Det er ingen sak å få partiet lite

Forfatter: Einhart Lorenz 
Utgitt: 1983 på Pax forlag 

– Hovedproblemene i konstitueringen og reorganiseringen av NKP 1923-1931

Av Ragnar V. Røed.

“Det er ingen sak å få partiet lite. Men Gud bevares for et arbeide det er å få det stort.”
– Ottar Lie, senere partisekretær i NKP, om stridighetene i partiet i 1925

Innledning

Det er noen år siden første gang jeg leste Lorenz bok “Det er ingen sak å få partiet lite” med undertittelen “NKP 1923 – 1931”. Boka handler om de første åtte årene til Norges Kommunistiske Parti, og den gjorde et visst inntrykk den gangen. Da jeg leste den på nytt nå i jula, ble inntrykket enda sterkere fordi jeg leste den i lys av parolen “Gjenreis Norges Kommunistiske Parti som et maoistisk parti”, og fordi jeg forsøkte å vurdere den veiledet av maoismen og for å trekke lærdommer til en prosess for å rekonstituere nettopp dette partiet igjen.

Jeg vil anbefale boka for alle kommunister, men med et par forbehold. Boka er skrevet av den tysk-norske historikeren Einhart Lorenz, som har spesialisert seg på andre tema enn NKP. Han legger langt fra noen maoistisk analyse til grunn, og viderefører tvert om en god del standpunkt mot den kommunistiske internasjonalen og venstrelinja i NKP. Dessuten kommer det ganske klart til syne mot slutten av boka at hans sympatier går i retning venstre-sosialdemokratiet. Han omtaler det som en historisk forspilt sjanse (til innflytelse på politikken) når ikke hele partiet sluttet opp om Sosialistisk Venstreparti i 1973. Slike vurderinger preger hele boka, preger beskrivelsen av Kominterns rolle og linjekampene i partiet. Og det er en relativt dyster beskrivelse av NKPs utvikling til det forfatteren kaller en sekt på 1930-tallet.

Kanskje ikke så underlig da at boka er utgitt på Pax forlag, som historisk har tilhørt SV-tradisjonen. Uansett, har man dette i bakhodet og leser kritisk, er boka full av nyttig kunnskap og viktige utfordringer for de som vil bidra til å bygge et kommunistisk parti.

Heller ikke Lorenz er fullstendig negativ. Han siterer i innledningen Oskar Negt som mener det bare er meningsfylt å arbeide med historien når vi bruker den til vår egen frigjøringsprosess, og at man ellers bare samler død viten. Og deretter gir Lorenz en honnør til NKP for en heroisk historie, for at marxismen overvintret i partiet, for solidaritetsarbeidet med den spanske republikken (mot Franco-fascismen), for ofrene og motstandskampen under Andre verdenskrig, for kampen i fagforeninger og i kommunestyrer. Han bedyrer at målet med boka er å fjerne en del myter om NKP, og da ikke bare med negativt fortegn.

Om tall og et villedende premiss

En interessant ressurs i boka, som jeg også husker fra første gang jeg leste den, er en rekke tall. Det er en detaljert oversikt over hvilke partilag som ble med til NKP da Arbeiderpartiet (DNA) ble delt i 1923. Boka har med en rekke avstemmingsresultater fra de fleste lokallagene av DNA/NKP. Her kan man se hvordan kommunistene fikk flertall i alle storbyer, med unntak av Oslo. Og man kan lese om hvordan partiet ikke bare var i mindretall i Oslo, men i knusende mindretall. De kommunistiske partiavdelingene etter splittelsen var mye større Bergen og Trondheim, enn i Oslo. Og høyresida i splittelsen vant et solid flertall generelt på Østlandet. I resten av landet var stillingen mye mer jevn. Også oversikt over stemmetall kan være litt interessant, for eksempel at NKP kunne få flere stemmer i Odda (!) enn i Oslo…

Den kommunistiske internasjonale (Komintern) spilte en viktig og ledende rolle i tolinjekampen i DNA, og i konstitueringen og organiseringen av NKP. Når splittelsen i NKP skildres av borgerlige historikere, skildres den ensidig som en kamp mellom Komintern og selvstendighetstrangen til DNA-ledelsen under Tranmæl. All vekt legges på striden om “Moskva-tesene” (kriterene for medlemskap i Komintern som alle medlemspartier måtte følge). Lorenz viser i større grad at dette ikke var realiteten. Kampen i DNA hadde sine særegenheter, men i innhold var den nok den samme som i resten av Europa. Kjerna i striden var spørsmålet om det kommunistiske partiet av bolsjevikisk type. Men diskusjonene og retorikken ble tilsynelatende slik, at Tranmæl og hans fløy kunne argumentere med at det norske partiet måtte kunne styre seg selv og at venstrefløyen la svært stor vekt på solidaritet med Sovjetunionen og medlemskapet i Komintern.

Denne retorikken har preget også enkelte kommunisters syn på splittelsen i ettertid, og slik åpnet for Tranmæl-tenkninga også innenfor oss. Premisset om splittelsen er ikke bare villedende, det er et uttrykk for at “seierherrene skriver historien” og, enda viktigere, det er en myte som tjener høyreopportunismen. Det er retorikk som spiller ball i hatt med de som vil minimere innflytelsen fra et internasjonalt kommunistisk senter. Det er en historie som framstiller Tranmæl som en forsvarer av norsk selvråderett, og ikke som den reformisten og høyreopportunisten han var. Han var kanskje ikke avslørt fullstendig i 1923, men han er som en åndelig “far” for den norske sosialdemokratiske ettpartistaten. Gerhardsen er omtalt som “landsfaderen”, men Tranmæl var Gerhardsens mentor gjennom femti år. Dette er med andre ord et politisk premiss med en klar funksjon. Og det kan og må avvises om man står på en venstrelinje, uansett om man finner feil begått av Komintern eller venstrelinja i partikampen.

En annen slagside ved at diskusjonen ble slik den ble, kommer klart fram i boka til Lorenz. En rekke folk sluttet opp om Komintern (og NKP), uten å egentlig slutte opp om den politisk-ideologiske linja til Komintern, som Lorenz mener var ganske ukjent blant norske arbeidere og partimedlemmer. De sluttet opp om NKP, men ville de egentlig bygge et kommunistisk parti?

På side 199 i boka skriver Lorenz at det rett og slett var mange medlemmer av NKP som burde vært med i et annet parti. Og det viser han jo tidligere i boka at svært mange av disse fant ut selv også… Mange ledere og kadre på alle nivå i organisasjonen gikk ut av partiet og ofte tilbake til DNA. Lorenz kaller NKP et heterogent parti og omtaler partiet som et “hotell”, der mange tok inn som gjester for kortere tid. Han sier at selv om NKP var på sitt største kvantitativt rett etter splittelsen, så er det svært tvilsomt at partiet da var på sitt sterkeste. Lorenz aksepterer ikke at styrke måles i antall medlemmer eller stemmetall, og mener partiet egentlig var mer slagkraftig etter en del avskallinger der særlig de ledende høyreopportunistene hadde forsvunnet.

NKPs høyreopportunistiske praksis

Tross den revolusjonære retorikken var partiets praksis et uttrykk for en høyrelinje, helt fra (og kanskje særlig fra) begynnelsen av. Partiarbeidet og partiorganisasjonen var preget av parlamentarisme og legalisme. Det var mangel på militært arbeid og klandestin organisering. Det hjalp ikke at de fleste partilederne hadde vært innom fengsel for politisk kamp, eller at partiaviser opplevde politirazziaer og beslag. NKP var uttalt for den væpna revolusjonen, men arbeidet ikke konkret for å forberede denne. I alle fall ikke systematisk eller på høyt nivå. Fokuset var i svært stor grad på taktikk overfor DNA, enten organisatorisk kamp, kamp om tillitsvervene i fagbevegelsen eller om stemmene.

Kort tid etter splittelsen gikk Kominterns ansvarlige for NKP inn for et forslag om et norsk “Labour party”. Etter modell fra det britiske Labour-partiet ønsket de et samlingsparti med DNA og høyresosialdemokratene, men med frihet for NKP til å opprettholde sin partiorganisasjon og sitt apparat. De mente dette ville gi kommunistpartiet en svært god mulighet, som den organiserte minoriteten. Alt tyder på at Tranmæl og kompani skjønte dette svært godt, og heller ikke så noen umiddelbar fordel med det. De insisterte derimot på at en samling måtte innebære at NKP faktisk la seg ned. Det hjalp nok heller ikke at NKP sine interne taktiske planer ble lekket til avisene, slik at Tranmæl kunne vise til den i følge han “kyniske” taktikken til Internasjonalen og Kommunistpartiet. Da DNA skulle samles med det andre sosialdemokratiske partiet, svarte NKP med initiativet for “Arbeiderklassens Samlingsparti”. De forsøkte å mobilisere på grunnplanet for dette og Lorenz mener dette hindret en stor medlemsflukt til DNA.

På side 198 skriver Lorenz at Kominterns linje for Den tredje perioden (den tredje perioden etter Første verdenskrig, fra og med 1928) vedtatt av Den sjette verdenskongressen, og da hovedsakelig kampen mot sosialfascismen, var “spikeren i kista” for NKP og ødela helt for å kunne etablere seg sterkere i klassen. Lorenz mener det ikke ga mening for massene å omtale DNA som sosialfascistisk, og generelt at NKP sin forståelse og behandling av DNA ikke tok hensyn til de særegne forholda i Norge. Jeg tror dette i hovedsak skyldes Lorenz egen analyse og er den vanlige totale avvisningen av å forstå det fascistiske potensialet i sosialdemokratiet. Men slik lederskapet i NKP framstår, er det likevel troverdig at de ikke evnet å kommunisere dette godt og at de slett ikke hadde partiet i ryggen i spørsmålet. Ikke virker det særlig trolig at de evnet å få til en sømløs overgang fra å forsøke å samle seg med sosialdemokratene i det ene øyeblikket, for å i det neste forsøke å brennmerke lederskapet som sosialfascistisk.

Problemene med reorganiseringen av NKP

Lorenz legger stor vekt på den vanskelige omorganiseringen. NKP hadde fra dag én svært store utfordringer med å drive inn kontingent og generelt med økonomien. Det var store økonomiske problemer med partiets mange aviser, både lokalt og nasjonalt. Det var vanskelig å finansiere de ansatte, som i begynnelsen talte noen titalls sekretærer i forskjellige posisjoner. Medlemstallet var usikkert og gikk drastisk ned gjennom perioden. Partiet innførte en ny organisasjonsmodell, med særlig vektlegging av bedriftsceller, midt i denne vanskelige kampen. Lorenz mente de aldri fikk noen særlig suksess med bedriftscellene. Det var ingen sterk enhet i lederskapet og heller ingen sterk enhet mellom lederskapet og lokal- og distriktsorganisasjonen. Både politiske vedtak og vedtak om organiseringen, ble møtt med aktiv og passiv motstand i deler av partiet, særlig i de sterkeste distriktene, for eksempel på vestlandet. Uansett, omorganisering er alltid krevende og vil aldri gå smertefritt.

Det kan tenkes at NKPs forsøk på omorganisering ofte gikk enten for fort eller for sakte. At de enten ble gjennomført slurvete og alt for fort, eller at de andre steder i praksis ikke ble innført men at lokalorganisasjonen hang igjen i den gamle modellen fra DNA. Lorenz beskriver tendenser til begge deler, at noen distrikter la om “over natta” mens noen, han beskriver et konkret fylke, tok seg god tid og studerte den nye modellen før de omorganiserte. Lorenz mener dette var langt mer vellykket, og at mange steder der omorganiseringen skjedde svært raskt, ble det opprettet mange celler som ikke var fungerende. Lorenz skildrer også et hardt slag mot ungdomsforbundet, da de innførte en mye lavere øvre aldersgrense over natta, og slik tvang tusenvis av medlemmer fra ungdomsforbundet over til partiet. Et problem som må ha blitt forverret av at disse ble overført fra et fungerende ungdomsforbund, som hadde gått som helhet over fra å være DNA sitt ungdomsforbund til å bli NKP sitt, til et langt fra fungerende organisasjonsapparat i NKP. Dette var “takken” for å ha gitt NKP en “flying start” gjennom ungdomsforbundets avgjørende rolle i kampen i DNA og for konstitueringen av partiet. Lorenz mener ungdomsforbundet nærmest ble midlertidig ødelagt av dette, og at det ble slått ut i deler av landet.

NKP manglet desperat et sterkt og selvstendig lederskap. Kominerns representanter mente det fantes gode ledere i NKP. Og det er ingen tvil om at partiet hadde mange talenter og stort potensiale. Men lederskapet var meget splitta hele veien. De hadde ingen sterk ideologisk enhet. De utviklet ikke en revolusjonær kamp eller en veiledende tenkning på grunnlag av Lenins tanker. Det utkrystalliserte seg ingen leder som med autoritet sto over og foran de andre i lederskapet. I stedet var det en situasjon med skiftende lojalitet, lammende uenighet og stadige lederbytter. Den såkalte ideologiske lederen, Arvid Hansen, hadde god kontakt med Komintern, men var aldri partiets leder. Lorenz beskriver hvordan Kominern stadig vekk grep inn direkte, for eksempel ble det svært pinlig da partiledelsen knallhardt fordømte partimedlemmet Krogh sitt forslag om et Labour-parti i Norge, men så ble instruert av Kominern om å omfavne forslaget. Fordømmelsen var allerede sendt ut til hele partiet, men nå måtte ledelsen gjøre helomvending.

Om Komintern, fagbevegelsen og Mot Dag

Lorenz legger ganske negativ vekt på Komintern. Han sier NKP var “mislykket som Kominern-parti”, både fra Kominerns ståsted og fra partiets side. Han mener Kominterns ledelse av partiet førte til en svakere ledelse og mye vakling. Dette er et vanlig standpunkt blant både historikere og antikommunister. Det har også vært en vanlig holdning blant en del som har vært en del av kommunistiske organisasjoner i Norge. Jeg mener en vurdering av Komintern må vurderes politisk-ideologisk og ut fra et standpunkt for kommunistpartiet. I dette perspektivet kan ikke Kominterns rolle vurderes som hovedsakelig negativ. Det er vanskelig, selv om man ikke bør skrive “kontrafaktisk” historie, å se for seg at NKP hadde blitt konstituert uten Komintern. Det var med Internasjonalens program og retningslinjer at partiet ble født, og hele veien ble det veiledet av Kominterns apparat. De sentrale apparatet i NKP besto hovedsakelig av folk som fikk sin viktigste utdanning ved partiskolene i Sovjetunionen. De ble skolert ikke bare i ideologi, men også i organisatorisk arbeid og i alle aspekter ved den politiske kampen. Og de hadde sterke forbindelser til Sovjetunionen og Internasjonalen, ikke bare ideologisk og organisatorisk, men også menneskelig. Lorenz mener NKP ville vært et mer vellykka parti uten Komintern, men jeg tviler på at dette da ville vært et kommunistisk parti. Dette er det avgjørende spørsmålet som av naturlige grunner ligger utenfor horisonten til Lorenz.

Lorenz bok skildrer motsigelsene i partiets arbeid med fagbevegelsen, og generelt blant arbeidere i streik, og i forhold til partiets stortingsgruppe og hvordan NKP skulle forholde seg til en regjering av Arbeiderpartiet. Også her kom de grunnleggende motsigelsene i partiet til syne som kamp mellom høyre og venstre. Og i begge tilfeller, både innen fagbevegelse og innen valgarbeid, ser man høyretendensen blant de fremste tillitsvalgte (stortingsmenn og fagforeningsledere) som står mot venstrelinja i partiledelsen og blant de mest fremskredne blant massene. I den store jernstreiken måtte NKP ekskludere Halvard Olsen, som var leder (!) for LO og NKP-medlem, fordi han forrådte de streikende jernarbeiderne. Parlamentarikeren Scheflo representerte tydeligst høyrelinja i partiledelsen. Venstrelinja i ledelsen forsøkte på et tidspunkt å “trøste” partiet med at tilbakegangen i valg slett ikke var noe merkelig eller engang så farlig, da partiet var et revolusjonært parti. Men de forklarte ikke da hvorfor partiet likevel skulle bruke ressurser og mannskap på valgkamp og parlamentarisme…

Fra 1927 til 1929 var gruppen Mot Dag med i partiet, med Kominerns velsignelse. De var nylig blitt ekskludert fra DNA, der de hadde stått som kollektivt medlem i noen år. Mot Dag var ledet av den gamle syndikalisten og intellektuelle Erling Falck, som hadde blitt sosialist da han bodde i USA. De kom fra DNA, og sto i utgangspunktet klart til høyre for NKP. Men de besto av noen hundre folk, hovedsakelig studenter og akademikere, og partiet hadde et stort behov for slik. Mot Dag gikk rett inn som ansvarlige for partiets studiearbeid og overtok halvparten av redaksjonen i partiets viktigste avis. Falck ble tatt rett inn i ledelsen. Mot Dag organiserte Aftenskoler for arbeidsfolk, ikke bare om ideologi og politikk men drev også undervisning i språk, vitenskap, historie og så videre. Lorenz mener NKP hadde en omtrent desperat mangel på egne intellektuelle, og at dette var bakgrunnen for at de gjorde et kompromiss med Mot Dag. Det var et svært stort behov for å skolere medlemsmassen, som i utgangspunktet kom fra massepartiet DNA, der det langt ifra hadde vært noen systematisk skolering av medlemmene i marxismen.

Både NKP og DNA sto i en særstilling

Lorenz skriver at DNA, som beskrevet mange steder, sto i en særstilling. Fra 1919 til 1923 var partiet medlem av Komintern, som det eneste av de “opprinnelige” arbeiderpartiene i Europa. I alle andre land hadde disse partiene blitt værende i Den andre internasjonalen, ledet av sosialsjåvinister og reformister. Innen DNA derimot fikk en radikal retning, i alle fall en retning med radikal retorikk, flertall. Denne var ledet av Martin Tranmæl, med bakgrunn i den halvsyndikalistiske Fagopposisjonen av 1911. Tranmæl skulle være partiets sterke mann fra denne tiden og helt fram til etter at DNA hadde befestet seg som statsbærende parti i Norge. Gerhardsen var en av Tranmæls nærmeste. Men mellom 1919 og 1923, så denne retningen det som opportunt, og kan hende nødvendig, å alliere seg med partiets virkelige (bolsjevikiske) venstrefløy for å sikre grepet om partiet. Og de gikk med i Komintern, men forbehold om å få beholde den mensjevikiske organiseringen (med kollektivt medlemskap) og det historiske navnet.

Særegenhetene ved DNA var også en påvirkning på NKP, som Lorenz skriver at selv sto i en særstilling. NKP var et av de aller siste kommunistiske partiene som ble konstituert i Europa. Bare Irland og Island fikk sine partier senere. Han skriver at det var uklare premisser for bruddet med DNA. Og han skriver at NKP-prosjektet med “Arbeiderklassens Samlingsparti” var et unikt prøveprosjekt. Mye mulig var det unikt fordi det ikke ble noen udelt suksess, tross Lorenz relativt positive vurdering av prosjektet som en oppdemming mot at NKP skulle miste enda flere medlemmer til DNA. Lorenz skriver at det, i Komintern-sammenheng, var relativt få eksklusjoner i NKP i perioden. Han skriver også at det var et unikt sterkt enhetsønske i arbeiderklassen i Norge, det var sterke krav nedenfra om å samle klassen i ett parti. NKP måtte hele veien balansere mellom de to grøftene, å unngå verken å likvidere partiet eller å bli helt isolert. Lorenz hevder vel at de ikke lyktes med dette i denne perioden.

Lorenz hevder videre at NKP ikke forsto DNA sine særegenheter. At de ikke forsto eller klarte å forholde seg til at DNA ikke var et sosialdemokratisk parti som alle andre sosialdemokratiske parti i Europa. Han hevder at sosialfascisme-teorien var helt feilslått i Norge, men dette kan jo vanskelig bevises kvantitativt og er garantert også preget av Lorenz eget politiske synspunkt. Likevel kan det meget godt hende at NKP ikke klarte å anvende teorien kreativt, gjøre en sjølstendig analyse av DNA eller presentere denne på en måte som kunne resonnere med massene.

Problemet med manglende lederskap og fraværet av fremstående leder

Lorenz mener NKP, og da hovedsakelig den sentrale ledelsen, var preget av voluntarisme, eventyrpolitikk, urealistisk taktikk og at de generelt var lite taktiske. Og hele veien grep Komintern inn og krevde endringer i ledelsen eller i hvilke taktiske valg ledelsen tok. Lorenz tegner et bilde av et lederskap som dels sitter i Oslo og dels er mye i utlandet, som ofte ikke er samlet, og som står ganske langt (særlig i politisk og strategisk tenkning) fra de lokale lederne, særlig i de store byene og innflytelsesrike distriktene. Samtidig sa Kominterns ansvarlige at NKP hadde et lederskap av internasjonalt kaliber, ideologisk sterkere enn man kunne forvente av et lite land.

Lorenz tegner et bilde av et svært splitta lederskap. Den første formannen Sverre Støstad sto langt til høyre og gikk etter få år tilbake til DNA. Det var sterke konflikter i ledelsen mellom Arvid Hansen og stortingsmannen Olav Scheflo. Hansen var partiets ideologiske leder og hadde svært tett forbindelse til Komintern, men ble etterhvert kritisert hardt for venstreavvik da han orienterte seg mot ultra-”venstre”-linja i Komintern. Scheflo sto langt til høyre i partiet, og meldte seg ut i 1927 og gikk tilbake til DNA i 1929. Fra ungdomsforbundet kom ungdomslederne Peder Furubotn og Henry W. Kristiansen. De skulle begge inneha ledervervet og posisjonen som reell leder i mer enn én periode. Furubotn ble i 1949 ekskludert for nasjonalistiske høyreavvik. Kristiansen var den reelle lederen det første året av okkupasjonen og døde i en tysk konsentrasjonsleir i 1942. Begge var sentrale i NKP-ledelsen i perioden Lorenz skriver om. Furubotn og Støstad kom henholdsvis fra de sterke partidistriktene i vestlandet og i Trøndelag, og de hadde lite innflytelse overfor distriktet i Oslo og de hadde dårligere kontakt med Internasjonalen enn Hansen, som satt i Komintern-ledelsen. Utover disse spilte (den senere trotskisten) Jeanette Olsen en rolle i ledelsen, og som leder for partiets kvinnearbeid. Hun gikk ut av partiet sammen med Scheflo, men gikk så tilbake igjen, før hun ble ekskludert for trotskisme i 1936.

Andre ledere nevnes også, men disse er de fleste av de mest sentrale lederne i perioden. Og deres historie er et klart tegn på at partiet manglet en tydelig og klar ledelse. Og ikke minst, partiet manglet én ubestridt leder. Dette bør ses på som to sider av samme sak. Et lederskap må smis i kamp, i kampen for revolusjonen og i tolinjekampen, men NKPs første ledelse(r) var resultat av kompromiss mellom personer og retninger som bare midlertidig hadde tatt inn på samme “hotell”. De var hele veien avhengig av et svært aktivt Komintern, som grep ofte og direkte inn i driften av partiet. Men dette kan ikke vurderes som ensidig negativt. Det er svært sannsynlig at partiet hadde blitt dannet enda seinere enn de tross alt ble, og på enda svakere grunnlag, om ikke Komintern var så aktive. Men det er også svært sannsynlig at Lorenz har rett i at ikke all innblandingen ble gjort på en god måte eller med godt resultat. Uansett årsak, den svake og splitta sentralledelsen i partiet må ha vært et hovedproblem for å konstituere partiet og utvikle revolusjonær kamp under dets ledelse.

Jeg vil også driste meg til en liten spekulasjon om at dette har vært et særskilt problem i den norske proletariske bevegelsen. Den positive egalitære holdningen, som mange nordmenn er stolte over, har også en negativ side – som mange nordmenn også har påpekt (kritikken av janteloven). Angrep på og underminering av hierarki og lederskap har vært et viktig ideologisk våpen mot det norske proletariatets organisering. Borgerskapet har selvsagt ingen motforestillinger mot å skape ledere. Men overfor massene dyrkes det gjerne en form for egalitær jantelov. Det er mitt inntrykk at dette er et enda større problem i Norge, enn i mange andre land.

Fra et maoistisk perspektiv, med bidragene fra formann Gonzalo, må vi slå fast at lederskapet i NKP var et enormt problem. Og at problemet i sin rot er et spørsmål om håndtering av tolinjekampen og utviklingen av en veiledende tenkning. Partiet var et resultat av forsoning mellom ulike linjer som midlertidig hadde enhet om at partiet burde være en del av den kommunistiske internasjonale bevegelsen og Komintern, og slik slutte opp om det sosialistiske Sovjetunionen som hadde enorm prestisje i den norske arbeiderklassen. Enheten mellom disse var prinsippløs, og noen ny enhet på høyere nivå ble ikke oppnådd. Forsoningen føder høyrelinja, og høyrelinja utgjorde et konstant problem for NKP i perioden.

Det virker som om verken partiet selv eller Komintern fant en leder som partiet trengte, eller mer korrekt; det ble ikke arbeidet for å skape en slik leder, og klassekampen i samfunnet og tolinjekampen ble ikke ført på en slik måte at en slik leder ble smidd i kamp. Det nærmeste må være da Henry W. Kristiansen ble den reelle lederen under begynnelsen av krigen, og Peder Furubotn ble generalsekretær og etterhvert ubestridt leder under krigen. Men også her sviktet lederskapet, og Furubotn gikk mot å utvikle geriljakrig og var stadig i konflikt med de aktive sabotørene ledet av Asbjørn Sunde (Osvald). Og begge ble ekskludert fra partiet etter krigen, Furubotn i 1949 og Sunde i 1970, selv om han formelt ikke var medlem…

Mangelen på godt lederskap viser ikke bare en svakhet ved partiet, men også en svakhet ved selve forståelsen av behovet for å fostre ledere og særlig en leder av lederne. I stedet ble lederskapet hele tiden hemmet av konfliktene mellom for eksempel Hansen og Scheflo, og de sterke lokale distriktene og partilagene kunne føre en valg- og kommunalpolitisk linje som lå tett opp mot DNA. Det ser ut som de i stor grad “fortsatte som før”. I stedet for tolinjekamp, med mål om å knuse høyrelinja, var partiledelsen fra begynnelsen av en kompromissledelse.

Lorenz beskriver videre et parti med føderalistiske trekk, for eksempel med stor grad av autonomi i praksis for lokalorganisasjonen i Bergen og Trondheim. Lorenz ser ikke dette som utelukkende negativt, men mener dette var noe av årsaken til partiets framgang under krigen og også de lokale suksesshistoriene. Lorenz premiss kan vel nærmest kokes ned til at alt dårlig i NKP kom “fra oven” eller “utenfra”, mens alt bra kom “nedenfra”, for eksempel fra NKP sine ordførere i Odda og på Hedmarken.

NKP sine viktigste farer og problemer

Basert på side 192 blir det tegnet opp tre hovedfarer i utviklingen av NKP etter splittelsen:
1. Omorganiseringen og da særlig overgangen fra det kollektive medlemskapet i DNA til individuelt medlemskap, som var et krav for alle Komintern-partier.
2. En mangelfull forståelse i partiet av karakteren til Komintern som et verdensparti.
3. At enhet i partiet, å stå sammen, ble verdsatt høyere enn ideologisk linje.

Lorenz tanker om dette er interessante, kanskje særlig fordi de ikke kommer fra en maoist, men fra en historiker som tilsynelatende er mer sosialdemokratisk orientert. Den sterke dragningen mot prinsippløs enhet er noe velkjent for alle som kjenner norsk venstreside, slik det også er i mange andre land. At han også vektlegger det store problemet med at partiet ble stiftet som et forsøk på å forene alle som kunne forenes om å støtte Komintern og Sovjet, og ikke om en ideologisk linje, er interessant. I hans framstilling av partiutviklingen, virker det faktisk som om partiet først klarte å bremse den generelle tilbakegangen etter at de viktigste representantene for høyreopportunismen var ute av ledelsen og partiet. Samtidig var det et sprik mellom partiets behov for en klar ideologisk linje, og manglende ideologisk forankring og skolering blant de jevne medlemmene i partiet.

Lorenz er opptatt av organisasjonsspørsmålet, og det må også enhver kommunist være brennende opptatt av. Lorenz skildrer svært store problemer i kampen for å omorganisere partiet. NKP skulle ikke bare konstitueres som parti, det skulle bolsjeviseres. I realiteten, siden partiet var et resultat av en splittelse i DNA, gikk kommunistene ut av splittelsen med en del av DNA. Altså gikk de ut med et apparat som var organisert som et arbeiderparti av den gamle typen, og ikke som Lenins parti av en ny type. Å, midt i en opprivende splittelse, omorganisere partiet fra topp til bunn, var svært utfordrende. Særlig uten en sterk og forent ledelse, og en klar politisk-ideologisk linje. Det må også understrekes at nesten umiddelbart etter splittelsen, var pratet om å gjenforene seg i gang. Store deler av disse første åtte årene er preget av forskjellige diskusjoner og initiativer for å forene “de tre arbeiderpartiene” (DNA, NKP og det enda mer høyreorienterte sosialdemokratiske NSA). Det kan ikke ha vært noe annet enn ødeleggende for et parti som skal bygge seg opp etter et slikt brudd, at ledelsen – i det minste deler av den – nesten umiddelbart begynner å snakke om å legge ned partiet i en samlingsprosess!

Lorenz peker også på at i en del partilag, der flertallet eller de mest ledende ville gå ut med NKP, så var det enhetstangegangen, å holde seg samlet uansett, som gjorde at de som helhet gikk ut av DNA og med i NKP. Han gir også et godt bilde av hvor forvirrende og oppløsende denne prosessen var mange steder. Et kjennetegn ved de aller fleste partisplittelser og omorganiseringsprosesser. De vil aldri være silkemyke og vil alltid ha negative sider. Går man bevisst inn i en slik prosess, må man være hundre prosent klar over dette og vite at reorganiseringen må være konkret og at se at politisk-organisatorisk konsolidering per definisjon er en tidkrevende prosess.

Organisasjonsspørsmålet

Den politisk-ideologiske linja er hovedspørsmålet, og dermed må organisasjonsspørsmålet løses ut fra denne. Organisasjonen må utledes fra den ideologiske linja. Men spørsmålet må også løses særegent. Det er ikke nok å slå fast den ideologiske linjen, apparatet må bygges konkret. Partiets celler må organiseres, ledere skoleres, kommunikasjonslinjer opprettes og vedlikeholdes, aviser må distribueres, posten må frem, tillitsvalgte må velges og så videre. Og en stor omorganisering vil med nødvendighet ha store utfordringer som det krever tid å løse. Særlig i strukturer der man allerede har tillitsvalgte som er vant til å gjøre ting på en bestemt måte, som så skal endres og kanskje snus opp ned.

Lorenz peker på en stor utfordring med å omorganisere partiet på grunnlag av bedriftsceller. Det var Komintern og NKP sin linje at bedriftscellene skulle være ryggraden i partiet lokalt. De skulle være den primære formen for grunnorganisasjon. Dette i motsetning til partilagene basert på bydel, by eller herred (geografi). De geografiske partiagene skulle være sekundære og komplementære, men Lorenz mener dette aldri ble tilfellet i virkeligheten.

NKP og kvinnearbeidet

Det mest positive eksemplet Lorenz peker på i partiets organisasjonsarbeid er Husmorlagene. Dette var partiskapte masseorganisasjoner for proletariske kvinner. Kvinnearbeidet var ingen stor prioritet for partiet. For eksempel ble ikke den sentrale stillingen for kvinnesekretæren kuttet på et tidspunkt, for å prioritere penger til andre oppgaver. Lorenz mener husmorlagene var meget vellykka, at de vervet mange kvinner og at mange av disse gikk videre til partiet og at deltakerne så dem og kvinneavisene som viktige for seg og sine liv. De drøftet viktige spørsmål, ble sosialt viktige for medlemmene og førte kamp, og Lorenz peker også på at husmorlagenes inntektsbringende virksomheten med basarer og innsamlinger ble svært viktig for NKP.

De første husmorlagene ble stiftet på vestlandet i 1924. Store norske leksikon skriver følgende om husmorlagene og deres rolle: “Husmorlagene definerte seg som fagforeninger for arbeiderhusmødre. De var «arbeiderhustruenes kamporganisasjon», hvor husmødre skulle «skoleres og utvikles for aktiv deltakelse i klassekampen». (NKPs kvinneavis Gnisten, februar 1926).”

SNL skriver videre: 
“Lag ble dannet i byer og tettsteder over hele landet. De arbeidet først og fremst med saker som kunne tas opp på lokalt nivå: boligforhold, støtte til arbeidsløse, barns skolegang og levekår. Lagene dannet også komiteer som drev priskontroll på matvarer og kvalitetskontroll på melk og kjøtt. De arbeidet for å opprette mødrehygienekontorer, og var tidlig ute med å ta stilling for selvbestemt abort. Husmorlagene var mot tiltak for å fjerne gifte kvinner fra arbeidsmarkedet i årene med stor arbeidsløshet. Som de eneste norske kvinneforeningene opprettholdt de tradisjonen med å feire den internasjonale kvinnedagen 8. mars.”

Både Lorenz bok og SNL slår fast at arbeidet med husmorlagene, eller med de kommunistiske kvinneavisene, ikke var noen høy prioritet for partiet og partiledelsen. At det likevel beskrives som så viktig og vellykket, sier desto mer om de kommunistiske kvinnene som stilte seg i ledelsen for å utvikle denne bevegelsen og om behovet for en slik bevegelse blant massene av proletariske kvinner.

En kort maoistisk vurdering

For å oppsummere, på bakgrunn av boka og med maoismen som rettesnor, mener jeg vi kan peke på noen viktige problemer for NKP:
1. Ideologi, særlig manglende enhet rundt en venstrelinje.
2. Lederskap, preget av vakling, sprik og splittelse, og manglende autoritet i partiet.
3. Organisasjon, særlig manglende sentralisme og egne politiske linjer lokalt.
4. Mangel på egne intellektuelle.
5. Mangel på konkrete resultater av eget arbeid.

Av disse må vi, om vi bruker maoismen, slå fast at det ideologiske spørsmålet er hovedspørsmålet, og altså den manglende enheten rundt en korrekt ideologisk linje. Det nest viktigste problemet er mangel på lederskap, særlig siden ledelsen ikke kunne forenes rundt en ideologisk linje, og dermed negering og oppløsning av sentralismen som er hovedsakelig i den demokratiske sentralismen. Problemet med organiseringen springer i hovedsak ut av disse to problemene, og dermed også at partiet ikke utviklet egne intellektuelle og ikke opplevde gode nok konkrete resultater i arbeidet.

Jeg tror også at Lorenz kan ha rett når han påpeker farene for partiet, og partiledelsens problemer med å anvende den bolsjevikiske linja i Norge. For meg ser det ut som de vekslet mellom en dogmatisk og mekanisk anvendelse på den ene siden og fullstendig avvik fra den på den andre siden. Men det krever mye dypere undersøkelser for å konkludere. Man må ta høyde for at fremstillingen av lederskapets linje er feil, eller har så viktige mangler at denne forståelsen blir en skivebom. Om de derimot er riktige, viser det problemet med å ikke kjempe for å utvikle en egen veiledende tenkning for revolusjonen.

I tillegg, og for egen regning, vil jeg understreke partiets mangler i massearbeidet og i oppbygginga av masseorganisasjoner, selv om det fantes unntak (husmorlagene), og partiets problemer med legalisme og parlamentarisme, med dertil hørende mangel på militært arbeid og apparat for illegalitet. Denne sistnevnte feilen fikk fatale følger, særlig i 1940 og 1941 under begynnelsen av den tyske okkupasjonen. Den må ha kostet svært mange mennesker livet og gjort det alt for enkelt for de tyske okkupantene og de norske fascistene å fengsle og torturere tusener, og å drepe hundretalls kommunister. Men generelt var det også et hinder for å utvikle revolusjonær klassekamp og en militærlinje for partiet. Uten et illegalt apparat, uten en militærlinje og et militært arbeid, hvor skal revolusjonen komme fra?

Det må også understrekes tydelig at det slett ikke manglet på konkrete erfaringer. De fleste i ledelsen for NKP hadde opplevd forfølgelse på kroppen! De hadde sittet i rettssaker og i fengselsceller. De hadde sett statspolitiets vold. De hadde vært midt i gatekamper med fascister. De hadde kamerater som i deres samtid ble massakrert i Tyskland (først i 1919 og deretter på 30-tallet) og i Italia. Og i den blodige klassekrigen i Finland! Det er altså ikke tilfelle at disse kommunistene levde i en fredelig tid og dermed ikke kunne se for seg hva som skulle skje med dem. Problemet var ikke mangel på erfaring hovedsakelig, men en feilaktig linje. Høyreopportunismen kan lede folk, og har ledet folk, rett til skafottet. Direkte inn på Botsen og Grini, og hele veien til tyske konsentrasjonsleirene, kan en slik ideologisk linje lede. Erfaring er ikke nok. Sosialistisk bevissthet vokser ikke opp av fabrikkgulvet og ei heller ut av betongveggene i et fangehull.

Med maoismen, og med Gonzalos bidrag, må vi legge til grunn at spørsmålet om ideologi, om linje, og dernest om ledelse, er de mest avgjørende spørsmålene her. Lorenz bok, med historiske eksempler og hans framstilling av partiets utvikling i sine første år, gir gode og konkrete holdepunkter for å beskrive dette som NKPs viktigste problemer i denne perioden.

Jeg er bevisst på at jeg her konkluderer på en måte som kan kalles forutsigbar. De som er noenlunde kjent med den maoistiske linja, kan se det som en “analyse” der svaret er gitt på forhånd. Det får så være. Jeg mener maoismen er korrekt fordi den er sann. Og anvendt på NKP sine første år, slik de skildres av Lorenz, så gir den dette klare svaret.

Angående tittelen på boka, som ikke egentlig utbroderes så voldsomt av Lorenz, er det to ting å si. For det første må man, slik Lorenz selv gjør, fokusere på kvantitet over kvalitet. Det er klart som glass at et bolsjevikisk NKP smidd for revolusjonær kamp kunne utrette mer med 500 medlemmer, enn et splitta og reformfokusert NKP kunne klare med 5000 medlemmer. Igjen må linje komme foran størrelse, særlig når den måles kvantitativt. For det andre må man, slik jeg har forsøkt å insistere på her, ta organisasjonsspørsmålet og massearbeidet på det aller største alvor. Og det er en betimelig advarsel fra partiets kommende sekretær, når han peker på at det er lett å gjøre partiet lite men et voldsomt strev å gjøre det stort. Folk elsker enkle løsninger. Også kommunister. Det finnes ingenting enklere enn å avskrive noen på grunn av lavt nivå, lite dedikasjon, klassebakgrunn eller rett og slett trynefaktor. Eventuelt kan man i søket etter å finne den perfekte (og svært komplekse) løsningen, bli fullstendig handlingslammet. Man evner ikke å gjøre noe, fordi man først ønsker å gripe alle sider ved en sak.

Maoismen og de kommunistiske klassikerne har gitt oss enormt gode redskaper for organisering og praksis. Men for det første er det hovedsakelige ikke å ha eller å løfte fram disse redskapene, men å anvende dem. Og for det andre så finnes det ingen redskaper som fungerer som en tryllestav. Man kan ikke bare veive maoismen over hodet på massene og si de riktige ordene, og så reiser de seg som én knyttet neve. Maoismens verktøy har da mer til felles med en spade. Skal du grave en grøft for hånd med en spade, så tar det tid. Jobben er ikke ferdig når du griper spaden fra boden, den har bare såvidt begynt. Det tar tid, det krever fokus og energi. Mens det å rive ned er, relativt sett, noe enklere. Å rive ned dårlige saker, å felle råtne trær, er selvsagt en forutsetning for å komme framover. Men å rive er altså bare én side av saken, å bygge er den andre siden. Og det å bygge organisasjon er et håndverk med sine egne særegne og konkrete utfordringer. Dette møtte NKP i 1923 til 1931, det møter kommunister i dag, og det vil møte det gjenreiste maoistiske Norges Kommunistiske Parti i framtida.

Kommunistene kløyvet DNA for sent

Jeg tror på bakgrunn av denne analysen og den historiske konteksten, at det kan ha vært en stor feil, en feil fra Den kommunistiske internasjonalen og venstrelinja i DNA sin side, å ikke tvinge fram bruddet i DNA i 1919, i stedet for å gi konsesjoner til Tranmæls fløy i Arbeiderpartiet. Revolusjonen var på det tidspunktet mer på offensiven enn i 1923. Et brudd i 1919, på et klart ideologisk grunnlag og uten det taktiske spillet fra 1919 til 1923, kunne meget mulig ha konstatert NKP på et mer solid fundament. Med den seine konstitueringen, og flere år med vakling etter dette, i en periode der reaksjonen relativt sett var på offensiven, virker ikke som en god løsning. Her må jeg ta forbehold om at jeg ikke kjenner situasjonen inngående, og at kameratene i Komintern og i venstrelinja selvsagt kjente situasjonen uendelig bedre da, enn undertegnede gjør nå.

Samtidig kan vi jo i dag se situasjonen i lys av historien og partiets utvikling. Og dette kan tyde på at partibruddet kom for sent, i det minste senere enn hva godt var, fra venstrelinjas ståsted. Det er også tydelig at Tranmæl og høyrelinja ikke ønsket et brudd i 1919 men arbeidet målbevisst for det i 1923, noe som er et argument i seg selv for at det ville vært gunstigere å konstituere NKP i 1919. Om partiet da ble konstituert som et mye mindre parti, ville det hatt en mer enhetlig linje og ledelse, og det kunne kjempet for å vinne mer tilslutning til disse i årene som kom, og da med vind i seilene fra oktoberrevolusjonen og den generelt mer offensive situasjonen for verdensrevolusjonen. Sjansen ville vært stor for at man i årene etter 1919 kunne fått nye utbrudd til venstre fra DNA for å øke partiets antall. Og man kunne stiftet partiet med en ledelse som ikke fra begynnelsen var i krig med seg selv.

Det må også kritiseres, og det skarpt, at venstrelinja i ledelsen også hadde alvorlige høyrefeil. Selv om disse gjorde noen harde utfall mot ministersosialisme, opportunisme, sosialfascisme og illusjoner om parlamentarismen, så sto disse hovedsakelig for den samme praksisen som de fleste europeiske kommunistpartiene. De sto for en praksis preget av reformisme og legalisme, og tenkningen om å utnytte legaliteten i det lengste. Og NKP godtok Kominterns råd og veiledning for å drive taktisk spill overfor DNA. Riktignok ble lokalorganisasjoner (for eksempel i Bergen og Trondheim) kritisert for å drive opportunistisk valgkamp, men generallinja til partiet var jo like fullt å stille lister og sanke stemmer i det borgerlige valgsirkuset. Disse feilene var NKP sine egne feil, men Komintern hadde selvsagt også et klart ansvar for disse feilene som NKP i hovedsak delte med de fleste europeiske kommunistpartiene og Komintern selv.

Avslutning

Denne teksten har fokusert i hovedsak på kritikk og lite på partiets positive sider. Dette kjennetegner også boka til Lorenz, men da fra et annet ståsted enn mitt. Helt nattsvart er det selvsagt ikke. I perioden hadde partiet tusenvis av medlemmer. Det var organisert i hele landet. Det sto særlig sterkt blant noen av de fattigste og mest undertrykte i proletariatet. De sto særlig sterkt i “marginaliserte” deler av landet som Hedmark, for eksempel blant skogsarbeidere, og i industribyer som Skien og Odda. Og i perioden der partiet generelt gikk tilbake så økte de faktisk sin styrke i Nord-Norge skriver Lorenz. Lorenz er opptatt av valgresultater, og viser at selv om partiet hovedsakelig gikk tilbake fra begynnelse til slutt i perioden (og fram til krigen!), så var det lokale og regionale forskjeller og da altså tilogmed områder som styrket seg.

Som nevnt skriver Lorenz varmt om arbeidet blant arbeiderkvinnene. Og dette kan leses som et eksempel på hvordan partiet utviklet sitt eget massearbeid blant kvinnene og en masseorganisasjon som skilte seg fra fagforeningene, der de måtte kjempe om hegemoniet med de to andre arbeiderpartiene, hovedsakelig DNA, som sto sterkt og ofte dominerte. NKP hadde en relativ suksess med masseorganisasjoner de selv genererte, kan det se ut til, men i følge Lorenz ikke med Revolusjonær Fagopposisjon (RFO), et forsøk på å danne en fraksjon innenfor og ved siden av LO. Han skildrer tilogmed “Arbeiderklassens Samlingsparti” som en viss suksess, og det er i seg selv relativt imponerende hvordan kommunistpartiet kunne samle en kongress med hundrevis av delegater som representerte titusenvis av arbeidsfolk. Men for oss legger det selvsagt en demper på begeistringen at samlingen skjedde for å søke enhet med sosialdemokratiet og for å stille til valg, selv om Kominterns mål i prosessen var å isolere og utmanøvrere de høyreorienterte lederne i de andre partiene.

Uansett, boka kan anbefales. Det finnes en rekke fagbøker om NKP/”NKP”, ML-bevegelsen og om den norske arbeiderbevegelsen. Sammen med biografier av og om kommunister og arbeiderledere, også de sosialdemokratiske, gir slike bøker viktig kunnskap om kampen for å organisere proletariatet i Norge. Historien må ikke leses av akademisk interesse, selv om den kan det også, men for å lære slik at man kan anvende. Altså, som Lorenz skriver innledningsvis, å bruke den i vår egen kamp for frigjøring. Lærdommer om slik organisering og politisk kamp er helt avgjørende for kommunister og revolusjonære. For eksempel er man dømt til å gjenta andres feil, om man ikke kjenner til dem og lærer av dem.

Det er mye å lære av Lorenz bok, hovedsakelig om behovet for å smi ideologisk enhet, føre uredd tolinjekamp for denne, kjempe mot den prinsippløse enheten og for å etablere et sterkt lederskap rundt en venstrelinje. Dette er ikke et rent teoretisk spørsmål, det er et spørsmål som må løses i praksis og en forutsetning for å bygge en sterk organisasjon for klassekamp og revolusjon.