Til forsvar av formann Gonzalos liv, hev maoismens fane!

Internasjonal erklæring av 24 september 2018, 26 år etter formann Gonzalos historiske tale. Signert av maoistiske organisasjoner og partier, blant dem de norske maoistene.

Endelig nå, hør på dette. Som vi ser rundt om i verden, marsjerer maoismen ustoppelig mot den nye bølgen av proletarisk verdensrevolusjon. Lytt etter og forstå! De som har ører, bruk dem. De som har forståelse – og det har vi alle – bruk den! Nok tull! Nok besynderligheter! La oss forstå dette! Hva er det som skjer i verden? Hva er det vi trenger? Vi trenger at maoismen virkeliggjøres, og den blir virkeliggjort, og ved å skape kommunistiske partier skal den drive den nye store bølgen av proletarisk verdensrevolusjon som kommer.

(Tale av formann Gonzalo, september, 1992) 

Vi, de signerende marxist-leninist-maoistiske partier og organisasjoner, stadfester oss selv, i denne høytidelige feiringen av det 26. året etter den historiske og grenseoverskridende talen av formann Gonzalo, i hele dens gyldighet og spesielt for å forsvare denne kjempen i tanke og handling, den store lederen for Perus Kommunistiske Parti og den peruanske revolusjonen; som definerte maoismen som et nytt, tredje og overlegent stadium av marxismen, og det at å være marxist i dag er å være marxist-leninist-maoist, hovedsakelig maoist. Vi forstår at forsvaret av formann Gonzalo innebærer kampen for å på et mest konsekvent vis innføre maoismen, som den eneste kommandoen for den nye store bølgen av proletarisk verdensrevolusjon, som allerede utvikler seg. Vi forstår at denne kampen er en del av oppgaven for å gjenforene verdens kommunister, som innebærer å i første rekke sette marxismens prinsipper, det internasjonale proletariatets klasseinteresser, kampen for frigjøringen av undertrykte folk og nasjoner, og til slutt, kampen for kommunisme.

Kampanjen for feiringen av den store Karl Marxs 200. fødselsdag – som kom etter feiringen av den store proletariske kulturrevolusjonens 50-årsdag og oktoberrevolusjonens 100-årsdag – har markert et sprang framover for å å forene verdens kommunister. Det er en kampanje, hovedsakelig drevet i gang av Latin-Amerikas marxist-leninist-maoistiske partier og organisasjoner, som demonstrerer en høyere ideologisk, politisk og organisatorisk enhet for en signifikant del av den Internasjonale Kommunistiske Bevegelsen (ICM) og dens utvikling. Og nye krefter slutter seg til. Siden kampanjen for feiringen av formann Mao Zedongs 100. fødselsdag, har det ikke vært noen lignende kampanje i ICM. For å unngå forvirring: Kampanjene for å støtte folkekrigene har ikke vært av samme karakter, siden dette er en kampanje av partier og organisasjoner med en tydelig kommunistisk karakter – dette faktum krever grundig refleksjon, fordi det er et uttrykk for kampen for enhet utviklet i praksis, og det gjør marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, kampen mot revisjonisme og å tjene verdensrevolusjonen, som utgangspunkt. I oppsummering: Dette er hvordan slagordet “Foren dere under maoismen!” stadfester seg.

Det er også viktig å få fram i lyset, for alle som er villige til å se det, at en viktig drivkraft har blitt gitt til den internasjonale kommunistiske bevegelsen de siste årene. I mange land hvor de kommunistiske kreftene var på et underutviklet stadium, så har partier og organisasjoner som står for marxismen-leninismen-maoismen gjenoppstått og kjempa for å gjenreise kommunistpartiene som ble ødelagt av revisjonismen. Flertallet av disse tok et klart standpunkt for definisjonen av maoisme gjort av formann Gonzalo. Dette gjør at noen folk, uten å ta i bruk noen som helst marxistiske kriterier, stempler dem som “gonzaloister” og kaller venstrelinja “sekteriske” og “dogmatiske”. Utenom det selvsagte, nemlig at opportunister og revisjonister alltid har stempla marxister slik – så avslører det at de ikke har forstått at vi er i en periode av kamp, for å innføre maoismen som den eneste kommandoen for den proletariske verdensrevolusjonen og at når maoismen tar sin plass som det tredje stadiet av utviklinga av ideologien til det internasjonale proletariatet, så vil mange partier og organisasjoner i grunn bare ha sett det som en endring i formulering og som at å snakke om maoismen var en “mer moderne” måte å snakke om Mao Zedongs tenkning.

Så problemet i ICM har i grunn ikke rot i at maoismen ikke er formelt anerkjent, men hvordan noen forstår den, og det er derfor det er så viktig å begynne med hvem som definerte maoismen som det nye, tredje og overlegne stadiet av vår ideologi; Fordi det er bare med å begynne med det som ble vitenskapelig etablert av formann Gonzalo at vi kan forstå maoismen som en enhet, som et harmonisk system. Om man ikke tar utgangspunkt i formann Gonzalo, faller man inn i eklektisisme, og tar i bruk sitater uten å forstå ideer. Om vi forstår dette, kan vi forstå hvorfor det ikke er få partier og organisasjoner som, etter lengre tid har satt seg fast og ikke gjort sprang i prosessene, mens de som bruker krefter på å forstå formann Gonzalo gjør, generelt sett, store sprang i kvalitativ forstand, men også i kvantitativ forstand. Vi råder de som stempler til heller å åpne øynene for den materielle virkeligheten istedenfor å bli dratt med av deres forestillinger.

Om vi ser den virkelige tilstanden til kampen for å gjenforene kommunistene i verden så kan vi forstå at på mange måter ligger vi bedre an enn under den Revolusjonære Internasjonalistiske Bevegelsen (RIM) sine beste dager, for selv om formann Gonzalo hadde rett i å karakterisere RIM som et “skritt framover”, så pekte han også ut – og hadde rett i det – at “Så lenge det følger en rettferdig og korrekt ideologisk-politisk linje” så er RIM ett skritt framover, og dét var det, og det tjente til å forene kommunister på basis av den røde linja og at dette ikke kunne være annet en linja til formann Gonzalo. Det betyr, at det viktigste i evalueringen av RIM er å si at det tjente den proletariske verdensrevolusjonen – og spesielt kampen for å forene kommunistene, mens det tjente kampen for å innføre maoismen som det eneste kommando og rettesnor – det betyr kampen som var leda av forman Gonzalo – og at det slutta å spille en positiv rolle når revisjonistene i “RCP” i USA – ved å utnytte den problematiske situasjonen til venstresiden etter tilbakeslag i folkekrigen i Peru – gikk over til å hegemonisere den totalt. Vi må aldri glemme at enhet er å tjene revolusjonen, og at det bare tjener den om proletariatets interesser innføres. Enheten hos kommunister i verden i dag kan bare oppnås på basis av marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, ellers er det ikke en enhet av kommunister, men en form for “front” mellom revisjonisme og opportunisme.

RIM ble likvidert av revisjonistenes håndtering av tolinjekampen. Manøveren til Avakian var, å påstå – som et første punkt i hans “kritikk” av den andre høyreopportunistiske linja, revisjonistisk og kapitusjonalistisk, i Peru – påstanden at “forfatteren har ingenting å si, bare linja”, og resultatet ble at debatten ble sentrert rundt hvem “forfatteren” var. Eller visste ikke denne elendige personen at verdens kommunister ville reise seg når deres store lederskap ble satt i tvil? Dette er hvordan tolinjekampen ble avspora. Problemet for venstresida i ICM var den vanskelige og kompliserte situasjonen PKP gikk inn i etter arrestasjonen av formann Gonzalo.

Tross all, fortsatte PKP sin rolle som den røde fraksjonen i ICM og folkekrigen fortsatte å være fyrtårnet og veiviseren for den proletariske verdensrevolusjonen. Fordi partiets liv aldri kan bli anholdt og folkekrigen aldri stoppa opp.. Men, situasjonen med fravær av den store lederen skapte problemer for venstresida. Og høyresida kunne feste sine standpunkt (angrepene på proletariatets diktatur, “rettferdigjøringa av fredsforhandlinger som en taktikk”, negasjonen av halvføydalismen og utviklingen av byråkratkapitalisme, negasjonen av imperialismens tre karakteristikker osv.) og alt dette havnet på andreplass, fordi oppmerksomheten ble brukt på å “debattere” manøvrene av imperialismens psykologiske krigføring og forræderes forferdelige handlinger. Rundt århundreskiftet ble kampen skarpere. Venstresida fikk problemer og en stor del havna i Avakians felle, høyresida fikk initiativet og de kunne lede tolinjekampen til en eksplosjon og derfor likviderte revisjonismen RIM.

Ingen kan anklage marxistene for revisjonistenes forbrytelser, men denne selvkritiske evalueringen av venstresida er faktisk nødvendig, dens lederskap mangla den nødvendige modenhet og fremsynthet for å hindre revisjonismens intriger, et problem som ble forverret av infiltrering og kuppingen av hele apparater av etterretningstjenester og politi for reaksjonen.

Prachanda har til og med forkastet marxismen-leninismen-maoismen og forent seg med revisjonistene i UML, og igjen bevist at han aldri var en maoist, at han aldri var den “store lederen” som de som ville negere det som ble satt fram av formann Gonzalo og PKP bestemt påsto, og rev masken av den mest miserable oppkomlingen, svindleren og intrigemakeren som vi har sett i den internasjonale kommunistbevegelsens siste få tiår. Dette utysket kan ikke lenger kvalifiseres som en forræder fordi han aldri i sitt liv var en kommunist, men kun var interessert i personlig makt og det er derfor de ikke hadde annet valg enn å kalle den nepalesiske revolusjonens bødler, som rottene i UML, for “kamerater”.

Det har allerede gått flere år etter at den galante Avakian katapulterte seg selv ut av rekkene til ICM. Hans “nye syntese” er et brudd med marxismen, det er en absolutt avgrensing med det internasjonale proletariatets ideologi, det er en åpen og skamløs negasjon av marxismen-leninismen-maoismen. Avakian, som Alexander, erklærte seg selv til gud, men forskjellen er at den sistnevnte gjorde det for å opprettholde sitt rike og kontrollere sine nye krefter, mens den førstnevnte gjorde det for å kontrollere sitt lille degenererte hoff og for å kunne fortsette å stagnere i gjørmen.

Selv om begges posisjoner- hovedsakelig Avakians, som høyresidas leder – fortsatt har konsekvenser videre og kampen mot dem ikke kan erklæres som ferdige, så kan det fordi begge har flykta fra ICMs interne kamp ikke lenger være senteret av tolinjekampen. Å si at senteret i kampen er å kritisere disse to miserable er å legge fram konsolideringa av revisjonisme og å la det stå et åpent felt til høyre.

Problemet er ikke med de som har forlatt ICM, renegatene, men de som er igjen. Ja, deres giftige linje må plukkes fra hverandre og knuses, men det må gjøres for å gå videre og forene seg på grunnlag av marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, med bidragene av universell gyldighet av formann Gonzalo og dette betyr å drøfte de sentrale punktene og å oppnå en systematisk forståelse av maoismen som én enhet.

Det er de som fram til nå insisterer på den kontrarevolusjonære bløffen (at formann Gonzalo er lederen av den revisjonistiske og kapitusjonalistiske høyreopportunistiske linja). De argumenterer med det som ble sagt av forræderne (“han sa dette til meg” eller ”han omfavnet meg” og annen sladder), med det som er kontrollert av imperialismen og reaksjonens psykologiske krigføring (“rettssaker” og “filtrerte” videoer). Alt som kommer fra de som driver smusskasting mot formann Gonzalo må angivelig tas veldig alvorlig, må bli “analysert”, og vi må vri hodene våre for å gå inn i diskusjonen “er det han eller ikke”. De tar feil, fordi de forstår ikke at “debatten” allerede er ferdig, kommunister har tatt en posisjon og saken er ferdig: Det har blitt bevist at formann Gonzalo aldri har gått mot partienhetsgrunnlaget til Perus Kommunistiske Parti ved et eneste øyeblikk. Han er partiets og revolusjonens store leder, den største marxist-leninist-maoisten på jordoverflata, som fortsetter kampen for å omvandle konsentrasjonsleiren i Callao Marinebase til en folkekrigens lysende skyttergrav. Det som stemmer med dette er å forsvare hans liv med folkekrig. 26 år har gått hvor formann Gonzalo ikke har kunnet kommunisere direkte med partiet eller med ICM. 26 år i absolutt isolasjon, er konkret hva det er. At imperialismen, reaksjonen og revisjonismen vil fortsette å planlegge intriger er helt klart, det motsatte ville ha forandra deres natur (en umulig tese av den hellige Avakians disipler), men vi må ikke la disse intrigene stoppe kommunistenes fremmarsj.

For å være tydelig: Vi kommunister må stadfeste oss selv i prinsippet om kritikk og selvkritikk og at alvoret til et parti, som Lenin lærte oss, måles i dets evne til å ta selvkritikk. Det er derfor vi ikke stenger døren for noen, bortsett fra de som har flekket sine hender i massenes blod. Så, om de som har gjort store feil vil korrigere seg selv er de velkommen, for dette må de vise sin tilstand som kommunister og slutte rekker med venstresida, forstå at for å være en stor leder så må du bevege mer enn dine “nære og kjære”, at en proletarisk stor leder ikke er et latterlig storkar men noen som kan lede forandringa av verden.

Ved denne anledning av årsdagen til formann Gonzalos tale, ønsker vi å hilse kameratene i Perus Kommunistiske Parti, som avanserer i faste skritt for den generelle reorganiseringen av partiet, og nærmer seg dets mål, en prosess som gjøres midt i folkekrigen, igjen vist av de nylige kraftfulle handlingene til Folkets Frigjøringsarme som opprettholder folkekomiteene og baseområdene. Vi, verdens kommunister, anerkjenner PKPs ekstraordinære rolle og ingen kan tvile på at reorganiseringen av partiet vil være en kraftig drivkrafti den proletariske verdensrevolusjon og vil bli en betydelig del av kampen for gjenforeningen av ICM.

Vi må forstå at det Formann Gonzalo sa den 24. september 1992, blir oppfylt. Maoismen blir virkeliggjort av verdens folk, skaper nye marxist-leninist-maoistiske kommunistiske partier, og begynner å lede den nye store bølgen av proletarisk verdensrevolusjon. Vår oppgave er å kjempe for at den blir virkeliggjort, at de pågående folkekrigene avanserer, at folkekrigene starter raskest mulig i landene det finnes kommunistpartier, at kampen for gjenreisning av partiene i land hvor de ikke finnes blir drevet framover, sånn at de kan bli partier som starter folkekrig. Ved å forstå maoismen som en enhet, vil vi marsjere med mer klarhet og fasthet mot gjenforening av kommunistene på verdensnivå, knuse imperialismen, reaksjonen og revisjonismen, som vi lærer av formann Gonzalo.

Lenge leve formann Gonzalo!
Foren dere under maoismen!
Folkekrigen vil uunngåelig seire!

Signaturer:

Ecuadors Kommunistiske Parti – Rød Sol
Brasils Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon)
Perus Folkebevegelse (Reorganisasjonskomitéen)
Rød Fraksjon av Chiles Kommunistiske Parti
Maoistisk Organisasjon for Rekonstitueringen av Colombias Kommunistiske Parti
Kjernen for Rekonstitueringen av Mexicos Kommunistiske Parti
Komitéen Røde Fane, Tyskland
Komitéene for å stifte det (maoistiske) kommunistiske partiet, Østerrike
US Red Guards, USA
Tjen Folket – Kommunistisk Forbund, Norge
Kollektivet Røde Fane, Finland