Tjen Folket Media ønsker å være en plattform for debatt og ideologisk kamp. Vi har mottatt innlegg fra enkeltpersoner, både innenfor og utenfor Tjen Folket Media, som vil svare en blogg MLM Thoughts som har kommet med hard kritikk mot maoister i USA og Tyskland. Disse kameratene er en del av samme bevegelse som maoistene i Norge, og norske aktivister er ivrige etter imøtegå kritikken. Man kan sende debattinnlegg til [email protected]. Om man ønsker å sende anonymt og sikkert anbefaler vi å sende fra en offentlig datamaskin med en e-postadresse man lager for anledningen. Tjen Folket Media tar seg den frihet å gjøre noe korrektur om vi mener det er nødvendig.

Skrev Lenin og Stalin bare for Russland?

Av Ragnar V. Røed

Denne teksten retter seg mot standpunkter fra bloggeren MLM Thoughts, en norsk venstresideblogg med mye engelskspråklig tekst. Bloggen er hittil viet tekster som angriper «venstreavvik». Bloggeren skriver at venstreavvik er like reaksjonære som høyreavvik, men det er åpenbart at bloggeren hovedsakelig er bekymret for venstreavvik i den internasjonale kommunistiske (maoistiske) bevegelsen. Dette er typisk for høyreavvikere etter min oppfatning. For høyresida i bevegelsen vil den røde linja alltid se ut som «venstreavvik». «Venstre»-avvik finnes og er noe reelt, men hovedfaren i den vestlige venstrebevegelsen og den internasjonale kommunistiske bevegelsen, har de siste hundre årene vært høyreopportunismen og revisjonismen.

Det er likevel hovedsakelig bra at standpunktene settes fram slik at man kan behandle dem skikkelig. Jeg mener standpunktene i bloggen er hovedsakelige opportunistiske og feil. Jeg mener slike standpunkt ikke kan bygge bevegelsen, men tvert om er svært skadelige. De er i tråd med den tenkningen som tidligere har vært rådende i lederskapet for norsk maoistisk organisering, som dagens organiserte maoister er ferd med å korrigere.

Det viktigste for oss er ikke hvordan de anvendte men hva vi klassen kan lære av det og bruke på nytt

Forfatteren av bloggen skriver om en utmerket artikkel fra det tyske maoistiske tidsskriftet Klassenstandpunkt:

Det virker som de glemmer at det mest geniale med Lenin og Mao var deres evne til å anvende og tilpasse marxismen til den virkeligheten de levde under. Marx og Engels hadde ikke først og fremst Russland og Kina i tankene da de skrev sine teorier. Like lite som Lenin og Stalin skrev for Kina.

Det viktigste for kommunister er å anvende teorien i praksis. Og når det gjelder kommunismens klassikere så er det viktigste for oss å lære av dem og å anvende det vi lærer. Altså er det viktigste for oss, som ikke studerer klassikerne av historisk eller akademisk interesse, å finne de allmenne lærdommene og lovene som deres teori og praksis har avdekket. Altså er ikke det viktigste for oss det særegne og konkrete ved deres anvendelse i deres land, men de oppdagelsene de gjorde som er gyldige også for oss. Det er essensen, det overførbare, det allmenngyldige ved deres praksis som blir mest viktig, ikke hvem som sa hva på et møte, eller i hvilken rekkefølge bestemte slag skjedde.

Videre er jeg uenig i uttrykket «tilpasse marxismen» for å beskrive hvordan klassikerne anvendte proletariatets ideologi i sine land. Slik jeg ser det består marxismen av allmenngyldige lover. For eksempel loven om merverdien, som Marx påviste. Kan eller må loven om merverdien tilpasses til et bestemt land? Eller loven om klassekampen som hoveddrivkraft for utvikling av samfunn? Eller inndeling av samfunnet i basis og overbygning? Dette gir ikke egentlig mening. Når marxismen brukes på den konkrete virkeligheten i et land, når man gjør konkrete analyser av den konkrete situasjonen, når man handler i praksis og setter i gang bevegelse, så driver man praktisk anvendelse av marxismen. Og denne vil alltid ha særegenheter. Den konkrete situasjonen er aldri helt lik. Det er aldri identisk tid og sted, aldri de samme menneskene. Det er som den gamle greske dialektikeren Heraklit slo fast at alt flyter og man kan aldri gå ned i samme elv to ganger. Men marxismen var ikke marxismen, om den besto av lover og oppdagelser som hele tiden må revurderes og tilpasses. Å tilpasse marxismen er i sitt vesen å revidere den, og det er et kjennetegn på opportunismen at den vil tilpasse seg til de rådende forholdene og til hva andre folk mener, framfor å forsøke å endre disse forholdene og folka.

I marxismens utvikling kan den og må den endre seg. Maoister vet dette. Det er derfor vi sier at maoismen er marxismen i dag. Om lover som er oppdaget viser seg å være ugyldige må de ikke tilpasses men forkastes. Om man går inn i nye epoker (for eksempel kapitalismens monopolistiske fase) vil noen lover bli viktigere og andre mindre viktige, eller man vil oppdage nye motsigelser som trer mer i forgrunnen. Og i løpet av anvendelsen vil man med nødvendighet bli i stand til å berike teorien, gjøre den dypere, skarpere og mer presis. Poenget er ikke uviktig, for det handler om hvordan vi forstår marxismen. Om vi forstår den som en oppsamling av alle Karl Marx sine tanker, så er det noe vesensforskjellig fra å forstå det som første stadium av det internasjonale proletariatets vitenskapelige ideologi. Marxismen er vitenskapen, hva Lenin og Stalin gjorde i praksis i Russland er anvendt vitenskap slik en Wikipedia-artikkel definerer det: «Anvendt vitenskap er betegnelsen på overføring av vitenskapelig kunnskap til et fysisk miljø. Eksempler på dette er testing av en teoretisk modell gjennom bruk av formell vitenskap eller det å løse et praktisk problem ved bruk av naturvitenskap.» Men det er ikke slik at vitenskapsfolk innen naturvitenskapen tilpasser evolusjonen til sine forsøk…

Klassikerne var internasjonalister

Det må videre understrekes at klassikerne aldri bare hadde sin egen virkelighet og samtid, eller kun «sitt eget» land i tankene da de kjempet og skrev. Den proletariske internasjonalismen er en rød tråd i deres verker, og de adresserer eksplisitt proletariatets kamp som en internasjonal kamp. Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifestet som et partiprogram for det internasjonale Kommunistenes Forbund. Her trekker de opp linjer for den proletariske bevegelsen, ikke i ett enkelt land eller en enkelt tid, men for proletariatet i verden og i Europa, og avslutter verket med slagordet «proletarer i alle land, forén dere!».

Lenin stiftet Den kommunistiske internasjonalen, og i denne slåss han og bolsjevikene for at deres oppdagelser og deres vei til sosialismen, måtte anerkjennes av av den internasjonale bevegelsen. Og med dette perspektivet skriver Stalin: «Oktoberrevolusjonen er ikke bare en revolusjon innenfor ‘nasjonale rammer’. Den er først og fremst en revolusjon som har internasjonal, verdensomfattende betydning,» Oktoberrevolusjonens internasjonale karakter

Alle klassikerne gjorde mye mer enn å skrive. De deltok aktivt i å organisere og lede kommunister og proletarer. De deltok i revolusjonær konspirasjon (klandestin organisering), i oppbygging av kommunistiske partier, i organisering av arbeiderforeninger og revolusjonære fronter og flere av dem deltok direkte i revolusjonær krig. Men både da de handlet og skrev, så var det som internasjonalister. Og de skrev mange verker og brev som uttalt handlet om andre land enn de selv levde i, om den internasjonale situasjonen og bevegelsen. Deres råd og synspunkter var uvurderlige for andre kommunister, slik de fortsatt er det den dag i dag.

Maoismen er hele det internasjonale proletariatets ideologi

Stalin skriver:

Altså, hva er leninismen? Noen sier at leninismen er marxismens anvendelse på de særegne forhold i Russland. I denne definisjon er der en del sannhet, men den uttømmer langtfra hele sannheten. Lenin anvendte virkelig marxismen på den russiske virkelighet og anvendte den på en mesterlig måte. Men hvis leninismen ikke hadde vært noe annet enn en anvendelse av marxismen på de særegne forhold i Russland, så ville den være en rent nasjonalt og bare nasjonal, en rent russisk og bare russisk foreteelse. Nå vet vi imidlertid at leninismen er en internasjonal foreteelse, som har sine røtter i hele den internasjonale utvikling, og ikke bare er en russisk foreteelse. Av denne grunn mener jeg at denne definisjon lider av ensidighet.
Om leninismens grunnlag

Og han skriver samme sted: «Leninismen er marxismen i imperialismens og den proletariske revolusjons epoke. Nærmere bestemt: leninismen er den proletariske revolusjons teori og taktikk i alminnelighet, teorien og taktikken for proletariatets diktatur i særdeleshet.»

Det kan ikke være rett at «det mest geniale» med de store kommunistiske lederne, ledere for hele det internasjonale proletariatet, var at de «tilpasset» marxismen til sine nasjonale forhold. Det må heller være slik Stalin sier, at det å anvende marxismen særegent på sine forhold er en del av deres bragder, men langt ifra hele. Og at hele årsaken til at vi kan snakke om marxisme, leninisme og maoisme, er at klassikerne har oppdaget allmenne lover og sannheter som også er gyldige utenfor deres egne særegne forhold eller tider. Om Marx sin genialitet var hans anvendelse av teorien på 1800-tallets Vest-Europa, har ikke da alle sosialdemokrater og revisjonister rett hvis de sier han er utdatert?

Sosialdemokratisk innhold nok en gang

Det kan være akkurat dette forfatteren mener. Forfatteren mener jo at den maoistiske tesen om å leve med, arbeide med og kjempe med massene, ikke gjelder for kommunister i imperialistiske land. Kanskje vedkommende rett og slett mener at kommunistiske klassikerne var genier, i sin tid og sin kontekst, men at vi her og nå må finne opp hjulet på nytt? Og tilfeldigvis, slik det ofte er, så er det nye «hjulet» til forveksling likt de gamle sosialdemokratiske tankene. Tankene om et parti som ikke stiller strenge krav til utvelgelse av sine kadre, der medlemmer ikke trenger å leve og arbeide og kjempe med proletariatet (det er jo lettere å verve fra «progressive frontorganisasjoner»), der det er puritanisme å lære av vår tids fremste maoist og å bekjempe revisjonismen uforsonlig er dogmatisk. Alt sammen likner på noe man har hørt før…

Mot å leve med, arbeide med og kjempe med massene!

Og hva er forfatterens poeng? Hva er det vedkommende mener er uttrykk for mekanisk anvendelse fra Gonzalo? Det forfatteren finner problematisk, er at artikkelen fra Klassenstandpunkt mener vi må lære av Gonzalo å:

Arbeta med, leva med och kämpa med massorna. Kommunister borde leva enligt revolutionens behov. Generellt så borde kamrater leva med de bredaste och djupaste massorna, delande varje aspekt av massornas liv. Kommunister borde ha en personlig produktion i den sektorn där de måste utveckla sina respektive massarbeten.

Forfatteren mener altså at kommunister (i de vestlige imperialistiske landene!) ikke må (generelt sett!) arbeide med, leve med og kjempe med massene. Kommunister bør ikke leve i henhold til revolusjonens behov. Og man kan ikke generelt si at kamerater (organiserte kommunister) bør leve med de bredeste og dypeste massene og dele hvert aspekt ved deres liv. Og kommunister burde ikke arbeide som de menneskene de driver massearbeid blant.

I det minste har forfatteren et ideologisk problem med en av disse anbefalingene (om å jobbe som proletar). Bare å si at kommunister burde jobbe i samme jobber som arbeidsfolk, eller å jobbe i samme type jobb som de man driver massearbeid blant, er mekanisk mener bloggeren. Siden de vestlige imperialistiske landene er «ganske annerledes» fra Peru (noe alle vil si seg enig i!), så finnes det et slags unntak her der forbindelsen mellom kommunistene og de dypeste og breieste massene kan være dårligere eller ordnes (utelukkende?) gjennom det bloggforfatteren omtaler som «progressive frontorganisasjoner», og uten noen sammenheng med hvordan kommunistene selv lever og arbeider.

Å hevde at kommunistene ikke må arbeide med, leve med og kjempe med massene, er ikke et slag mot «puritanismen», men mot masselinja, mot Mao Zedong og mot kommunistpartiet som proletariatets eget parti. Det finnes ingenting «mekanisk» eller «puritanistisk» med sitatet fra Klassenstandpunkt om å lære av Gonzalo på dette punktet. Hvis dette er mekanisk tenkning, så kan kommunister virkelig ikke lære noe som helst av klassikerne. Og da blir man slik bloggforfatteren, en som utgir seg for å være noe en ikke er.