Av Ragnar Røed
Med industrialiseringen på 1800-tallet fikk Norge sin moderne arbeiderklasse, der kjerna var industriproletariatet, og klassen fikk sin revolusjonære ideologi. Med klassen og ideologien kom også klassens organisering og etterhvert dens partier.
Ideologien og inspirasjonen til organisering ble gjerne tilført klassen fra omreisende utenlandske håndverkere, for eksempel fra Tyskland, eller av at norske arbeidere som tok arbeid i utlandet kom tilbake med sosialistiske ideer.
Norge var en politisk og kulturell utkant, og derfor kom den sosialistiske ideologien og deretter den vitenskapelige sosialismen (marxismen), relativt sent til landet. Fra 1849 til 1851 vokste Thrane-bevegelsen raskt fram, før den nesten like raskt ble knust og lederen Marcus Thrane ble kastet i fengsel. Det hevdes at en av årsakene var at bevegelsen ikke hadde noen sterk oppslutning blant industriarbeiderne, men var sterkere blant husmenn og generelt på landet.
På begynnelsen av 1900-tallet vokste det fram en mer solid arbeiderbevegelse i form av Det norske Arbeiderparti (DNA) og fagorganisasjonen (AFL seinere LO). Da arbeiderpartiene i Europa ble delt mellom reformister og kommunister under første verdenskrig, var det norske arbeiderpartiet lenge forent i prinsippløs enhet. Flere år etter oktoberrevolusjonen i Russland, var arbeiderbevegelsen mer organisatorisk samlet enn i andre land. Majoriteten av reformistene framstilte seg som venner av Sovjetunionen, og de revolusjonære søkte ikke noe brudd med reformismen. Først i 1923 ble det oppretta et kommunistisk bolsjevikparti i Norge – Norges Kommunistiske Parti (NKP) – da Arbeiderpartiets flertall nektet å følge reglene til den Kommunistiske Internasjonalen ledet av Sovjetunionens Kommunistiske Parti.
Der lojalitet til Sovjetunionen var den fremste faktoren på ”NKP-siden”, spilte nasjonal uavhengighet en stor rolle på DNA-siden – i alle fall retorisk. De som nektet å godta Kominterns krav til DNA spilte sterkt på at partiet ikke skulle detaljstyres fra Moskva, at det måtte være et norsk parti tilpasset norske forhold. Dette var kjerna i retorikken til høyrefløyen i partikampen, men det appellerte også til folk som egentlig sto til venstre i partiet. På den andre siden appellerte lojaliteten til Sovjet og støtte fra den internasjonale bevegelsen til folk som egentlig sto til høyre i partiet. De så det som opportunt å framstå som venner av Sovjetunionen, både taktisk overfor massene i Norge og overfor et mektig sosialistisk land. På bakgrunn av dette havnet det reformister og revolusjonære på begge sider i kampen og i partisplittelsen.
NKP var fortsatt prega av både formen og innholdet i det reformistiske arbeiderpartiet. Det felles grunnlaget for partiets ledere var ikke ideologisk først og fremst, men enhet om å følge Sovjet og Komintern som ledelse for den internasjonale kommunistiske bevegelsen. En rekke av lederne sto til høyre selv for mange ledere i Arbeiderpartiet i flere spørsmål, noe som skulle vise seg i proletariatets økonomiske og politiske kamper på 20-tallet.
Revolusjonære arbeidere bygget likevel opp arbeiderråd i mellomkrigstida. Kommunister deltok også da arbeidere ble angrepet av militær og statspoliti, blant annet i Hammerfestkommunen i 1921 (kort tid før stiftelsen av NKP) og i Menstadslaget i 1931 (der forsvarsminister Quisling utkommanderte statens tropper og flere arbeidere ble skadd). Kommunister sto i spissen for den utskjelte jernstreiken – sjøl om de måtte kjempe mot fagforeningsledere som i starten av konflikten var medlem av samme kommunistparti som dem!
Kommunistpartiets organisasjon var lenge på sitt største det året det ble stiftet. Fra da av gikk det nedover med partiets størrelse og innflytelse i proletariatet, helt fram til krigen. Sterkest stilling hadde partiet blant de fattigste industriarbeiderne, gjerne på vestlandet og i landdistriktene utenfor hovedstaden, og blant skogsarbeiderne – spesielt i Hedmark, samt i storbyene unntatt hovedstaden, der partiet var svært lite. Men gjennom flere interne kamper, avskallinger, politiske feil og nederlag, ble partiet blitt kraftig svekket før 2. verdenskrig.
Gjennom heltemodig kamp i denne krigen, vant kommunistpartiet mange nye medlemmer og tilhengere. Tusenvis av unge arbeidere som ville slåss, sluttet seg til partiet og til kommunistiske motstandsgrupper. Tross at partiet kom altfor seint i gang med den militære kampen mot den tyske okkupasjonen (først i 1941), ble kommunistene det eneste partiet som gikk i spissen for en aktiv og kompromissløs motstandskamp.
Norske kommunister som opererte på egen hånd, eller knytta til Sovjetunionen, var derimot første som organiserte sabotasje og gerilja mot okkupasjonen. Særlig var den norske delen av Wollweber-organisasjonen tidlig ute. De starta den væpna kampen mot Tyskland allerede i 1937, i form av sabotasje av tyske skip. Den væpna motstanden ga oss helter som “Osvald”, “Pelle” og partisanene i Finnmark. Det ble bygd illegale apparat, og væpna grupper utførte etterhvert en rekke sabotasjeaksjoner og attentater mot fascistene og quislingene. Den innsatsen kommunister og aktive motstandsfolk sto for, kan inspirere den dag i dag. Og deres organisering og erfaringer kan gi nyttige lærdommer.
Etter krigen ble kommunistpartiet raskt revet opp av interne konflikter. Ledelsen som ble etablert i illegalitet under krigen ble skjøvet vekk av førkrigslederne som vendte hjem fra de tyske konsentrasjonsleirene. Partiet var i utgangspunktet sterkt, men gikk raskt inn for kompromisser med kapitalismen. NKP deltok med to ministre i den første regjeringen etter krigen – sammen med alle andre parti på Stortinget. Våpen ble levert inn og all illegal organisering ble lagt vekk. Heltene fra krigen fikk lenge lite ære – selv av sitt eget parti. Tretti år senere innrømmet partiet selv at disse ble forsømt og også at partiet hadde en feilaktig holdning til okkupasjon og motstand de første månedene etter invasjonen.
NKP brøyt aldri med den sosialdemokratiske parlamentarismen. Det var en rekke splittelser og avskallinger etter krigen, men bare en svært liten gruppe brøyt til slutt med partiet på et revolusjonært grunnlag. Alle andre var rent prinsippløse brudd, brudd som handlet om taktikk overfor Arbeiderpartiet, mer eller mindre uavhengighet fra Sovjetunionen eller sammenslåinger med andre sosialdemokrater (SF og SV). Den prinsippløse og opportunistiske karakteren til begge sider av bruddene, gjaldt spesielt de tre største splittelsene som skjedde henholdsvis i 1949 (Furubotn), 1967 (Vogt/Kleven) og 1975 (Larsen).
Den lille gruppen Marxist-Leninistisk Front (MLF) som ble dannet i 1970 av ekskluderte revolusjonære fra NKP, sluttet seg til den marxist-leninistiske ungdommen som hadde sitt utspring i ungdomsforbundet til Sosialistisk Folkeparti. Disse unge revolusjonære ble kjerna i ML-bevegelsen og det nye kommunistpartiet AKP(m-l) som ble stiftet i 1973. De var inspirert av Kulturrevolusjonen, Mao, frigjøringskrigene i koloniene – spesielt Vietnamkrigen – og ungdomsopprøret. Men de var også langt på vei organisert etter modellen til NKP før krigen og ble etterhvert også inspirert av Albania, som tross alt var nærmere Norge enn det Kina var. Både det albanske partiet og NKP på 30-tallet tilhørte den såkalt “ortodokse” marxisme-leninismen, før Mao utviklet dialektikken videre, før Maos teorier om folkekrig var utbredt og forstått og før Maos linje for tolinjekamp og kulturrevolusjon var integrert i organiseringa av kommunistene.
Som andre ML-parti i den nye kommunistiske bevegelsen var AKP(m-l) ideologisk først og fremst en motreaksjon mot borgerliggjøringa av Sovjet og de gamle ”kommunistpartiene”. På tross den kinesiske inspirasjonen, tok de først og fremst opp tråden fra Lenin og Stalin, og fra NKP. ’Mao Zedongs tenkning’ ble en parentes til parentesen. Tross Maos popularitet, både som ideolog og som symbol på folkekrigen og kulturrevolusjonen, var maoismen verken formulert klart og tydelig eller anerkjent som et universelt, tredje og høyere stadium av proletariatets ideologi. Denne bevegelsen var altså ikke en maoistisk bevegelse, sjøl om partiets ideolog Tron Øgrim kalte den det – i ettertid.
Denne bevegelsen hadde en kortvarig storhetstid. AKP(m-l) sitt høydepunkt var i 1977, bare fire år etter stiftelsen av partiet, og knapt 10 år etter at marxist-leninistene tok ledelsen i Sosialistisk Ungdomsforbund. Partiets fremste ledere var stort sett fortsatt i 20-årene da partiet var på sitt sterkeste.
Etter kontrarevolusjonen i Kina i 1976, ble partiet raskt et vanlig ”kommunistisk” parti. Modellen var de gamle arbeiderpartiene med fokus på ”vanlig” fagforeningsarbeid og valgkamp. I valgkampen i 1977 dreiv partileder Pål Steigan gjennom mer fokus på valgkamp og ”Rød Valgallianse av AKP(ml) og uavhengige sosialister”. Tusenvis av kommunister ble satt på valglister som ble levert inn til staten. Unntaket fra legalismen kretset hovedsakelig rundt partiets forberedelser, politisk og organisatorisk, på nasjonal frigjøringskrig i tilfelle sovjetisk invasjon.
Verken NKP eller AKP(m-l) foretok noe klart og ideologisk motivert brudd med arbeidsmetodene til sine forgjengere. De fleste partiene i vesten utvikla aldri arbeidet sitt for illegalitet og revolusjonær krig. Det skjedde bare hvis de ble ”tvunget” til det av krigen. Så fort krigen var over, ble slikt arbeid lagt vekk til fordel for legalisme i arbeid med fagforeninger og valg – med unntak av Hellas, der bare en invasjon fra Storbritannia og tre års krig hindret kommunistene i å komme til makta gjennom å fortsette geriljakrigen.
AKP(m-l) hadde organisasjonsstrukturer for illegalitet, men de var først og fremst begrunnet med at fare for invasjon fra det imperialistiske Sovjet. De bygde utvalg, komiteer og celler, og de lagde militære undervisningsopplegg og dokumenter til hjelp med dette. Men de snakket stort sett om folkekrig kun i tilfelle sovjetisk invasjon. Kommunistenes arbeid i masseorganisasjoner ble i liten grad satt i sammenheng med å bygge rød makt, revolusjonær enhetsfront eller militarisering av massenes organisasjoner og kamper.
ML-bevegelsen var i hovedsak bra. Ikke bare videreførte den mye av det som var rett og riktig fra de gamle kommunistpartiene, fra Lenin og Stalins bolsjeviker, den lot seg inspirere av Maos teorier og av Kulturrevolusjonen i Kina. Den trykket Mao på norsk og tusenvis av norske ungdommer og arbeidere leste Maos teorier. Den utvikla kommunistisk praksis i Norge og bygde en relativt stor bevegelse med flere tusen aktive revolusjonære. Den utvikla teori og praksis for dette arbeidet, som vi må lære av. Men dette var en ML-bevegelse, ikke en maoistisk bevegelse. Og det var heller ikke verdens mest avanserte ML-bevegelse ideologisk eller organisatorisk. Den var ikke som de som gjennomskuet kontrarevolusjonen i Kina eller begynte folkekrig i sine land, som naxalittene i India, CPP på Filippinene eller fremst av dem alle – Perus Kommunistiske Parti. ML-bevegelsens karakter som ML-bevegelse, og ikke verdens fremste sådane, måtte få politiske konsekvenser for bevegelsens videre utvikling. Og det må få konsekvenser for vår vurdering av den og hvordan vi lærer av den.
Hittil har det vært fire forsøk på å konstituere proletariatet som politisk parti i Norge:
1) Arbeiderforeningene under ledelse av Marcus Thrane.
2) Det norske Arbeiderparti, inspirert av arbeiderpartiene i andre land.
3) Norges Kommunistparti, medlem av den kommunistiske internasjonalen.
4) Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), del av den nye kommunistbevegelsen på 1970-tallet.
Disse fire forsøkene korresponderte også med internasjonale bølger av proletær organisering. Proletariatet er en internasjonal klasse og den proletære internasjonalismen har gått hånd i hånd med utviklingen av klasseorganisering i Norge. I dag står proletariatet igjen uten et parti. Dette er ikke uvanlig i proletariatets utvikling. Mao Zedong sa det slik:
“Kjempe, lide nederlag, kjempe igjen og lide nederlag igjen, kjempe på nytt . . . helt til det har vunnet seier, det er folkets logikk, og de vil aldri svikte denne logikken. Det er en annen lov som marxismen har påvist. Det russiske folks revolusjon fulgte denne loven, og det samme gjelder det kinesiske folks revolusjon.”
Proletariatet er den største og tøffeste klassen, men det har ikke den økonomiske, politiske og militære makta. Denne ligger hos borgerskapet. Og de herskende tanker er herskernes tanker. Dermed vil hovedregelen være at proletariatets ideologi og organisasjoner står svakere enn borgerskapets.
Arbeiderforeningene ble knust av staten og kapitalistene, og hadde ikke en ideologisk linje som kunne inspirere til å stå imot undertrykkinga. Thrane var en stor leder, men han var legalist og avviste den revolusjonære kampen.
Arbeiderpartiet falt i arbeideraristokratenes hender, ble et opportunistisk og reformistisk parti, og det ble i løpet av få tiår fullstendig integrert i det borgerlige statsapparatet og parlamentarismen. NKP kjempet i perioder hardt og godt, men befridde seg aldri helt fra reformismen og opportunismen. Partiet falt totalt for Khrustsjov-revisjonismen etter Stalins død og ble en ivrig forsvarer av både sosialdemokrati og sosialimperialisme. Vittige tunger kalte partiet et ekko av Arbeiderpartiet i innenrikspolitikken og et ekko av Sovjetunionen i utenriksspørsmål.
AKP(m-l) gjorde i stor grad samme feil som NKP, selv om de forsøkte å gjøre opp med noen av dem. De førte videre den legalistiske organisasjonsformen og hovedfokus på fagforeningsarbeid og valgkamp. Partiet lærte av NKPs feil under krigen og de var inspirert av Mao, men de falt for de kinesiske revisjonistenes spill, kjøpte revisjonistenes fordømmelse av Kulturrevolusjonen og “firerbanden” og de avviste maoistene i Peru.
Både NKP og AKP(m-l) var virkelige kommunistpartier i perioder, og deler av deres historie er stolte kapitler i det norske proletariatets historie. Likevel er det viktig å peke på grunnleggende feil de gjorde, slik at vi ikke gjentar disse i dag eller i framtida.
Kommunistpartiet er proletariatets fremste og høyeste form for klasseorganisering. Derfor er det også kommunistenes viktigste oppgave å gjenreise proletariatets eget parti. Dette må skje på grunnlag av proletariatets egen ideologi, den vitenskapelige sosialismen – i dag maoismen. Det femte forsøket på å organisere proletariatets parti i Norge, vil være det maoistiske kommunistpartiet.
Dette femte forsøket må evaluere feilene fra de fire foregående forsøkene, lære av dem og ikke minst må kommunistene lære av verdens fremste maoister i vår egen epoke.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.