Marxisme og revolusjon i Latin-Amerika

Aktivister har oversatt denne artikkelen for Tjen Folket Media. Artikkelen er en kort innføring i marxismens historie i Latin-Amerika, og et avsnitt i en serie artikler i deres kampanje for 200-årsjubileet for Karl Marx fødsel. Den opprinnelige artikkelen på spansk er på trykk i den 74. papirutgaven (oktober 2018) av den nydemokratiske avisen Periódico El Pueblo fra Chile. Red.anm.

English Translation Artículo original, Español

I dette avsnittet vil vi kortfattet fortelle om rollen Karl Marx har spilt i den latinamerikanske revolusjonen, som grunnleggeren av proletariatets ideologi, den som først la fundamentene av den eneste vitenskapelige ideologien, i stand til å tolke og forandre verden.

José Carlos Mariátegui, grunnlegger av Perus kommunistiske parti.

I Det kommunistiske manifest, utgitt februar 1848, sier Karl Marx og Friedrich Engels at “oppdagelsen” av Amerika egentlig var inkorporeringen av Amerika i kjeden av kapitalistisk produksjon. Men, som senere vist av José Carlos Mariátegui, betyr ikke dette at de Latinamerikanske landene ble kapitalistiske. Den føydale orden, som i Europa gikk inn i sammenbrudd og tilbaketog, ble eksportert og begynt i Amerika. Med våpen ble den rett og slett påtvunget av spanske og portugisiske conquistadorer.

Det er i slutten av det 19. århundre at den første fremveksten av den unge arbeiderklassen utviklet seg i Latin-Amerika, men på en halvføydal basis, ettersom selvstendighetskrigene ikke ryddet vekk de sosiale forholdene i produksjonen som skaper de store landeierne som utbytter fattigbonden som selv ikke eier eller eier lite land. Det er som en følge av dette at kampene i disse årene ikke ble veiledet av marxismen, og samtidig er dette grunnen til hvorfor marxismen ikke var viden kjent i denne delen av verden. På begynnelsen av det 20. århundre var det dominerende standpunktet angående tolkningen av marxismen en forvrengning av marxismen: propagandaen til Den 2. internasjonale. Det var etter den russiske revolusjonen i 1917 at marxismen kom til landene i den tredje verden, deriblant Latin-Amerika. Viktigheten av dette var veldig stor og det er vanskelig å måle den. Men, bemerk at arbeiderbevegelsen med denne milepælen lyktes med det borgerskapet og landeierene hadde sagt var umulig. Det var på denne måten den russiske revolusjonens triumf ble mottatt som de Latinamerikanske arbeiderne og fattigbøndenes egen. En annen viktig ting det er viktig å nevne er at førstehånds propaganda for den proletariske revolusjonen endelig til denne delen av verden, og snarlig, med stiftelsen av den kommunistiske internasjonale i 1919, befestet marxismen seg ytterligere, og utviklet seg til sitt andre trinn: marxismen-leninismen.

I mange land ble kommunistpartier konstituert som seksjoner av den kommunistiske internasjonale. I Chile skjedde dette 1.-2. januar 1922, under veiledning og ledelse av Luis Emilio Recabarren. Den kommunistiske internasjonale var medvirkende i utviklingen av disse partiene som organisasjoner for kamp mot utbytting og i kamp for erobringen av makt til arbeiderklassen. Problemet var at den samme Kommunistiske internasjonale var årsak til strid i klassekampen og dette skulle utvilsomt ha en effekt på sine egne seksjoner i Latin-Amerika. For eksempel, frem til den første halvdelen av 1930-tallet dominerte den røde linjen i de kommunistiske partiene i denne delen av verden, og førte med seg kamper mot latifundioene (de store landeierne), storborgerskapet og deres fascistiske uttrykk.

Siden den andre halvdelen av 1930-tallet, tok høyresiden innenfor den internasjonale kommunistbevegelsen mer plass. Venstresiden fokuserte på sin side på den proletariske lederen Stalin, og økte den antifascistiske kampen. Ved Stalins død i 1953 tvang høyrelinjen seg frem i Sovjetunionens kommunistiske parti, og dermed også i kommunistpartiene i Latin-Amerika, bortsett fra i Peru, hvor revolusjonære forsvarte partiet som var grunnlagt av José Carlos Mariátegui.

Med en serie av kommunistpartier som avskrev marxismen og fullt ut viet seg til de parlamentariske konkurransene, og hovedsakelig som følge av den kubanske revolusjonens seier i 1959, vokste politisk-militære enheter frem i Latin-Amerika. Der søkte seksjoner av revolusjonære en vei ut fra fortsatt væpnet kamp mot imperialismen.

Problemet til disse politisk-militære organisasjonene var at de ga både geværet og ideologien like mye vekt, mens det alltid er nødvendig å sette ideologien og politikken i ledelse for militæret. Med andre ord var ikke problemet å skape en teknisk organisasjon, fordi mange av disse organisasjonene endte også med å svikte den revolusjonære kampen, selv etter store fremganger, slik som Frente Sandinista de Liberación Nacional i Nicaragua, Alfaro Vive Carajo i Ecuador eller Frente Farabundo Marti de Liberacíon Nacional i El Salvador. Det som behøvdes her var å forsvare ideologien, marxismen, og dens fremskritt. Dette er hva den røde fraksjonen i Peru sa: “Vi vil ikke trene et nytt parti”, det vi skal gjøre er å “gjenerobre og utvikle José Carlos Mariátegui”. Hvorfor gjenerobre? Fordi partiene som ble stiftet som en seksjon av Den kommunistiske internasjonale ikke kan bli glemt; de burde gjenerobres. Hvorfor utvikle? Fordi marxismen, siden disse partiene ble stiftet, har blitt utviklet til marxismen-leninismen-maoismen.

I de politisk-militære organisasjonene, døde folkets sønner heroisk mens de svingte revolusjonens faner. Sviket av deres kamp opphever ikke deres forpliktelse. Dessuten, om det var noe Marx lærte oss, var det at for å gjøre revolusjon, er det ikke nok å bare forplikte seg selv helhjertet, men en må i tillegg kjempe vitenskapelig, alltid sette politikken i ledelsen, og arbeiderklassen må organiseres i kommunistpartiet. Det er ingenting som kan erstatte denne organisasjonen, fordi det i samfunnet ikke finnes noen mer revolusjonær klasse enn arbeiderklassen. Dette er en lærdom som har kostet blod for arbeiderklassen og folket, og vi har ingen rett til å ignorere den.