Introduksjon

Teksten er en del av Perus Kommunistiske Partis Grunnlag for partiets enhet, som består av de grunnleggende dokumentene (Om marxismen-leninismen-maoismen, Om gonzalos tenkning og Programmer og vedtekter) og Den politiske generallinja som består av fem linjer. Disse dokumentene utgjør et helhetlig hele, og er partiets ideologisk-politiske grunnlag.

Tjen Folket Media har oversatt dokumentene til norsk i årene 2017 til 2019. Deretter har Forlaget Røde Fane foretatt videre korrektur og forbedringer i 2019 til en utgivelse av dokumentene i bokform, som man kan få tak i fra forlaget. Vi understreker at oversettelsen ikke er offisiell og godkjent, og at den har mangler og svakheter som alle lesere må være svært bevisste på.

Oversetterne tar fullt ansvar for alle feil og mangler ved oversettelsen, som ikke er gjort av profesjonelle oversettere og som er gjort med mangelfulle spanskkunnskaper. Like fullt er oversettelsen svært viktig for å gjøre disse overskridende og uhyre viktige maoistiske dokumentene tilgjengelige for revolusjonære i Norge. Dokumentene er det fremste uttrykket for marxisme-leninisme-maoisme i verden i dag, og de er det konsentrerte uttrykket for Gonzalos tenkning, som inneholder bidrag av universell gyldighet for alle revolusjoner i verden.

Vi anbefaler den spanske originalen som man finner hos Bandera Roja og den danske offisielle oversettelsen hos Kommunistisk bibliotek. Særlig den spanske originale teksten må løftes fram, da dette er hva partiet selv har skrevet og dermed uten feil. 

Tjen Folket Media, 2020

Den internasjonale linja

Innledning 

Formann Gonzalo har formulert den internasjonale linja til Perus Kommunistiske Parti, og lærer oss at vi som proletariske internasjonalister må utvikle den peruanske revolusjonen som en del av og i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen, gjennom folkekrigens marsj fram mot vårt ufravikelige mål, kommunismen, og aldri glemme at enhver revolusjon utfolder seg innenfor verdenspolitikkens sikksakk-bevegelser.

Formann Gonzalo tar utgangspunkt i tesen til Lenin hvor han setter verdenssituasjonen på tiltalebenken: «Imperialismens økonomiske forhold utgjør grunnlaget for den internasjonale situasjonen som eksisterer i dag. Det 20. århundres historie har blitt fullstendig definert av dette nye stadiet av kapitalismen, i dens siste og høyeste stadium», og hvor skillet mellom undertrykkende og undertrykte land er et særegent kjennetegn ved imperialismen. Altså, for å forstå dagens situasjon kan vi ikke ta utgangspunkt i hovedmotsigelsen i kapitalismen, fordi vi befinner oss i dens siste og høyeste stadium, imperialismen.

Videre fastholder han det formann Mao lærte oss, nemlig at imperialismen og alle reaksjonære er papirtigre, at det er folket som er virkelig mektig, og at: «Sovjetrevisjonismen og den amerikanske imperialismen har som medsammensvorne begått så mye ondskap og så mange skjenselsgjerninger at verdens revolusjonære ikke kan la dem gå ustraffa hen. Folkene i alle land reiser seg. En ny historisk periode med kamp mot amerikansk imperialisme og sovjetrevisjonismen har startet.»

Han slår fast at imperialismen og verdensreaksjonen vil ødelegges av kommunistpartiene, som leder proletariatet og verdens folk. Det vil bli en uomtvistelig virkelighet, og han kaller oss til kamp mot de to imperialistiske supermaktene, både yankee-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, mot de imperialistiske maktene og mot den globale reaksjonen. Samtidig må vi spesifisere hva som er forholdene for hver revolusjon for å peke ut hovedfienden og samtidig motarbeide de andres framstøt.

1. Den nye epoken

Med oktoberrevolusjonens seier i 1917 markeres en enestående milepæl i verdenshistorien, i form av den borgerlige revolusjonens slutt og den proletariske verdensrevolusjonens begynnelse. Opptrappingen av vold som denne nye perioden kjennetegnes av, er uttrykk for at borgerskapets ledelse av revolusjonen er over, og at proletariatet er modent til å gripe, utøve og opprettholde makta til proletariatets diktatur. Dette gjelder også for revolusjonene i de undertrykte nasjonene.

Midt i et komplekst system av alle mulige slags kriger, vil imperialismen og verdensreaksjonen falle, og sosialismen vil velte fram. Som konsekvens av dette er både revolusjonen og kontrarevolusjonen klar over at det kun er gjennom krig at politiske forandringer avgjøres. Som følge av krigens klassekarakter, ser vi imperialistiske kriger, slik som første og andre verdenskrig – røverkriger med mål om å dele opp verden på nytt – og imperialistiske aggresjonskriger mot undertrykte nasjoner, slik som England overfor Falklandsøyene, yankee-imperialismen overfor Vietnam, og sosialimperialismen overfor Afghanistan. Samtidig ser vi kriger for nasjonal frigjøring, slik som de som føres i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Da folkekrigen i Peru veiledes av marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, med sin rettferdige karakter og og korrekte ledelse som ikke underkaster seg supermaktene og imperialistmaktene, så står denne helt i spissen. Dette er en realitet som viser oss at kommunistene må legge vekt på hovedsaken: å utvikle folkekrig som hovedformen for kamp i verden, for å tjene revolusjonen.

Stilt overfor denne situasjonen, hvor det kun er gjennom krig at verden forandres, løfter vi fram den revolusjonære krigens allmakt, det vil si folkekrigen, som er proletariatets høyeste militærteori, formulert av formann Mao, som må spesifiseres for de enkelte landene, enten det gjelder imperialistiske eller tilbakeliggende land. Verdensfolkekrig er det adekvate svaret som tjener til å forhindre den imperialistiske krigen, eller til å omforme denne til folkekrig dersom den likevel skulle bli utløst. Som kommunister fører vi krig for å gjøre slutt på krigen og etablere «varig fred». Vi er de eneste som kjemper for fred, i motsetning til Reagan og Gorbatsjov. Jo mer de snakker om fred, dess mer krig fører de – det er de som er krigshisserne.

Når vi betrakter verden i den inneværende æraen, ser vi at fire grunnleggende motsigelser kommer til uttrykk: 1) Motsigelsen mellom kapitalismen og sosialismen, motsigelsen mellom to radikalt forskjellige systemer, kommer til å gjøre seg gjeldende gjennom hele denne æraen, kommer til å være en av de siste som løses, og kommer til å bestå sjøl etter maktovertakelsen. 2) Motsigelsen mellom borgerskapet og proletariatet, motsigelsen mellom to motstridende klasser, som også kommer til å fortsette etter at makta er erobra, og vil manifestere seg på mange forskjellige måter, både ideologisk, politisk og økonomisk, fram til dens løsning idet kommunismen er nådd. 3) Motsigelsen mellom imperialistene sjøl, motsigelsene mellom imperialistene om hegemoniet i verden, som oppstår supermaktene seg i mellom, mellom supermaktene og de mindre imperialistmaktene, og mellom de mindre imperialistmaktene seg imellom. Denne motsigelsen kommer til å bli løst i løpet av den kommende epoken på 50 til 100 år. 4) Motsigelsen mellom undertrykte nasjoner og imperialismen, de undertrykte nasjonenes kamp for frigjøring og tilintetgjøring av imperialisme og reaksjon, en motsigelse som også kommer til å løses i løpet av de neste 50 til 100 årene. I dette tidsrommet er det denne som utgjør hovedmotsigelsen, sjøl om en hvilken som helst av de fire grunnleggende motsigelsene, rent midlertidig eller i særegne land, kan bli den viktigste, i henhold til klassekampens særegne omstendigheter.

Sett i perspektiv må vi som marxist-leninist-maoister føre tre typer revolusjoner for å nå vårt endelige mål, kommunisme:

1) Demokratisk revolusjon, som er den borgerlige revolusjonen av en ny type, leda av proletariatet i de undertrykte landene, som oppretter et fellesdiktatur bestående av proletariatet, bøndene, småborgerskapet og under enkelte forhold mellomborgerskapet, men under proletariatets hegemoni. 2) Sosialistisk revolusjon, i de imperialistiske og kapitalistiske landene for å opprette proletariatets diktatur. 3) Kulturrevolusjoner, som utføres for å fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur, for å undertrykke og eliminere kapitalistisk utvikling og føre væpna kamp mot forsøk på kapitalistisk restaurasjon, samt å styrke proletariatets diktatur og bidra til marsjen fram mot kommunismen.

På samme måte som at ingen klasser i verden har vært i stand til å ta all makta på en gang, men må gjennom en prosess preget av restaurasjon og kontra-restaurasjon, så vil også borgerskapet ivre etter å restaurere kapitalismen når proletariatet tar makta og etablerer sitt diktatur – og en historisk prosess med kamp oppstår mellom på ene sida proletariatet, for å opprettholde og forsvare diktaturet og bekjempe kapitalistisk restaurering, og på andre sida borgerskapet, som ønsker å gjenopprette makta. Denne kampen mellom restaurasjon og kontra-restaurasjon er en ubestridelig historisk lov som gjelder helt fram til den endelige etableringen av proletariatets diktatur. I verdenshistorien, da den føydale klassen i Kina sto for framskritt, tok det 250 år å endelig knuse restaureringa av slaveriet. Da borgerskapet i vesten sloss mot føydalismen for å knuse den føydalistiske restaureringa og de føydalistiske restaurasjonsforsøkene, tok det dem 300 år å etablere seg sjøl som den ubestridte makta. Når det gjelder revolusjonen hvor proletariatet etablerer sin definitive makt, så er kampen mellom restaurasjon og kontra-restaurasjon ekstremt akutt og bitter, og vil anslagsvis kreve 200 år, fra og med Pariserkommunen i 1871. Erfaringene med restaurasjon i Sovjetunionen og Kina har etterlatt oss store lærdommer, både positive og negative – vi bør særlig framheve den nye statens gigantiske framskritt, og hvordan den store proletariske kulturrevolusjonen er løsningen for å avverge reustarasjon.

Vi som følger marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, stiller oss bak den revolusjonære volden som universell lov for erobring av makt, og hvor nøkkelspørsmålet er å erstatte en klasse med en annen. De demokratiske revolusjonene gjennomføres med revolusjonær vold. De sosialistiske revolusjonene gjennomføres med revolusjonær vold. Og i møte med restaureringa gjenreiser vi makta med revolusjonær vold, og opprettholder revolusjonens fortsettelse under proletariatets diktatur med revolusjonær vold, gjennom kulturrevolusjoner, og vil kun nå kommunismen med revolusjonær vold. Så lenge det finnes et sted på jorda hvor utbytting finnes, vil vi gjøre ende på den med revolusjonær vold.

Altså væpner den nye epoken oss i rikelig monn, og som kommunister må vi styrke oss sjøl ideologisk, politisk og organisatorisk for å kunne handle i samsvar med den.

2. Verdensrevolusjonens utviklingsprosess

Det er to strømninger som virker innenfor den internasjonale kommunistiske bevegelsen: den internasjonale proletariske bevegelsen, og den nasjonale frigjøringsbevegelsen. Den første er den ledende, og den andre utgjør hovedstøtten.

Den nasjonale frigjøringsbevegelsen utvikles i de undertrykte nasjonene mot imperialisme og reaksjon. I 1910-årene fulgte Lenin nøye med på kampene i India, Kina og Persia, og understreket at den sosialistiske revolusjonen ikke utelukkende og ene og alene sto mellom proletariatet og borgerskapet, men også mellom koloniene og deres undertrykkere. Han sa at det er to styrker som går sammen – den internasjonale proletariske bevegelsen, og den nasjonale frigjøringsbevegelsen – og at tyngden av massene i de undertrykte nasjonene utgjør størstedelen av verdens befolkning, og vil være avgjørende i verdensrevolusjonen. Han konkluderte med at revolusjonen forflyttes til de undertrykte nasjonene. Dette er imidlertid ikke en benekting av revolusjonen i Europa, men en påvisning av at en sosialistisk stat, som den i Sovjetunionen, kunne utvikles midt mellom de imperialistiske innhegningene. Gjennom videreutvikling av Marx la Lenin grunnlaget for verdensrevolusjonens strategi for å undergrave imperialismen, for å forene den nasjonale frigjøringsbevegelsens kamp med den internasjonale proletariske bevegelsens kamp. Sjøl om kommunistenes slagord er «Proletarer i alle land, foren dere!» slår han fast at slagordet som må lede de to styrkenes kamp må være: «Proletarer i alle land og alle verdens folk, foren dere!» Formann Mao Zedong videreutvikler Lenins strategi gjennom å vektlegge den enorme betydninga som den nasjonale frigjøringsbevegelsen har for verdensrevolusjonen, ettersom imperialismen i økende grad raner de undertrykte nasjonene, som i sin tur vekker til live mektige revolusjonære stormer som må ledes av de enkelte kommunistpartiene. Altså slås den nasjonale frigjøringsbevegelsen sammen med den internasjonale proletariske bevegelsen, og utgjør de to kreftene som driver fram den verdenshistoriske utviklinga. Formann Gonzalo lærer oss at strategien som kommunister må følge, må ta utgangspunkt i grunnlaget som Lenin la, og som ble videreutvikla av formann Mao.

Den internasjonale proletariske bevegelsen er det internasjonale proletariatets teori og praksis. Proletariatet kjemper på tre nivå: det teoretiske, det politiske og det økonomiske. Og da proletariatet trer inn i historien som den siste klassen, så gjør den det gjennom kamp, noe man særlig ser gjennom følgende milepæler: 1848, Det kommunistiske manifestet, utarbeidet av Marx og Engels, hvor proletariatets grunnlag og program etableres. 1871, Pariserkommunen, hvor proletariatet for første gang tar makta. 1905, revolusjonens generalprøve [i Russland]. 1917, Oktoberrevolusjonens seier i Russland, hvor klassen etablerte proletariatets diktatur og åpnet en ny æra. 1949, Den kinesiske revolusjonens seirer, og etableringen av fellesdiktaturet leda av proletariatet, som banet veien for den sosialistiske revolusjonen og forandret styrkeforholdene i verden, og gjennom 1960-tallet den store proletariske kulturrevolusjonen, leda av formann Mao Zedong, som fortsatte revolusjonen under proletariatets diktatur gjennom skjerpet kamp mellom restaurasjon og kontra-restaurasjon.

Gjennom deres kamp for dagskrav har proletariatet generert fagforeningen og streiken, som ikke bare er verktøy for økonomisk kamp, men som også herder klassen «for de store slagene som kommer». Streiken utgjør hovedverktøyet i den økonomiske kampen, og generalstreiken utgjør en støtte til opprøret, men å tolke dette slik [Georges] Sorel, anarkistene og andre gjør, til å bety at makta gripes gjennom generalstreik, er feil. Vi utvikler kampen for dagskravene som ledd i kampen om makta.

Proletariatet genererer et politisk apparat: Det kommunistiske partiet. Slik Marx definerte det utgjør dette den rake motsetningen til og er helt forskjellig fra alle andre partier som søker politisk makt. Lenin slo fast karakteren til denne nye typen parti gjennom sin kamp mot den gamle revisjonismens undergravende innflytelse. De borgerlige arbeiderpartiene ble skapt med basis i arbeideraristokrati, fagforeningsbyråkrati, parlamentarisk kretinisme,¹ alt sammen formstøpt etter den gamle ordenen. Formann Mao Zedong videreutvikla oppbyggingen av partiet rundt geværet, og løftet fram konstruksjonen av de tre verktøyene. Formann Gonzalo etablerte tesen om militariseringa av kommunistpartiene og den konsentriske oppbyggingen av de tre verktøyene.

Proletariatet genererer ideologi: Marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, for verdensrevolusjonen, og marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalo tenkning, hovedsakelig Gonzalo tenkning, for den peruanske revolusjonen.

Marxismen ble grunnlagt av Marx. Marx og Engels tok det beste som menneskeheten hadde skapt til da: klassisk tysk filosofi, engelsk politisk økonomi og fransk sosialisme, og med dette grunnla de proletariatets ideologi. Marxismen har ikke tatt et eneste skritt i sin levetid uten å kjempe mot feilaktige standpunkt, som konfrontasjonen mot Proudhon og anarkismen, mot høyreavvikene og de påstått kreative utviklingene til Dühring, og mot de opportunistiske standpunktene som vokste fram i Tysklands sosialdemokratiske parti. Etter Engels’ død ble den gamle revisjonismen utbredt gjennom Bernstein og Kautsky – men Lenin beseiret dem. I syntese etableres marxismen i dens første stadium gjennom den marxistiske filosofien – det vil si den dialektiske materialismen – den marxistiske politiske økonomien og den vitenskapelige sosialismen.

Lenin utvikler marxismen videre og bringer den til dens andre stadium, marxismen-leninismen. Dette gjorde han gjennom harde kamper mot den klassiske revisjonismen, som benektet den marxistiske filosofien og hevdet at man måtte basere seg på ny-kantianisme, som er idealisme, og ikke dialektisk materialisme. Innen den politiske økonomien benektet de den økende fattigdommen og hevdet at proletariatets krav ble innfridd med den imperialistiske kapitalismen – de benektet merverdien og imperialismen. Innen den vitenskapelige sosialismen markerte de seg mot klassekampen og mot den revolusjonære volden, og promoterte pasifisme.

Revisjonisme er å revidere de marxistiske prinsippene gjennom å påberope nye omstendigheter. Lenin sa at revisjonismen er borgerskapets offensiv innad i proletariatets rekker, og at for å bekjempe imperialismen må en også bekjempe revisjonismen, da disse utgjør to sider av samme mynt. Lenin understreker at revisjonismens mål er å splitte proletariatets faglige og politiske bevegelse, og skaper splittelse i sosialismen. Gjennom hans treffsikre og nådeløse kamp mot revisjonismen, fremmet også Lenin foran første verdenskrig behovet for å forvandle den imperialistiske krigen til en revolusjonær krig, og å avsløre de gamle revisjonistene som sosialpatrioter. Han forteller oss at i revolusjonstider må man skape nye organisasjoner, fordi reaksjonen slår ned på legale organisasjoner, og gjør at vi må ta i bruk klandestine metoder sjøl i massearbeidet. Med dette virkeliggjorde han oktoberrevolusjonen gjennom opprøret og med det kommunistiske partiet.

Stalin kom siden til å fortsette på Lenins arbeid, og gjennom prosessen med sosialistisk oppbygging i Sovjetunionen kjempet han mot avvikene til Trotskij, Zinovjev og Kamenev, en kamp som ble sluttført i 1937. Han førte en 13 år lang kamp, og det er feil å si at han løste ting på en administrativ måte. Vi stiller oss bak formann Maos standpunkt om at rollen som kamerat Stalin spilte var 70 prosent bra. Som kommunister har vi i dag en oppgave i å gjøre en tilfredsstillende analyse av den andre verdenskrigen, balansen i Den kommunistiske internasjonalen, og i særdeleshet gjøre grundige studier av den 7. kongressen, samt kamerat Stalins rolle innenfor denne, så vel som handlingene til revisjonistene i Frankrike, Italia og så videre.

Med formann Mao Zedongs videreutvikling av marxismen-leninismen løftes marxismen til dens høyeste fjelltopp og gjør med dette proletariatets ideologi til marxismen-leninismen-maoismen. Dette arbeidet ble fullført midt i harde og innbitte kamper, som knuste den høyreopportunistiske linja innen Kinas Kommunistiske Parti, og hvor vi særlig bør framheve den revisjonistiske linja til Liu Shaoqi og Deng Xiaoping. På det internasjonale nivået leda Mao kampen og seieren over den moderne revisjonismen representert ved Khrusjtsjov. Mao gjorde den demokratiske revolusjonen i Kina, overgangen til den sosialistiske revolusjonen og den store proletariske kulturrevolusjonen, til virkelighet. Det grunnleggende i maoismen er politisk makt – makt til proletariatet, makta til proletariatets diktatur, på grunnlag av en væpna hær leda av partiet. Maoismen er anvendelsen av marxismen-leninismen i de undertrykte landene, under verdensrevolusjonens strategiske offensiv, og gjennom videreføringen av revolusjonen under proletariatets diktatur.

Altså har vi som kommunister tre store sverd: vår grunnlegger Marx, den store Lenin, og formann Mao Zedong, og hvor vår oppgave er å heise opp, forsvare og anvende marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, og sette den inn som verdensrevolusjonens befal og veileder.

Gjennom å fortsette utviklinga av marxismen-leninismen-maoismen, løftes, forsvares og anvendes denne vår ubeseirede og uslokkelige ideologi av formann Gonzalo til å konstituere marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, som utgjør grunnlaget for partiets enhet, utvikler den peruanske revolusjonen og bidrar til verdensrevolusjonen. Det er Gonzalos tenkning vi hovedsakelig er nødt til å legemliggjøre, fordi det er en seiersgaranti som leder oss til den demokratiske revolusjonen, til den sosialistiske revolusjonen, til kulturrevolusjonene, og til kommunismen.

Samtidig lærer formann Gonzalo oss at det i verdensrevolusjonens prosess for å feie imperialismen og reaksjonen vekk fra jordas overflate, er det tre faser: 1) strategisk defensiv, 2) strategisk likevekt, og 3) verdensrevolusjonens strategiske offensiv. Han kommer til denne konklusjonen ved å ta i bruk loven om motsigelsen på revolusjonen, da motsigelser hersker i alle ting og da alle motsigelser har to motstridende sider – i dette tilfellet revolusjon og kontrarevolusjon. Verdensrevolusjonens strategiske defensiv står i motsetning til kontrarevolusjonens offensiv, og startet i 1871 med Pariserkommunen og sluttet med den andre verdenskrig. Den strategiske likevekten strekker seg fra rundt den kinesiske revolusjonen og gjennom den store proletariske kulturrevolusjonen og utviklinga av de mektige nasjonale frigjøringsbevegelsene. I kjølvannet av dette entrer revolusjonen den strategiske offensiven, en fase som begynte omtrent fra og med 1980-tallet, hvor vi ser indikasjoner som Iran–Irak-krigen, Afghanistan, Nicaragua, starten på folkekrigen i Peru. Dette er epoken beskrevet som «de neste 50 til 100 år». Derfra og framover vil motsigelsen mellom kapitalismen og sosialismen utvikles, hvor løsningen bringer oss til kommunismen. Vi betrakter dette som en lang og ikke en kort prosess, og er overbevist om at kommunismen vil nås, sjøl om vi må gjennom en hel serie av kroker og tilbakeslag som nødvendigvis vil oppstå. Videre er det ikke så merkelig at vi bruker de tre fasene på verdensrevolusjonen. Formann Mao brukte dem på den langvarige folkekrigens utviklingsprosess. Og som kommunister må vi ikke bare fokusere på øyeblikket her og nå, men også de lange årene foran oss.

3. Nåværende situasjon og perspektiv

I den nåværende situasjonen og sett i større perspektiv har vi trådt inn i verdensrevolusjonens strategiske offensiv, og befinner oss innenfor de «50 til 100 årene» hvor imperialismen vil bli nedkjempa sammen med verdensreaksjonen, og vi vil gå over i stadiet hvor proletariatet etablerer seg som den definitive makta og etablerer sitt diktatur. Derfra og framover vil motsigelsen stå mellom sosialisme og kapitalisme på veien mot kommunismen. Faktumet at restaureringa har skjedd i Sovjetunionen og Kina, er ikke en negasjon av det internasjonale proletariatets spirende utvikling, men viser snarere hvordan kampen mellom restaurasjon og kontra-restaurasjon foregår, og som kommunistene trekker lærdommer av for å motvirke restaureringa og for å sørge for den definitive etableringa av proletariatets diktatur.

Vi stiller oss igjen bak formann Mao Zedongs tese om at en periode med kamp mot amerikansk imperialisme og sovjetisk sosialimperialisme har begynt. Dette er hvordan de to hovedfiendene på verdensnivå er definert, både for de som gjør demokratisk revolusjon og de som gjør sosialistisk revolusjon, inkludert de som bygger nasjonale frigjøringsbevegelser. I så måte må hver revolusjon eller bevegelse definere konkret sin hovedfiende og samtidig også bekjempe den andre supermaktas og de øvrige maktenes innflytelse. I Peru underkues vi av yankee-imperialismen som står i ledtog med storborgerskapet og godseierne. På verdensnivå kappes imidlertid de to supermaktene om verdenshegemoni. Vi slåss mot den amerikanske imperialismen, føydalismen og byråkratkapitalismen, men vi kan verken tillate at den erstattes med sosialimperialistisk underkuelse eller underkuelse under noen annen makt. I Afghanistan er det den sovjetiske sosialimperialismen som gjennom dens direkte aggresjon konkurrerer med yankee-imperialismen, Kina og andre vestlige makter, om hegemoni. Der må en kamp føres mot sosialimperialismen som hovedfienden, men verken tillate at den amerikanske imperialismen eller at noen andre makter får hevde sin dominans. Problemet der er at kampen ikke har blitt reist på korrekt måte på grunn av fraværet av politisk lederskap, av et kommunistisk parti. I syntese finnes altså to supermakter som utgjør hovedfiendene, men hvor den ene av dem i hvert sitt tilfelle er den primære, uten at vi tar på skylapper som hindrer oss i å se de andre imperialistmaktenes handlinger.

Vår vurdering er at formann Mao Zedongs tese om delingen av verden i tre er rimelig og korrekt. Den er avledet av og i tråd med Lenins tese om fordelingen av styrkene i verden, basert på analysen av klassene og motsigelsene. Vi avviser Deng Xiaoping opportunistiske og revisjonistiske feilaktige framstilling av teorien om tre verdener, som legger opp til å bli haleheng til USA for å forråde revolusjonen. Med dette som utgangspunkt analyserer formann Gonzalo den nåværende situasjonen preget av inndelingen av de tre verdenene, og har ytterligere påvist at denne er en realitet.

Den første verden er de to supermaktene USA og Sovjetunionen. De konkurrerer om verdenshegemoniet og kan starte en imperialistisk verdenskrig. De utgjør supermakter fordi de er mektigere sammenlignet med de andre maktene, både økonomisk, politisk og militært. USA har en økonomi som er sentrert rundt ikke-statlig monopol på eiendom. Politisk utvikler de et borgerlig demokrati, men med økende innskrenkninger av rettigheter. De står for en reaksjonær liberalisme. Militært sett er de mektigst i verden og utviklingsprosessen de har gjennomløpt er lengre. Sovjetunionen er økonomisk basert på statsmonopol, med et politisk fascistisk diktatur under et byråkratborgerskap. De utgjør en militærmakt på toppnivå, sjøl om deres utviklingsprosess er kortere. USA søker å opprettholde sin dominans, men også å utvide den. Sovjetunionen sikter mer i retning ekspansjon, fordi de er en ny supermakt og det er i deres interesse å dominere Europa for å bedre sin egen stilling. I syntese er dette to supermakter som ikke utgjør en blokk men som står i motsetning til hverandre. De har klare forskjeller. De utvikler seg på grunnlag av loven om samarbeid og konkurranse for nyoppdeling av verden. 

Den andre verden er imperialistmaktene som ikke er supermakter men som har mindre økonomisk, politisk og militær makt, som Japan, Tyskland, Frankrike, Italia og så videre. De har motsigelser med supermaktene blant annet på grunn av at disse bidrar til devalueringen av dollaren, på grunn av militære restriksjoner og politiske påbud. Disse imperialistmaktene ønsker å utnytte konkurransen mellom supermaktene slik at de sjøl kan seile fram som nye supermakter, og starter også egne aggresjonskriger mot de undertrykte nasjonene og forsterker videre de motsigelsene som finnes mellom disse. 

Den tredje verden består av de undertrykte nasjonene i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Disse er kolonier eller halvkolonier, hvor føydalismen ikke har blitt knust. På dette grunnlaget utvikler de en byråkratkapitalisme hvor de er lenket fast til en supermakt eller annen imperialistmakt. Denne på sin side har motsigelser med imperialismen og kjemper også mot sine egne storborgerskap og godseiere, hvorav begge står i imperialismens og spesielt supermaktenes tjeneste og i ledtog med dem.

Alt dette gir oss grunnlaget for at kommunistene kan utarbeide verdensrevolusjonens strategi og taktikk. Formann Mao Zedong hadde allerede utarbeidet verdensrevolusjonens strategi og taktikk, men det har de kinesiske revisjonistene fortiet. Dermed blir det opp til oss å nøste videre på hans egne ideer, særlig siden nye forhold er i sikte.

Vårt parti fastholder at det i dagens verden er tre grunnleggende motsigelser: 1) Motsigelsen mellom de undertrykte nasjonene på den ene sida, og supermaktene og imperialistmaktene på den andre sida. Herav tesen om delingen av de tre verdenene, og som vi formulerer på denne måten fordi den viktigste motsigelsen er ovenfor supermaktene, skjønt den også er en motsigelse med de øvrige imperialistmaktene. Dette utgjør hovedmotsigelsen, og løsninga av den er de nydemokratiske revolusjonenes utvikling og seier. 2) Motsigelsen proletariat-borgerskap, som finner sin løsning gjennom den sosialistiske revolusjonen, og innenfor dette perspektivet den proletariske kulturrevolusjonen. 3) Motsigelsen imperialistmaktene i mellom: de to supermaktene seg i mellom, mellom supermaktene og de mindre imperialistmaktene, og de mindre imperialistmaktene seg i mellom, som leder til kriger om verdenshegemoni og imperialistiske røverkriger, og som proletariatet må kjempe imot med folkekrig og i det lange løpet med verdensfolkekrig. Når vi ikke nevner motsigelsen sosialisme-kapitalisme, så er det fordi denne kun eksisterer på ideologisk og politisk nivå, da sosialismen ikke finnes noen steder som en stat – i dag er det ingen sosialistiske land. Det har vært det, men å si at det er det i dag er i sitt vesen å påstå at Sovjetunionen er sosialistisk, hvilket er en revisjonistisk posisjon.

Nødvendigheten av å se motsigelsene tjener til å analysere verdenssituasjonen og til å definere dens strategi og taktikk, herunder også de strategiske og stridende sonene. I dag er de mest brennende konfliktområdene Sørøst-Asia, hvor kampen i Vietnam, Laos og Kampuchea utgjør et midtpunkt i den enorme og strategiske Asia-regionen. En region hvor store folkemasser er konsentrert, som eksempelvis i India, og gjør at dersom de hadde tilstrekkelig utvikla kommunistpartier så ville det gjort en mektig tjeneste for revolusjonens framskritt. I Midt-Østen, det store oljesenteret, er det også skarpe kamper mellom supermaktene og makter knyttet til Midtøsten-konflikten, til nasjonalistbevegelser, og til og med reaksjonære bevegelser. Et annet område er Sør-Afrika, hvor det finnes geriljabevegelser som supermaktene og andre makter har kjøpt opp for å konvertere dem til okkupasjonsstyrker som de kontrollerer. Latin-Amerika er et viktig senter for kamp, fra Sentral-Amerika (Nicaragua og El Salvador) til de eksplosive Antillene (Haiti med flere), og folkekrigen i Peru, en revolusjon som under marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning kjemper for en ekte demokratisk revolusjon, uten underkastelse overfor noen supermakt eller annen makt. I Europa, hvor vedvarende anti-imperialistiske militæraksjoner utvikles, er det nødvendig å studere ideologien og politikken som disse fremmer, klassen de tjener, deres forbindelser til proletariatets ideologi, og deres rolle innenfor den proletariske verdensrevolusjonen, så vel som deres standpunkt til den moderne revisjonismen. Disse bevegelsene er uttrykk for den revolusjonære situasjonens ujevne utvikling på det gamle kontinentet. Hver av disse konfliktområdene kan utgjøre gnisten til en imperialistisk verdenskrig, en situasjon som kan oppstå når den strategiske overlegenheten til en av supermaktene har blitt definert, og gjør at det haster og blir stadig mer presserende å kunne regne med kommunistpartier, basert på marxismen-leninismen-maoismen, som er militariserte og smidd for og gjennom folkekrig. Nøkkelen til å slå fast rollen som den enkelte regionen og det enkelte parti vil spille i verdensrevolusjonen, ligger i å gi en strategisk definisjon av de primære og sekundære sonene som vil ha betydning for gjennomføringen av verdensrevolusjonen.

For kommunistpartiene er utfordringen å ikke fokusere oppmerksomheten mot den imperialistiske verdenskrigen, men på folkekrigen, da det kun er fra denne at makt under proletariatets ledelse vil skapes. Vår oppfatning er at så lenge det er imperialisme, så er det også en sannsynlighet for at imperialistiske verdenskriger kan oppstå. Det som er sikkert er det som formann Mao sa, at enten vil revolusjonen forhindre krigen, eller så vil verdenskrigen oppildne revolusjonen. For at en imperialistisk verdenskrig skal finne sted, så må den strategiske overlegenheten til en av supermaktene bli definert. Ifølge de reaksjonære militærteoretikerne ville denne situasjonen utfoldes i det øyeblikket atomvåpen først blir tatt i bruk, eller gjennom hver av de stridendes overveldende kjernefysiske bombardement. Dette ville så bli fulgt av en påfølgende fase hvor millioner av styrker mobiliseres for invasjon, og dernest (da målet er å fordele byttet, særlig de undertrykte nasjonene) en konvensjonell krig for å okkupere territorier. Dernest følger store og ville massakre som i sin tur vil slå tilbake på imperialistene og gi de undertrykte nasjonene, klassene og folkene i verden desto større grunn til å reise seg gjennom folkekrig. Derfor, skulle enda en imperialistisk verdenskrig oppstå, så vil vi i første rekke være imot den. Dernest så frykter vi den heller ikke, da vårt fokus er på revolusjon. For det tredje innebærer det å fokusere på revolusjon å føre folkekrig under proletariatets ledelse gjennom dets kommunistparti. For det fjerde må denne folkekrigen spesifiseres konkret for hver type land i henhold til hvilken type revolusjon det står foran. Dermed er det verdensfolkekrigen som står på agendaen i dag.

4. Den internasjonale kommunistiske bevegelsen

Den revolusjonære internasjonalistiske bevegelsen

Historien til den internasjonale kommunistiske bevegelsen utgjør en lysende prosess av kamp som verdens kommunister har utkjempa, og som de fortsetter å utkjempe for å forene seg i tjenesten for vårt ufravikelige mål: det kommunistiske samfunnet. I denne heroiske kampen er det blitt smidd tre internasjonaler.

Den internasjonale arbeidersammenslutningen, eller Den første internasjonale, ble grunnlagt av Marx og Engels i 1864, hvor de gjennom harde kamper knuste de anarkistiske standpunktene til Bakunin og fastslo at proletariatet kun har én doktrine: marxismen. Lenin sier at rollen som Den første internasjonalen spilte var å legge det ideologiske fundamentet for proletariatets doktrine. Internasjonalen ble delt, og Marx og Engels ble klandret for dette. De svarte at dersom kløyvingen ikke hadde skjedd, så ville internasjonalen like fullt ha blitt kvalt av den prinsippløse enheten. Den andre internasjonalen ble stiftet av Engels i 1889, og tjente til å mangedoble antallet organisasjoner og partier. Etter Engels’ død velter den gamle revisjonismen fram, men blir i sin tur bekjempet og knust av Lenin. Denne internasjonalen gikk med den første verdenskrigen bankerott, da dens ledere, særlig Kautsky og Bernstein, i stedet for å bekjempe den imperialistiske krigen og for å forvandle den til revolusjon, støttet røverkrigen og sitt eget lands borgerskap, og ble sosialpatrioter. I 1919 dannet Lenin Den tredje internasjonalen, Den kommunistiske internasjonalen, som han smidde til en krigsmaskin for å utføre verdensrevolusjonen og etablere proletariatets diktatur. Gjennom 1920-årene oppstår to problemer i Den kommunistiske internasjonalen som kom til å få store konsekvenser. Problemet knytta til Tyskland, det vil si problemet med revolusjon i et utvikla land, og problemet knytta til Kina, eller problemet med revolusjon i et tilbakeliggende land. En situasjonen som etterhvert ble mer akutt med fascismens vekst og seire, hvor spørsmålet ble hvordan man skulle forstå fronten. Thorez og Togliatti la fram revisjonistiske standpunkt som søkte å opprettholde ordenen heller enn å ødelegge den, og fokuserte utelukkende på kampen mot fascismen. For oss som kommunister og for partiet vårt, er det en hasteoppgave å evaluere Den kommunistiske internasjonalen, særlig dens 7. kongress, både med hensyn på den andre verdenskrigen og rollen til kamerat Stalin. I 1943 ble Internasjonalen oppløst og kun et informasjonsbyrå sto igjen.

Kommunistenes kamp for å forene seg på det internasjonale nivået er tung og sammensatt, og har etter andre verdenskrig stått mot den moderne revisjonismen. I 1948 ble Tito fordømt. Også Browders ideer spilte en katastrofal rolle. I 1957 og i 1960 møttes kommunist- og arbeiderpartiene i Moskva, disse møtene ble holdt i kjølvannet av den 20. kongressen til Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP) i 1956, hvor Khrusjtsjov allerede hadde kuppet makta fra det proletariske diktaturet i Sovjet under dekke av angrepet på kamerat Stalin. Sovjet hadde svært stor tyngde i verden, og til tross for de faste og prinsipielle standpunktene satt fram av Kinas Kommunistiske Parti (KKP), særlig av formann Mao, og av Arbeidets Parti i Albania, resulterte omstendighetene i at møtene i 1957 og 1960 inntok tvetydige standpunkt. Formann Maos standpunkt gjorde at enkelte av SUKPs standpunkt ble endra. Men med SUKPs 22. kongress i 1961 var systematiseringen av den moderne revisjonismens standpunkt sluttført.

Formann Mao, som ledet KKP, oppsummerte kjernen i den nye revisjonismen som gjennom  de «tre fredelige» og de «to hele» hadde blitt systematisert. Med «fredelig sameksistens» hadde Khrusjtsjov forvrengt Lenins tese om forskjellen på forholdet mellom stater og forholdet innad i stater, til å fremme forslaget om at den internasjonale kommunistiske bevegelsens generallinje burde være «fredelig sameksistens». For Khrusjtsjov var hovedsaken å forhindre krig, for ifølge ham gjorde ikke atomvåpen forskjell på utbyttere og utbyttede, og menneskene måtte derfor forbrødres for å unngå menneskehetens utryddelse. Den «fredelige overgangen» hevder at revolusjonen ikke lenger krever revolusjonær vold, men at et sosialt system kan forandres til et annet gjennom den «fredelige veien», gjennom valg og parlamentarisme. Den «fredelige kappestriden» var standpunktet for at det sosialistiske systemet, for å ødelegge det imperialistiske systemet, måtte etterligne og konkurrere med imperialismen for å vise overfor imperialistene det sosialistiske systemets overlegenhet, slik at imperialistene dermed ville gå i sosialistisk retning. Den revisjonistiske tesen om «Hele folkets stat», hvor Khrusjtsjov forsøkte å benekte statens klassekarakter, var rettet direkte mot proletariatets diktatur. «Hele folkets parti» var en annen monstrøsitet som benektet partiets klassekarakter som proletariatets parti. Med dette hevdet altså Khrusjtsjov at den 22. kongressen til SUKP utgjorde kommunistenes nye program, og således erstattet «Det kommunistiske manifestet» med borgerskapets slagord om «frihet», «likhet» og «brorskap». Manifestet er kommunistenes program, og benektingen av dette skjerpet og fyrte ytterligere opp under kampen mellom marxismen og revisjonismen.

14. juni 1963 ble «Forslag til generallinje for den internasjonale kommunistiske bevegelsen» publisert, også kjent som «De kinesiske brevene, og ble fulgt av en gjennomgang av «De ni kommentarene» hvor formann Mao og KKP på briljant vis avslørte og knuste den moderne revisjonismen i alle dens avskygninger.

Vi forstår at formann Mao og KKP under de rådende omstendighetene ikke anså det som praktisk å danne en ny kommunistisk internasjonale, da det ideologisk-politiske grunnlaget ikke var definert. Dette måtte være marxismen-leninismen, Mao Zedongs tenkning, men spesielt Arbeidets Parti i Albania, leda av Enver Hoxha, aksepterte ikke Mao Zedongs tenkning. Hoxhas intensjon var å danne en internasjonale basert kun på marxisme-leninisme, uten å ta hensyn til videreutviklingen av marxismen, fordi han i all vesentlighet var imot Mao Zedongs tenkning.

Med den store proletariske kulturrevolusjonen sprer formann Maos økende innflytelse seg over hele verden, KKP fokuserte på de mest presserende problemene, som å gjenerobre makta i Folkerepublikken Kina fra de revisjonistiske kuppmakerne Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, og på metoden for å fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur. Gjennom hans kamp mot revisjonismen, både på det nasjonale og internasjonale nivået, blir formann Mao dermed proletariatets store lærer og verdensrevolusjonens leder, og hans tenkning blir til marxismens tredje stadium, som kommunistene på denne tiden kalte marxismen-leninismen, Mao Zedongs tenkning. Perus Kommunistiske Parti (PKP) vedtok marxismen-leninismen, Mao Zedongs tenkning som grunnlaget for partiets enhet på sin 6. landskonferanse i januar 1969. Dette ble mulig som følge av kampen ført av formann Gonzalo og den røde fraksjonen i partiet, som hadde fulgt marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning siden 1966. Formann Gonzalo sluttet opp om formann Maos standpunkt så tidlig som i 1962, og på grunnlag av dette dannet han PKPs røde fraksjon. De virkelige kommunistene ventet på at KKP skulle definere maoismen som marxismens tredje stadium, men etter Maos død i september 1976 gjennomførte de kinesiske revisjonistene sitt kontrarevolusjonære kupp rettet mot formann Mao og hans tenkning. Som følge av dette ble marxistenes enhet satt på alvorlige og komplekse prøvelser, men Perus Kommunistiske Parti forble fast og urokkelig i sitt forsvar av marxismen-leninismen, Mao Zedongs tenkning, og fordømte umiddelbart det kontrarevolusjonære og revisjonistiske kuppet i Kina. Det var på denne tida at det utvidede politiske byrået i PKP i oktober 1976 erklærte at «å være marxist er å følge marxismen-leninismen, Mao Zedongs tenkning».

Med formann Maos død, og Dengs og hans medsammensvornes revisjonistiske kupp i Kina, sto kommunistene i verden splittet og verdensrevolusjonen var uten et senter eller base. Kontrarevolusjonen kvesset så klørne for å bekjempe formann Mao og gyldigheten til marxismen-leninismen, Mao Zedongs tenkning, og utløste et revisjonistisk trippelangrep fra Deng Xiaoping (kinesisk revisjonisme), Hoxha (albansk revisjonisme), og Bresjnev (russisk revisjonisme). I møte med dette mante formann Gonzalo på PKPs 1. landskonferanse i 1979 hele partiet til å løfte fram, forsvare og anvende marxismen-leninismen, Mao Zedongs tenkning i kampen mot det revisjonistiske trippelangrepet. Partiet forble her urokkelig og sto på et fjellstøtt prinsipielt standpunkt. I 1980 innleda PKP folkekrigen basert på marxismen-leninismen, Mao Zedongs tenkning. Og det var med anvendelsen og utviklinga av folkekrigen at PKP gikk videre i forståelsen av maoismen som marxismens tredje stadium. Dermed kunne partiets 2. landskonferanse, avholdt i mai 1982, enes om at marxismen-leninismen-maoismen utgjorde marxismens tredje stadium. PKP var det eneste partiet i verden som stilte seg i fortroppen om å forsvare maoismen, og tok opp kampen for å forene verdens marxist-leninist-maoister, for at denne ideologien blir befal og veiledning for verdensrevolusjonen og den peruanske revolusjonen.

Anvendelsen av marxismen-leninismen-maoismen må spesifiseres i hver revolusjon, sånn at den ikke blir brukt på en mekanisk måte. Det er dette som er årsaken til at den peruanske revolusjonen har generert formann Gonzalo og Gonzalos tenkning som er hovedsakelig i grunnlaget for partiets enhet. Altså, hver revolusjon er nødt til å spesifisere en veiledende tenkning, ellers kan det ikke være noen anvendelse av marxismen-leninismen-maoismen, eller noen revolusjonær utvikling.

Høsten 1980 signerte 13 kommunistiske partier og organisasjoner en erklæring, «Til marxist-leninistene, arbeiderne og de undertrykte i alle land», hvor de oppfordret kommunister til å forene seg bak marxismen-leninismen. Sjøl om de løftet fram formann Mao slo de ikke fast maoismen som et nytt stadium av universell gyldighet. De som utarbeidet denne erklæringa var hovedsakelig Revolusjonært Kommunistisk Parti, USA (RCP-USA). I 1983 ble PKP kontaktet av RCP-USA og invitert til å signere 1980-erklæringen. PKP avslo fordi erklæringen ikke tok i betraktning Mao Zedongs tenkning, og vi baserte oss allerede på marxismen-leninismen-maoismen. I mars 1984 holdt de 13 organisasjonene sin andre konferanse. Denne vedtok opprettelsen av Den revolusjonære internasjonalistiske bevegelsen (RIM) og en felles uttalelse som tar til orde for å forenes om marxismen-leninismen, Mao Zedongs tenkning. Vårt standpunkt angående PKPs deltagelse i RIM ble lagt fram i et brev til RIM-komiteen, datert oktober 1986:

På dette punktet er det to spørsmål vi gjerne ønsker å gjenta. For det første, siden begynnelsen av våre møter har utgangspunktet for våre uenigheter vært det betydelige og avgjørende spørsmålet om marxismen-leninismen-maoismen som det eneste sanne og nye stadiet i utviklinga av proletariatets ideologi, som er universelt gyldig, og hvor hovedsakelig maoismen utgjør nøkkelspørsmålet. Derav vår uenighet om benevnelsen ‘marxismen-leninismen, Mao Zedongs tenkning’. Samtidig har vi tenkt, og tenker fortsatt, at det å løse dette spørsmålet, som for oss er et ufravikelig utgangspunkt, er sammensatt, krever tid og særlig at revolusjonen utvikles.

For det andre, da vi signerte erklæringa fra Den andre konferansen hvor RIM ble stiftet, gjorde vi dette med skriftlige forbehold, tross klare uenigheter som ble forklart i korthet, så vel som gjentatt på møter, gjennom rapporter og i kommunikasjon, som viser opplagt forskjellige syn på hovedmotsigelsen, på den revolusjonære situasjonens ujevne utvikling, på verdenskrig, og på enkelte kriterier knyttet til bevegelsens rolle, samt enda viktigere spørsmål, som marxismen-leninismen-maoismens universelle gyldighet, og særlig folkekrigens universelle gyldighet, den proletariske militærteorien som vår klasse først gjennom Mao Zedong har gitt fullstendig og komplett form, og vårt krav om å alltid løfte fram det storslåtte slagordet ‘proletarer i alle land, foren dere!’ Likevel har vi tenkt, og tenker fortsatt, at erklæringa slår fast og danner et relativt grunnlag for enhet, som ut fra bevegelsens egne framskritt vil kreve videreutvikling og forbedring, slik faktaene allerede viser med all tydelighet.

I dag blir erklæringa forkastet av enkelte som opportunistisk. Andre hevder den ikke kan brukes til å løse de brennende spørsmålene som revolusjonen stiller, og at vi derfor må bevege oss videre til en ny erklæring. PKP mener RIM står overfor problemer på flere nivåer: På det ideologiske planet må den utvikle seg videre mot en forståelse av marxismen-leninismen-maoismen. Dette er et hovedspørsmål, og selve den politiske utviklinga avhenger av dette. På det politiske planet må den utvikle seg til å definere de grunnleggende motsigelsene og hovedmotsigelsen i verden, spørsmålet om tredje verdenskrig, og at revolusjon er hovedtendensen, og at dersom imperialistisk krig blir en realitet, må vi forvandle den til folkekrig. Når det gjelder organiseringa er spørsmålet hvilke politiske linjer vi må følge for å kunne etablere den Internasjonalen vi trenger, som må føre den store internasjonale kommunistiske bevegelsen videre. Når det gjelder massearbeidet tar vi utgangspunkt i slagordene ‘massene skaper historien’, ‘det er rett å gjøre opprør’ og ‘den kolossale søppelhaugen’. Formålet med massearbeidet er å initiere og utvikle folkekrig. Når det gjelder lederskap anser vi dette for å være et nøkkelspørsmål, og at det tar tid for at dette skal skapes, utvikles og få autoritet. Når det gjelder tolinjekampen blir ikke denne håndtert sånn som den burde. Dette er voksesmerter, men om problemene ikke blir ikke tatt tak i på en rett og korrekt måte, kan de ødelegge mye og disse negative mulighetene er bekymringsverdige. Vi oppfatter det som at RIM-komiteens mål er å tvinge gjennom benevnelsen ‘marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning’ for å tilpasse den til erklæringa og slik løse spørsmålet om lederskapet i komiteen, noe som gir rom til å tro at det er tendenser til hegemonisme.²

Med denne situasjonen som utgangspunkt stiller vi oss igjen bak beslutningen fra den Den 4. nasjonale konferansen i PKP i oktober 1986 om å utvikle oss som fraksjon i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, sånn at marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, blir verdensrevolusjonens befal og veiledning. Vår oppfordring er: «Heis, forsvar og anvend marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen!» Bare slik kan det internasjonale proletariatet gjennom sine kommunistiske partier lede erobringa av makta og frigjøre de undertrykte og frigjøre seg sjøl som en klasse.

Vi er for rekonstitueringa av Den kommunistiske internasjonalen, og vi anser Den revolusjonære internasjonalistiske bevegelsen som et skritt i den retninga, og som den vil tjene til så lenge den holder fast ved og følger en rettferdig og korrekt ideologisk-politisk linje.

Kampen for å tvinge gjennom marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, som verdensrevolusjonens befal og ledelse vil bli lang, sammensatt og tung, men til slutt vil marxist-leninist-maoistene i verden lykkes med å tvinge den gjennom, for marxismen har ikke tatt et eneste skritt framover i løpet av sitt liv uten å måtte kjempe.

HEDER OG ÆRE TIL DET INTERNASJONALE PROLETARIATET!

LENGE LEVE DEN PROLETARISKE VERDENSREVOLUSJONEN!

HEIS HØYT, FORSVAR OG ANVEND MARXISMEN-LENINISMEN-MAOISMEN, GONZALOS TENKNING, HOVEDSAKELIG GONZALOS TENKNING!

1. “1. Kretinisme er en eldre betegnelse på hypotyreose, en sykdom som spesielt på 1800-tallet var svært utbredt på grunn av feilernæring og dårlig medisinsk behandling, og hemmer blant annet veksten. Begrepet ‘parlamentarisk kretinisme’ ble tatt i bruk av Karl Marx i polemikk mot den borgerlige valgpolitikkens idealistiske forestillinger om at virkelige forandringer kan oppnås gjennom parlamentariske metoder.”
2. Oversettelse av utdraget fra dette brevet kan være særlig mangelfull, da det er stort sprik mellom forskjellige andre oversettelser, og noe uklart hvor sitat fra brevet begynner og slutter.