Rosa Luxemburg lever!

Av Ragnar V. Røed

Den 15. januar 2019 er det 100 år siden den store revolusjonære lederen Rosa Luxemburg ble myrdet i Tyskland.

Innledningsvis må det slås fast at dette ikke er noen uttømmende eller fullstendig tekst om Luxemburg. Den forsøker heller ikke være det. Verken hennes positive eller negative bidrag blir i sin helhet behandlet her. Men teksten forsøker å i det minste si det viktigste som er å si.

Rosa Luxemburg var revolusjonær kommunist og en del av lederskapet av Tysklands Kommunistiske Parti (KPD) da dette ble stiftet. Hun var en kreativ leder, og selv om hun helhjertet støttet bolsjevikene og deres revolusjon, hadde hun også viktige uenigheter med Lenin. 15. januar 1919 ble hun drept, da paramilitære frikorps-soldater arresterte og henrettet henne og Karl Liebknecht – en annen framstående kommunist.

Rosa Luxemburgs liv

Rosa Luxemburg ble født 5. mars 1871 i den polske byen Zamość. Hun ble født av jødiske foreldre og grunnla det revolusjonære tidsskriftet Arbeidersak med andre revolusjonære i 1893. I 1898 fikk hun tysk statsborgerskap, og engasjerte seg i venstrefløyen i det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD). I 1915 var hun en av grunnleggerne av Spartakusforbundet. Dette var utbrytere til venstre fra SPD, og forbundet ble i 1919 rekonstituert som Tysklands Kommunistiske Parti. I 1918 var hun en av grunnleggerne av avisen Røde Fane, som lenge var sentralorgan for KPD.

Luxemburg vokste opp som flerspråklig, og haltet resten av livet etter en hoftesykdom som femåring. Allerede i 1882 ble det polske Proletariske Partiet stiftet, og Luxemburg ble medlem i 1886. Da partiet ble forbudt fortsatte hun arbeidet i klandestinitet, men Luxemburg måtte til slutt flykte til Sveits i 1889, der hun som en av uhyre få kvinner tok doktorgrad i juss. Ekteskapet som ga henne statsborgerskap i Tyskland i 1898, var et proforma ekteskap med en gammel venn og kamerat. De bodde aldri sammen. Motivet for å flytte til Tyskland var å kunne delta fullt ut i partikampen i SPD, Europas største arbeiderparti. Fra 1907 til 1915 var hun i et kjærlighetsforhold til den store proletære kvinnelige lederen Clara Zetkins sønn.

Luxemburg og venstrefløyen i SPD kjempet mot den første verdenskrig. Venstrefløyen forlot i 1914 partiet, i 1915 grunnla de Spartakusforbundet. Året etter ble Luxemburg og Liebknecht fengslet for oppvigleri mot krigen. Det var i fengsel at Luxemburg forfattet de mest kjente verkene om den russiske revolusjonen. Disse ble i hovedsak publisert etter hennes død. Og de har blitt omtalt ekstra ofte, særlig av antikommunister, på grunn av kritikk mot bolsjevikene i Russland. Men denne kritikken inneholder også lovprising av bolsjevikenes mot og vilje, og slo fast at de gikk i spissen for selve verdensrevolusjonen og viste en vei andre måtte følge. 8. januar 1918 ble hun løslatt. 9. januar ble også den revolusjonære lederen Karl Liebknecht løslatt og samme dag proklamerte han den sosialistiske republikken Tyskland, bygd på arbeiderrådene som var skapt i klassekampen under krigen. Månedene og året som fulgte ble preget av knallhard kamp mellom revolusjon og reaksjon, og mellom to regjeringer; den røde regjeringen under kommunistisk ledelse, og den borgerlige regjeringen under ledelse av sosialdemokratiske SPD og regjeringssjef Ebert.

Den tyske revolusjonen og kommunistpartiet

Frikorpsene som drepte Luxemburg handlet på ordre fra Gustav Noske, som var sjef for politiet og medlem av det sosialdemokratiske partiet. Noske var ledende sosialdemokrat og sto nært SPD-lederen Friedrich Ebert. Ebert og SPD så fram mot den såkalte Novemberrevolusjonen i 1918 at Tyskland ville tape den første verdenskrig og at det gamle keiserdømmet var svekket. Sammen med det katolske partiet Zentrum tvang de keiseren til å abdisere i 1918 og etablerte den såkalte Weimar-republikken sent i 1919. De forhandlet umiddelbart for fred med Tysklands fiender i krigen. En viktig motivasjon for å avsette keiseren og forhandle fred, og årsaken til at Eberts regjering fikk støtte i hæren, var målet om å hindre proletarisk opprør, streik og fullstendig sammenbrudd for den borgerlige staten.

Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht var etterhvert de fremste lederne for den revolusjonære venstrefløyen i det sosialdemokratiske partiet SPD. En annen nevneverdig revolusjonær leder var Clara Zetkin, som i 1911 tok initiativ til den første internasjonale arbeiderkvinnedagen (8. mars). Venstrefløyen var marxistisk og revolusjonær. I 1914 brøt de med SPD fordi partiet støttet den tyske regjeringen i den første verdenskrigen. Luxemburg og Liebknecht fulgte Lenins linje, om at arbeiderklassen måtte bekjempe alle imperialistmakter i krigen, også “sin egen” regjering, og at proletarsoldater burde vende geværet mot sine egne offiserer og myndigheter i stedet for sine klassebrødre fra andre land. Liebknecht sa i denne sammenhengen at “hovedfienden står i eget land”.

Utenfor SPD dannet utbryterne senere det revolusjonære Spartakusforbundet som på en kongress 30. desember 1918 til 1. januar 1919 konstituerte seg som Tysklands Kommunistiske Parti. Dette skjedde midt i den tyske sosialistiske revolusjonen. Liebknecht hadde erklært den tyske arbeiderrepublikken utgått av de tyske arbeider- og soldatrådene (Tysklands sovjeter), og væpna arbeidere hadde tatt kontroll over områder i Berlin og andre storbyer.

Vinteren 1918 var preget av streiker og opptøyer. Den såkalte Novemberrevolusjonen førte til keiserdømmets fall og SPD-regjeringens maktovertagelse. Januarrevolusjonen eller Spartakistopprøret i 1919 begynte med motstand og generalstreik, før den gikk over i væpna kamp. Ledelsen for opprøret var i begynnelsen Revolusjonskomitéen, men denne var delt mellom de som ville gjøre revolusjon og de som ville forhandle med regjeringen. Den ble dermed handlingslammet. Kommunistpartiet KPD forlot derfor komitéen den 8. januar etter at partiet USPD (“de uavhengige sosialdemokratene”), som også hadde medlemmer i denne, hadde invitert regjeringssjefen Ebert til samtaler. Den samme Ebert som to dager før hadde mobilisert frikorpsene til å gjøre seg klar til å knuse opprøret.

Mordet på Luxemburg og Liebknecht

For å knuse revolusjonen inngikk regjeringen ledet av sosialdemokraten Ebert et tett samarbeid med ledelsen av den tyske hæren. Frikorpsene var Tysklands korps av frivillige soldater. De hadde historie tilbake til 1700-tallet. Under og etter krigen var disse dominert keiservennlige og svært reaksjonære krefter. Disse ble det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for nazistenes paramilitære Sturmabteilung (SA). På ordre av Ebert og politisjef Noske, slo frikorpsene brutalt ned på de revolusjonære. Lederne ble raskt arrestert, og Liebknecht og Luxemburg ble skutt i fangenskap. Luxemburg ble dumpet i Landswehrkanalen den 15. januar men ble ikke funnet før 31. mai.

I avisa Aftenposten skrev Håkon Letvik i 2010 følgende hjerteskjærende beskrivelse av likfunnet:

“Det var den 31. mai 1919 at slusevokter Gottfrid Knepel oppdaget et kvinnelik i Landwehrkanalen i Berlin. For å unngå opptøyer ga militære og politi ordre om at liket skulle bringes til militærleiren i Zossen sør for Berlin, hvor obduksjonen ble gjennomført. Rosa Luxemburgs venninne og privatsekretær Mathilde Jacob fikk se en medaljong, kjolen og strømper som den avdøde kvinnen hadde på seg. Hun bekreftet at alt tilhørte Rosa Luxemburg. Også flere andre vitner bekreftet at det var Rosa Luxemburg. På grunn av lang tid i kanalen, var en identifisering etter utseende umulig.”

Ingen tvil om Rosa Luxemburgs skjebne

Kommunister, og mange andre, hedrer fortsatt den dag i dag Luxemburg og Liebknecht sitt minne. De ga sitt liv for å konstituere Tysklands Kommunistiske Parti. De ga sitt liv for den proletariske verdensrevolusjonen. Deres innsats og offer gjør at de lever videre i klassekampen og kampen for den kommunistiske verdensbevegelsen. Rosa Luxemburg var, som Stalin sa om Lenin, en ørn. En som så videre og bredere enn andre. Hun hadde slik maoister i dag ser det sine feil, men hun gjorde det som var nødvendig da det var nødvendig.

Nedrig sosialdemokratisk misbruk av Luxemburg

I dag blir Rosa Luxemburgs minne også forsøkt røvet av enkelte reformister. Som ledende revolusjonær og intellektuell kvinne og martyr, har hun en appell som frister utenfor den kommunistiske bevegelsen. Dette har en positiv side, men det er samtidig uhyre nedrig. De åpne sosialdemokratene beordret drapet på Luxemburg. Og venstresosialdemokratene (USPD) sviktet opprøret og inngikk fred med disse morderne. Luxemburg var en som gikk i spissen for å avsløre og fordømme både høyre og venstre innen sosialdemokratiet. Hun kalte de sosialdemokratiske lederne for de største kjeltringene i historien. At folk som i dag sokner til sosialdemokratiske parti som AP, SV og Rødt forsøker å ta henne til sin inntekt, eller erklære henne som en slags forløper for deres egen “demokratiske sosialisme” er historieforfalskning på sitt groveste og hesligste. Det må også antas at det faktum at revolusjonsforsøket ble knust, og vi aldri fikk se Luxemburg i ledelsen for et Sovjet-Tyskland, er en forutsetning for dette misbruket. Opportunistene foretrekker alltid døde framfor levende revolusjonære ledere.

Rosa Luxemburg skrev blant annet Reform eller revolusjon i 1899, som var et flengende oppgjør med revisjonisten Bernstein. Bernstein tilhørte ikke, slik mange tror i dag, høyresida i SPD. Han tilhørte den reformistiske delen av venstrefløyen! Og han gikk ut av SPD med de “uavhengige” (USPD) under første verdenskrig. Dette partiet vendte få år senere tilbake til SPD. Det er teoriene til Bernstein, og Karl Kautsky som sto enda litt lenger til venstre i SPD og USPD, som må regnes som det tyske bidraget til grunnlaget for det som kalles “demokratisk sosialisme”, ikke Luxemburg. Luxemburg avviste deres reformisme. Hun forsvarte Karl Marx’ teorier mot Bernsteins revisjonisme. Boka har sine mangler, og er svakere enn for eksempel Lenins senere avsløringer av revisjonismen, for eksempel i polemikken Renegaten Kautsky. Men Luxemburg var tidlig ute, og var svært tydelig når hun slo fast opportunisme og reformer ikke kunne føre proletariatet til makta.

Luxemburg: framtida tilhører bolsjevismen!

Luxemburg kritiserte Lenin og bolsjevikene på en del punkter. Denne kritikken har reformister siden grepet begjærlig – og overdrevet voldsomt. Men Luxemburgs kritikk av bolsjevikene tok utgangspunkt i en kompromissløs støtte til og beundring for bolsjevikene. I teksten Den russiske revolusjonen skriver hun at bolsjevikene løste nøkkelproblemet “å vinne majoriteten” som ifølge henne hadde ridd det tyske sosialdemokratiet som en mare. Hun skriver at “Lenins parti var det eneste som virkelig forsto plikten og mandatet til et virkelig revolusjonært parti”. At tyske sosialdemokrater forsøkte å anvende sin hjemlige parlamentariske barnehage, der de lærte at for å oppnå noe må man først ha flertall, som veiledning for revolusjonen. Hun skrev at “de sier det samme gjelder en revolusjon, la oss først bli et ‘flertall’” mens “dialektikken i en virkelig revolusjon, setter disse parlamentariske muldvarpenes visdom på hodet: ikke gjennom et flertall men gjennom den revolusjonære taktikken i retning et flertall, det er den veien vi må gå”.

I samme verk skriver hun at all den revolusjonære æren og kapasiteten som det vestlige sosialdemokratiet manglet, sto bolsjevikene for og at oktoberrevolusjonen reddet “den internasjonale sosialismens ære”. Og helt til sist i dette verket skriver hun:

“Dette er kjerna i og det varige i bolsjevikpolitikken. I denne forstand er det deres udødelige historiske bidrag å ha marsjert i spissen for det internasjonale proletariatet med erobringen av den politiske makta og å stille problemet med å realisere sosialismen i praksis, og i å ha tatt et stort sprang framover i oppgjøret mellom arbeid og kapital i hele verden. I Russland kunne spørsmålet bare stilles. Det kunne ikke løses i Russland. Og i denne forstand tilhører framtida overalt ‘bolsjevismen’.”

I teksten Vårt program og vår revolusjon skriver hun at de tyske revolusjonære har lært sin revolusjonens ABC fra russerne. Hun kalle de sosialdemokratiske lederne for pygmeer som har sluttet seg sammen med de britiske imperialistene i et morderisk angrep på bolsjevikene fordi disse skapte de første mottoene for verdensrevolusjonen. Hun skriver samme sted at “vårt kommunistiske parti står alene i å støtte arbeiderne. Dette er tilstrekkelig for å vise at i dag så kjemper alle som ikke er tilsluttet vår revolusjonære kommunistiske plattform standhaftig og voldelig mot streikene”.

I de nevnte tekstene angriper Luxemburg sosialdemokratene heftig, samtidig som hun løfter fram bolsjevikenes eksempel og utroper dem som en fortropp i verdensrevolusjonen.

Luxemburgs kritikk av Lenin og en kritikk av Luxemburg

Det bør nevnes at teksten om den russiske revolusjonen ble skrevet i fengsel og publisert etter hennes død, og det er denne som mest av alt regnes som kritisk mot bolsjevikene. Hun kritiserer bolsjevikenes oppløsning av den grunnlovgivende forsamlingen til den gamle borgerlige staten, advarte mot byråkratisering og var uenig i bolsjevikenes linje for å gi sjølråderett til alle nasjonene innenfor den sosialistiske staten. Hun hadde også tidligere hatt skarp polemikk med Lenin om det nasjonale spørsmålet. Luxemburg hevdet også at bolsjevikenes metoder ble tvunget på dem av omstendighetene, at det var dyder av nødvendighet, og at de ikke måtte gjøres til prinsipper for andre revolusjoner.

Byråkratisering og demokrati

Det er uansett svært tendensiøst og spekulativt å ta Luxemburg til inntekt for noen oppsummering av hele denne revolusjonen. Den såkalte borgerkrigen mellom hvite og røde, og intervensjonskrigen fra de kapitalistiske stormaktene, varte i flere år etter Luxemburgs død. Sovjetunionen ble først konstituert i 1922 med påfølgende tre tiår av sosialistisk oppbygging. Luxemburgs advarsler mot byråkratisering var en fare både Lenin og Stalin var svært bevisst på, for eksempel skrev Stalin at “byråkrati er eit teikn på borgarleg innverknad på organisasjonane våre” (Mot vulgarisering av parolen om sjølkritikk). Hva Luxemburg ville sagt om det sosialistiske Sovjetunionen ti eller tjue år etter hennes død, blir ren gjetning. Det vi ikke trenger å gjette noe om, er hva hun selv skrev om bolsjevikene og den russiske revolusjonen. Da trer det klart fram en iherdig støtte til og beundring for Lenin og “Lenins parti”, samtidig som hun også hadde viktige uenigheter med ham og dem.

Videre må det slås fast at Luxemburg ikke hadde noen løsning på problemet med byråkratisering. Når “demokratiske sosialister” løfter henne fram som et sosialistisk alternativ til leninismen, er det mager kost de kan by på. Hun sa tydelig at bolsjevikene gjorde det de måtte. I siste kapittel av verket om den russiske revolusjonen, skriver hun om bolsjevikene at “de har bidratt med alt som det var mulig å bidra med under disse djevelsk harde forholdene”, og at faren ikke ligger i det bolsjevikene gjorde, men at disse “dyder av nødvendighet” blir et ideal og eksempel til etterfølgelse. Som løsning setter hun frihet for meningsmotstandere, for flere partier, og å se det proletariske diktaturet som demokrati for proletariatet og massene.

Prinsippet om at proletariatets diktatur er demokrati for folket, er slått fast igjen og igjen av kommunismens klassikere. Både Stalin og Mao slo dette tydelig fast. Og selv om alle borgerlige partier ble forbudt i Sovjet-Russland, fordi disse tok parti for den hvite kontrarevolusjonen og krigen mot Sovjetstaten, så var ikke dette tilfellet i Kina. Men kontrarevolusjonen i Sovjet viste tydelig at formelle rettigheter er langt fra nok. Og det praktiske og konkrete problemet med byråkratisering og kontrarevolusjon, ble først løst i teori og praksis av Mao, med den store proletariske kulturrevolusjonen og med Gonzalos fordyping av teorien med havet av væpna masser og folkemilitsens integrering i folkehæren. Kritikken av “dyd av nødvendighet” er heller ikke god, da enhver revolusjon vil bety et mylder av nødvendigheter. Som Engels slo fast er revolusjonen en svært autoritær handling, en handling tvunget gjennom med geværer og kanoner. Og den brutale virkeligheten i revolusjonen var jo også den som skulle koste Luxemburg livet.

Krigen i Russland kom til å vare i flere år etter hennes død, slik at den “normaliteten” hun så for seg skulle aldri komme. Og den kunne heller ikke komme. For klassekampen fortsetter etter revolusjonen, og blir som Stalin sa enda hardere. Derfor er det korrekt slik Gonzalo slår fast, at folkekrigen må fortsette helt til kommunismen. Krigskommunismen er ikke et kortvarig blaff, før en rosenrød sosialisme, men vil fortsette gjennom sosialismen. Uten at denne tilstanden betyr at massene skal stå der uten makt. Tvert om, havet av væpna masser og den nye staten handler bare om å samle makta i proletariatets hender. Kulturrevolusjoner til kommunismen er virkeliggjøringen av det dypeste folkelige demokrati som er tenkbart. Slik løser maoismen problemet som Luxemburg så vidt rekker å reise som en utfordring.

Kontekst for kritikken

Om man fra et maoistisk ståsted skal kritisere Luxemburg, må man ta utgangspunkt i den historiske konteksten og nivået bevegelsen var nådd i hennes levetid. I flere år var bolsjevikpartiet verdens eneste kommunistiske parti! Da Luxemburg og de tyske kameratene stiftet Tysklands Kommunistiske Parti, så var dette i begynnelsen bare et av en håndfull slike partier i hele verden. Og oktoberrevolusjonen var den første revolusjonen der proletariatet erobret den politiske makta i et helt land. Den internasjonale politiske arbeiderbevegelsen var forfalt til parlamentarisme, legalisme og reformisme. I denne konteksten, var Luxemburg helt i frontlinjen for den revolusjonære marxismen. Hennes feil var i hovedsak at hun ikke gikk lenger, ikke var mer konsekvent, og ikke evnet å bryte fullstendig med illusjonene om det borgerlige demokratiet. Kommunistene i Europa, dypt nedsyltet som de var inne i de sosialdemokratiske partiene selv, hadde i praksis beveget seg vekk fra Marx’ tese om den voldelige revolusjonen. De forberedte ikke for revolusjonær krig, de bygde ingen folkehær og partiet ble ikke bygget rundt geværet. Bolsjevikene var banebrytende når de gikk tvers gjennom den borgerlige legaliteten og reiste opprørets fane. Og først i moderne tid, med maoismen, er dette problemet løst teoretisk, systematisert, og bekreftet gjentatte ganger i praksis.

Det nasjonale spørsmålet

Videre var hun mekanisk i spørsmålet om nasjonal sjølråderett. Mens hun levde i Polen var hun mot å kjempe for polsk selvråderett (landet var da delt mellom Preussen, Østerrike og Russland). Lenin derimot løste problemet på en marxistisk og dialektisk måte, der internasjonalismen betinger en konsekvent holdning for nasjonal sjølråderett. Alt annet vil gå i tjeneste for store nasjoners sjåvinisme. Om sovjetunionen ikke hadde garantert sjølråderetten til nasjonene i unionen, ville det objektivt tjent storrussisk sjåvinisme og bidratt til nasjonal undertrykking. Men Luxemburg hadde lenge vært svært uenig i Lenins syn på spørsmålet. Hun så proletariatets kamp ensidig fra det internasjonalistiske ståstedet, og tok lett på, ignorerte eller avviste undertrykte nasjoners særskilte rettigheter. Hun så for eksempel ikke behovet for en egen norsk stat, og så ikke verdien av å støtte det norske folkets selvstendighetskamp. Stalin mente at feilene på dette området førte Luxemburg sammen med mensjeviker og den tyske teoretikeren Parvus, og at tenkningen grunnlaget for den trotskistiske teorien om “permanent revolusjon”.

Fra reformisme og borgerlig demokrati til reaksjonær terror

I forordet til Reform eller revolusjon skriver hun “For sosialdemokratiet eksisterer det en uatskillelig sammenheng mellom sosiale reformer og den sosiale revolusjon, idet dets kamp for sosiale reformer er middelet, den sosiale omveltning er derimot målet”. Dette er eksempel på en svakhet ved Luxemburg og hennes samtidige bevegelse. Denne forestillingen om at kampen for reformer nærmest vokser over i revolusjonen av seg selv, er feil. Og det er feil som gjentas i dag. Det ble skrevet i 1899, i en periode der proletariatets partier var i enorm vekst, men dermed også manglet erfarent lederskap. Det var en periode der partiene vokste raskt, og forsterket sine rekker med uerfarne og uskolerte. Det var en periode der formene for borgerskapets herredømme var i endring, med innføring av parlamentarisme og sosialstat. Og kapitalismen ble imperialistisk, med europeiske land som parasittiske kolonimakter. Med superprofitter fra imperialistisk utbytting, slaveri og rent landrøveri eksploderte deres industrielle krefter, samtidig som de kunne kjøpe opp et priviligert skikt i arbeiderklassen, et arbeideraristokrati. Revisjonismen vokste fram og opportunismen vant herredømmet i arbeiderbevegelsen, med arbeideraristokratiet som sin sosiale hovedstøtte. Disse hadde alt å tjene på å fremme reformismen.

I samme verk skriver hun “Mens demokratiet dels er blitt overflødig, til dels en hindring, for borgerskapet, er demokratiet til gjengjeld helt nødvendig og uunnværlig for arbeiderklassen.” Dette er også en feil slutning hos Luxemburg. Det står i kontrast til den sannheten som formann Gonzalo kunne slå fast 80 år senere, etter to verdenskriger, tre verdenshistoriske revolusjoner (Russland, Kina og Kulturrevolusjonen) og en rekke fascistiske regimer i alle slags former og farger:

“Samtidig skiller han (Gonzalo red.anm.) mellom statssystemet og regjeringssystemet. De er deler av et hele: det første utgjør det stedet som klassene har tilhold i innenfor staten, mens det siste er den formen som makten er organisert på. Formann Mao lærte oss at hovedsaken består i å definere statens klassekarakter, da regjeringsformene som introduseres kan være sivile eller militære, gjennom valg eller ved dekret, liberaldemokratisk eller fascistisk. Men de representerer alltid de reaksjonære klassenes diktatur. Å ikke betrakte den gamle staten på denne måten er å trå i den fellen at man identifiserer et diktatur som et militærregime, og tenker at en sivil regjering ikke er et diktatur, med resultat at en stiller seg som haleheng til en av storborgerskapets fraksjoner, bak fortellinger om å «forsvare demokrati» eller «unngå militærkupp», posisjoner som heller enn å knuse den gamle staten støtter den og forsvarer den. Dette er i Peru tilfellet med revisjonistene og opportunistene (…)”

Og det var nettopp borgerskapets mest “demokratiske” fasade, den demokratiske regjeringen og selve Luxemburgs gamle parti SPD, som slapp de reaksjonære hundene i frikorpsene løs mot den tyske revolusjonen. Den første såkalt demokratiske republikken i det samla Tysklands historie – Weimarrepublikken – ble født ut av den despotiske og voldelige undertrykkingen av proletariatet og de brutale mordene på proletariatets fremste ledere. Borgerskapets diktatur viste sitt grelleste ansikt, nettopp da den fikk sin mest “demokratiske” regjeringsform noensinne i Tysklands historie. SPD sin framferd, som den borgerlige statens bødler, var en av kildene til begrepet sosialfascisme i Kominterns senere analyse av sosialdemokratiets fascistiske potensiale. Luxemburg har rett i den antidemokratiske tendensen i kapitalismen, særlig i imperialismens tidsalder, men det borgerlige demokratiet er ikke noe proletariatet trenger. Tvert om, skinndemokratiet og parlamentarismen er i enda større grad en farse. Det er i enda større grad bare en fasade som tjener borgerskapet, og som gjerne arbeider i tospann med fascismen.

Lenin og bolsjevikene rev bevegelsen ut av myra

Mindre enn tjue år etter Luxemburgs oppgjør med Bernstein, ble både revisjonisme og imperialisme avslørt i praksis av millioner av europeiske proletarer. En generasjon unge menn var ofret i verdenskrigens skyttergraver. De forræderiske lederne av de sosialdemokratiske partiene og den andre internasjonalen hadde sviktet dem, og hele det arbeidende folket. De hadde stemt for bevilgninger til krigen og fylket seg rundt sine egne borgerlige regjeringer i krigen om kolonier. Illusjonen om en fredelig verdenskapitalisme ble knust. Og i samme stund brast forestillingen om en fredelig ikke-revolusjonær overgang fra kapitalisme til sosialisme. I denne perioden reiste Lenin og bolsjevikene den røde fanen. Først mot den imperialistiske krigen, under parolen “krig mot krigen” og en oppfordring til proletariatet om å snu våpnene mot borgerskapet i stedet for mot sine klassebrødre. Og så, i 1917, ledet bolsjevikpartiet den store oktoberrevolusjonen i Russland. For første gang i historien erobret proletariatet den politiske makta. Denne makta tok først form som en arbeider-bonde-regjering og var ledet av Russlands Kommunistiske Parti (bolsjevikene). Den røde armés geværer brakte proletariatet til makta, befestet den gjennom revolusjonær krig, og la grunnlaget for Sovjetunionen og den sosialistiske oppbyggingen.

I 1899, da Luxemburg skrev sin tekst mot Bernsteins revisjonisme, var dette enda en ubeskrevet framtid. Og teksten må nødvendigvis lide under dette. Den må også lide under at Luxemburg, selv om hun var en av Europas fremste proletariske revolusjonære, likevel ikke var på Lenins nivå. Han så lengst og videst av alle i den samtidige bevegelsen, og derfor bærer også marxismens andre stadium, leninismen, hans navn.

Luxemburg avslører reformisme og kapitalisme

Like fullt, tross sine feil og mangler, viser Reform og revolusjon at Luxemburg var en stor dialektiker. Hun bruker marxismens dialektiske og materialistiske metode både til å avsløre Bernsteins opportunisme og peke på viktige særegenheter ved kapitalismens motsigelsesfulle utvikling.

Om bernstein og opportunistene skriver hun:

“Den som istedenfor uttaler seg for den lovlige reformveien i motsetning til erobringen av den politiske makt og samfunnsomveltningen, velger i virkeligheten ikke en roligere, sikrere og langsommere vei til samme mål, men også et annet mål. (…) I grunnen tar de ikke sikte på å virkeliggjøre den sosialistiske idé, men bare på å reformere den kapitalistiske; de tar ikke sikte på å oppheve lønnssystemet, men bare på å oppnå mer eller mindre innen rammen av utbyttingen; de vil med andre ord fjerne de kapitalistiske utvekstene og ikke kapitalismen selv.”

Om kapitalismens utvikling skriver hun innsiktsfullt:

“Det er den andre særegenheten ved den kapitalistiske orden, at alle det framtidige samfunns elementer i begynnelsen av sin utvikling antar en form hvor de ikke nærmer seg sosialismen, men fjerner seg fra den. I produksjonen kommer den samfunnsmessige karakter stadig mer til uttrykk. Men i hvilken form? I form av aksjeselskaper, storselskaper, karteller, der de kapitalistiske motsetninger forsterkes, dvs. utbyttingen og undertrykkelsen av arbeidskraften. I militæret fører utviklingen til utbredelsen av alminnelig verneplikt og kortere tjenestetid, materielt sett altså en tilnærming til folkehæren. Men det skjer i den moderne militarismens former, hvor militærstatens herredømme over folket og dermed statens klassekarakter kommer til uttrykk i sin skarpeste form.”

Her peker hun på den samme motsigelsesfulle utviklingen som også Lenin beskrev i verket Imperialismen, og bygger på marxismens analyse. Konkurransen i kapitalismen fører til monopoldannelse, monopoldannelse fører til skjerpet konkurranse. Konkurranse fører på én side til opphevelse av konkurransen, men på den andre siden, og i én og samme prosess, til en skjerpet konkurranse mellom monopolene. Kapitalismen sosialiserer, den gjør økonomi og produksjon stadig mer samfunnsmessig, men på den andre siden – og én og samme prosess – samler dette makten og kapitalen på stadig færre hender. Borgerskapet, særlig monopolborgerskapet, blir ikke svakere men sterkere av denne sosialiseringen.

Den langvarige kampen for den politiske makta

Videre peker Rosa Luxemburgs tanker også fram mot proletariatets politisk-militære strategi for å erobre makten, mot den langvarige folkekrigen, når hun skriver:

“For det første er en så voldsom omveltning som samfunnets overføring fra det kapitalistiske til et sosialistisk system helt utenkelig i ett eneste slag, gjennom ett eneste seierrikt kupp fra proletariatets side. En slik tanke ville bare være et tegn på en ekte blanquistisk oppfatning. Den sosialistiske omveltning forutsetter en lang og hardnakket kamp, hvor proletariatet tilsynelatende mer enn én gang blir slått tilbake, slik at det første gang nødvendigvis må ha kommet «for tidlig» til makten, når man betrakter det ut fra hele kampens sluttresultat.”

Denne kritikken av den franske blanquismen rammer ikke bare kuppmakere. Den rammer også de som ser for seg revolusjonen som en slags storslått overraskelse der borgerskapet tas på senga av en svært rask mobilisering av massene når forholdene er akkurat passe modne. Dette er en forestilling som har vært særdeles seiglivet blant vestlige marxister.

Luxemburg skriver:

“Først i løpet av den politiske krisa som følger proletariatets maktovertakelse, først i en ilddåp av lange og harde kamper, vil proletariatet oppnå den grad av politisk modenhet som vil sette det i stand til å gjennomføre den endelige store omveltning.”

Hun avviste Bernsteins frykt for at proletariatet skulle gripe etter makten “for tidlig” og understreket her den samme tanken som Mao Zedong senere formulerte som å lære krig ved å føre krig. Og Lenins understrekelse av at først når folkemassene med sine egne øyne ser sosialismens fordeler, vil de bli overbevist. Likevel var ikke Luxemburgs tenkning på dette området modnet til Lenins, eller leninismens, og enda mindre maoismens, nivå. Og teksten, og hennes livsverk forøvrig, er derfor noe skjemmet av feil som gjør henne mer spiselig for vår tids opportunister.

Tross alt – hun var, hun er og hun vil bli!

Men Luxemburgs feil var underordnet hennes fortjenester. Hun var en del av den kommunistiske bevegelsen, vår bevegelse. Hun døde i for den proletariske revolusjonen og det kommunistiske partiet, og hun lever videre i den samme kampen. Vi hedrer hennes minne best, ved å hilse kameratene som i Tyskland arbeider for å gjenreise Tysklands Kommunistiske Parti, som et militarisert og maoistisk parti. Og hovedsakelig ved å selv dedikere oss til kampen for å gjenreise Norges Kommunistiske Parti og innlede den revolusjonære krigen i vårt eget land, som en del av den proletariske verdensrevolusjonen.

Rosa Luxemburgs siste skrevne ord var fulle av revolusjonær optimisme midt i nederlagets stund:

“Orden seirer i Berlin! Tåpelige lakeier! Deres “orden” er bygd på sand. I morgen vil revolusjonen reise seg igjen med raslende våpen, og til deres skrekk og til blåsende trumpeter vil den synge ut: Jeg var, jeg er, jeg vil bli!”

Rosa Luxemburg lever videre i kampen!

Uforsonlig kamp mot opportunismen og reformismen!

Gjenreis det kommunistiske partiet som et maoistisk parti!