Introduksjon
Teksten er en del av Perus Kommunistiske Partis Grunnlag for partiets enhet, som består av de grunnleggende dokumentene (Om marxismen-leninismen-maoismen, Om gonzalos tenkning og Programmer og vedtekter) og Den politiske generallinja som består av fem linjer. Disse dokumentene utgjør et helhetlig hele, og er partiets ideologisk-politiske grunnlag.
Tjen Folket Media har oversatt dokumentene til norsk i årene 2017 til 2019. Deretter har Forlaget Røde Fane foretatt videre korrektur og forbedringer i 2019 til en utgivelse av dokumentene i bokform, som man kan få tak i fra forlaget. Vi understreker at oversettelsen ikke er offisiell og godkjent, og at den har mangler og svakheter som alle lesere må være svært bevisste på.
Oversetterne tar fullt ansvar for alle feil og mangler ved oversettelsen, som ikke er gjort av profesjonelle oversettere og som er gjort med mangelfulle spanskkunnskaper. Like fullt er oversettelsen svært viktig for å gjøre disse overskridende og uhyre viktige maoistiske dokumentene tilgjengelige for revolusjonære i Norge. Dokumentene er det fremste uttrykket for marxisme-leninisme-maoisme i verden i dag, og de er det konsentrerte uttrykket for Gonzalos tenkning, som inneholder bidrag av universell gyldighet for alle revolusjoner i verden.
Vi anbefaler den spanske originalen som man finner hos Bandera Roja og den danske offisielle oversettelsen hos Kommunistisk bibliotek. Særlig den spanske originale teksten må løftes fram, da dette er hva partiet selv har skrevet og dermed uten feil.
Tjen Folket Media, 2020
Innhold
Militærlinja
Innledning
Ved å løfte fram, forsvare og anvende marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, har formann Gonzalo utformet partiets militærlinje. Ved den første utvidede landskonferansen i november 1979 ble det enighet om at denne utgjør senteret i den politiske generallinja, og den blir nå utvikla videre gjennom folkekrigen.
På iherdig vis har formann Gonzalo integrert marxismen-leninismen-maoismens universelle sannhet med den peruanske revolusjonens konkrete praksis, kjempa mot og knust revisjonismen og de høyreopportunistiske linjene. Gjennom bruken av den dialektiske materialismen på spørsmålet om krig, uttrykker militærlinja også formann Gonzalos filosofiske tenkning og oppsummerer krigens lover, lovene for revolusjonær krig generelt, og de særegne lovene for den revolusjonære krigen i Peru. Militærlinja er avgjørende for vårt ideologiske, politiske, militære, økonomiske og kulturelle arbeid, og gjør det mulig for oss å skille mellom den proletariske militærlinja og den borgerlige militærlinja.
Militærlinja er lovene som styrer folkekrigens erobring av og forsvar av makt. Den består av tre deler: 1) Folkekrigen, i vårt tilfelle spesifisert som en forent folkekrig med landsbygda som hovedside og byen som komplementær støtte. 2) Oppbygging av de revolusjonære væpna styrkene, i vårt tilfelle spesifisert som Folkets Geriljahær, som har den særegenheten at den innlemmer militsen for å avansere på veien til havet av væpna massene. 3) Strategi og taktikk som kommer til uttrykk i kampanjer for innsirkling og utslettelse, og i motkampanjer for innsirkling og utslettelse. I vårt tilfelle er dette spesifisert i politiske og militære planer med en politisk og militær strategi, utvikla gjennom kampanjer med særegne mål.
1. Folkekrigen
1.1. Om folkekrigen i Peru
Formann Gonzalo stiller seg bak loven om revolusjonær vold som universell lov og løfter fram proletariatets høyeste militærteori som ble etablert av formann Mao: folkekrigen. Den er universelt gyldig og anvendbar i alle slags land, men må konkretiseres særegent for forholdene i hver revolusjon. Verdensfolkekrigen er derfor den viktigste formen for kamp som proletariatet og verdens undertrykte folk må sette i verk for å bekjempe den imperialistiske verdenskrigen. Hans utgangspunktet er at folkekrigen er massenes krig som bare kan utføres gjennom mobilisering av massene og gjennom å støtte seg på dem. Han sier: «Massene gir oss alt, fra brødskorpene fra sine egne hender til deres dyrebare blod som pulserer sammen med blodet til de stridende og militante,1 og som nærer folkekrigens vei for den nye makta.»
Videre sier han at massene må være væpna organisert i Folkets Geriljahær. I støttebasene blir alle menn og kvinner i hver folkekomité organisert militært. Folkets Geriljahær arbeider også i byene og knytter massene suksessivt tettere og tettere sammen gjennom de forskjellige nye organisasjonene i og for folkekrigen. I byene kommer fronten til uttrykk i Folkets Revolusjonære Forsvarsbevegelse [Movimiento Revolucionario de Defensa del Pueblo], og dens formål er å lede massene til motstand, og tjene krigen som ledd i å forberede det framtidige opprøret.
Han slår fast fire grunnleggende spørsmål som må tas i betraktning for å føre folkekrigen framover: 1) Proletariatets ideologi, marxismen-leninismen-maoismen, som må konkretiseres særegent med en veiledende tenkning – derfor baserer vi oss på marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, hovedsakelig Gonzalos tenkning. 2) Nødvendigheten av at Perus Kommunistiske Parti leder folkekrigen. 3) Særskilt forståelse av folkekrigen som fattigbøndenes krig som følger veien for å omringe byene fra landsbygda. 4) At støttebasene eller den nye makta, at konstruksjonen av støttebaser, utgjør det essensielle ved veien for å omringe byene fra landsbygda.
Gonzalo analyserer den historiske prosessen til folket vårt og viser at det alltid har kjempa, at det «har blitt født og utvikla gjennom revolusjonær vold. Det er gjennom denne volden, i dens ulike former og grader, at vårt folk har erobra oppfyllelse av dagskrav, rettigheter og friheter, siden ingenting falt ned fra himmelen, ei ble det heller delt ut. ‘Forbannet være svikernes ord’: I sannhet ble alt vunnet gjennom revolusjonær vold, i ildfull kamp mot reaksjonær vold. Dette er hvordan åtte timers arbeidsdag ble vunnet, hvordan vårt land ble erobra og forsvart, hvordan våre rettigheter ble vunnet og tyranner styrtet. Revolusjonær vold er derfor selve essensen av vår historiske prosess… Det er lett å forstå at utviklinga og seieren til den peruanske revolusjonen, vår demokratiske revolusjon, frigjøringen av folket og klassen, vil oppnås ene og alene gjennom vårt folks mest storslåtte revolusjonære krig til, som reiser massene med våpen i hånd gjennom folkekrigen».
Han trekker den historiske lærdommen at det er disse politiske og militære hendelsene som har avgjort de store forandringene i landet. Han forteller oss at først kommer den militære dåden og deretter politisk forandring. Slik understreker han at krig er fortsettelsen av politikk med andre midler. Han lærer oss hvordan vårt folks masser har kjempa mot utbytterne. Siden det syvende århundre, hvor den peruanske staten sprang fram, har massene kjempa mot undertrykking og utbytting. Inkariket etablerte dets dominans gjennom erobringskriger som kulminerte i slaget i Yahuarpampa mot Chancas-folket.2 Senere utvidet imperiet seg gjennom kriger. Dette er et politisk og militært faktum.
Den spanske kronens erobring var en annen politisk og militær hendelse som ble tvunget gjennom, som knuste urfolkenes motstand og utnyttet de erobredes interne stridigheter. Samtidig må Manco Incas kamp framheves, som leda et opprør mot spanjolene.3
Visekongedømmets inntreden var en annen politisk og militær hendelse hvor conquistadorene sjøl ble knust. For å holde ut måtte de utstå store opprør fra fattigbøndene – slik som det som ble leda av Juan Santos Atahualpa, og i 1870 samlet Túpac Amarus mektige bevegelse 100 000 mann, og strakk seg fra Cusco og Puno inn i Bolivia, og satte visekongedømmet under alvorlig trussel, som igjen ga ettervirkninger i Argentina, Colombia og Mexico og rystet Amerika. Bevegelsen ble bekjempa, men den hadde slått visekongedømmet ut av balanse og undergravd det, og dermed forberedt forholdene for løsrivelsen. For å se hans klassekarakter bør vi samtidig huske at Túpac Amaru var en cacique.4
Løsrivelsen var en annen militær og politisk hendelse, og den har tre stadier: Først fattigbøndenes opprør i det 18. århundre, med eksempelvis Túpac Amaru. Dernest oppstandene i byene, som opprøret i Francisco de Zela i Tacna og geriljaene, spesielt de i Cangallo og Yauyos, blant mange flere. I tredje omgang konfrontasjonene mellom de store hærene som fullførte San Martíns og Bolivars frigjørende bragder i slaget i Ayacucho i 1824. Det er viktig å forstå at sjøl om løsrivelsen ble leda av kreoler, tjente den til å ødelegge den spanske kronens dominans. San Martín var en stor militær strateg, og Bolivar beviste at han både var en politisk og en militær strateg. De sloss begge for løsrivelsen av flere amerikanske land, uten å søke personlig vinning. Slik viste de at vi alltid må sette de felles interessene først for å tjene en stor sak og aldri de personlige, og de gjorde dette uten å være kommunister.
I republikken forble godseierne ved makta, men støtte på blodige og flammende bondekamper som de under Atusparia og Uscho Pedro, og under Llaccolla i Ocros.5 Her har vi det mørke kapitlet om krigen med Chile, hvor landene ble stilt opp mot hverandre gjennom manipulasjon av interessene til englendere og franskmenn som søkte våre rikdommer i naturgjødsel og nitrater. Dette var en krig som hemmet landets gryende kapitalistiske utvikling og avslørte de herskende klassenes skitne rolle, hvor deler av disse kapitulerte for Chile. Vi må likevel understreke massenes heroiske motstand mot invasjonsmakta og forsvaret av folket og den territoriale integriteten. Motstanden var spesielt sterk i de fjellrike sentrale og sørlige regionene i landet hvor geriljaer ble dannet. Cáceres, som var en godseiersoldat, spilte en viktig rolle under disse omstendighetene.6
Krigen med Chile fant sted fra 1879 til 1883, og førte til at den peruanske økonomien kollapset. Kort tid etterpå gikk økonomien i 1895 inn i begynnelsen av byråkratkapitalismen, som startet utviklinga av det nåværende peruanske samfunnet. Med 1800-tallet går vi fra å være en koloni til å være halvkoloni, og fra å være føydal til å være halvføydal. Og den yankee-imperialistiske byråkratkapitalismen som arbeidet for å fortrenge engelskmennene begynner å utvikles. Det moderne proletariatet vokser fram, og endrer vilkårene for den politiske kampen.
Fra hele denne historiske prosessen kan vi trekke følgende lærdommer: At folket alltid har kjempa – de er ikke fredelige, men tar i bruk revolusjonær vold med de midlene de har for hånden. At bondekampene er de som i størst utstrekning har endevendt samfunnets grunnvoller, men at de har mislykkes fordi de har manglet et proletarisk lederskap representert ved det kommunistiske partiet. Og vi lærer at det er de politiske og militære begivenhetene som avgjør de store, sosiale forandringene.
Med utgangspunkt i militærlinja har dagens Peru gått gjennom tre perioder når det gjelder framveksten av proletariatet og dets grunnlegging av partiet for å gripe makta gjennom revolusjonær vold, og for å peke ut veien og prosessen som syntetiserer partiets militærlinje.
Den første perioden (1895 til 1945). Perus Kommunistiske Parti blir konstituert, og med hensyn til militærlinja utarbeider Mariátegui «Bemerkninger om og skisse av veien fram» [«Señalamiento y esbozo del camino»]. Arbeiderne kjemper heroisk for bedre lønn, åtte timers arbeidsdag, for anstendige arbeidsforhold. Bondebevegelsen kjemper for jord og arbeiderbevegelsen i landbruket kjemper i de sørlige fjellkjedene. Vi ser bevegelser for universitetsreformer. Alt dette leda til en omfattende skjerping av klassekampen, der det peruanske proletariatet ble modnet, og der Mariátegui under marxismen-leninismens fane den 7. oktober 1928 grunnla Perus Kommunistiske Parti.
Mariátegui bemerker og skisserer noen grunnleggende ideer om revolusjonær vold, og sier: «Det er ingen revolusjon som er avmålt, balansert, rolig og stillferdig», «Makt erobres gjennom vold… det er opprettholdt kun gjennom diktatur.» Han oppfatter krig som langvarig i selve sin natur: «En revolusjon kan ikke fullføres før etter mange år. Ofte oppstår skiftende perioder hvor de revolusjonære styrkene dominerer i noen av dem, mens de kontrarevolusjonære styrkene dominerer i andre.» Han stadfester forholdet mellom politikk og krig, og framhever at revolusjonen skaper en helt ny type hær med særegne oppgaver som er forskjellig fra utbytternes hær og dennes oppgaver. Han forsto også bøndenes rolle og den avgjørende deltakelsen til arbeiderklassen med sin ledende rolle. At revolusjonen vil komme fra Andesfjellene. At «dersom latifundista-føydalismen blir beseiret, vil den urbane kapitalismen mangle styrken til å stå imot den voksende arbeiderklassen».7 Og at det å gjøre revolusjon krever rifler, et program og en doktrine. Han oppfattet revolusjonen som en total krig der de politiske, sosiale, militære, økonomiske og moralske bestanddelene henger sammen, og der hver side legger inn sine krefter og mobiliserer alle ressurser de har til rådighet. Han avviste helt den parlamentariske veien.
Da Mariátegui døde april 1930, ranet høyresida med Ravines i spissen til seg ledelsen over partiet, og Mariáteguis vei ble benektet og mistenkeliggjort. De fremmet opprør i ord, men sank ned i valgpolitikk. Partiets såkalte «konstitusjonelle kongress» i 1942 vedtok den kapitulasjonistiske taktikken til «Nasjonal samling», både for innenrikspolitikk så vel som utenrikspolitikken. Browderistiske idéer, en forløper til moderne revisjonisme, fikk innflytelse på partiet – hvilket innebar en avvisning av revolusjonær vold, og hvor en valgorientert taktikk med særlig fokus på «nasjonal demokratisk front», ble promotert. Likevel kjempa den røde linja i partiet for å forsvare den marxist-leninistiske posisjonen, skjønt den ble bitter kjempa imot og den interne striden ble løst gjennom ekskluderinger.
Den andre perioden (1945 til 1980). Perus Kommunistiske Parti blir rekonstituert, og med hensyn til militærlinja utarbeider formann Gonzalo «Definisjon og grunnlag for veien» [«Definición y Bases del Camino»]. Denne andre perioden består av to deler: Den første perioden er den fra 1945 til 1963, markert av «nye impulser for utviklinga av partiet og for starten på kampen mot revisjonismen». Den andre er perioden fra 1963 til 1980, med «etablering av den politiske generallinja og rekonstitueringa av partiet».
I den første delen av den andre perioden, i løpet av midten av 1950-tallet, begynte kampen for å reaktivere partiet, som etter Odrías statskupp hadde falt sammen i full forvirring. Etter dette fortsatte partiet med de første skrittene i kampen mot revisjonismen. Denne prosessen foregikk midt oppe i tilbakeslagene mot den cubanske revolusjonen, og hovedsakelig fordi kampen mellom marxismen og revisjonismen begynner på verdensnivået. Partiet begynner å diskutere veien til revolusjonen. Det snakkes igjen om den væpna kampen. På den Fjerde kongressen i 1962 ble det enighet om de såkalte «to veiene» som muligheter i Peru: «Den fredelige veien og den voldelige», samt at «revolusjonen kan følge veien for å omringe byene fra landsbygda, så vel som fra byene til landsbygda». Men til tross for tåkeprat holdt partiet i likevel fortsatt fast på den gamle valgstrategien, som da var formet etter modell av den såkalte «Nasjonale frigjøringsfronten». Dette var Khrusjtsjovs revisjonisme. Men her begynner også den politiske posisjonen til formann Gonzalo å vise seg. I denne tida legger han grunnlaget for den røde linja, og i kampen mellom marxismen og revisjonismen holder han fast på standpunktet til formann Mao.
Den andre delen av perioden, fra 1963 til 1980, kjennetegnes av «etableringa av den generelle politiske linja og rekonstitueringa av partiet». Dette arbeidet ble drevet framover av formann Gonzalo ved å konstituere partiets røde fraksjon gjennom intens kamp over mer enn 15 år, og gjennom tre politiske stadier:
Fra 1963 til 1969 leda han den røde fraksjonen under den politiske strategien for å følge «Veien for å omringe byene fra landsbygda». Fra 1969 til 1976 leda han partiet under den politiske strategien for «Rekonstituering av partiet for folkekrig». Fra 1976 til 1979 var den politiske strategien «Fullfør rekonstitueringa og legg grunnsteiner», for å påbegynne den væpna kampen.
Gjennom den første strategiske perioden fram mot «Veien for å omringe byene fra landsbygda», rystes Perus Kommunistiske Parti på en svært dyptgående måte av kampene mellom marxismen og revisjonismen, og marxistiske posisjoner siver inn i organisasjonen. På 1960-tallet mobiliserer en mektig bondebevegelse en plass mellom 300 000 og 500 000 bønder til kamp for jord, men uten å utvikle kampene til væpna kamp, på grunn av revisjonistisk ledelse. En storslått streikebevegelse vokser fram i arbeiderklassen, og kampen på universitetene utvikles til et høyere nivå. Alle disse hendelsene fikk ringvirkninger for partiet. Formann Gonzalo stålsatte den røde fraksjonen i Ayacucho med den klare oppfatningen om at partiet må gripe makta, og at det må basere seg på marxistisk teori. Han lanserer et frontalangrep på revisjonismen, med sitt senter i Sovjetunionen, og han holder standhaftig fast på standpunktet til Kinas Kommunistiske Parti og her hovedsakelig formann Maos standpunkt. Han poengterer at: «Landsbygda er i sterk revolusjonær emning», «vi må vie landsbygda og fattigbøndene særlig oppmerksomhet», og at «vår revolusjon vil skje fra landsbygda inn mot byene». På den 4. landskonferansen i januar 1964 møter han de forskjellige grunnenhetene i partiet for å drive bort revisjonismen og dens råtne representanter Jorge del Prado, Acosta og Luan Barrio. Vårt parti blir med dette blant de første i verden til å bryte med og forvise revisjonismen fra sine rekker.
Formann Gonzalo begynte konsolideringen av partiet i distriktskomiteen i Ayacucho. Han plasserte senteret for partiarbeidet på landsbygda. I byene organiserte han de fattige massene i Nabolagenes føderasjon, og han omorganiserte Den revolusjonære studentfronten. Men av overskridende betydning er det at formann Gonzalo – til tross for motstanden fra den nye sentralledelsen – gjennom anvendelsen av partivedtak iverksatte «Spesialarbeidet», det vil si distriktskomiteens militære arbeid. Han tildelte komiteene tre funksjoner: politisk, militær og logistisk. I det påfølgende reiste han skarp tolinjekamp mot posisjonen til sentralledelsen som ønsket å kontrollere militærarbeidet, og han bekjempa det rent militære synspunktet, leiesoldatinnstillinga og focoisme8 Under disse omstendighetene utvikler også MIR-geriljaen seg [Bevegelse for det revolusjonære venstre, overs. anm.]. Disse uttrykte vårt folks kamp sett fra et småborgerlig synspunkt, og som fulgte en militaristisk linje og tilsidesatte partiet. Til tross for å være ute av takt med den voksende bondebevegelsen, viste denne bevegelsen at væpna kamp er mulig, forutsatt at kampen er leda av en korrekt og riktig linje under partiets ledelse. Av denne grunn var det at formann Gonzalo gikk imot å oppløse partiet for å bli et haleheng til MIR og ELN [Den nasjonale frigjøringshæren] gjennom en foreslått front. På det politiske byråets utvidet møte i september 1967 legger han fram en strategisk plan med et sett av tiltak som sentralkomiteen burde sette i verk for å bygge de tre verktøyene, og hvor dannelsen av de væpna styrkene, vedtatt på den 5. landskonferansen i 1965, ble satt som hovedoppgave. Dette foregår midt oppe i kamper mellom forskjellige grupperinger, hvor særlig «Patria Roja»-leiren og høyrelikvidasjonismen til Paredes kappes om å tvinge partiledelsen inn i hjørnet. Paredes’ intensjon var å gjenta taktikken med å henge seg fast som haleheng på en av storborgerskapets fraksjoner, mens «Patria Roja» raskt stupte rett over i høyreopportunisme.
Gjennom den andre politiske strategien for «Rekonstituering av partiet for folkekrig», avslører og forklarer formann Gonzalo den underliggende revisjonismen i partiet, samt nødvendigheten av å rekonstituere partiet med utgangspunkt i grunnlaget for partiets enhet: marxismen-leninismen, Mao Zedongs tenkning, tenkninga til Mariátegui, og den politiske generallinja. Denne posisjonen ble motarbeidet av de tidligere nevnte fraksjonene. Paredes’ feilaktige håndtering av tolinjekampen fører til partiets fragmentering. Formann Gonzalo forstod her nødvendigheten av å rekonstituere partiet, og nødvendigheten av å reise intern kamp for å realisere dette ved å feie bort revisjonismen – som vist gjennom lederartiklene han skrev i Bandera Roja [Røde Fane] i desember 1967, «Utvikle den interne kampen i dybden», og i april 1968, «Utdyp og intensiver den interne kampen gjennom revolusjonær praksis». Han arbeider utrettelig for at man skal utvikle den revolusjonære volden fram mot folkekrig, for veien for å omringe byene fra landsbygda, for på denne måten å fullføre hovedoppgaven satt av partiet: å bygge de revolusjonære væpna styrkene. Han utdyper at det uunnværlige grunnlaget for denne oppgaven, er utviklinga av revolusjonært bondearbeid, og at uten godt arbeid blant bondemassene – det vil si arbeid styrt av marxismen-leninismen, Mao Zedongs tenkning, og under kommunistpartiets ledelse – lar det seg verken gjøre å utvikle de væpna styrkene eller folkekrigen. Senere sier han også at vi ikke bare må ta opp igjen det som fortsatt er gyldig ved Mariáteguis tenkning, men at vi også må utvikle denne videre. Han etablerer partiets jordbruksprogram i mai 1969. I 1972 legger han den strategiske planen for distriktskomiteen i Ayacucho. Han beseirer høyrelikvidasjonismen – og i partiet står to leire igjen: den røde leiren, med hovedsete i Ayacucho, leda av formann Gonzalo, og «bolsjevik»-leiren, hovedsakelig aktiv i Lima. De såkalte «bolsjevikene» utvikla en venstrelikvidasjonistisk linje – en form for revisjonisme som isolerte partiet fra massene. Deres oppfatning var at det var umulig å slåss under fascismen, og at det å ha den riktige linja var nok. De hadde en militærlinje som stod i motsetning til folkekrig. De ble knust i 1975 og deres ledere deserterte.
Under den tredje politiske strategien, «Fullfør rekonstitueringa og legg grunnsteiner», besto utfordringen i å ferdigstille, å vurdere fullførelsen av rekonstitueringa av partiet, og å legge grunnlaget for å begynne den væpna kampen. Disse spørsmålene blir definert i det sjuende plenumet april 1977, og fra da arbeidet hele partiet under slagordet «oppbygging for å tjene den væpna kampen», i kamper mot spirene til en høyreopportunistisk linje som hevdet at Velasco hadde utført jordbruksreformene, at det var nødvendig å organisere bøndene rundt Perus bondeføderasjon, og at folkekrigen måtte føres i tråd med «massenes mest dyptfølte behov for oppreisning», mens de glemte helt problemene knytta til jord og makt. I byene utvikla de «arbeiderisme», rettet klassen inn mot arbeidsledere [gremialismo] og gikk imot at klassen tok den ledende rollen. Straks disse posisjonene ble knust, lanserte formann Gonzalo i juni 1977 den «nasjonale planen for oppbygging». En rekke kadre ble sendt til landsbygda for å oppfylle folkekrigens strategiske behov, og for å bygge distriktskomiteene med perspektiv om å bygge de framtidige støttebasene. Under det åttende plenumet i juli 1978 legger han fram «Skisse for den væpna kampen». I essens utdyper han her at folkekrigen i Peru må utvikles som et omforent hele, både på landsbygda og i byene, med landsbygda som hovedscenen for væpna aksjon, på veien for å omringe byene fra landsbygda. Videre må man ta i betraktning den historiske, sosiale prosessen i landet – særlig det militære aspektet, viktigheten av fjellkjedene – og fra de sentrale og sørlige landsdelene i vår historie, viktigheten av hovedstaden – og behovet for å se Peru i kontekst av Latin-Amerika, særlig Sør-Amerika, og i kontekst av den internasjonale situasjonen og av verdensrevolusjonen. Hele partiet gikk gjennom en generell omorganisering, hvor landsbygda ble satt som senteret for utvikling av hovedformene for kamp og organisering. Med dette som utgangspunkt ble grunnlaget for byggingen av revolusjonens tre verktøy lagt.
I syntese, hele prosessen i rekonstitueringa gir oss et parti av ny type, beredt til å initiere folkekrigen, og til å lede denne fram mot erobringa av makta i hele landet. I denne prosessen ble de historiske betingelsene støpt, de som ved hjelp av proletariatets ideologi og under formann Gonzalos ledelse beredte grunnen for erobringa av makta gjennom folkekrigen.
Den tredje perioden (1980 fram til i dag). Partiet begynner å lede folkekrigen. Dets militærlinje blir utformet med utgangspunkt i «Anvendelse og utvikling av veien». Denne tredje perioden innebærer fire milepæler: 1) definisjon, 2) forberedelse, 3) initiering, og 4) utvikling av folkekrigen.
1) Definisjon. I essens bygger partiet på den historiske og grensesprengende avgjørelsen om initiering av folkekrigen i Peru slik den ble bestemt på det niende utvidede plenumsmøtet i juni 1979. Denne avgjørelsen ble tatt midt i tre omfattende kamper. Den første var kampen mot den høyreopportunistiske linja som gikk imot initiering av væpna kamp, fordi de benektet den revolusjonære situasjonen og mente forholdene ikke lå til rette for den, og at det var «stabiliteten» som rådde. Disse ble fordrevet og partiet ble enige om et nytt stadium og en ny målsetting. Den andre kampen var mot en ny høyrelinje som anså initieringen av den væpna kampen som en umulighet – at det var en «drøm», og at det på prinsipielt grunnlag ikke var nødvendig å ta fatt på dette vedtaket. Den tredje kampen sto om i uenigheter innad på venstresida, hvor nyanser i spørsmålet om hvordan utvikle folkekrig ble diskutert. Det ble her stadfesta at den proletariske posisjonen var formann Gonzalos standpunkt, og at det derfor var denne som burde iverksettes. Hele partiet forpliktet seg her til å la seg lede av formann Gonzalos lederskap.
Når det gjaldt oppbyggingen av de væpna styrkene, ble det tatt grep for å forme militære kadre, særegne aksjonsgrupper og grupper for å motarbeide de reaksjonære styrkene, med særlig vekt på soldatene. Knytta til strategi og taktikk ble det organiske systemet på nytt foreslått.
2) Forberedelse. I denne milepælen blir partiprogrammet sanksjonert, samt den peruanske revolusjonens politiske generallinje og partiets vedtekter. Utfordringer med politisk strategi knytta til revolusjonær vold, folkekrigen, partiet, hæren og enhetsfronten, er løst. Følgende beslutning blir tatt: «Smi det første kompaniet gjennom handling! La volden blomstre og virkeliggjøre seg gjennom initieringen og utviklinga av den væpna kampen. Vi åpner med bly og ofrer vårt blod for å skrive det nye kapittelet i historien om partiet og om vårt folk som smidde det første kompaniet gjennom handling.» (Peru, 3. desember 1979)
Partiet måtte ta grep om to problemer knytta til forberedelsene for den væpna kampen: 1) Problemer knytta til politisk strategi, som definerer både innholdet og målsettingene for folkekrigen, på lengre sikt og på kortere sikt, samt retningslinjene som folkekrigen bør ha, de militære planene for den, og konstruksjonen av de tre verktøyene og deres kobling til den nye makta. 2) Initieringen av den væpna kampen. Dette avgjørende og høyst viktige spørsmålet ble viet særegen oppmerksomhet fra formann Gonzalos side, som utarbeidet «Plan for initiering» ledsaget av slagordet «Initier den væpna kampen!», som sammenfattet at hovedpolitikken var nødt til å utvikles militært. Planens innhold inkluderte for det første de politiske oppgavene som må gjøres, å initiere den væpna kampen, boikotte valgene, militær promotering av den væpna kampen for landjord og etablering av baser for de nye erobringene, og særlig for den nye makta. For det andre formene for kamp: geriljakrigføring, sabotasje, propaganda og væpna agitasjon, samt selektive likvidasjoner. For det tredje de organiske og militære formene: væpna utsendinger, med eller uten moderne våpen. For det fjerde, en tidfesting, en dato for initieringen og planens varighet, samt parallelle aksjoner knytta til særskilte datoer. For det femte slagordene: «Væpna kamp!», «For arbeidernes og bøndenes regjering!», og «Ned med den nye reaksjonære regjeringen!»
Forberedelsene ble utført gjennom kamp mot høyreposisjonen i partiet som benektet forholdene, mente partiet ikke var forberedt eller at massene ikke ville gi oss deres støtte. Lederen for disse posisjonene deserterte og de ble knust.
3) Initiering. 17. mai 1980 startet folkekrigen i Peru. Dette «var et trassig, politisk knyttneveslag av overskridende betydning, hvor opprørske røde flagg med hammer og sigd ble heist opp og satt fram med erklæringer som: ‘Det er rett å gjøre opprør’ og ‘Makta vokser ut av geværløpet’. Vi kalte på folket, særlig fattigbøndene, til å ta opp våpen, til å tenne opp i bålet og la Andesfjellene skjelve, til å skrive den nye historien langs slettene og i krikene og krokene i vårt kuperte landskap, til å rive ned de råtne veggene til den undertrykkende ordenen, til å erobre fjelltoppene, til å storme himmelen med våpen og åpne opp for en helt ny daggry. Begynnelsen var beskjeden, nesten uten moderne våpen. Men det ble kjempa, det ble gjort framstøt og det ble bygget fra det lille til det store, og det spede brenselet og de små glørne har blitt til en mektig, vilter og rasende brann som blir stadig større, som egger til revolusjon og eksploderer i enda mer flammende folkekrig.»
Arbeidet med denne tredje milepælen strakk seg fra mai til desember i 1980, det løste problemet knytta til hvordan initiere den væpna kampen, og hvordan gå fra en tid med fred til en tid med krig. Militariseringa av partiet gjennom aksjoner, og den mesterlige Planen for initiering, var nøkkelen. Det er slik det nye ble født: Hovedformen for kamp var den væpna kampen, og hovedformen for organisering var detasjment og tropper.9 De mest fremragende aksjonene ute i felten, var geriljaaksjonene i Ayrabamba og Aysarca [områder i Ayacucho, overs. amn.], og i byen, brannstiftingen på kommunebygningen i San Martín [distrikt i Lima]. Aksjonen for valgboikott i byen Chuschi, var aksjonen som leda til begynnelsen av folkekrigen. Denne planen ble utført og slo tilbake høyrestandpunktet som hevdet at planen var «hoxhaistisk» og at aksjonene var for sentrert om byene. Disse argumentene la overdreven vekt på formen og misforsto det virkelige innholdet, siden den reaksjonære propagandaen skapte store overskrifter om sabotasjene i byene og la mindre vekt på aksjonene på landsbygda. En særegen side ved folkekrigen i Peru er å gjøre landsbygda til hovedscenen for aksjon, med byene som nødvendig støtte.
4) Utvikling av geriljakrigen. Dette har har blitt utført gjennom tre militære planer: Iverksettelse av geriljakrig, Erobring av baser og Utvikling av baser.
Om Iverksettelse av geriljakrig. Dette ble fullført gjennom en plan som varte fra mai 1981 til desember 1982, og med en pilotperiode fra januar 1981. Slagordet «Opprett geriljasoner basert på støttebaser» innebar et ideologisk-politisk sprang ved å sette marxismen-leninismen-maoismen og den veiledende tenkninga til formann Gonzalo som grunnlaget for partienheten. Militært sett bredte geriljakrigføringen seg utover som en håndvifte gjennom landet, med mål om å «Sanke våpnene og midlene for krig, og la landsbygda dirre av væpna aksjoner» og å «Slå til for å avansere fram mot støttebasene». Disse planene ble delvis fullført med den sistnevnte – «Slå til» – som koblingen til den etterfølgende planen. Det ble gjort framskritt for å rasere de føydale produksjonsforholdene, rettet særlig mot gamonalismo som dets spydspiss, og for å kjempe imot spesialpolitiets operasjoner. En rekke angrep på politiposter og selektive likvidasjoner rettet mot gamonal-makta ble utført, hvilket innebar en storslått mobilisering av bondemasser som også ble med i militsen. Dette resulterte i et maktvakuum for de reaksjonære. Det resulterte også i opprettelsen av folkekomiteene, deres vekst og fordobling. Det er slik støttebasene ser ut og er blitt konkretisert.
Vi framhever her særlig aksjoner som angrepet på byfengselet i Ayacucho, hvor det første kompaniet gikk til verks for første gang, og plaget byen og satte fri flere titalls krigsfanger. Angrepet på politipostene i Vilcashuamán, i Totos og i San José de Secce. Sabotasjeaksjonene på strømnettet og kommunikasjonslinjene. Herjingene blant annet i Pincos, Toxama, Allpachaca, Huayllapampa. I byene var det sabotasjeaksjoner rettet mot byråkratkapitalismen og mot imperialismen, så vel som streikestøtte gjennom væpna aksjoner.
Høyreposisjonene som her ble nedkjempa var posisjonene for personlig makt, lensmakt og tilbaketrekking fra posisjoner. Utfolding av geriljakrigen førte oss fram til den desidert viktigste erobringa: den nye makta, de klandestine folkekomiteene som utgjør selve ryggraden i støttebasene.
I møte med folkekrigens framstøt, svarte den reaksjonære Belaúnde-regjeringen allerede fra starten av med forfølgelse, undertrykking, tortur, fengsling og drap på militante, stridende og på massene. De har satt i verk både felles og uavhengige politioperasjoner gjennom deres politistyrker, gjennom sivilgarden, den republikanske garden, etterforskningspoliti, og gjennom kontraopprørskorpset kjent som «los sinchis».10 De utstedte D.L. nr. 046,11 en i sannhet terroristisk lov som bryter med de mest grunnleggende prinsippene innen borgerlig strafferett. Men resultatet av alle deres planer har vært en høyst allsidig fiasko – massene har avvist og stått imot deres aggresjon. Framveksten av den nye makta gjorde slutt på Belaúnde-regjeringens beskjedenhet, som allerede fra starten forminsket problemene for å ivareta dens falske demokratiske fasade, og forsterket klassebehovene til de to utbytterne, det vil si storborgerskapet og godseierne hovedsakelig under yankee-imperialismens beskyttende hånd. Belaúnde betrodde her de væpna styrkene (hæren, sjøforsvaret og luftforsvaret) – ryggraden i staten – oppgaven med å gjenopprette den offentlige ordenen, med støtte fra politistyrkene, og ved å innføre unntakstilstand under politisk-militær kontroll i Ayacucho-, Apurímac- og Huancavelica-regionene fra desember 1982 og helt fram til i dag.
På det utvidede møtet i sentralkomiteen fra januar til mars 1983, og med utgangspunkt i folkekrigens utvikling og den kontrarevolusjonære responsen, hvilket innebar et kvalitativt sprang, skisserte formann Gonzalo den store planen for å erobre baser, hvor fire politiske oppgaver ble definert: den generelle omorganiseringen av partiet, opprettelsen av Folkets Geriljahær og Folkets Revolusjonære Forsvarsfront, konkretiseringen av disse i form av Folkekomiteer på landsbygda og som Folkets Revolusjonære Forsvarsbevegelse i byene, og Den militære planen for baseerobring. I politisk forstand ble motsigelsen ny stat—gammel stat løftet fram under slagordet «Forsvare, utvikle og bygge» støttebaser. En skarp væpna konflikt ble utfoldet hvor de reaksjonære kjempa for å gjenreise den gamle makta, mens de revolusjonære kjempa for å mot-gjenreise den nye makta. Dette er hva vi omtaler som kampen mellom gjenreisningen og mot-gjenreisningen, som foregikk årene 1983 og 1984. Militære planer ble konkretisert for sonene, og taktikken for innsirkling og slag mot fiendens svake punkt ble anvendt. To vellykkede kampanjer ble utført, hvorigjennom den nye makta fikk sin herding og ilddåp, og hvor partiet ble stålsatt og Folkets Geriljahær utvikla.
De reaksjonære væpna styrkene fulgte på med den kontrarevolusjonære krigen, i tråd med konseptene til deres yankee-imperialistiske herrer, og rusta med teori om kontrarevolusjonær krig basert på deres erfaringer fra Vietnam, og ikke minst fra striden mot de væpna kampene i Latin-Amerika, særlig i Sentral-Amerika. Dette utgjør utgangspunktet for det teoretiske grunnlaget, sammen med den israelske «antiterror»-erfaringen og dens motstykke i Argentina, samt rådgivere fra Den tyske forbundsrepublikken, Taiwan, Spania og så videre. Dette kombineres også med deres få måneders erfaringer med kamper mot gerilja i 1965 og mer begrensede erfaringer fra kampene i La Convenvión [provins i nordlige Cusco, overs. anm.]. Operasjonene ligger under de væpna styrkenes felleskommando, som opererer etter Det nasjonale forsvarsrådets vilje, styrt av presidenten, i dag under Alan García, som har det direkte og ufravikelige ansvaret. Denne kontrarevolusjonære strategien har blitt beseiret flere ganger. Den har blitt knust, og grundig og fullstendig nedkjempa av folkekrig, hvilket igjen og igjen viser overfor verden at proletariatets strategi er overlegen imperialistenes strategi.
Den særegne politikken som ble anvendt av den folkemorderiske regjeringen er: masser mot masser, folkemord, massegraver og forsvinninger av hele landsbyer. I syntese, de slapp løs den hvite terroren på landsbygda, særlig i Ayacucho, Huancavelica og Apurímac. Resultatet av dette folkemordet er 8700 peruanere døde. Av disse var 4700 av de myrdede blant de fattigste og mest utbyttede, hovedsakelig bønder, beboere i brakkebyene og slummene i byene. I tillegg er 4000 forsvunnet. Dette folkemordet har ikke gitt resultatet de ønsket, det har ikke knust folkekrigen. Tvert imot, «folkekrigen vokser seg stadig sterkere, utvikler seg og slår kraftig tilbake», og beviser formann Maos læresetning om at undertrykking er det som oppildner revolusjonen.
Som del av Planen for erobring av baser, er «Planen for det store spranget», hvilket er et av temaene for den særegne politiske strategien for «to republikker, to veier, to poler» og for den militære strategien for «generalisering av geriljakrigføringen». Fire vellykkede kampanjer ble utført under de politiske retningslinjene: «Åpne opp det politiske rommet vårt», «Gå imot 1985-valgene – bryt opp, destabiliser og stopp dem hvor enn det er mulig», «Gå imot den nye Aprista-regjeringens makttiltredelse», «Svekk den fascistiske og korporative Aprista-forsamlingen». Folkekrigen ble utvikla i Ayacucho-, Huancavelica- og Apurímac-regionene, ble utvidet til Pasco, Huánuco og San Martín, strakk seg over et område fra Cajamarca-departementet på grensen til Ecuador i nordvest til Puno på grensen til Bolivia i sørøst, og slo til mot og rystet byene, særlig hovedstaden. Grunnleggende foregår folkekrigen i fjellkjedene – de historiske grenselinjene i det peruanske samfunnet, og dets mest tilbakeliggende og fattigste deler – ved å omforme disse til et storslått teater for den revolusjonære krigen. Den skred fram til randen av jungelen og til kystens odder. Folkekrigen ble altså ikke unnfanget i noen enkelt region, men ble utvikla i flere regioner samtidig, skjønt i ulike former, og med et hovedområde som ut fra nødvendighet kunne variere. Alt dette inngår i en plan som er strategisk sentralisert og taktisk desentralisert.
Blant de mest framtredende aksjonene kan vi se slagene mot antigeriljabasene i Ayacucho-departementet, ødeleggelsen av de reaksjonære bosettingene [nucleamientos], forstyrring av etableringa av de lokale mikroregionene, rivingen av elnettet og ødeleggelsen av motorveisystemet i Huancavelica, ødeleggelsen av Cinto- og Vichincha-jordbruks-kooperativene, omfordeling av storfe og appropriering av landjord, samt gjennombrudd i Apurímac. I den sentrale regionen ble det utført bakholdsangrep, som i Michivilca, sabotasje på trafostasjonen til Centromín [statlig gruveselskap, overs. anm.], sabotasje mot SAIS Túpac Amaru [statsdriftet kooperativ]. I nord ble det gjort beslag av landbruksjord under slagordet «Grip jorda!», noe som mobiliserte 160 000 bønder og konfiskerte 320 000 hektar, for det meste beitemark, og 12 000 storfe, sabotasje på «Norperuano»-oljerørledningen, og på APRA-hovedkvarterene i Trujillo. I sør ble jordspørsmålet vekket til live gjennom mobiliseringa av mer enn 10 000 bønder, i Huallaga et angrep på politistasjonen i Aucayacu, ødeleggelsen av det store te-kompaniet, og bakholdsangrep på den republikanske garden, i Lima-metropolen sabotasjer mot ambassaden til de russiske sosialimperialistene, mot flere dusiner av APRA-partiets lokalkontorer, og mot banker og fabrikker, som i regi av de væpna styrkene leda til unntakstilstand og portforbud i hovedstaden i februar 1986.
Alan García Pérez har videreført den kontrarevolusjonære politikken til sin forgjenger, og søker å knuse folkekrigen gjennom folkemord, som i Accomarca, Llocllapampa, Umaru og Bellavista på landsbygda. I republikkens hovedstad har han iverksatt to folkemord mot krigsfanger, det første den 4. oktober 1985, hvor 30 militante og stridende ble utslettet i Luriganchos-kampens skinnende skyttergraver. Dette knakk imidlertid ikke den heroiske motstanden til krigsfangene, som med sitt blod skapte Krigsfangenes dag. Det andre skjedde 19. juni 1986, hvor de usleste og mest avskyelige overlagte forbrytelser ble utført i et ondsinna forsøk på å knuse folkekrigen og utslette krigsfangene som gjennom standhaftig motstand påførte de folkemorderske Aprista-myndighetene et omfattende politisk, militært og moralsk nederlag. Dette belyste og definerte deres dilemma i tjenesten av storborgerskapets byråkratiske fraksjon for å utvikle fascisme og korporativisme, og som for evig tid har stenket García og Aprista-partiets hender i folkemordets blod. Dermed ble også Heltenes dag grunnlagt med den monumentale trilogien hvor 250 døde i de skinnende skyttergravene i El Fronton-, Lurigancho- og Callao-kampene.
Vi fordømmer og avslører opportunismen og revisjonismen i alle dens inkarnasjoner: Den prorussiske, den prokinesiske, de falske mariateguistene, alle de som har virket og fortsetter å virke som informanter og som haleheng til kontrarevolusjonen, som benekter og motarbeider folkekrigen og stempler den som terrorisme ved å repetere det som Reagan, all verdens reaksjonære og de peruanske reaksjonære sjøl sier. De slynger omkring seg med adjektiver og fordømmer vold «uansett opphav» uten å være i stand til å belegge deres anklager. De fortsetter med sine gamle valgpolitiske holdninger med mål om å temme folket gjennom parlamentariske kretinisme. For hver dag som går synker de stadig dypere ned i den gamle ordenens livbøye, dens råtne parlament, den politiske valgfarsen, deres grunnlov og deres øvrige lover. Omgitt av dette lever de i skjelvende frykt og i den ærbødigste gru overfor de reaksjonære væpna styrkene og statskuppet. Vi fordømmer Barrantes Lingán,12 hans nikkedukker og kumpaner, og deres krypende holdning og kapitulasjon.
Siden 1983 har den politiske strategien i forbindelse medDen store planen for erobring av baser blitt utført gjennom to kampanjer for å forsvare, utvikle og bygge del 1 og 2. Planen for det store spranget med dens fire kampanjer inn mot desember 1986, viser framskrittene i folkekrigen og at vår tette forbindelse til massene, i motsetning til alt de reaksjonære sier. Kjensgjerningene er uomtvistelig imot dem. Folkekrigen har erobra et område som strekker seg fra fjellkjedene til jungelen og til kysten. Den marsjerer kraftfullt og energisk, bygger det nye og åpner opp for det som skal komme. Støttebasene, som utgjør margen i veien for å omringe byene fra landsbygda, har allerede blitt erobra.
Angående den store planen for baseutvikling. Dette har en spesiell stilling i folkekrigen, da essensen i folkekrigen er å utvikle støttebaser. Derfor dreier Den store planen for baseutvikling seg om konstruksjonen av den nye makta og dens utvikling, og den dreier seg om perspektivet som her åpnes for å erobre makta i hele landet. Den politiske strategien er å utvikle støttebaser. Den militære strategien er å utvikle folkekrigen for å tjene verdensrevolusjonen – en plan som blir oppfylt gjennom en pilotplan.
Revolusjonens triumf provoserer fram og knuser en mektig kontrarevolusjon. Vi nærmer oss av den grunn de avgjørende år, uten noen videre strategisk plan fra APRAs side. De snakker om en «ny strategi», men noe slikt finnes ikke. Det eneste de kan gjøre er å iverksette sterkere tiltak, flere politiske, økonomiske og sosiale lover, styrke militæret for å tilrettelegge for de væpna styrkenes kamp mot oss, og å utløse nye folkemord under nye forhold, for oss så vel som for dem. For oss blir folkemordet som pågår presentert under nye omstendigheter. Vi har gått gjennom folkemordene i 1983 og 1984, som skapte en enorm folkelig fordømmelse og styrking av revolusjonen. Reaksjonen kan kun ty til folkemord, men dette befester bare folkekrigen ytterligere. Retretter og unnamanøvre kan forekomme innledningsvis, men ved å holde fast på marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, skal vi vinne fram med vår politikk for de fem nyvinningene, gjennom den uovervinnelige folkekrigen og gjennom støtten til folket som skaper og for alltid vil skape historie under kommunistpartiets ledelse.
Når det gjelder de konkrete situasjonene og mulighetene som Den store planen for baseutvikling legger foran oss, så må vi være oppmerksom på:
1) Framveksten og gjendannelsen av væpna grupper som MRTA og CRP,13 men som mangler en veldefinert marxistisk oppfatning. Dermed kjemper de for å tjene imperialismen, sosialimperialismen og den angivelige dialogen med fascistene som de allerede har inngått ensidig våpenhvile med.
2) At APRA allerede har begynt å slå om til fascisme og korporativisme. Det står overfor alvorlige og økende vanskeligheter, som for eksempel dets stadig mer omfattende og buktende konkurranse og samarbeid med kompradorborgerskapet, samt andre enda mer dyptgripende motsetninger.
3) At klassekampen skjerpes og intensiveres stadig mer, at massene begynner å forsvare seg sjøl og gjør motstand – og gitt sosiale eksplosjoner i de urbane områdene, så kan de bli utnyttet av sosialimperialismen så vel som av reaksjonære i øvrighet, via disses representanter.
4) Et statskupp er mulig når som helst. García Pérez kan sjøl nøre under et sjøl-kupp for på denne måten å bevare sin egen politiske framtid.
5) Sett i perspektiv kan de reaksjonære også inngå i politisk spill med en Allende-aktig myndighet ved å bruke apristaen Barrantes eller noen andre lignende – i forbindelse med denne muligheten må en ta i betraktning den illevarslende rollen til Det forente venstre.
6) Den peruanske staten har grenseproblemer som kan blusse opp når som helst, noe som viser seg gjennom andre latinamerikanske lands erfaring. Dette problemet må tas alvorlig.
7) Utstasjoneringen av yankee-tropper er allerede et reelt faktum, og ikke kun en mulighet. Deres tilstedeværelse har sammenheng med lignende tilstedeværelse i andre land, særlig langs grensen, og må ses i kontekst av militære tiltak iverksatt av Brasil.
8) De imperialistiske krigene og deres aggresjon fortsetter å øke. Verdenskrigen mellom USA og USSR om hegemoni forberedes fortsatt gjennom konkurranse og samarbeid på global skala. Følgelig er folkekrigen en tvingende nødvendighet, og verdensfolkekrig et uunngåelig perspektiv. Alle disse mulighetene må betraktes svært grundig for å håndtere folkekrigen slik at politikken har styringen, og særlig med tanke på erobringa av den landsdekkende makta, som kan komme til å øynes og som må gripes fatt på. På grunn av dette må vi være ideologisk, politisk og organisatorisk forberedt.
Den første kampanjen i forbindelse med Pilotplanen for den store planen for baseutvikling, har innebåret dyptgående rystninger og omfattende nasjonale og internasjonale ringvirkninger. Den gamle staten går mer og mer i oppløsning, den har aldri tidligere blitt ristet i av noen på denne måten i Peru. Nå er det opp til oss å oppfylle den historiske og politiske nødvendigheten knytta til den Andre kampanjen – «Fullfør gjennom den briljante etableringa av en historisk milepæl!» – og med forståelse for at Pilotplanen er som det innledende slaget i Den store planen for baseutvikling.
For å oppsummere har vi etter nærmere åtte år med folkekrig fullført mer enn 45 000 aksjoner som utviser deres høye kvalitet. Det militariserte partiet har blitt herdet. Folkets Geriljahær har blitt utvikla og økt sin slagkraft. Og vi har hundrevis av organisasjoner i den nye makta og en økende andel av de fattigste massene som støtter oss. Folkekrigen har løftet klassekampen til vårt folk til sin høyeste form, noe som virker inn på massenes egen kamp og oppmuntrer dem til å kaste seg inn i folkekrigen med store sprang. I så måte «vender folkekrigen landet opp ned, den ‘gamle muldvarpen’ [‘viejo topo’] røsker i selve grunnvollene til det gamle samfunnet. Ingen kan stoppe den, framtida har allerede tatt bo blant oss, det gamle og råtne samfunnet faller og er forbi enhver redning, revolusjonen vil seire. Lenge leve folkekrigen!» Vår oppgave er å utvikle folkekrigen for å tjene verdensrevolusjonen under fanene til marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning.
1.2. Veien for å omringe byene fra landsbygda og de revolusjonære støttebasene
Formann Mao etablerte veien for å omringe byene fra landsbygda, med dens hjerte i støttebasene. Han tok med i beregninga at de mektige imperialistene og deres reaksjonære kinesiske allierte var forskanset i de største byene, og at dersom revolusjonen nektet å kapitulere men ønsket å fortsette kampen, så var den nødt til å gjøre de tilbakeliggende rurale sonene om til avanserte og solide støttebaser – til revolusjonens mektige militære, politiske, økonomiske og kulturelle bolverk, for å slåss imot den voldsomme fienden som benytta byene for å angripe de rurale sonene – og føre revolusjonen framover skritt for skritt til full seier gjennom langvarig krig.
På grunnlag av denne maoistiske tesen har formann Gonzalo etablert framgangsmåten for en forent folkekrig hvor landsbygda utgjør hovedscenen for væpna aksjon: Da det i vårt land er et overveldende flertall av bondemasser, er det også her vi må bygge støttebasene. Som formann Mao sa: «den langvarige revolusjonære kampen i de revolusjonære baseområdene [er] i hovedsak geriljakrig som bøndene fører under ledelse av kommunistpartiet. Derfor er det galt å se bort fra at det er nødvendig å bruke områdene på landsbygda som revolusjonære baseområder. Det er galt å ikke bry seg om å drive omhyggelig arbeid blant bøndene, og forsømme geriljakrigføringa.» Videre presiserer formann Gonzalo at væpna aksjoner i byene bør drives framover som en støtte, siden både internasjonal og vår egen erfaring viser at dette er gjennomførbart. Eksempelvis trekker han lærdom av det som skjedde med geriljaene på Filippinene, som brukte landsbygda for å omforme seg sjøl men lot byene, særlig hovedstaden, være i fred. Dette førte til at geriljaen ble isolert. I Brasil utførte de revolusjonære også væpna aksjoner på landsbygda og i byen, men de forsømte å slå fast hva som var hovedsakelig. I Vietnam ble viktige væpna aksjoner utført i byene. Tatt i betraktning de latinamerikanske byenes særegenheter, hvor prosentandelen av proletariatet og de fattige massene i byene er høy, er derfor massene klare til å utvikle aksjoner for å støtte dem på landsbygda. Imidlertid blir ikke den nye makta eller støttebasene bygd i byene, derimot konsoliderer fronten seg gjennom Folkets Revolusjonære Forsvarsbevegelse (MRDP), samt sentre for motstand som fører folkekrig og forbereder det framtidige opprøret, som oppstår når styrkene på landsbygda angriper byene i kombinasjon med opprøret innenfra.
Støttebasene er de strategiske basene som geriljastyrkene avhenger av for å oppfylle sine strategiske oppgaver, og for å nå målet om å bevare og forøke deres krefter så vel som å utslette og drive fienden tilbake. Uten slike strategiske baser ville vi ikke ha noe å støtte oss på for å utføre alle våre strategiske oppgaver eller for å oppnå krigens mål.
Formann Mao utdypet tre grunner for dannelsen av støttebaser: For å ha væpna styrker, for å beseire fienden og for å mobilisere massene. Dette ble konkretisert i vår folkekrig i 1982 gjennom anvendelsen av Plan for iverksettelse av geriljakrigeni delen om å «Slå fienden», som tok sikte på å knuse de gamle føydale produksjonsforholdene. Politistasjoner ble angrepet, selektiv likvidering av den føydalistiske godseiermakta ble anvendt, og politistyrkene forlot landsbygda og ble regruppert i provinshovedstadene. Resignasjonen hos den gamle maktas myndigheter var massiv, hvilket skapte et maktvakuum, samtidig som at titusenvis ble mobilisert. Det er under disse forholdene at støttebasene oppsto og ble konkretisert i de klandestine folkekomiteene. Derfor er det feil å betrakte den kinesiske erfaringen dogmatisk – for dersom forholdene var gitt og prinsippene var satt i verk, så ville vi hatt tilstrekkelig grunn til å bygge støttebasene. Å enes om dette forutsatte en kamp mot høyresida som argumenterte med at vi ikke hadde beseiret en stor fiendtlig styrke, mens situasjonen var at de fiendtlige styrkene hadde forlatt landsbygda som en konsekvens av tendensen i deres politiske og militære planer.
Formann Gonzalo har etablert et system av støttebaser omringet av geriljasoner, operasjonelle soner og aksjonspunkter, og med hensyn på både politiske og sosiale forhold, tradisjoner for kamp, geografiske karakteristikker, samt utviklinga av partiet, hæren og massene.
Å støtte gyldigheten av veien for å omringe byene fra landsbygda og dens hjerte i støttebasene, er grunnleggende, for med kun omstreifende opprørsflokker ville ikke Folkets Geriljahær ha noen støttebase som baktropp for å opprettholde seg, og den nye makta ville heller ikke ha blitt bygd. Vi er fullstendig imot focoismen.
1.3. Den langvarige krigen
Folkekrigen er langvarig fordi den bygger på forholdet mellom faktorer knytta til fienden og faktorer knytta til oss, slik disse er bestemt av følgende fire grunntrekk. Det første er at Peru er et halvføydalt og halvkolonialt samfunn hvor byråkratkapitalismen er i anmarsj. Det andre er at fienden er sterk. Det tredje er at Folkets Geriljahær er svak. Det fjerde er at Kommunistpartiet leder folkekrigen. Fra første til fjerde karakteristikk kan vi slutte at Folkets Geriljahær ikke vil vokse for fort og ikke vil beseire fienden raskt. Disse særegenhetene fastsetter krigens langvarige karakter.
Fienden er sterk og vi er svake, i dette faktumet ligger faren for vårt nederlag. Men fienden har bare ett enkelt fortrinn – det tallmessig store korpset av styrker og våpen de rår over. På alle de andre sidene har de svake punkter. Deres mål er å forsvare den gamle og råtne makta til den godseier-byråkratiske staten. De har en borgerlig militærlinje – de rår over en leiehær. De har ingen bevisst disiplin og deres moral er lav. De preges av dyptgripende motsetninger mellom offiserer og soldater, og de har ingen tillit i massene. Videre er selve grunnlaget for den reaksjonære hæren bygd på folk fra arbeiderne og bøndene, som kan gå helt i oppløsning under forløpet av en urettferdig krig. Uavhengig av dette så har de peruanske væpna styrkene aldri vunnet en krig, de er eksperter på å tape. Videre har de gjentatte ganger støttet seg på, og fortsetter å støtte seg på, den internasjonale reaksjonen. Vi baserer oss derimot på støtten fra de undertrykte nasjonene, på verdens folk og på det internasjonale proletariatet, som er kreftene med framtida foran seg.
Folkets Geriljahær har ett enkelt, svakt punkt, nemlig dens tilbakeliggende utvikling, men alle de andre sidene utgjør verdifulle fortrinn. Den driver fram en folkekrig for å skape en ny makt. Den har en proletarisk militærlinje, leda helt og fullt av kommunistpartiet. Den er basert på klassetapperhet, på revolusjonært heltemot, og på en bevisst disiplin. Dens moral er høy, det er en tett forening mellom offiserer og soldater, og hæren består av folket sjøl, i hovedsak fattige arbeidere og bønder.
Det objektive faktum er at det er store ulikheter mellom fiendens styrker og våre styrker, og det vil ta tid å gå fra svak til sterk, en lengre periode hvor fiendens mangler blir avslørt og hvor våre fortrinn blir utvikla. Derfor sier vi at vår hær framstår svak men i essens er sterk, og at fiendens hær framstår sterk men i essens er svak. For å gå fra svak til sterk må vi derfor drive fram den langvarige krigen, hvilket innebærer tre stadier: Det første er perioden av fiendens strategiske offensiv og våre styrkers strategiske defensiv. Det andre vil være perioden av fiendens strategiske konsolidering og våre forberedelser for kontraoffensiven. Det tredje vil være perioden under vår strategiske kontraoffensiv og fiendens strategiske tilbaketrekking.
Ut fra dette lærer formann Gonzalo oss at folkekrig er langvarig – lang og nådeløs, men seierrik – og forteller oss at lengden på dens forløp vil forlenges eller forkortes i rammene av dens langvarige karakter for så vidt som vi slåss innenfor den proletariske militærlinja, og at høyrelinja utgjør hovedfaren som kan forårsake alvorlige tilbakeskritt i krigen.
I dag befinner vi oss i perioden under fiendens strategiske offensiv og vår egen strategiske defensiv. Vi må styrke folkekrigen gjennom allmenn anvendelse av geriljakrigføring, å legge grunnlaget for det neste stadiet, og å betale de ofre som er nødvendig, men slåss for å minimere disse.
2. Oppbyggingen av folkets geriljahær
For å iverksette folkekrigen må vi basere oss på hovedformen for organisering, hvilket er Folkets Geriljahær, da ryggraden til den gamle staten er de reaksjonære væpna styrkene og fordi vi først må ødelegge denne reaksjonære hæren for å ødelegge den gamle staten. Partiet må basere seg på en kraftfull hær: «Uten en folkehær har folket ingenting», som formann Mao lærte oss.
Byggingen av hæren gjenspeiler seg i linja for oppbygging basert på marxisme-leninisme-maoisme, Gonzalos tenkning. I syntese, formann Gonzalo har bidratt ved å innlemme militsen i folkets geriljahær. Dets opprettelse er et skritt i retning av havet av væpna masser og en løsning på spørsmålet om å gå fra uorganiserte masser til masser som er militært organisert.
3. Strategi og taktikk
Formann Gonzalo vektlegger syv punkter knytta til formann Maos strategi og taktikk, og konkretiserer noen av dem. For å lede folkekrigen må vi vie disse nøye oppmerksomhet.
1. Om strategi og taktikk. Han begynner med formann Maos tese om at strategiens oppgave som en vitenskap er å studere lovene for ledelse av militære operasjoner slik de virker inn på krigssituasjonen som helhet. Oppgaven for vitenskap om kampanjer og taktikk er å studere lovene for ledelse av militære operasjoner i sin delvise karakter. Han gjør en strategisk utvikling når det gjelder hvordan føre krigen i landet som helhet og i hver sone, og med tanke på dens koblinger til den internasjonale situasjonen. Han etablerte aksene, underaksene, retningslinjene og føringene for bevegelse, som gjør det mulig for oss å ivareta krigens strategiske kurs under enhver omstendighet, og til å møte alle typer politiske og militære operasjoner som kontrarevolusjonen lanserer. På dette grunnlaget etablerte han Den nasjonale militærplanen, som er strategisk sentralisert og taktisk desentralisert, og som starter ved premisset om at alle planer er ideologiske, at de må reflektere både virkeligheten og den kronglete stien som denne virkeligheten vil gi seg uttrykk i. Gjennom å fortsette med Stalin kobler han strategi med taktikk, og etablerer de strategisk-operasjonelle planene, som utgjør de konkrete måtene strategien kobles til de taktiske operasjonene på. Som resultat må hver komité utdype deres strategisk-operasjonelle planer innenfor den strategisk-operasjonelle planen som er felles for hele partiet.
Den korrekte disposisjonen utgår av kommandantens riktige vurderinger. Dette på grunnlag av den uunnværlige forståelsen og det grundige studiet av fiendens situasjon, vår egen situasjon, og vekselforholdet mellom begge. Det vil si at vi alltid må ha «de to bakketoppene» [«las dos colinas»] i mente. Vi må være styrt av en politisk strategi og av en militær strategi.
For utdyping av planene, ta alltid hensyn til de følgende generelle trekkene: 1) Den internasjonale klassekampen mellom revolusjon og kontrarevolusjon, ideologien, den internasjonale kommunistbevegelsen og RIM. 2) Klassekampen i landet, kontrarevolusjonen, det politiske tidspunktet, og den kontrarevolusjonære krigen. 3) Utviklinga av folkekrigen, dens balanse, dens lover og lærdommer. 4) Behovet for undersøkelse. 5) Folkekrigen og oppbyggingen. 6) Folkekrigen og massene. 7) Tolinjekampen. 8) Programfesting og tidfesting. 9) Holdning og slagord. «Stå opp mot vanskelighetene og vinn større seire!»
Gjennom nesten åtte år med folkekrig har vi hatt fire planer: Plan for iverksettelse, Plan for utfoldelse av folkekrigen14 Plan for erobring av baser, og Plan for baseutvikling.
2. Grunnprinsippene for krig. Alle de retningsgivende prinsippene for militære operasjoner stammer fra ett enkelt grunnprinsipp: Gjør alt som er mulig å gjøre for å bevare våre egne styrker og utslette fiendens styrker. All krig innebærer ofre, av og til svært høye. For å spare våre egne styrker må vi utslette styrkene til fienden – men for å utslette fienden, må vi betale prisen for å bevare helheten. Formann Gonzalo lærer oss at man må være forberedt på å betale krigens høyeste kostnader, men vi bør alltid slåss slik at kostnadene alltid er minst mulige. Dette er en motsetning og behandlingen av den avhenger av holdning og god planlegging – i hovedsak er det et spørsmål om lederskap. Han herdet oss gjennom «dødens utfordring» [reto a la muerte], gjennom «revolusjonært heltemot» [heroicidad revolucionaria] og gjennom å «høste laurbær i døden» [conquistar lauros a la muerte]. I krig ser vi alltid de to aspektene – det destruktive og det konstruktive – hvor hovedsida er det sistnevnte.
3. Geriljataktikk eller grunnleggende taktikk. «Fienden rykker fram, vi trekker oss tilbake. Fienden slår leir, vi forstyrrer han. Fienden blir utmatta, vi angriper. Fienden trekker seg tilbake, vi tar opp forfølgelsen.» Denne grunnleggende taktikken må legemliggjøres og anvendes slik at en manøvrerer rundt fienden, finner hans svake punkt og slår mot dette.
4. Kampanjer for «innsirkling og utsletting» og motkampanjene, folkekrigens hovedform. Det er en lov at kontrarevolusjonen lanserer kampanjer for «innsirkling og utsletting» rettet mot enheter av folkegeriljahæren eller mot støttebaser, for å knuse revolusjonen. Folkegeriljahærens operasjoner tar form som motkampanjer, og formann Mao har formulert ni trinn for å knuse en «innsirkling og utslettings»-kampanje: 1) det aktive forsvaret, 2) forberedelsene av en motkampanje, 3) den strategiske tilbaketrekkingen, 4) den strategiske motoffensiven, 5) iverksettelsen av motoffensiven, 6) konsentreringen av styrker, 7) mobil krigføring, 8) de raske beslutningers krigføring, og 9) utslettelseskrigen. Gjennom å anvende denne loven på folkekrigens forhold, har formann Gonzalo skissert ut de fem delene av kampanjen som gjør det mulig for oss å overvinne de politiske og militære planene til de reaksjonære. Hver kampanje har et særegent politisk og militært mål, som oppfylles ved det overraskelsesmoment at vi angriper dem når vi vil, hvor vi vil og slik vi vil. Han konkretiserer de fem skrittene som må følge etter hver militæraksjon for alltid å tjene det politiske målet, i motsetning til kriterier om aksjon for aksjonens skyld. Han understreker viktigheten av å skille mellom form og innhold ved fiendens bevegelser. Han har også stadfesta for oss folkekrigens fire former for kamp: 1) gerilja-aksjonen med dens to former, angrep og bakholdsangrep, 2) sabotasje, 3) selektive likvidasjoner, og 4) propaganda og væpna agitasjon, og de forskjellige metoder knytta til disse.
5. Geriljakrigføringens strategiske rolle. Formann Mao har hevet geriljakrigføring til et strategisk nivå. Før ham ble det oppfattet kun som et taktisk spørsmål som ikke avgjorde krigen i seg sjøl – men sjøl om geriljakrigen ikke avgjør krigens utfall som sådan, da dette forutsetter konvensjonell krigføring, så utfører den en serie av strategiske oppgaver som bringer oss fram mot et gunstig utfall av krigen. Vi tenker på storskala geriljakrig, en allmenn geriljakrig som må tjene den langvarige og blodige krigen. Her tar vi utgangspunkt i de seks strategiske utfordringene ved geriljakrigføring: 1) Initiativ, fleksibilitet og planlegging ved gjennomføring av offensive operasjoner innenfor forsvarskrigen, slag basert på raske avgjørelser innenfor den langvarige krigen, samt operasjoner langs de utvendige linjene innenfor krigen i de innvendige linjene. 2) Koordinering med den regulære krigføringen. 3) Dannelsen av støttebaser. 4) Strategisk defensiv og strategisk angrep i geriljakrigen. 5) Omdannelsen av geriljakrigen til mobil krigføring. 6) Forhold knytta til kommando.
6. De ti militære prinsippene. I desember 1947 syntetiserte formann Mao på mesterlig vis den rette og korrekte strategiske linja fulgt gjennom mer enn 20 års folkekrig i form av ti militære prinsipper. Disse er å finne i del tre av hans artikkel «Situasjonen nå og våre oppgaver». Vi anvender disse prinsippene og det er svært viktig å utvide bruken av dem.
7. Glimrende oppsummering av strategi og taktikk. Formann Mao har på briljant måte oppsummert folkekrigens strategi og taktikk gjennom følgende setning: «Dere kan kjempe på deres vis og vi kjemper på vårt vis. Vi kjemper når vi kan vinne, og trekker oss unna når vi ikke kan vinne.»
Med andre ord: Dere stoler på moderne våpen og vi stoler på sterkt bevisste, revolusjonære mennesker. Dere utfolder deres overlegenhet i fullt monn, og vi utfolder vår i fullt monn. Dere har deres måte å kjempe på, vi har vår måte. Når dere ønsker å kjempe mot oss, tillater vi dere ikke å gjøre det, dere vil ikke engang greie å finne oss. Men når vi ønsker å kjempe mot dere, sikrer vi oss at dere ikke slipper unna, og vi treffer dere rett på haka og tilintetgjør dere. Når vi er i stand til å tilintetgjøre dere, da gjør vi det så det forslår, men når vi ikke kan, da sørger vi for at dere ikke greier å tilintetgjøre oss. Hvis en ikke vil kjempe når en kan vinne, da er det opportunisme. Hvis en pukker på å kjempe når en ikke kan vinne, er det eventyrpolitikk. Kampen er krumtappen i hele vår strategi og taktikk. Nettopp fordi det er nødvendig å kjempe, innser vi også nødvendigheten av å trekke unna. Hensikten med å trekke seg unna er ene og alene å kjempe, og på avgjørende og fullstendig vis tilintetgjøre fienden. Denne strategien og denne taktikken kan bare brukes hvis en setter sin lit til folkets breie masser, og anvendt slik bringer den folkekrigens overlegenhet til full utfoldelse. Hvor overlegen fienden enn er med hensyn på teknisk utstyr, og hvilke knep han enn måtte ty til, vil han alltid finne at han kommer i en passiv posisjon hvor han må motta slagene, og initiativet vil alltid ligge i våre hender. (Fra «Lenge leve seieren i folkekrigen!», september 1965.)Gjennom anvendelsen av dette prinsippet viser vi uovervinneligheten ved folkekrigens overlegne strategi, fordi proletariatet som den siste klassen i historien har skapt sin egen overlegne form for krig. En strategi som ingen annen klasse, inkludert borgerskapet med sine fremste politiske og militære strateger, er i stand til å beseire. De reaksjonære drømmer om å utarbeide mer «overlegne strategier» enn folkekrig, men er dømt til å feile siden de kjemper mot utviklinga. Etter nesten åtte år vinner vår folkekrig flammende seire, og demonstrerer folkekrigens uovervinnelighet.
De militante i Perus kommunistparti antar helt og fullt partiets militærlinje, etablert av formann Gonzalo, som med basis i marxismen-leninismen-maoismen – det internasjonale proletariatets fremste skaperverk – har fastsatt vår militære linje gjennom Gonzalos tenkning og dermed gitt oss et uovervinnelig våpen – den forente folkekrigen, hovedsakelig på landsbygda, med byene som støtte.
Vi bærer den fram som den høyeste formen for kamp, den er en strålende brennende fakkel for verden som proklamerer den universelle gyldigheten ved den udødelige marxismen-leninismen-maoismen.
LEVE PARTIETS MILITÆRLINJE!
FOLKEKRIGEN ER UOVERVINNELIG!
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- [1] Militant i denne forstand brukes sjelden på norsk, men kan forstås som en kjempende eller kampklar aktivist. Vi finner ikke noe fullgodt synonym til oversettelsen, slik at vi har beholdt ordet slik flere steder. Noen steder er det endret til partimedlemmer eller aktivister.
- Den største kulturelle folkegruppen i Ayacucho- og Apurímac-regionen.
- Manco Cápac II (1516–1544) ble opprørsleder mot det spanske styret som hadde tatt over kontrollen av inkariket, og førte blant annet geriljakrig mot spanjolene.
- En cacique var en høvding over indiene i Cusco-området, oppnevnt av visekongen.
- Autsparia, Uscho Pedro og Llaccolla var ledere for opprør sør i Peru.
- Andres A. Caceres organiserte en mektig geriljabevegelse mot inntrengerne.
- Latifundio, betegnelse på storgods og store haciendaer som de europeiske kolonialistene introduserte i Latin-Amerika modellert etter de store jordbruksgodsene i Romerriket.
- Disse begrepene refererer til avvik definert av formann Mao og til Che Guevaras foco-teori.
- Detasjment kommer av fransk og er en mindre, utskilt militærstyrke med spesialoppdrag. Det kan være brukt i en annen betydning av PKP, men i alle tilfeller er det snakk om en mindre militær enhet.
- Fallskjermjeger-enhet organisert under peruansk nasjonalpoliti.
- Lovdekret for avvikling av ordinær lov om strafferett og straffeprosess.
- Sentral leder i Izquierda Unida, Det forente venstre, og var en periode ordfører i Lima.
- Det kortlivede Folkets Revolusjonære Kommando.
- Plan de Despegar, plan for å deployere, å utgruppere tropper til strid.