Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Kommunister er proletariske internasjonalister. Det betyr at vi ser at vår kamp er internasjonal. Vår klasse, proletariatet, er en internasjonal klasse med den historiske oppgaven å forene verden i en felles kommunistisk framtid. Internasjonal solidaritet må dermed være en integrert del av kampen. Men hvem skal vi stille oss solidariske med? I en feilslått form for «solidaritet» finnes det folk på den såkalte venstresida som støtter regjeringene i land som Russland og Kina, eller Iran og Nord-Korea. De ser dette som et ledd å undergrave NATO og USA.
Ragnar Røed skriver i artikkelen Kina – en sosialimperialistisk stormakt:
Videre gjør en rekke selverklærte vestlige marxister den store feilen at de i praksis setter motsigelsen blant imperialistene sjøl foran alle andre motsigelser. De gir geopolitikk forrang foran klassekamp. De tror konkurransen mellom land som NATO og Russland, ved å behandles «korrekt» kan føre oss nærmere kommunismen. Om de ikke er bevisst denne tenkningen, går de ubevisst i den fellen at de kobler sitt politiske prosjekt som en liten tilhenger på den store russiske eller kinesiske panservognen. Eller også som en liten jolle som surres fast i synkende skip som Baath-partiet i Irak eller den såkalte «bolivarianske revolusjonen» i Venezuela. Å «forsvare» en eller annen borgerlig regjering mot USA-imperialismen, blir mye viktigere enn å utvikle klassekamp, bygge kommunistparti, masseorganisasjoner og initiere folkekrig.
Feilen som her beskrives, ble blant annet begått av store deler av den nye («ML-bevegelsen») på 1970-tallet. Særlig de som fulgte Hua Guafeng og Deng Xiaping etter kontrarevolusjonen i 1976. Norske AKP(m-l) var et slikt parti. Og etter 1976 og utover 1980-tallet, fikk faren for Sovjetisk invasjon av Norge en svært sentral posisjon i partiets propaganda og arbeid. Geopolitikk, altså den politiske konkurransen mellom statene, ble i praksis vektlagt for mye og på bekostning av klassekamp og proletarisk klassestandpunkt.
Samtidig pleiet AKP(m-l) vennskapet med Dengs Kina helt til 1989, da partiet etter massakren på Den himmelske freds plass snudde og kalte Deng-regimet fascistisk. Samme regjering som partiet hadde støttet gjennom hele 80-tallet brukte altså nå fascistisk terror mot massene. I stedet for verdenskrig, slik AKP(m-l) hadde varslet, brøyt Sovjet sammen i 1991. Det kan ikke være tilfeldig, at partiet ble splitta og svært svekka i samme periode som hendelsene i Kina og Sovjet reiv partiets internasjonale analyse og fokus i filler.
Og i dag har en del gamle ML-ere beholdt modellen der geopolitikk får forrang, selv om deres syn på Russland er endret. Russland sees ikke lenger som trussel mot Vest-Europa, og dermed er det som om landet slutter å være imperialistisk i det hele tatt. Fra å ha som sitt utenrikspolitiske fokus at Russland (Sovjet) må bekjempes med alle midler, framstilles nå Russland som et offer for vestlig aggresjon. Den reelle anti-russiske propagandaen i vesten, møtes med legitimering av russisk imperialisme. Kommunister må avvise at vi må ta parti for én eller et knippe imperialister, mot andre imperialister.
Ragnar Røed skriver videre:
Hovedmotsigelsen i verden er ikke permanent, men i vår epoke har den hele tiden stått mellom imperialistene (alle imperialistene!) på én side, med USA-imperialismen som den største, og verdens undertrykte folk og nasjoner på den andre sida. Å inngå politisk partnerskap, selv om det er totalt ensidig og rent teorietisk fra disse gruppenes hold, med Russland eller Kina, er et svik mot verdens undertrykte. I tilfellet Kina er det et svik mot hundretalls millioner utbytta kinesiske proletarer, og mot massene i Afrika, Asia og Latin-Amerika, som betaler for den kinesiske ekspansjonen med blod, svette og tårer.
Det bør føyes til at til og med i en periode der motsigelsen mellom imperialistene blir viktigere, er det et svik mot revolusjonen å ensidig fokusere på denne. I 1914, da verdens fremste imperialister braket sammen i 1. verdenskrig, var ikke Lenins svar å støtte «offer» mot «aggressor». Marxistene så verken på England/Frankrike eller Tyskland/Østerrike-Ungarn som mer eller mindre venn eller fiende av proletariatet, ut fra hvem som var «størst» eller «verst» eller mest «offensiv». Lenin så kampen dem i mellom som en kamp mellom røvere om hvordan byttet skulle fordeles. Konkret, hvordan kolonier og utbytte fra kolonier skulle fordeles mellom de europeiske stormaktene.
I sitt vesen er rivaliseringen mellom stormaktene i dag, den samme rivaliseringen. De interessene som den russiske regjeringen forsvarerer mot NATO-aggresjon, er ikke russiske rettmessige nasjonale krav eller noe som likner dette. De forsvarer sin interessesfære som imperialist. De kjemper om innflytelse i Øst-Europa og Midtøsten, og generelt i verden. De forsøker å holde stillingen eller i beste fall «ta tilbake» områder som var under russisk imperialistisk dominans før 1991 og Sovjetunionens kollaps. Russland er mye mindre økonomisk og militært enn USA og NATO. USA er verdens største imperialist, verdens eneste supermakt, og hovedfienden av verdens folk. Men Russland er ikke av den grunn ikke imperialist og en venn av verdens folk.
Kommunister må bekjempe tendensen til å la geopolitisk spill overskygge revolusjonen, klassekampen og det proletariske klassestandpunktet.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.