Gjenreis Norges Kommunistiske Parti!

Skrevet av to aktivister, november 2018.

Den 4. november 1923 ble Norges Kommunistiske Parti (NKP) stiftet. Det er i år 95 år siden. Det finnes en organisasjon som fortsatt bruker dette navnet, men dette er ikke lenger et kommunistisk parti. Derfor er den viktigste oppgaven for kommunister å gjenreise Norges Kommunistiske Parti, å organisere og stifte dette partiet på nytt, denne gangen som et maoistisk parti.

“NKP” er ikke et kommunistparti

Kommunistpartiet er proletariatets parti. Partiets oppgave er å lede proletariatet gjennom revolusjonær krig, til å erobre den politiske makta. Partiet kan bare fungere som ledelse så lenge det organiserer de mest aktive og offervillige i klassen, og organiserer disse med streng disiplin og på grunnlag av den demokratiske sentralismen, hovedsakelig sentralismen. Kjerna i partiets organisering er den ideologiske linja, den vitenskapelige sosialismen, i dag maoismen.

Dagens “NKP” tilfredsstiller ingen av de særskilte kravene til et kommunistisk parti. Det er ingen kvalitativ forskjell på dem, verken ideologisk eller organisatorisk, og partier som Rødt eller SV, bare at disse er mye større enn “NKP”. Programmet til partiet er ikke et program for revolusjonær krig. De skriver at revolusjon er at en “ny klasse tar makten og ledelsen av samfunnet ved revolusjon, fredelig eller ikke-fredelig”, altså fornekter de Marx og Lenin og alle andre klassikere, som slår fast at revolusjon er krig og ikke kan være “fredelig”. Programmet deres skriver videre at før denne “fredelige eller ikke-fredelig” omveltningen, må man først ha reformer.

“NKP” skriver at for “å kunne begrense og deretter bryte monopolkapitalens makt og utvide demokratiet, må det gjennomføres gjennomgripende demokratiske reformer som knytter kampen for demokratiet sammen med kampen for sosialismen.“ Teorien er at reformer og krav til staten vil øke klassekampen. Jo flere reformer, jo mer klassekamp og jo nærmere sosialismen. Partiets program er altså rent reformistisk. Og står i grell kontrast til virkeligheten, der reformer innen kapitalismen har vært én av de to hovedmetodene for å undertrykke klassekamp og revolusjon. Siden Bismarcks tid har statlige reformer og velferd vært en bevisst metode for å gi massene noen smuler, slik at de ikke skal gripe etter all makt.

Også praksisen er reformistisk. De har ingen sikkerhetspolitikk og de har stort fokus å delta i valg, selv om det går dårlig. Både i teori og praksis er dette en sosialdemokratisk gruppe. Årsakene til denne situasjonen, kan vi blant annet finne i en serie feil og mangler ved det opprinnelige partiet.

Fra grunnleggende feil til revisjonistisk parti

De eneste som ikke gjør feil, er de som allerede ligger i graven. Alle parti vil gjøre feil. Men noen feil er mer alvorlige enn andre. Og alvorlige og grunnleggende feil legger grunnlaget for at partier skifter farge og blir til sin egen motsetning. NKP ble stiftet som et parti med noen svært alvorlige svakheter, som partiet aldri klarte å bryte fullstendig med, og som la grunnlag for at partiet sluttet å være et kommunistparti. NKP ble stiftet uten å ta et grundig oppgjør med reformismen. Det hadde en innflytelsesrik høyrefløy, som særlig sto sterkt i partiets Stortingsgruppe og i ledelsen av fagbevegelsen. Partiet ble dannet som resultat av at Arbeiderpartiet brøyt med Komintern, og tilknytning til Komintern og Sovjet overskygget alle andre politiske spørsmål i splittelsen av DNA og i stiftelsen av NKP.

Partiet evnet videre ikke å skape en stor leder som kunne anvende marxismen-leninismen kreativt på norske forhold, innlede væpna kamp og føre fram en venstrelinje for partiets utvikling. Som en rekke partier i samme epoke, ble partiledelsen tilsynelatende dominert av Komintern-lojale som “bare” slåss for Komintern-linja og forskjellige høyreopportunister, som Hallvard Olsen, Sverre Støstad, Emil Stang, Olav Scheflo og til slutt Peder Furubotn.

Partiets første leder (Støstad) gikk tilbake til Arbeiderpartiet i 1927. Partiets første nestleder (Olsen) ble ekskludert året etter stiftelsen (1924) for forræderi i den store jernstreiken, ble med i Arbeiderpartiet i 1927 og i 1940 ble han med i nazistiske Nasjonal Samling (NS).

Partiet hadde representanter for en venstrelinje, og partiet hadde aktivister og ledere som fortjener stor respekt. Men partiet klarte ikke å skape den ledelsen og den lederen partiet måtte hatt, om det skulle lykkes i å innlede en folkekrig og føre proletariatet til seier. For å gjøre vondt verre ble flere ledere også sterkt preget og traumatisert av nazistisk terror og opphold i konsentrasjonsleire.

Partiet endte dermed opp som et vanlig reformistisk parti, et revisjonistisk parti, som fulgte Sovjetunionens kapitalistiske høyrelinje etter Khrustsjovs kupp i 1956. Men selv etter denne fullstendige overgangen til revisjonismen, fortsatte splittelsene og ledere som Jørgen Vogt, Hans I. Kleven og Reidar T. Larsen ble ekskludert eller forlot partiet. Ikke som motstandere av Sovjet-revisjonismen eller reformismen, men fordi partiet ikke gikk langt nok til høyre for dem.

For å oppsummere foreløpig; et parti som verken arbeider for revolusjon eller en gang ser forskjell på kapitalisme og sosialisme, er et ubrukelig parti for proletariatet. Et slikt parti kan åpenbart ikke lede proletariatet til makta og utvikle klassekampen helt til kommunismen. Det er ikke noe kommunistisk parti, om det forveksler Khrustsjovs kapitalisme i et svært tynt slør av rødt, med proletariatets diktatur.

Partiets feil og kommunistenes heltemot under krigen

Da Arbeiderpartiet forlot Den kommunistiske internasjonalen (Komintern) og NKP ble stiftet, var partiet sent ute som kommunistparti. Mange land hadde allerede fått sitt kommunistiske parti. I Tyskland hadde kommunistene i 1919 og 1920 allerede ledet store opprør, som dessverre ble slått ned. Men i 1923 var bølgen av proletarisk revolusjon i kjølvannet av oktoberrevolusjonen i 1917, ebbet ut. Den revolusjonære bevegelsen i Europa var i tilbakegang. NKP ble stiftet midt i tilbakegangen, og de snudde ikke tendensen. De fleste av deres fremste ledere ved stiftelsen i 1923, forsvant fra partiet i løpet av de neste femten årene.

Da Tyskland invaderte Norge i 1940, var det et særdeles svekket NKP som fikk i oppgave å utforme en proletarisk politikk i møte med fascistisk okkupasjon. Dette mislyktes de fullstendig med i det første året. De gikk inn for fortsatt legal kamp, blant annet fagforeningsarbeid og forhandlinger om muligheter for å delta i en ny regjering da den sosialdemokratiske regjeringen flyktet til England. NKPs feil i 1940 var ikke deres alene. De tilhører også Komintern. Men de norske lederne må bære hovedansvaret, som de øverste ansvarlige i partiet. Først i 1941 kastet partiet seg inn i væpna motstand mot okkupanten, og da under ledelse av Peder Furubotn. Han hadde før dette vært av-og-på i partiets sentrale ledelse og i ledelsen for Komintern. Han var kontroversiell og ble flere ganger fratatt ledende stillinger på grunn av dette.

I 1949 ble Furubotn ekskludert fra NKP, sammen med en rekke av sine forbundsfeller. Han hadde forfektet en “nasjonal kommunisme”. Under krigen ledet han partiets væpna motstand med stor suksess. Men etter krigens slutt ble partiets illegale apparat lagt ned, våpen ble levert inn og partiet gikk i samlingsregjering med alle de borgerlige partiene. Etter 1949 ledet han en gruppe som klart sto for en reformistisk linje. Han utformet en egen teori om at økt produktivitet skulle styrke proletariatets stilling på arbeidsplassene, at det pekte mot mer demokrati og dermed mot en sosialistisk framtid. En ren reformistisk linje, som også er slående lik revisjonistenes høyrelinje i Sovjet og Kina. Også der ble produktivitet satt foran klassekamp, som en drivkraft for sosialistisk utvikling. Dette er selve “kongstanken” til dagens kinesiske ledere og storkapitalister, der de hevder at hovedmotsigelsen i Kina ikke går mellom klasser men mellom tilbakeliggende produksjon og en moderne sosialistisk overbygning.

Det var altså ikke en venstrelinje i NKP som fikk ledelsen i den væpna kampen mot den tyske okkupasjonen. Den eksisterende ledelsen ble revet i stykker av fascistene. Ledere ble sendt til konsentrasjonsleire. Flere døde. Og Furubotn kunne overta ledelsen av partiet og reise den isolert sett korrekte parolen om væpna motstand mot okkupasjonen, om enn for sent. Den marxist-leninistiske bevegelsen på 1970-tallet utvikla kritikk av NKPs rolle under krigen. Og partiet var også i ettertid selvkritisk. Dette står ikke i motstrid til å gjøre ære på alle de tapre kommunistene som kjempet mot fascismen. Tusenvis utviste et sant heltemot. Hundrevis la ned sine liv i kampen. Disse er martyrer ikke bare i kampen mot fascismen, men i den kommunistiske bevegelsens stolte historie.

Men partiet NKP hedret ikke de ofrene som var gjort. Ikke på en sann kommunistisk måte. Det var til og med tendenser til en skammelig fortielse av kampen, siden denne ikke ble ledet av partiledelsen sjøl. De mest aktive var for eksempel Osvaldgruppa, Pellegruppa og partisanene i Finmark. Osvald fikk sine direktiver direkte fra NKVD (sovjetisk etterretning). Partisanene ble ledet direkte av Den røde armé. Og partiets eget motstandsarbeid ble etterhvert ledet av Peder Furubotn, en mann som verken før eller etter krigen var særlig populær blant partiets egentlige ledelse eller i Komintern. Historikere tegner et bilde av en mann som både var problematisk som person og i de politiske linjene han sto for.

Revisjonismen er revolusjonens dødsfiende

Partiets popularitet i folket ble tidoblet under krigen. Kommunistene vant mye respekt for å ha kjempet. Men partiet ble ikke smidd om til et revolusjonært kampparti. Det gikk straks tilbake til “gamle synder”. Valgkamp og kamp om tillitsverv i fagbevegelsen ble partiets hovedoppgaver. Det var ingen virkelig forståelse av at proletariatet bare kan ta makta ved å gripe til geværet, og at partiet dermed må bygges rundt geværet. I stedet ble partiet bygget rundt nettopp samme aktivitet som alle andre parti; parlamentarismen. Hva skjedde med Lenins tese om et “parti av en ny type”? Det var ingenting nytt ved den typen parti som NKP etterhvert forfalt til. Partiet sluttet å være et kommunistparti, og mistet dermed retten til en gang å bære navnet til proletariatets parti.

Det ble på 1970-tallet sagt at “NKP” var et ekko av Arbeiderpartiet i innenrikspolitikken, og et ekko av Sovjet i utenrikspolitikken. De støttet villig vekk opp om sosialdemokratiske “arbeiderregjeringer”. Og de fulgte lydig Sovjetunionen når denne samlet støtte til sin sosialimperialistiske og hegemoniske politikk. Under dekke av “fredelig sameksistens” og “fredelig vei til sosialismen”, bekjempet Sovjet-revisjonistene revolusjonen på alle kontinenter. Deres støtte til politiske parti og bevegelser var den samme som stormakter alltid har gitt – en betinget støtte for å fremme sine egne interesser. De grep gjerne militært inn, så vel i Tsjekkoslovakia som i Etiopia, Cuba og Afghanistan. De ble ønsket velkommen av politikere som gjerne ville styre på sovjetiske bajonetter. Disse var like forræderske som de som ville styre med yankee-imperialismen som støttespiller. Eneste unntak måtte være de som lot seg lure av fagre ord og løfter. Men politisk naivitet er ingenting å hedre, om enn det er litt mindre fordervet enn bevisst forræderi.

Den skyggen av “NKP” som fortsatt eksisterer, har nok medlemmer som fortjener respekt for både det ene og det andre. Men partiet opptrer som støttespiller for den reaksjonære forsamlingen av falske “kommunist- og arbeiderpartier”. Deres vennskapspartier har opptrådt som direkte agenter for sosialimperialismen på alle kontinenter. Mengistu-regimet i Etiopia, som drepte revolusjonære i tusentall. Indiske CPI(Marxist) som har sendt dødsskvadroner mot maoister og fattigbønder i Vest-Bengal. Det statskapitalistiske monarkiet i Nord-Korea, en svoren fiende av den kinesiske kulturrevolusjonen. Vietnam, som invaderte Kambodsja og la landet under seg som en halvkoloni. PDPA i Afghanistan, som myrdet tusenvis av unge kommunister og progressive patrioter.

Innenfor revisjonistiske bevegelser finnes det mange folk som vil mye bra. En del av disse står i revisjonistiske bevegelser, med en tanke om at det er for få kommunister i Norge i dag, og at vi derfor må samle de vi kan. De tenker kanskje at vi må samle alle med gode intensjoner og sympatiserer med en slags kommunistisk tanke, og ikke skape splittelse. De mener kanskje at hva som helst er bedre enn den vestlige blokken som domineres av USA-imperialismen. Og flere av dem mener det er feil å føre linjekamp, fordi de frykter splittelse.

Men revisjonismen er en dødsfiende av kommunister. Ikke bare i fortida, men her og nå. Revisjonistiske partier forfølger, fengsler og dreper våre kamerater her i vår egen tid. Og i stedet for forsoning med revisjonismen, må kommunister fremme linja som slår fast at det bare kan finnes ett kommunistisk parti, at proletariatet bare kan ha én ledelse, og at en slik ledelsei i vår epoke må veiledes av og anvende maoismen.

Kravet om å gjenreise et parti som et maoistisk parti, står i motsetning til å tekkes alle. Det står i motsetning til frykten for linjekamp og enhet på et prinsippløst grunnlag. Kravet er å behandle den vitenskapelige sosialismen nettopp som en vitenskap, og å erkjenne at et kampdyktig revolusjonært parti må ha én ledelse og én ideologi, forene proletariatet rundt disse og bryte med, bekjempe og knuse revisjonistiske linjer og ledere.

På alle kontinenter har revisjonismen opptrådt som infiltratør og agent. Den har opptrådt som apologet for Sovjets imperialisme. Den har legitimert fascistisk undertrykking i Sovjet og Kina, særlig mot de virkelig revolusjonære. Hele denne bevegelsen er tvers gjennom råtten. At den på skammelig vis misbruker revolusjonære symboler, gjør bare saken verre. Det er kommunistenes plikt å avsløre falskspillet. Revisjonismen er revolusjonens dødsfiende. Om den opererer “innenfra” eller utenfra, så har den gjennom hele sin eksistens legitimert kapitalismen, støttet den og myrdet en rekke revolusjonære ledere.

Fra maoisme til seier

Videre er det kommunistenes plikt å dedikere seg fullt og helt til å gjenreise kommunistpartiet. Norges Kommunistiske Parti må rekonstrueres og rekonstitueres, denne gangen på grunnlag av marxismen i dag, nemlig marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen. Det må gjenreises som et parti som fører folkekrig, fordi dette er den eneste veien til proletariatets erobring av den politiske makta. Om det finnes andre veier, så har ingen sett dem på hundre år. Derimot har vi sett at folkekrig fører til seier. Og partiet må, for å kunne føre folkekrig, være et militarisert parti.

At det gamle dør og nye ting må bli født, er i seg selv ingenting å sørge over. Det er livets og historiens gang. Det er det mest naturlige i verden. At vi i dag står uten kommunistpartier i de fleste av verdens land, er ikke kvalitativt verre enn situasjonen på slutten av 1800-tallet, da det ikke fantes ett eneste slikt parti i verden. Men i dag står vi i en kvalitativt mye bedre posisjon, da vi har over hundre år med rike erfaringer å høste av. Da vi har folkekriger som føres i Peru, Tyrkia, Filippinene og India. Da proletariatets ideologi har gått gjennom nye kvalitative sprang, som har løftet den til et mye høyere nivå; maoismen.

Maoismen tar opp i seg og systematiserer de rike erfaringene, og gjør det mulig å peile ut den korrekte kursen framover. Og den iverksettes kreativt og med den største offervilje blant verdens fattigste masser i Indias og Brasils regnskoger, i Tyrkias fjell, i Perus daler og på Filippinenes tusenvis av øyer. Det finnes alltid “genier” som vil gjøre alle oppdagelser selv. Som lever relativt isolert fra de store revolusjonære kampene, men som ved skrivebordet i et imperialistisk land vil finne “sin egen vei” til revolusjonær innsikt. De preges av sine klasseinteresser, og en tilhørende vrangvilje til å underordne seg klassikernes vitenskapelige oppdagelser. De kan ikke legge frem i kritikk hva som er feil hos store kommunistiske ledere, men vil «finne på noe nytt» for å slippe unna. Disse lurer som regel seg selv, og de når sjelden historiens virkelige genier til knærne.

Er man en ydmyk revolusjonær, en som har som sitt høyeste ønske å tjene folket, kan man heller hengi seg til å forsøke å lære av de fremste lederne proletariatet har skapt. Og videre forsøke iherdig å anvende deres lære på de konkrete forholdene der vi selv lever og arbeider. Og enda videre, og viktigst, kjempe for å gjenreise den ledelsen som kreves for å kunne avansere, nemlig proletariatets eget parti, Norges Kommunistiske Parti. Dette partiet vil igjen stiftes, og dette partiet vil lede revolusjonen til seier i Norge, som en del av den proletariske verdensrevolusjonen.

Vi er dømt til å seire, og vår første store seier vil være gjenreisningen av Norges Kommunistiske Parti. Når dette vil skje, hvor lang tid det vil ta, avhenger av innsatsen og ofrene til norske kommunister, samt vår evne til å anvende maoismen kreativt på våre forhold. Det er like fullt ikke et spørsmål OM vi vil seire, men om NÅR vi vil seire.

Knus opportunisme og revisjonisme med tolinjekamp og revolusjon!

Gjenreis Norges Kommunistiske Parti som et maoistisk parti!