Kvinner på de høyeste nivåene

Denne artikkelen har blitt publiserte på den amerikanske maoistiske nettsiden Struggle Sessions med tittelen “Women at the highest levels”. Dette er en uoffisiell norsk oversettelse av denne teksten.

Innledende merknad fra oversetterne:

Vi har tatt oss noen friheter for å oppnå flyt og kommunisere innholdet godt på norsk. Og vi har oversatt “sexisme” med “mannsjåvinisme”. Dette er muligens en for stor frihet i forhold til originalen, men vi mener det er mer treffende for å beskrive den patriarkalske ideologien som undertrykker kvinner innenfor ideologi og kultur, særlig på norsk der “sex” ikke umiddelbart forstås som “kjønn”. En enda mer korrekt beskrivelse ville kan hende vært patriarkalsk. Vi mener uansett at betydningen kommer ganske klart fram.

Forfatteren med partinavnet Parvati heter Hisila Yami og var en av kadrene i det nepalske maoistpartiet. Dette partiet likviderte folkekrigen og ble en del av den borgerlige staten og parlamentarismen i Nepal. Partiet, som ble ledet av erkerenegaten Prachanda (Dahal), slo seg senere sammen med revisjonistene i partiet UML som har bånd til imperialisten Kina og med regjeringsmakt førte brutal krig mot massene under folkekrigen fra 1998 til 2008.

Hisila Yami har vært en del av lederskapet som forrådte folkekrigen og har sittet i den borgerlige renegatregjeringen før hun og den kjente ektemannen Bhattarai brøt med det revisjonistiske Dahal-partiet i 2015 og dannet sitt eget småborgerlige og teknokratiske partiprosjekt; det sosialdemokratiske Naya Shakti-partiet.

– TFM-redaktør, januar 2019

Kvinner på de høyeste nivåene

Skrevet av Ira.

Kvinnelige kadre var i sentrum av Perus Kommunistiske Parti (PKP) og utgjorde en majoritet av partiets sentralkomité under folkekrigens høydepunkt. For å fortsette denne store tradisjonen så må det gjøres opprør mot mannssjåvinisme i kommunistiske partier i dag, slik at kvinner kan stige til toppen som soldater og politikere. For å sette lys på hvilke fordeler kvinner på de høyeste nivåene gir til partiet, må vi beskrive noen av de særegne hindrene for å utvikle kvinnelige kadre og undersøke metoder for komme over disse hindrene. “Partiet” referer til kommunistpartiet eller arbeidet for å gjenreise partiet i de landene de ikke finnes. “Kommunist” og “kader” er synonymer – de betyr det samme, og kvinnelige kadre (ikke alle kvinnelige medlemmer av masseorganisasjoner) er temaet.

(Borgerlig red.amn.) Feminisme er ikke det kvinner trenger. Selv om man ikke helt kan avvise det å studere lærdommene fra den, så er feminismens historie helt uten unntak en fortelling om integrering i kapitalismen. Uten å være i stand til å gjøre ende på kapitalismen, så er feminismen uten evne til å stanse kvinneundertrykkingen. Et parti som er konstituert for å igangsette langvarig folkekrig må, sammen med røde masseorganisasjoner for kvinner, fylle tomrommet som er ubesvart av feminismen for å analysere kvinnespørsmålet. Når sosialismen har blitt etablert vil mannsjåvinismen fortsette ideologisk, og derfor må kraftfulle kulturrevolusjoner bli oppgaven til kvinnene, som ikke bare bør, men må bli disse revolusjonenes mektige kjempende soldater.

Menn er ikke kvinners fiender. Kvinnenes fiende er hovedsakelig kapitalismen-imperialismen, sammen med restene av det råtnende systemet av patriarkat som kvinner er bundet til av kapitalismen i dag. Røttene til kvinneundertrykkingen er privateiendommen – som et system og ikke basert på individet; derfor er kommunistenes kamp mot mannsjåvinismen ikke en kamp mot menn, eller en kamp mot mannlige kommunister. Med dette sagt, intet kommunistparti eller arbeid for å gjenreise partier i den internasjonale kommunistiske bevegelsen (ICM) kan påstå at de er immune fra mannsjåvinistiske tenkemåter. Kanskje den mest skadelig av disse er tanken om den såkalte “feminine naturen”.

Hinder som må overkommes

“Akkurat slik marxismen betrakter mennesket som en konkret virkelighet som er skapt av samfunnet, aksepterer den heller ikke tesen om en «feminin natur», som bare er et tillegg til den såkalte «menneskelige naturen» og derfor en gjentakelse av at kvinnen har en evig og uforanderlig natur – forverret, som vi har sett fordi dét idealisme og reaksjon forstår med «feminin natur», er en «underlegen og mindreverdig natur» sammenlignet med mannen…Med denne uvitenskapelige teorien er det ment å opprettholde og «rettferdiggjøre» kvinners underordning.” Marxismen, Mariategui og kvinnebevegelsen

“Feminin natur” sosialiserer kvinner til å være underdanige, medgjørlige og til å holde seg “der de hører hjemme”. Denne sosialiseringen dominerer fortsatt i 2018, og feminismen har ikke endret dette. Vi er langt fra en verden hvor kvinner er likestilte, blir arbeiderklassens kvinner fortsatt sosialisert til å se på seg selv som lite annet enn hustruer og mødre, og til at dette er det som hovedsakelig skal definere dem. I den imperialistiske supermakten USA, er ikke kvinner hovedsakelig hjemmeværende mødre, men i ideenes verden får de fortsatt sin verdighet og ideer om seg selv knyttet til sin plass i familien. Det gjelder også for alenemødre og andre som avviker fra den borgerlige familien; de møtes med mannsjåvinisme i forbindelse med familien.

I tillegg ser vi at den radikalfeministiske tanken om at å ha barn i seg selv er mannsjåvinistisk er en feil som maoismen avviser, fordi barnefødsler ikke vil slutte for de kvinner som velger dette under proletariatets diktatur. Men, så lenge klassesamfunnet og den private familien eksisterer, kan ikke kvinner få barn og forhold som er frie fra restene av patriarkalsk undertrykking. Som Engels sa i Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse: “I familien så er han(mannen) borgerskapet og kvinnen representerer proletariatet”. Underdanige undersåtter er lettere å dominere, føyeligheten assosiert med å være kvinne kommer fra kvinnenes historiske posisjon i kjernefamilien, som var å føre videre arven. Føyeligheten blir ført videre med den mannsjåvinistiske arbeidsdelingen som i stor grad setter proletariske kvinner til reproduktivt arbeid.

Internt kan denne føyeligheten tidvis føre til at kvinner som kjemper for å bli politiske ledere blir tamme og unnskyldende. Kvinner kan til og med bli drevet til å ikke føre fram sin politiske kritikk og la menn gjøre det meste av pratet, mens kvinner havner i baksetet og gjør komplementære og reproduktive oppgaver. Å erobre lederskapet krever at man innfører og opprettholder venstrelinjen, og kvinnelige kadre må bli satt i en posisjon der de kan bryte med forsiktigheten og med de doble standardene de før eller senere (men i ulik grad) kommer til å oppleve i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Man må slutte å tvile på seg selv eller være avhengige av at menn gjør det tyngste arbeidet. Motet som kreves av kvinnelige ledere som må ta avgjørende valg strider direkte mot den vaklende “feminine naturen”.Artikkelen fortsetter under bilde.

Parvati (før hun ga etter for revisjonismen) understreker at denne føyeligheten er et reelt hinder, utifra lærdommene fra folkekrigen i Nepal i Kvinners deltagelse i folkehæren:

”Problemet med føyelighet”

Om menn har problemer med at de er for selvsikre, så har kvinner et problem med å ta initiativet i sine hender. Det kommer ofte til uttrykk ved at selv om de har de nødvendige evnene, så venter de på at menn skal ta initiativet. De viser seg som flittige, lydige og oppofrende, men når det kommer til å utforme nye planer, håndtere nye våpen og diskutere politiske linjer så viser de seg som unnvikende. Som et resultat ender de opp med å gjøre repetitive kjønnsspesifikke oppgaver heller enn de som er mer utfordrende…dette ser vi også når det kommer til rapportering, de har problemer med å oppsummere sitt arbeid selv om de har rike erfaringer i sine felt, og dette fører til at de underrapporterer og marginaliserer sitt arbeid. På grunn av føydal undertrykking i sin barndom er de mer utsatte for å lide av indre konflikt, som fører til utbrudd og hysteri. Deres begrensede vidsyn vises tydeligere når de er for seg selv enn når de er sammen med menn. Det kommer til uttrykk som sjalusi seg imellom, at de tviler på kvinnelig lederskap og derfor tar menns lederskap mer seriøst.”

Dette fenomenet er lett å se i situasjonen der kvinner gjør seg avhengig av menn til å gjøre fysisk arbeid, men kan være vanskeligere å se, men er fortsatt veldig tilstede, i intellektuelt arbeid. Usann fordi den er idealistisk, så har likevel forestillingen om den “feminine naturen” virkelige konsekvenser, fordi den hele tiden prakkes på massene. Når kvinner studerer røttene til den “feminine naturen” og forstår at forestillingen ikke tjener deres interesser, så vil det skape sinne hos massene av kvinner som møter den, og drive dem til å bli mer opprørske.

Alle kadre, inkludert kvinner, må herdes i klassekampen, hovedsakelig gjennom organiserte konfrontasjoner med anerkjente klassefiender, konfrontasjoner som drar med seg og utdanner massene. Kampen mot den “feminine naturen” i selve det kapitalistiske samfunnet er den viktigste og kan bare skje i kamp for sosialismen. Sekundært og som en komplementerende kamp, kommer kampen mot ideene om “feminin natur” som kvinner har inne i seg selv. Forandring er umulig uten praksis, men å rive opp med rota en kvinnes egne mannsjåvinistiske tanker kan ikke utelukkende skje gjennom deltagelse i det ytre opprøret. Å være del av en sånn bevegelse vil få henne til å reflektere over sitt eget liv. Hun kan ikke bare koble av med en gang hun går hjem fra en demonstrasjon. Den indre kampen er ikke det viktigste (slik liberale og postmodernister ville insistert på), men å ignorere den er ikke dialektisk og vil ikke resultere i at hun endres til en kommunist. Der den ytre kampen mot “feminin natur” kommer best til uttrykk gjennom kvinnenes masseorganisasjoner, så må den indre kampen utkjempes på et kadernivå for til slutt å kunne bli revet opp med roten.

Det må være en strategisk plan å utvikle kvinnelige ledere, og dette er noe Parvati tar opp i den tidligere nevnte teksten. En slik strategi kan ikke bety å utvanne standardene for hva det betyr å være en leder, men å sørge for at den nødvendige kampen og tiden brukes for at kvinnelige kadre skal nå disse standardene fullt ut. Menn lærer de samme tingene om “feminin natur”, men lærer det på en annen måte, som et verktøy for å splitte klassen vår og sette oss opp mot hverandre. I utviklingen av kvinnelige kadre pleier det å være kapitalistisk ideologi i form av den indre “feminine naturen” som man må bryte med for å bygge kommunister.

Kvinner forventes å ofre mer, noe som rent objektivt kan gjøre dem til bedre krigere. At kvinner ofte blir satt til reproduktivt arbeid over tid gir dem en fordel i form av organisatoriske og logistiske ferdigheter. Den mannsjåvinistiske forventningen om at kvinner skal være mer selvkritiske gjør at de ofte godtar korrekt kritikk raskere enn deres mannlige kamerater. (Men presset mot kvinner for å akseptere kritikk bør ikke føre til at feilaktig kritikk også godtas lettere). Innad den internasjonale kommunistiske bevegelsen bør menn lære av kvinner, bli mer selvoppofrende, organiserte og selvkritiske enn det borgerlige samfunnet lærer dem å være.

“Det er våre særegne former for undertrykkelse som har gitt oss verktøyene for å bli en del av det revolusjonære prosjektet. Våre forhold har tvunget oss til å være ydmyke, årvåkne, sterke og ressursfulle for å overleve. Vi sikter på å ta disse egenskapene som har blitt gitt oss som verktøy for å overleve og smi dem om til spyd og stikke de gjennom hjertene til våre undertrykkere. De har ubevisst tvunget på oss verktøyene som vi skal bruke for å beseire dem.”
PWM-MFP(Popular women’s movement – Movemiento feminino popular)

På grunn av sosialiseringen blir kvinner generelt mer standhaftige i sine oppfatninger og kan være mindre fristet av høyrevridd misbruk av diplomati. Vi kan spekulere i at dette kan ha med kvinners tradisjonelle rolle i hjemmet å gjøre. Under føydalismen var kvinner fanget i hjemmet og kunne ikke ha noe å gjøre med verden utenfor, så de var mindre involvert i å gjøre ideologiske kompromiss. De hadde også som oppgave å indoktrinere barn og har stereotypisk fått rollen med å lære vekk doktriner. Denne standhaftigheten i tro utrykker seg selv i både religion og politikk og kan være både bra og dårlig. Kvinner har stått i fronten av politiske massebevegelser, men dette inkluderer reformistiske sådane. Gjennom hard kamp derimot, når den kommunistiske i stedet for den kapitalistiske ideologien dominerer i tankene, så gjør denne standhaftigheten kvinner til sterke antirevisjonister.

Kvinnelige ledere, i likhet med ledere generelt, må være standhaftige (i betydning å bekjempe og drukne høyrelinjen) og kritiske, og de vil kunne oppleve mannsjåvinistisk reaksjon i begge tilfeller. Kvinnelige ledere må derfor være herdet og fast bestemt på å kjempe mot mannsjåvinismen, og mot revisjonismen, uten å kapitulere for noen av dem. Kvinnelige kadre er ikke mødrene til sine underordnede og skal ikke forventes å dulle med dem.

Den internasjonale kommunistiske bevegelsen er ikke mer mannsjåvinistisk enn resten av samfunnet, men mannssjåvinismen, som er borgerlig i sitt vesen, smyger seg inn hos oss og det kan ikke benektes. At kvinnelige kadre erfarer dette og ikke baner veien for framtidige søstre av vår klasse er uakseptabelt og vil uunngåelig føre til fortsatt mannsjåvinistisk undertrykking.

En slik fortsettelse av organisatorisk mannsjåvinisme er virkeligheten for alle nåværende revisjonistiske organisasjoner i USA, som til tross for deres falske fremheving [tokenizing i originalen, overs.] av kvinnelige ledere fortsatt har en mannsjåvinistisk arbeidsdeling og en mekanisk tilnærming til kvinnespørsmålet. Først og fremst revisjonister, men også mannsjåvinister generelt, kan ikke danne seg noen analyse av mannsjåvinismen under kapitalismen eller en plan for revolusjon utover tomme rop om “frigjøring”. På grunn av en mekanisk materialisme så vakler de mellom å ville fjerne det materielle grunnlaget for mannsjåvinismen på den ene siden, og identitetsopportunisme på den andre siden. Et nylig eksempel av denne vaklingen er urolighetene i Workers World Party (WWP), hvor en mann fra de undertrykte nasjonene ble anklaget for seksuelle overgrep på kvinner i og rundt “partiet”. Hovedtrenden innad i WWP var å avvise påstandene offisielt og til og med påstå det var rasistiske rykter for å “stemple” en mann fra de undertrykte nasjonene som en voldtektsmann. I mangelen på en ekte analyse av kvinneundertrykkingen så valgte også leiren som ønsket å kvitte seg med de ekte overgriperne i organisasjonen å ta i bruk postmoderne “oute”-kultur [call-out culture, overs.], og så derfor bort fra behovet av en skikkelig undersøkelse. WWP ser ut til å falle sammen som et resultat av dette. De fleste diskusjonene hendte på twitter, men påvirket også deres fysiske strukturer. Ingen av sidene hadde en korrekt analyse av hovedproblemet og korrekt undersøkelse, behandling og håndtering av overgripere. Slike “partier” kan ikke skape militante [kadre eller kjempende aktivister, overs.] i utgangspunktet og kan derfor heller ikke fostre kvinnelige militante. Den virkelige internasjonale kommunistbevegelsen kan ikke gjøre de samme feilene og må derfor lære av dem.

Selv om menn er hovedsiden i forholdet av mannsjåvinistisk undertrykking av kvinner er ikke kvinner immune mot å være mannsjåvinistiske. Identitetsopportunisme fra småborgerlige feminister bruker kvinneligheten som et skjold mot kritikk, og tar utgangspunkt i at kvinner ikke er i stand til å motta kritikk og derfor ikke kan forbedre seg. Som retorikken bak den “feminine naturen” til å begynne med, så hviler det bevisst eller ubevisst på premisset om at kvinner er for skjøre til å tåle den harde herdingen som kreves for å bli ledere i klassekampen. Kun den revisjonistiske kvinnelige “lederen” bruker sin identitet for å få hegemoni, heller enn å bevise det korrekte i sin politiske linje.

Kvinnelige kommunister har en plikt og rolle som kvinner til å smi nye kvinnelige kommunister og løfte dem opp. For de som påstår at kvinnelig lederskap faller fra himmelen og ikke krever spesiell oppmerksomhet må vi ikke lete lengre en dette svaret fra Lenin i Lenin om kvinnespørsmålet.

“Hvorfor har vi aldri hatt like mange kvinner som menn i partiet – på noe tidspunkt i Sovjet-Russland? Hvorfor er antallet kvinner organisert i fagforeninger så liten? Tallene gir oss noe å tenke på. Avvisningen av særegne organer for vårt arbeid blant massene av kvinner er en idé alliert med vårt høyst prinsipielle og mest radikale venner i det “Kommunistiske Arbeiderpartiet”. Ifølge dem må det bare være en type organisasjon; fagforeninger. Jeg kjenner dem godt. Mange revolusjonære, men forvirrede, hoder appellerer til prinsippet “når ideer mangler”. Det betyr at hodet ikke kan ta inn over seg kalde fakta som må tas i betraktning. Hvordan kan sånne forsvarere av “rene prinsipper” forene sine ideer med behovene av en revolusjonær politikk som historien har tvunget på oss? Alt slikt prat bryter sammen av ubønnhørlig nødvendighet. Hvis ikke millioner av kvinner er med oss kan vi ikke utøve proletariatets diktatur, og vi kan ikke drive [sosialistisk, overs.] oppbygning etter kommunistiske linjer. Vi må finne dem, vi må studere og forsøke å finne veien.”

Selv om Lenin her referer først og fremst til masseorganisasjoner for kvinner, så gjelder dette også kvinner på partiets høyeste nivå. Kvinnelige ledere bør ikke henvises til saker som bare angår kvinner, og deres talenter må brukes til fordel for hele proletariatet og deres allierte. Kvinner må bli ledere ikke bare som kvinner, men som kommunister i sin egen rett midt i stormens hjerte. PKP håndterte kvinnespørsmålet svært bra med å gi det særegen oppmerksomhet teoretisk og i massearbeidet, og ville ikke hatt sitt historisk høye kvinnelige medlemskap uten disse vitale bestanddelene.

Der det er mangel på kvinnelig lederskap i kommunistpartiet, så må dette undersøkes; hva er det teoretiske problemet som fører til denne mangelen? Hva er de teoretiske problemene med den generelle aktiviteten i bevegelsen som holder kvinner unna å slutte seg til dens rekker? Og til sist, finnes det fortsatt mannsjåvinistisk praksis i partiet som hindrer kvinner i å bli best mulig utvikla?

Lederskap er ikke først og fremst definert av hvem som holder det formelle tillitsvervet i organisasjonen. Heller er det akkumuleringen [og syntetiseringen, overs.] av erfaring fra klassekampen. Virkelige ledere er de som mestrer lærdommene fra klassekampen, noe som er av større kvalitativ verdi enn å velges til et tillitsverv. I tråd med dette ønsker vi ikke kvinnelige ledere bare for å ha kvinnelige ledere. Vi vil ikke at kvinner skal gis posisjoner de ikke har gjort seg fortjent til, da dette er revisjonistisk (det ser bort fra at lederskap må erobres) men det er også mannsjåvinistisk (fordi det går utifra at kvinner ikke er i stand til å erobre lederskapet). Kvinnelige ledere må utvikles, akkurat som mannlige ledere, i den virkelige klassekampen.