Av en kommentator for Tjen Folket Media.
LO-magasinet Fri Fagbevegelse skriver om nedbemanning som driver folk over i bemanningsforetak: Riggansatte sies opp – kan søke på sin egen jobb fra et bemanningsbyrå.
De skriver at som “erstatning for å være ansatt i riggselskapet, tilbys de sine gamle jobber gjennom et kypriotisk bemanningsselskap til 40 prosent lavere lønn.”
Saken er et eksempel på et arbeidsliv som lenge har vært i stor endring i Norge. Selv i et rikt, imperialistisk land med utbygd velferd, har vi sett enorme endringer i organiseringen av arbeidslivet. Vikariat og bemanningsbyrå, som var strengt regulert for 20 år siden, er i dag normen i flere bransjer.
I mange kommuner og offentlige institusjoner, er det svært vanskelig å få fast jobb. Men hardest rammes de nederste sjiktene i proletariatet. Proletær ungdom uten utdanning eller arbeidserfaring har få andre alternativer, enn vikariat og bemanning.
Slikt arbeidsliv øker usikkerheten og uforutsigbarheten. Blir man en brysom ansatt, er det lett for sjefen å ikke gi videre jobb. Folk blir redde for å si fra om feil og mangler. I disse dager pågår også en rettssak mot Aleris, der ansatte var “private næringsdrivende” og kunne jobbe tretti og førti timer i strekk, og sjefene forventet at de skulle holde seg våken hele tiden.
Tross imperialismen er det norske samfunnet preget av samme utvikling som i resten av vesten. Det er på noen måter en tilbakevending til epoken før den organiserte arbeiderklassen kjempet til seg rettigheter som fast ansettelse, felles arbeidsavtaler, kollektive lønnsforhandlinger, faste sykepenger og ferie. I mange land fører dette til hardere undertrykking og utbytting. I alle land fører det til uro og usikkerhet for de fattigste og laveste sjiktene i proletariatet.
Sosialdemokratene hevder at utviklingen gjør organisering umulig. Men proletariatets organisasjoner vokste ut av langt verre forhold enn dette! Fagforeningene og arbeiderpartiene ble først organisert av folk som kom sammen på møter i lyset av oljelamper etter tolv og fjorten timer nede i gruver, på røykfylte fabrikker eller inne skoger. Vi vet at i mange land går de aller fattigste og mest utarma i spissen for revolusjonær krig.
Ingen kommunist ønsker nød eller utrygghet for massene velkommen. Tvert om, kommunister kjenner det på kroppen selv, som en del av massene. Men vi frykter det heller ikke, fordi vi vet at fremtiden tilhører vår klasse og at selv de mest fortvilte forhold kun blir en liten hindring på veien mot vårt mål.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.