Yankee-imperialismen er hovedfienden til Venzuelas folk

Denne teksten var opprinnelig lagt ut på den amerikanske nettavisen Incendiary News Service. Dette er vår uoffisielle norske oversettelse. – TFM

Av Ed Dalton

Byråkratkapitalismen har dratt Venezuela inn i en sosial, politisk og institusjonell krise.

Under kontroll og påvirkning av yankee-imperialismen har 13 latinamerikanske land kjent som Limagruppen etter sammenkalling den 4. januar til slutt bestemt å ikke lenger anerkjenne Nicolás Maduro som president av Venezuela.

Limagruppen forsøker å presse Maduro til å oppløse den lovgivende forsamlingen, en korporativistisk enhet som består av tilhengere av Maduros fraksjon sammenkalt i 2017 ut fra en intensjon om å erstatte parlamentet i Venezuela og fjerne opposisjonsgrupper fra nasjonalforsamlingen.

Den 19. januar erklærte Juan Guaidó, presidenten av nasjonalforsamlinga i Venezuela, seg selv som republikkens fungerende president, i strid med president Maduro.

Bare få timer etter Guaidós erklæring anerkjente de imperialistiske regjeringene til Canada og USA hans illegitime presidentskap, og viste for hele verden at Guaidó er foretrukket av yankee-imperialismen som en mer overkommelig tjener for dens interesser.

Kuppforsøket kom kun uker etter at Maduro leverte den historiske kunngjøringen om å øke oljeeksporten til Kina med 1 million tønner om dagen, en økning fra oktober hvor nesten halvparten av olja til Venezuela allerede gikk direkte til de kinesiske sosialimperialistene.

Både Maduro og Guaidó representerer borgerskapet i Venezuela, og begge promoterer underdanighet til imperialistherrene, bare at Maduro søker etter kinesiske herrer over amerikanske.

For øyeblikket bevarer Maduro-regjeringa kontroll over militæret, mens Guaidó og hans støttespillere nyter den politiske, økonomiske og diplomatiske støtten fra yankee-imperialismen. USAs president Donald Trump talte for Guaidós sak i en fascistisk uttalelse hvor han uttalte at han vil «fortsette å holde det illegitime Maduro regime direkte ansvarlig for eventuelle trusler det kan utgjøre for sikkerheten til Venezuelas folk».

I Caracas har millioner gått ut i gatene i motstridende protester med folkemengder som støtter både Maduro og Guaidó i en inter-imperialistisk konflikt som setter arbeidere opp mot hverandre. Yankee-imperialismen er den hovedstridende parten i dette tilfelle, som forsøker å sette massene i Venezuela opp mot hverandre mot deres interesser. Yankee-imperialismen ser bare på folket som brikker på et geopolitisk sjakkbrett.

Venezuelas økonomi er tungt avhengig av eksport til imperialistiske land. Av sin eksport er 95 prosent råolje som primært er solgt til USA, med Kina som den nest største forbrukeren. Venezuela kunne nyte relativ stabilitet gjennom årene under Chavez, på grunn av høye oljepriser på verdensmarkedet. Med nedgang i oljeprisene siden 2013 har økonomien stupt.

Fallet i oljeprisen har drevet to fraksjoner i det Venezuelanske borgerskapet inn i en dypere krise og antagonistisk konflikt. Dette er en konflikt mellom bryåkratkapitalistene representert ved de statlige institusjonene, og komprador-borgerskapet representert ved finansinstitusjonene. Byråkratkapitalisme er det som bruker de statlige institusjonene til å fortrenge et land i imperialismens interesser, mens komprador-borgerskapet bruker finansinstitusjoner til å totalt underlegge landet til utenlandsk finanskapital.

De virkelige ofrene for krisa er bøndene og arbeiderne i Venezuela, i tillegg til små bedriftseiere og små landeiere. Inflasjonen har økt til 13.000 prosent og arbeidsløshet er forventa å øke til 36 prosent innen 2022. Dette vil absolutt ha en negativ effekt på små og mellomstore næringer, økende permitteringer og minkende profitt.

Disse forholda utgjør den umiddelbare foranledningen for den yankee-imperialistiske intervensjonen som søker etter å stabilisere landet ved å legge det i hendene til kompradorborgerskapet, som kan tildele midler gjennom staten til deres respektive forretninger.

Den magre hunden som er russisk imperialisme har forsøkt å utnytte situasjonen i deres egne interesser ved å forsyne Maduro med leiesoldater som sikrer interessene til russisk investering i den Venezuelanske økonomien. Selv om russisk imperialisme er sekundær til trusselen som yankee-imperialismen utgjør, er det feil å forstå Maduro som en anti-imperialist.

Det er alle revolusjonære og progressive folks ansvar å forstå at hovedmotsigelsen i verden i dag er mellom de imperialistiske landene og verdens undertrykte nasjoner, med forståelsen at USA er verdens eneste hegemoniske supermakt og hovedfienden til verdens folk. Kort sagt, revolusjonære og progressive folk må motstå og kjempe imot yankee-imperialistisk intervensjon uansett hva. I dette tilfelle betyr det å vise solidaritet med Venezuelas folk.

Revolusjonære og progressive må nekte å omskrive historien eller nedvurdere indre motsigelser som gjør forholda moden for yankee-imperialistisk intervensjon, revolusjonære og progressive må ikke slippe Maduro av kroken, å være en anti-imperialist betyr å motstå all imperialisme og ikke å ta en myk tilnærming til kinesisk sosialimperialisme og russisk mager hund-imperialisme. Motstanden mot amerikansk intervensjon i Venezuela må ikke forveksles som noen støtte til den illegitime byråkratkapitalistiske klassen representert av Maduro-regjeringa.

Videre så må revolusjonære og progressive gjøre en edruelig evaluering av den såkalte «Bolivariske revolusjon», representert ved Chavez og Maduro. Dette betyr å motstå alle forsøk på vegne av revisjonister å selge ut folket i Venezuela ved å kjøpe løgnene om at byråkratborgerskapet representerer noen form for «sosialisme». Maoister over hele verden, fra Peru, Brasil, Tyrkia, Mexico, Frankrike og andre land har skåret gjennom tåka med den korrekte analysen av krisa, avdekket herskerklassens interesser og påkalt arbeiderklassen i Venezuela for å rekonstituere kommunistpartiet, lederskapet som er den eneste krafta som kan sikre folkets interesser gjennom en ekte revolusjon.

Perus Folkebevegelse (reorganiserings komite), en organisasjon opretta av Perus Kommunistiske Parti for å organisere internasjonalt arbeid, skrev en uttalelse publisert på Dem Volke Dienen: «En god mulighet til å gjenreise kommunistpartiet har blitt gitt til proletariatet i Venezuela, fordi det er en nødvendighet. Proletariatet i dette landet, representert av dets fortropp må kjempe for å lede en væpna kamp som går mot en imperialistisk militær intervensjon om dette skjer. Uavhengig av situasjonen så må maoistiske revolusjonære i Venezuela ta ledelsen i massenes kamp for å lede den den mot imperialismen, halvføydalismen og byråkratkapitalismen, og gjøre den væpna kampen om til en folkekrig, alt for å lage revolusjon.»

Det Maoistiske Kommunistparti (PCM) i Frankrike har understreket viktigheten av klasseanalyse når de i en rapport på nettsiden deres insisterer at: «Klassenaturen til den Venezuelanske staten, en stat av komprador-rentiersjiktet, har ikke blitt forvandlet av det ‘Bolivariske’ overtakelsen. 20 år etter Chavez sin fremvekst til presidentskap, har denne såkalte ‘revolusjonen’ vist at borgerskapet må mislykkes i å gjøre noe annet enn å forvandle seg selv til et kompradorborgerskap så snart det tar kontroll over en stat av denne typen.»

Maoister avviser på det sterkeste slagordene til revisjonistene og høyreelementer som kaller seg selv sosialister, som uttrykker solidaritet med Maduro, og istedenfor insisterer på slagordene for å motstå yankee-imperialistisk intervensjon og vise solidaritet med massene i Venezuela. Revolusjonære og progressive må på samme tid bekjempe kuppforsøket mens de nekter å avvike fra den politiske posisjonen mot den byråkratkapitalistiske regjeringa til Maduro.