Norge, var lenge industriproletariatet. Disse ble samlet i fabrikkene til borgerskapet. Det ble herdet av disiplinen i den industrielle produksjonen. Det ble utbyttet til dyp fattigdom. Det ble samlet i svære kollektiver av hundrevis og tusenvis av proletarer. Det organiserte sine arbeiderforeninger, kooperativer, korporasjoner og fagforeninger.

Den fremste av proletariatets organisasjoner, den høyeste formen for klassens organisering, er proletariatets parti. Det er gjort flere forsøk på å konstituere det norske proletariatets parti. Først Arbeiderpartiet (1887), dernest Norges Kommunistiske Parti (1923) og så Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) i 1973. Disse partiene, særlig Arbeiderpartiet og NKP, sto sterkest blant industriproletariatet, blant jernarbeidere, verftsarbeidere, arbeidere i kjemisk industri og så videre – samt blant de fattigste proletarene og halvproletarene, for eksempel tekstilarbeidere, skogsarbeidere og gruvearbeidere.

I dag er klassestrukturen endret. Imperialismen legger først og fremst industriproduksjonen til den tredje verden, for å utbytte proletariatet der. Der skjer produksjonen under halvkoloniale og halvføydale forhold som gjør det mulig å utbytte og undertrykke proletariatet svært hardt. Denne tendensen i imperialismen ble beskrevet av Lenin allerede i 1906, men tendensen ble forsinket og dels reversert av de sosialistiske revolusjonene i Russland og Kina, og av antikoloniale opprør og nasjonale revolusjoner i hele den tredje verden. Tendensen skjøt igjen fart etter kontrarevolusjonen i Kina (1976) og sammenbruddet i den sovjetiske sosialimperialismen (1991).

De svære arbeiderkollektivene innen industrien i Norge er svært svekket, og med dette også den faglig-politiske tyngden disse hadde. Den direkte årsaken er at tendensen i førti år har vært at det blir færre proletarer innen industrien. Dels fordi produksjonen flyttes ut av landet til “lavkostland” og dels fordi den produksjonen som er igjen her blir mer automatisert. Det har samtidig vært en tendens til flere ansatte i tjenesteytende bransjer, særlig offentlig tjenesteyting – som helsevesenet. Og de siste femten-tjue årene har det også vært en tendens til mer vikarbyrå, vikariater, deltid og sosial dumping innen hele bransjer.

Rundt 2010 var tretten prosent (1 av 8) ansatte i Norge utlendinger, først og fremst fra Øst-Europa og særlig innen bygg og anlegg, industri, service og utelivsbransje. Disse lønnes i hovedsak dårligere enn norske arbeidere. En lovendring i år 2000 gjorde vikarbyrå og innleie langt mer utbredt, noe som gjorde det enklere å ansette arbeidere på dårligere vilkår. Og midlertidige ansettelser har økt kraftig, særlig i offentlig sektor. Noen går i årevis på midlertidige stillinger og vikariater, ikke bare i proletariatet. Over 200.000, det vil si omtrent 9 prosent av alle ansatte, var midlertidig ansatt i 2016.

Hvem og hvor mange er proletarer?

Proletariatet er alle som er underordna og ufri i produksjonen, som får sin andel av rikdommen som relativt middels eller lav lønn og som ikke eier eller har makta over produksjonsmidler. De største gruppene av proletarer finner vi innenfor helse og omsorgstjenester (1), varehandel og tjenesteyting (2), bygg og anlegg (3) og i industrien (4). Til sammen sysselsetter disse fire største næringene over 1,5 millioner folk, hvorav flertallet er proletarer.

Totalt er omtrent 2,5 millioner sysselsatt (i arbeid) i Norge. Det er rimelig å anta at flertallet tilhører proletariatet. Det samme gjør de som disse forsørger, først og fremst deres barn. Det er 1,1 millioner under 18 år i Norge. Noen svært få flytter hjemmefra før de fyller 18, ganske mange bor hjemme i noen år etterpå, slik at antall som barn og ungdom som forsørges ligger godt over 1 million. Dette gir fort mellom 1,8 og 2,2 millioner sysselsatte proletarer og barn av disse.

Det er nesten 1 million pensjonister, omtrent 300.000 er uføretrygda og den reelle arbeidsledigheten kan være så høy som 200.000 folk. Det gir mellom 1,3 og 1,5 millioner som er trygda. Flertallet av disse har vært, eller kommer til å bli, helt eller delvis en del av proletariatet.

Det er et rimelig anslag at det norske proletariatet teller absolutt minimum 2 millioner mennesker og absolutt maksimum 4 millioner. Svenske maoister anslår at omtrent 70% av befolkninga er proletarer i Sverige i en nyutgivelse av en fagligpolitisk studiesirkel (Oktoberförlaget, 2018). Det kanadiske maoistpartiet RCP-PCR anslår omtrent 65% proletarer i Canada i sitt program. Om proletariatet er omtrent like stort i Norge som i Sverige og Canada, skulle det være mellom 3,3 og 3,6 millioner proletarer. Men muligheten er til stede for at det er færre i Norge – da Norge er rikere, gjennomsnittslønna høyere, velferdsordningene mer utbygd, finanskapitalen større, og at alt dermed ligger til rette for et større småborgerskap i Norge. Forøvrig vil jeg legge til grunn at de canadiske og svenske kameratene har gjort et noenlunde korrekt anslag.

Å fastslå størrelsen på proletariatet i Norge korrekt, krever et grundigere arbeid, men det virker rimelig trygt å anslå at det norske proletariatet teller mellom 3 og 3,5 millioner mennesker, mellom 60 og 70 prosent. Det framstår enda tryggere å anslå at minst 50 prosent er proletarer og at klassen utgjør et flertall av befolkningen i landet.

Enhet og motsigelser i proletariatet

Proletariatet har en felles politisk interesse av å stå sammen mot borgerskapet i kampen om lønn og rettigheter, og som klasse har de interesse av å avskaffe kapitalismen, utbyttinga og klassene i sin helhet. Proletariatet har altså én felles grunnleggende politisk interesse innenfor kapitalismen, i klassekampen og hele veien fram til kommunismen. Dette ligger til rette for at klassen forenes i ett politisk parti, det kommunistiske partiet, og under én politisk ideologi, maoismen.

Proletariatet opplever likevel splittelse. Dels blir det splitta av borgerskapets politiske spill, av patriarkalske strukturer og av religiøs og nasjonal sjåvinisme. Det skapes enkelte barrierer av forskjellig nasjonalitet, språk og kultur. Proletariatet deles opp av produksjonen, av arbeidsdeling og av motsigelser mellom de som jobber og de som ikke jobber. De øverste sjiktene av proletariatet har relativt høy lønn, stabile arbeidsforhold og personer i dette sjiktet har mulighet til å avansere til mellomledelse og kanskje enda lenger. De preges sterkest av borgerskapets verdensbilde og småborgerskapets videreformidling av dette, fordi de ikke står så langt fra småborgerskapet. De preges også av disses måte å se verden på, fordi mange i det øverste sjiktet av proletariatet gjerne selv kommer fra småborgerskapet eller er barn av småborgere. Disse er gjerne på “besøk” i proletariatet midlertidig, de “starter på bunnen” for å jobbe seg oppover, for å finansiere studier eller for å skaffe seg noe erfaring før videre utdanning eller klatring. Og stadig vekk blir enkelte grupper i småborgerskapet proletarisert, og går da gjerne fra det laveste sjiktet i småborgerskapet til det øverste sjiktet av proletariatet.

Kjerna i proletariatet

Kjerna i proletariatet er de arbeidende lavtlønte, nederst i hierarkiet i produksjonen. De som er helt ufri i sitt arbeid, som disiplineres av prosesser og arbeidstider, de som overvåkes av mellomledere og som ofte utfører fysisk krevende arbeid. De utfører først og fremst håndsarbeid, da klasseskillet i kapitalismen også henger sammen med motsigelsen mellom kroppsarbeid og åndsarbeid. Sistnevnte er som regel arbeid som krever høyere utdanning, gir høyere lønn og gir større frihet og eget ansvar i arbeidshverdagen noe som plasserer disse i småborgerskapet i stedet for proletariatet.

Kjerna i proletariatet er først og fremst de som er lavest lønna og nederst i produksjonen innenfor helse og omsorg, varehandel og tjenesteyting, bygg og anlegg og industri. En middels/vanlig inntekt (lønn eller trygd) i Norge ligger mellom 300.000 og 400.000. De fleste i proletariatet har rundt dette eller mindre. De som har fulltids stilling (100%) kan tjene mer enn 400.000, de som er arbeidsløse eller trygda har som regel mindre enn 300.000, gjerne nærmere 200.000.

Noen eksempler på proletarer med lav lønn er (i 2016): 1) Hjelpearbeidere i jordbruket (rundt 300.000 i snitt for en heltids jobb). 2) Servitører, bartendere og gatekjøkkenarbeidere (litt over 300.000 i gjennomsnitt). 3) Butikkmedarbeidere, renholdere, gartnere, barnehageassistenter (litt over 350.000). 4) Hjemmehjelper, fabrikkarbeidere i tekstil, næringsmidler og malere (rundt 400.000). Disse gruppene er blant de 50 dårligst betalte yrkene i en oversikt med 300 yrker publisert i Fri Fagbevegelse basert på tall fra SSB.

Til sammenlikning var snittlønn for sykepleiere litt over 500.000, for lektorer 550.000 og for sivilingeniører over 700.000.

Forholdet til produksjonen og produksjonsmidlene, stillingen i produksjonen og samfunnet, er viktigere enn lønn – men lønna følger ofte også etter denne stillingen. Sterkere eller høyere stilling fører som hovedregel til høyere lønn. Og vice versa – lav lønn er en indikator på lavere stilling. Følger man EU-normen for mål på fattigdom, er fattigdomsgrensa i Norge rundt 235.000 kroner i året for en husstand, og denne gir 600.000 fattige i Norge.

Et svært grovt anslag vil tilsi at kjerna i proletariatet teller mellom en halv og én million mennesker. Store deler av kjerna er konsentrert i boligblokkene i drabantbyer og borettslag i de største byene.

Kjerna i proletariatet utgjør på noen måter et mellomsjikt i klassen. De skiller seg klart fra det øverste sjiktet, særlig ved lønn og mangel på andre privilegier, men de skiller seg også fra det laveste sjiktet i klassen. Det laveste sjiktet står i lengre tid utenfor arbeidslivet, bor spredt eller arbeider i små bedrifter, arbeider for familie og er i sitt daglige arbeid gjerne helt uten arbeiderkollektiv. Det er revolusjonært potensial blant disse og mye sinne og frustrasjon, men lavere organisasjonsgrad, mindre enhet og evne til organisering og kamp. De kan også ha så elendige arbeidsforhold og ugunstige arbeidstider, at det er nesten umulig for dem å organisere seg. Men disse er ikke filleproletarer, som er vedvarende satt utenfor klassen. De er langt fra umulige å organisere til kamp, men de er mer avhengig av initiativer fra kjerna i proletariatet.

Proletariatets historiske oppgave

Proletariatet, og særlig kjerna i proletariatet, utvikler spontant en fagforeningsbevissthet og arbeidersolidaritet. De utvikler tenkning om at samhold og fellesskap er bra, om styrke gjennom kollektivet og ser at disiplin og organisering er nødvendig. Viktigere enn at proletariatet lærer dette eller tenker slik, er det at proletariatet fostres og drilles i å jobbe sammen, å inngå i en større prosess, å følge veiledning, å løse praktiske problemer og å gjøre tungt og rutinepreget arbeid. Dette gjør proletariatet til den sterkeste og tøffeste klassen.

Proletariatet samles i store kollektiver. Selv om de enorme industribedriftene i stor grad er flytta til eller bygd opp i den tredje verden, så er arbeidsplassene til proletariatet fortsatt store i mange sektorer. Og selv om produksjonskollektivene er mer oppdelt, helt bevisst fra kapitalistenes side, så konsentreres proletariatet i proletære nabolag.

Proletariatet utbyttes av kapitalistene. De skaper produkter (varer eller tjenester) som direkte eller indirekte bidrar til omsetninga der kapitalistene får sine profitter. Kapitalistenes enorme rikdommer, deres eiendommer og produksjonsmidler, all deres kapital, kommer fra proletariatet – enten i Norge eller i andre land. Det produktive proletariatets arbeid skaper merverdi, og det er denne merverdien som er kilden til kapitalistenes profitt. Som igjen er kilden til akkumulasjonen, veksten, av kapital. Uten utbytting, ingen kapitalisme.

Proletariatet lever nærmere fattigdommen, eller i fattigdom. Proletariatet, selv i verdens rikeste imperialistiske land, har sjelden mye igjen når månedens faste utgifter til bolig, mat og transport er betalt. Dette selv om det er proletariatet som skaper rikdommen i samfunnet.

Proletariatet er bærer av sosialismen og kommunismen. Det behersker de moderne produksjonsmidlene og produksjonsmetodene – det er de som bruker dem hver dag. De har ikke en priviligert posisjon der de tjener direkte eller indirekte på andre klassers arbeid. De står ikke over noen i hierarkiet i det kapitalistiske samfunnet, men er bærer av kollektivismen, samholdet, solidariteten og planøkonomien. De er bærer av løsningen på motsigelsen mellom samfunnsmessig produksjon og privat tilegnelse, ved at kommunismen også gjør tilegnelsen samfunnsmessig. Proletariatet den mest revolusjonære klassen, klassen mest revolusjonært potensiale, og da særlig kjerna i proletariatet.

3. Småborgerskapet

Småborgerskapet er en variert samling av grupper og sjikt, som på forskjellig vis skiller seg fra både proletariat og borgerskap. Småborgerskapet kan deles i tre, der den høyeste delen står nært borgerskapet og den nederste delen står nærmere proletariatet. Toppen av småborgerskapet er vanskelige å skille fra borgerskapet – både objektivt, etter deres stilling, og subjektivt etter deres politiske bevissthet. De nederste delene er vanskelige å skille fra proletariatet, de kan for eksempel tjene dårligere enn de best betalte proletarene.

Småborgerskapet skiller seg ut som særegen klasse, ved sin relativt mellomliggende posisjon etter Lenins kriterier for klasseanalyse. Sjiktene og gruppene i det norske småborgerskapet samler seg i tre hovedgrupper, småborgerskapet i landbruk og fiske (1), småborgerskapet i handel og håndverk (2), samt småborgerlig intelligentsia, akademikere og funksjonærer (3).

a. Småborgerskapet i landbruk og fiske

I følge SSB var 38 prosent av landets totale sysselsetting, 370 000 personer, sysselsatt i jordbruket på begynnelsen av 1900-tallet. I dag sysselsetter denne næringen direkte under 2 prosent av de sysselsatte. Det vil si at folk som arbeider i landbruk og fiske utgjorde den største gruppa sysselsatte for omtrent 100 år siden, men utgjør i dag under 50.000 folk. Men indirekte sysselsetter næringa flere folk, og en rekke grupper av folk er knytta til de såkalte “primærnæringene”. Nesten alle som bor på bygda, altså utenfor byene, er indirekte avhengig av slik næring.

Her finner vi de tradisjonelle middelklassene på landsbygda i Norge, de selveiende bøndene. Fattigbønder, leilendinger og liknende er borte. Bøndene er stort sett små bedriftseiere, som har mange likhetstrekk med småborgerskapet i handel og håndverk. De har ofte stor gjeld til finanskapitalen og har liten profittmargin. De må jobbe hardt for at gården skal gå rundt. Her finner vi også fiskere som eier egen båt eller liknende.

Denne delen av småborgerskapet har ofte tungt fysisk arbeid og de jobber som regel i tett kontakt med både natur og maskiner. De nærer en sterk misnøye og mistenksomhet mot staten og monopolkapitalen. De øverste sjiktene likner på andre bedriftseiere. De sysselsetter avløsere og andre ansatte, og har en rekke felles interesser og synspunkter med borgerskapet. De laveste sjiktene sliter med å få endene til å møtes, og lever under trusselen om å måtte legge ned og bli en del av proletariatet.

Lenge var denne delen av småborgerskapet proletariatets nærmeste forbundsfelle. Det var disse som sto nærmest proletariatet, noe som er blitt bekreftet ved at det er denne delen av småborgerskapet som samfunnsutviklinga har redusert mest, særlig de siste femti årene. Men det har også vært sterke reaksjonære strømninger i dette sjiktet, religiøs og nasjonal sjåvinisme og skepsis til arbeiderbevegelsen.

Politisk utgjør det øvre sjiktet av denne gruppen Senterpartiets viktigste grunnlag. De dominerer det politiske apparatet til småborgerskapet på bygda i “distrikts-Norge”. Gjennom bondeorganisasjoner og samvirkekapital har de en del makt, og de er en mye sterkere politisk kraft enn det direkte antallet skulle tilsi. Dette viste seg for eksempel i EU-kampen i 1994. De har store motsigelser til og jevnlige konflikter med kapitalen innen varehandelen, staten og bankkapitalen. De liker ikke monopolkapitalen, og har en del sammenfallende interesser med proletariatet.

Strategisk er det et mål for proletariatet å rive de laveste sjiktene på landsbygda og distriktene løs fra den politiske dominansen til de høyere sjiktene, noe som kan gjøres ved å understreke de felles interessene mellom proletariatet og bøndene og fiskerne, som ligger i å ta hele landet i bruk, gjenreise landbruket, øke landbruksproduksjonen og reversere den kapitalistiske sentraliseringen av bosetting og sysselsetting.

b. Småborgerskapet i handel og håndverk

Små butikkeiere, eiere av små firma, håndverkere med få eller ingen ansatte, folk med enkeltpersonsforetak og så videre, utgjør denne delen av småborgerskapet. De utbytter i liten grad andre folk og de kan ikke leve av slik utbytting, men har som regel dette som mål. De ønsker å bli større kapitalister. Disse står politisk nærmere borgerskapet enn for eksempel småborgerskapet i landbruket. De er ofte organisert politisk og sosialt sammen med borgerskapet.

Denne delen av småborgerskapet har motsigelser til staten og statsmonopolkapitalen. De er nærmere knyttet til borgerskapet i varehandelen, men har også motsigelser til disse, da de er konkurrenter og stadig står i fare for å bli utkonkurrert av monopolborgerskapet. Som en motreaksjon finner man dem gjerne som sosial hovedstøtte for reaksjonære partier, i Norge særlig Fremskrittspartiet, og kanskje også Senterpartiet. De vil bremse utviklinga eller skru den tilbake, siden tendensen til monopolisering og korporativisme er en trussel mot deres småeiendom. De faller fort for høyrepopulister og demagoger, gjerne rike kjendiser som glefser mot “elitene”, som Silvio Berlusconi i Italia og Donald Trump i USA. Deler av dem kan også gå til mer sosialliberale partier, som Venstre, til verdikonservative som Kristelig Folkeparti eller, i “normale” tider, til Høyre.

I krisetider har denne delen av småborgerskapet, sammen med mellombøndene, utgjort kjerna i velgergrunnlaget til reaksjonære og fascistiske partier, som tyske NSDAP. Det er ikke tilfeldig at de borgerlige og liberale sentrumspartiene ble nesten helt utradert av NSDAP ved valgene i Tyskland før Hitlers maktovertagelse. De kan også fristes av det Marx og Engels kaller “reaksjonær sosialisme” og beskriver i et eget avsnitt av Det kommunistiske manifest.

Innen denne gruppen i småborgerskapet står verdier om individuell frihet, valgfrihet, karriere, “din egen lykkes smed” og “viljens triumf” svært sterkt. Dette bidrar til å gjøre dem skeptiske og direkte fiendtlige til kommunismen og den proletære bevegelsen. På den andre siden opplever det lavere sjiktet en stadig kamp for å overleve. De opplever stadig trusler fra monopolkapitalen, skattetrykk fra monopolkapitalens stat, de opplever utfordringer med husleie til eiendomsspekulanter og gjeld til banken. Og de kan oppfatte “globaliseringen” som en trussel, eller “useriøse aktører”, vikarbyråer og andre utslag av kapitalismens tendens i retning verdensmarked og monopolisering. Det er også mange i dette sjiktet som opplever rasisme og har en bakgrunn fra tredje verden som gjør dem fiendtlige til imperialismen, særlig USA-imperialismen.

Det laveste sjiktet kan derfor fort oppleve felles interesser med proletariatet, i det minste at man har felles fiender. Men mellomsjiktet og det øvre sjiktet går raskt i den mest reaksjonære retning og er slik sett en utfordring, og det kan være nødvendig å nøytralisere dem politisk i stedet for å vinne dem over til proletariatets side.

Én metode proletariatet kan bruke overfor denne gruppen, er å utvise makt og styrke. Dette er kvaliteter som særlig denne gruppen respekterer. Et sterkt proletariat, som er godt organisert og viser kampvilje i praksis, kan vinne over de laveste og deler av de mellomliggende i denne gruppen – og, kanskje like viktig, det kan skremme de mer reaksjonære til passivitet.

c. Småborgerlig intelligentsia, akademikere og funksjonærer

Intelligentsiaen er ikke en egen klasse, men et sjikt som er oppstått fra den historiske delingen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid. De har alltid vært sterkt knytta til de herskende klassene og utbytterne, og har hatt som oppgave å gjøre forskjellig arbeid for disse. Funksjonærene er statens, monopolenes og ikke-monopolistiske kapitalistenes teknikere, spesialister, mellomledere og håndlangere. I de moderne kapitalistiske landene har dette vært den sterkest voksende gruppa ved siden av den moderne arbeiderklassen.

Småborgerskapet er den sosiale hovedstøtten til borgerskapets diktatur, og det gjelder i størst grad funksjonærene og intelligentsiaen. Av alle gruppene utenfor borgerskapet, er disse de mest lojale mot borgerlig lov og rett, mot borgerskapets stat og det er disse som i størst grad sprer borgerskapets tenkning i samfunnet.

Det fremste kjennetegnet ved disse gruppene i småborgerskapet, er at de driver med åndsarbeid og at de lever av sine egne intellektuelle ressurser og kunnskaper. Toppene blir professorer og dommere og går opp i borgerskapet. Bunnsjiktet lever på strøjobber, vikariat og prosjektmidler som gir dem lavere inntekter enn gjennomsnittet i arbeiderklassen, men til gjengjeld en del frihet til å legge opp egen arbeidshverdag.

De vakler gjerne mellom to ytterpunkter, mellom å ha et veldig generelt overblikk som gjør dem overfladiske og dogmatiske, og å være veldig spesialiserte og fokuserte på én sak eller ett tema, noe som gjør dem ensidige og empiristiske. Begge former for tenkning står i motsetning til den proletære, dialektiske og materialistiske metoden. Kunnskaps- og vitenskapsrevolusjonene har gjort det mulig for denne delen av småborgerskapet å nå svært dyp og mangesidig innsikt, men uten marxismens redskaper for å sortere sanseinntrykk og se informasjon fra proletariatets standpunkt, blir verden og samfunnet totalt uoversiktlig for dem. Dermed griper de, som andre deler av småborgerskapet, raskt til enkle “systemer” og forklaringer, som konspirasjonsteorier, ensidig fokus på biologi, ensidig fokus på kultur eller liknende. De dyrker gjerne tenkning som “veien er målet”, slik som moderne læreplaner fokuserer på metode fremfor hva man skal oppnå.

Når radikalisme bryter gjennom i disse lagene, er det ofte knytta til livsstil eller metode i stedet for å sette fram et mål for samfunnsutviklinga. Eksempler på dette er pasifisme som mål i seg sjøl, en alternativ klesstil, seksualitet eller matvaner, en type musikk eller en opprørsk kunstform.

Proletariatet og kommunistene kan sjølsagt finne mange og gode allierte og tjenere i denne gruppa. Som andre folk er de i hovedsak velmenende og kan overbevises om å velge riktig side, både i enkeltspørsmål og i den strategiske kampen. I enkelte perioder har marxismen hatt stort gjennomslag på universitetene i vesten, særlig i kjølvannet av de antikoloniale frigjøringskrigene, antikrigsbevegelsen, kulturrevolusjonen og oppsvinget i klassekampen på 1960- og 1970-tallet. Historisk ble sosialismen brakt til proletariatet fra intellektuelle, som gjennom teoretisk arbeid oppnådde sosialistisk bevissthet. Men i dag domineres disse av småborgerlige ideologier, av identitetspolitikk, liberalisme, opportunisme og reformisme.

Det er videre viktig at proletariatet eller kommunistene ikke aksepterer småborgerlig ledelse av bevegelsen. Der småborgerskapet, særlig de intellektuelle deltar, søker de som den naturligste ting i verden å enten dominere eller å gjøre som de selv vil. Sjiktet er oppstått ut av motsigelsen mellom åndsarbeid og håndarbeid, og vil dermed naturlig se seg selv som ledere innenfor alt som likner utdanning og annet åndsarbeid. Småborgerlige retninger og ideologier har ofte vunnet hegemoni innenfor organisasjoner og grupper til venstre, og ført dem vekk fra marxismen – eller til en overfladisk, mekanisk eller idealistisk forståelse av marxismen.

Denne delen av småborgerskapet støter ofte sammen med småborgerskapet i handel og håndverk. Disse to fløyene av småborgerskapet har i dag tilsynelatende et svært forskjellig syn på staten, og på politiske spørsmål som velferd og skatt. Og de har kanskje enda større motsigelser i såkalte “verdispørsmål”, som synet på feminisme, på spørsmålet om liberale mot konservative holdninger, religion, innvandring og så videre. Denne delen av småborgerskapet går i hovedsak til Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Det er helt i tråd med forestillingen om at dette er partiene for velferd og utdanning, altså næringene der flertallet av denne fløyen av småborgerskapet er ansatt. De tror at de går til disse partiene for “fellesskapets beste”. Tilfeldigvis er “fellesskapets beste” å gi akademikere og funksjonærer bedre lønn, bedre arbeidsvilkår, mer frihet og mer makt…

4. Andre grupper og lag

Det finnes små grupper og lag av folk som helt eller delvis står utenfor de tre klassene, overskrider dem, eller som av andre årsaker fortjener noe ekstra oppmerksomhet. Tidligere var halvproletariatet en slik gruppe. De utgjorde en stor del av folk som jobba innenfor landbruket. Dette var for hovedsakelig bønder og fiskere som måtte jobbe i annet lønnsarbeid deler av året for å få endene til å møtes. Denne gruppen er nå mer eller mindre vekk.

Klassestrukturen i Norge er i løpet av de siste hundre årene blitt svært forenklet, ved at førkapitalistiske klasser er radert vekk, ved at nesten alle voksne er sysselsatt i et yrke, mot svært mange såkalt “hjemmeværende” i noen tidligere perioder, og ved at nesten alle grupper er samlet innen de tre hovedklassene. Denne forenklingen er i tråd med hovedtendensen i utviklingen av den kapitalistiske klassestrukturen som er å konsentrere folk mer og mer i to hovedklasser, to fiendtlige leire som står mot hverandre, slik Marx og Engels beskrev det allerede i Det kommunistiske manifest.

Det er motstridende tendenser også, for eksempel tendensen til at det oppstår nye “mellomlag”, nye småborgerlige grupper, først og fremst under utvikling av ny produksjon. For eksempel under den såkalte datarevolusjonen på 1990-tallet. Andre motstridende tendenser inkluderer imperialismens tendens til å kjøpe opp deler av det arbeidende folket i de imperialistiske landa, tendensen til oppsplitting av gamle kollektiver og strukturer og tendensen til å stille en del folk helt utenfor produksjon og samfunnsliv.

a. Arbeideraristokratiet

Innen proletariatets øverste del, er det dannet et arbeideraristokrati. Grunnlaget for dette er imperialismen, og deres andel i byttet fra imperialistisk plyndring og utbytting. Kjerna i dette er oppstått i industriene med størst omsetning og i byråkratiet av tillitsvalgte innen fagforeninger og kooperasjoner. Deler av dem tilhører småborgerskapet og noen få til og med borgerskapet, som for eksempel lederen av LO. Imperialismen og sjåvinismen har viktige støttespillere her, og herfra spres sjåvinisme videre til deler av proletariatet. Arbeideraristokratiet, særlig toppen, er et sjikt som slutter opp om Arbeiderpartiet – og utgjør en stor del av apparatet i partiet. I de lavere delene av dette sjiktet jobber SV og partiet Rødt for oppslutning. SV og Rødt har en del partimedlemmer i denne gruppen, men fortsatt svært få på toppnivå.

b. Politi og yrkesmilitære

Voldsapparatet er kjerna i staten. Den norske hæren er i dag en vervet hær og bare 10% av de vernepliktige kalles inn til å avtjene verneplikten. Historisk i Norge, og i vestlige kapitalistiske land, har yrkesmilitære og offiserer som regel orientert seg politisk i retning de som har makta, deres partier og gjerne de mest reaksjonære og korporativistiske sådane. Under den tyske invasjonen av Norge, avslørte offiserskorpset sine mange nazisympatisører. Voldsapparatet er svært viktig for borgerskapet og dermed er det svært viktig å dyrke reaksjonær ideologi blant dem som utgjør dette.

Politiet vil i likhet med militæret søke politisk til maktas partier og identifisere seg sterkt med staten, først og fremst med den formelle staten i form av loven og symbolikken. De har gjerne misnøye med den reelle staten i form av dens byråkrater og politikerne, fordi de ofte ønsker seg flere midler og friere tøyler. De utgjør systemets mulighet for å utøve lovlig vold og denne utøves i hovedsak mot fattigfolk, mot ungdom fra proletariatet, mot rusmisbrukere og mot psykisk syke. Den utøves også mot politisk opposisjonelle, mot demonstrasjoner, streiker og i form av politisk overvåking og trakassering.

Militæret, politiet og fengslene utgjør fiendens viktigste maktmidler. De er kjerna i staten. Voldsapparatet er grunnmur for hele den politiske makta til borgerskapet. De som utgjør en del av disse institusjonene opptrer derfor slett ikke som nøytrale aktører. Og de skiller seg fra småborgere flest. De står i en særstilling mot revolusjonen.

c. Filleproletariatet

Filleproletariatet er først og fremst rusmisbrukere, tiggere, gateprostituerte og kriminelle som er satt helt utenfor produksjonen og den sosiale organiseringa av arbeidet. Ideologisk har de mer felles med lavere sjikt av småborgerskapet enn med proletariatet, da individualismen og den antisosiale egennytten står svært sterkt i dette sjiktet. De har også historisk latt seg mobilisere til å arbeide for reaksjonen, for eksempel som leiemordere og leiesoldater. Dette sjiktet utgjør ofte en belastning for omgivelsene, og særlig for proletariatet som i større grad deler bydeler med filleproletariatet. Deres kriminalitet, narkotikasalg, tjuveri og liknende, går gjerne ut over proletariatet.

Samtidig er hatet mot systemet sterkt i denne gruppa, og de kan på grunn av egne erfaringer med dette, lettere forstå at kapitalismen og staten er deres fiende. Filleproletariatet utbyttes av rike kriminelle, som utnytter dem, tråkker på dem, selger dop til dem, selger kroppene deres og holder dem nede med grov vold. Om filleproletariatet organiseres så er det som regel i bander og uformelle grupper som dels utnytter hverandre og dels støtter hverandre.