46 år siden stiftelsen av AKP(m-l)

Av Ragnar V. Røed

18. februar 1973 ble stiftelsen av Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) offentliggjort. I 1973 var det også femti år siden stiftelsen av Norges Kommunistiske Parti.

AKP(m-l) tok mål av seg å være det fjerde forsøket på å organisere proletariatets revolusjonære parti i Norge. Det ble et av de viktigste europeiske partiene i den såkalt nye kommunistiske bevegelsen på 1970-tallet. Forløperne til AKP(m-l) var ungdomsorganisasjonen SUF(m-l) og de partiforberedende Marxist-Leninistiske Grupper (MLG) – samt en del av Marxist-Leninistisk Front i NKP.

Fra SFs ungdomsforbund til marxist-leninistisk partiprosjekt

SUF var ungdomsforbundet til Sosialistisk Folkeparti (SF). På sekstitallet begynte en del av SUF-medlemmene å orientere seg i retning Mao Zedongs tenkning og linja til Kinas Kommunistiske Parti. De var aktivister i solidaritetsarbeidet med Vietnams nasjonale frigjøringskrig mot USA-imperialismen. Og de ble etterhvert inspirert både av Kulturrevolusjonen i Kina og av opptøyene og det revolusjonære oppsvinget i Europa, særlig i Frankrike.

I Porsgrunn ble det tidlig utviklet et miljø som ble inspirert av Mao Zedong. Etterhvert fikk hans tenkning også mer innflytelse i studentmiljøet til SF (SF-stud), men i konkurranse med radikale akademikere som Herbert Marcuse, Bettelheim, Sartre osv. De som skulle ta den ledende rollen i å utvikle en ny kommunistisk bevegelse i Norge, ble skoleelever fra Bryn/Hellerud SUF. I dette lokallaget av SUF på østkanten av Oslo, var Tron Øgrim, Pål Steigan, Jorun Gulbrandsen, Astor Larsen, Morten Falck og andre som gikk i spissen for å omdanne SUF fra venstresosialdemokratisk ungdomsforbund, til en marxist-leninistisk opposisjon mot SF-ledelsen.

Særlig Tron Øgrim blir regnet som ideologisk leder og politisk entrepenør. Hans fetter Helge Øgrim, som en periode var leder for AKP(m-l)s ungdomsforbund Rød Ungdom, omtaler Tron Øgrim som en slags karismatisk guru i ML-bevegelsen. Også Steigan og andre som var ledende i bevegelsen, anerkjenner Øgrim som den fremste ideologiske lederen. Men de samme som anerkjenner hans ideologiske og politiske kreativitet, mener han var et “rotehode” uten like store organisatoriske evner. Han regnes også som relativt skruppelløs i kampen mot motstridende linjer og miljø.

Kontakt med den røde opposisjonen i NKP og svenske KFML

Utenfor SUF fikk de unge revolusjonære inspirasjon og hjelp fra den røde linjen i NKP. Kjell Hovden, Esther Bergerud og andre ledende NKPere, særlig i lokallaget på Østkanten av Oslo, orienterte seg mot Mao og Kina. Hovden dro dit på delegasjonstur. Bergerud dreiv partiets bokhandel i Oslo, som oversatte og solgte Mao på norsk. Bergerud satt i sentralstyret for NKP, og utviklet der kampen mot den moderne revisjonismen i NKP. Den røde linjen organiserte seg i Marxist-Leninistisk Front i NKP (MLF), og etablerte tidsskriftet Røde Fane.

Tron Øgrim har seinere hevdet at det var press fra han og marxist-leninistene i SUF som satte fart på NKP-opposisjonen. Øgrim og hans miljø så på de eldre marxist-leninistene som baktunge og lite offensive. Dette argumentet ble iallefall brukt for alt det var verdt i polemikken som utviklet seg i 1970 og 1971 mellom Øgrim og MLG-ledelsen og Hovden og MLF-ledelsen. At Hovden og MLFere var “baktunge” i støtte til en streik, i følge Øgrim/MLG, var ensbetydende med streikebryteri. Hovden ble heretter kalt streikebryter – og trotskist. MLF-ledelsen på sin side kritiserte Øgrim og MLG for nasjonalistiske avvik, for å føre en småborgerlig linje og for å ville konstituere kommunistpartiet uten forankring i proletariatet. Og MLF-ledelsen mente Øgrim og MLG drev infiltrasjon og fraksjonering innad i MLF.

MLG og SUF(m-l) ble også svært inspirert fra svenske marxist-leninister. De pleiet tett kontakt med svenske KFML. KFML ble stiftet av opposisjonelle fra det svenske kommunistpartiet SKP, som skiftet navn til Vänsterpartiet Kommunisterna (vpk) og etterhvert ble den svenske varianten av SV. KFML sprang også ut av revolusjonære studentmiljø, særskilt aktive i Vietnam-solidariteten. Svenske KFML lå foran sine norske kamerater i utviklingen. De hadde veteranen Nils Holmberg, som hadde representert svenske kommunister innenfor Komintern og satt en kort periode i den svenske Riksdagen. Holmberg ble en viktig mentor for Tron Øgrim. Det ble også Bo Gustafsson, en marxist-leninistisk akademiker og ledende medlem av KFML og etterhvert det rekonstituerte partiet SKP.

Utviklingen i SUF og bruddet med SF

Bryn/Hellerud SUF skulle raskt bli det sterkeste lokallaget i SUF. De allierte seg etterhvert med studentene, som lenge orienterte seg mer mot sentrum i striden mellom revolusjonær kommunisme og reformisme. AKP(m-l)s første formann, Sigurd Allern, kom fra dette miljøet. Men han ble ifølge egne utsagn radikalisert av en tur til Paris, der han og andre blant annet ble utsatt for vold av fransk opprørspoliti. Videre hadde ingen andre tendenser i SUF et helhetlig ideologisk alternativ. Marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning, med Maos verker og eksemplet Kulturrevolusjonen, fikk en enorm tyngde i motsetning til alt annet.

Men Bryn/Hellerud vant ikke kampen i SUF utelukkende på å ha den riktigste ideologiske linja. De bygde opp lokallaget organisatorisk. De vervet et stort antall medlemmer. De kjørte en kampanje der medlemmene donerte pengene fra sommerjobbene sine, slik at de kunne kjøpe en trykkpresse! Slik fikk de etterhvert en sterkere materiell stilling i organisasjonen enn sentralledelsen selv. De leide lokaler til trykkeriet, og de var svært offensive innad i SUF. I løpet av et par år hadde Bryn/Hellerud, i allianse særlig med enkelte innen studentlaget, etablert marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning i kommandoen for SUF. Og det ledet etterhvert fram til et brudd med SF.

På SF-landsmøtet i februar 1969, for 50 år siden i år, på dagen 9. februar, vedtok partilandsmøtet at det kunne dannes en alternativ ungdomsorganisasjon til SUF. I protest forlot 70 delegater landsmøtet (omtrent en tredel) og bruddet mellom SUF og SF var et faktum. September samme år ble SUF til SUF (m-l) og året betydde et skritt nærmere å rekonstituere kommunistpartiet i Norge.

Kjerna i Bryn/Hellerud SUF og kampene i tiden

I beskrivelsen av ML-bevegelsens fødsel i Norge, legges det med god grunn stor vekt på Bryn/Hellerud SUF. Ledere herfra skulle være svært sentrale, og de aller fremste lederne, i ML-bevegelsen helt fram til begynnelsen av 1980-tallet. Dette til tross for at de tok opp kampen mot SF-ledelsen som elever på gymnaset (videregående skole). Dernest legger historikere vekt på autoriteten fra Mao Zedong, Kulturrevolusjonen og det såkalte “ungdomsopprøret” og dets høydepunkt i Paris 1968. Men en viktig rolle må også tildeles ML-opposisjonen i NKP (MLF, Hovden, Bergerud, Østkanten NKP, Røde Fane), “Porsgrunnsmaoistene” (bl.a. Harald Berntsen og Jørgen Sandemose), SF-studentene (bl.a. Sigurd Allern, Sverre Knutsen) og de svenske marxist-leninistene i KFML (Holmberg, Gustafsson m.fl.).

Bryn/Hellerud SUF hadde viktige kvaliteter, under Øgrims ledelse og med mye tilrettelegging av hans kamerater og de unge aktivistenes radikale foreldre, som gjorde at de kom til å gå i spissen og tilogmed være grunnlag for den såkalte “diamantgjengen” som dominerte den sentrale ledelsen i ML-bevegelsen under hele 1970-tallet. Men en viktig kvalitet var nettopp miljøets relative åpenhet for samarbeid og inspirasjon “utenfra”. En kombinasjon av slik “åpenhet” og en ganske kompromissløs offensiv framoverlenthet, sterk enhet og fokus på å bygge et organisatorisk apparat, var nok avgjørende for posisjonen de skulle få. Samt avgjørende for at de kunne etablere en ledelse som varte gjennom hele 1970-tallet.

At det nettopp ble Bryn/Hellerud SUF og Tron Øgrim, handlet ikke bare om Øgrims personlige kvaliteter eller særtrekk ved miljøet. Det handlet også om konteksten. Både Øgrim, Steigan og andre av medlemmene hadde radikale foreldre, gjerne med bakgrunn fra NKP og fra motstandsarbeidet under krigen. Det var hjem med mye marxistisk litteratur og åpen dør for aktiv ungdom. De var på østsida av Oslo, der man også fant de Kina-vennlige marxist-leninistene i Østkanten NKP og det var kort vei til partikontorer og ambassader, samt kort vei til universitetet i Oslo og det stedet i landet med flest folk og kortest vei logistisk sett til utlandet. Kombinasjonen av de indre styrkene i miljøet og disse ytre forholdene, var utgangspunkt for at ML-bevegelsen kom til å dreie rundt dem i femten år.

Bevegelsen vokste slett ikke bare gjennom intern linjekamp. SUF og etterhvert ML-bevegelsen fostret sine kadere gjennom den store solidaritetskampen med Vietnam. De organiserte lokallag av Solidaritetskomiteen for Vietnam og store demonstrasjoner. Etterhvert etablerte de Arbeiderkomiteen mot EEC og Dyrtid (AKMED) som tok aktiv del i motstanden mot EEC (forløperen til EU). De deltok aktivt i streikestøttekomiteer og arbeid for å støtte ville (ulovlige) streiker. Det store oppsvinget i solidaritetsarbeidet og klassekampen var den materielle bølgen ML-bevegelsen til dels surfet på og var en del av. Deres kadere ble her oppdratt i praktisk politisk organisasjonsarbeid, og tidens ånd preget de unge marxist-leninistene og deres bevegelse.

En stiftelse som skulle lede til Europas største ML-parti

Etter linjekampen mellom MLG og MLF, som endte med at MLF-linja led et stort nederlag, forserte resten av bevegelsen stiftelsesprosessen for partiet ganske raskt. Det ble stiftet tidlig i 1973, nesten samtidig som svenske SKP ble gjenreist på grunnlag av marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning. Dette var selvsagt ikke tilfeldig, og det ville ikke være overraskende om dette var en viktig årsak til at ledelsen i MLG mente det hastet å etablere partiet. Sammenfallet med femtiårsjubileet for stiftelsen av NKP var nok heller ikke tilfeldig. Men dette er spekulasjoner.

I de fleste vestlige land fantes det flere forskjellige og konkurrerende marxist-leninistiske partier og forbund. Tyskland hadde minst fire landsdekkende slike. Frankrike hadde tre. Og i tillegg til de landsdekkende, fantes det et mylder av mindre marsxist-leninistiske grupper. I Sverige var det to store, SKP som hadde kontakt med AKP(m-l) og KFML(r) som seinere ble KPML(r) og dag heter KP og er et klart reformistisk parti. I Norge fantes det flere grupper, men AKP(m-l) var totalt dominerende sammenliknet med disse. AKP(m-l) hadde rundt 1977 sannsynligvis rundt 3000 medlemmer pluss 2000 i ungdoms- og studentforbundene.

I tillegg ledet marxist-leninistene en rekke masseorganisasjoner (som Kulturfronten, Kvinnefronten, streikestøttekomiteer, Palestinakomiteen, Solkom Vietnam, Tredjeverdenkomiteen osv. osv.), som talte mange tusen medlemmer. De dreiv også dagsavisen Klassekampen, forlaget Oktober, trykkeriet Duplotrykk, valgfronten Rød Valgallianse og så videre. Kort sagt var bevegelsen enorm, og den kan ha vært den største og sterkeste marxist-leninistiske bevegelsen i Vest-Europa på midten av 1970-tallet. Ikke bare relativt i forhold til folketall, men i absolutte og rene tall!

Nødvendig med en kritisk vurdering av AKP(m-l)s høyrelinje

Det er på høy tid at norske maoister legger vekk en eventuell ukritisk holdning til den norske ML-bevegelsen. Den nye kommunistbevegelsen var i hovedsak bra. Og det var en nødvendig og viktig bevegelse mot den moderne revisjonismen, og for utbredelsen av Mao Zedongs tenkning. Lederne Øgrim og Steigan mente senere at partiet i det praktisk-politiske og taktiske arbeidet, mer inspirert av Stalin og Albania, enn av Mao. Steigan hevder disse hadde råd til organisering som var mer passende for de norske forholda, enn Mao som jo hadde ført folkekrig i et tilbakeliggende land i den tredje verden – langt fra den europeiske (norske) konteksten. Og partiet valgte jo, ikke tilfeldig, å omtale seg som en marxist-leninistisk bevegelse. Altså la de større vekt på marxismen-leninismen enn på Mao Zedongs tenkning.

Partiet tok allerede i 1975 et omfattende oppgjør med høyreavviket som preget bevegelsen fra før stiftelsen av partiet. Men oppgjøret var ikke et maoistisk oppgjør, eller et oppgjør som pekte i den retningen. Det var i hovedsak et oppgjør med unnfallenhet overfor den moderne sovjetiske revisjonismen. Men det hindret ikke at partiet i 1976 og 1977 støttet Huas kontrarevolusjon i Kina. De støttet og deltok i fordømmelsen av de revolusjonære i Kina, under det hetsende ordet “firerbanden”. De støttet den reaksjonære kinesiske utenrikspolitikken under Dengs “treverdenteori”. Og partiet reviderte slett ikke den opportunistiske praksisen med å delta helhjertet i valg. Tvert om, i 1977 gikk partiformann Pål Steigan i spissen for å vektlegge valgkamp enda tyngre. Og partiavisa Klassakampen søkte i samme periode om statsstøtte (pressestøtte) for å kunne fortsette som dagsavis tross bevegelsens økonomiske krise.

Kort sagt sto partiet fra stiftelsen av for en høyrelinje. Og denne høyrelinjen førte logisk fram til fullstendig knefall for høyreopportunismen på 1980-tallet. Ideologisk ble partiet et revisjonistisk parti, som godtok Deng Xiapings kapitalistiske politikk i Kina og som vannet ut marxismen-leninismen der de benektet nødvendigheten av kommunistpartiets ledende rolle i proletariatets diktatur. Under dekke av både feminisme og antiimperialisme, ble enda mer småborgerlig opportunisme smuglet inn i bevegelsen.

Selve partistiftelsen var et kompromiss med revisjonismen

Selv partinavnet sier noe om AKP(m-l)s doble karakter allerede fra begynnelsen. I stedet for å rekonstituere Norges Kommunistiske Parti, overlot de navnet til de moderne revisjonistene. Muligens fordi partiet på stiftelseslandsmøtet hadde en plan og et ønske om å forene seg med SF og “NKP” i en valgfront ved stortingsvalget i 1973! De la svært stor vekt på arbeidet for å oppnå enhet med revisjonistene og reformistene, og mente man skulle bygge videre på enheten i kampen mot EEC fram mot folkeavstemningen i 1972. Selve stiftelsen av AKP(m-l) kan sees som en form for kompromiss med revisjonismen.

Maoister må i dag undersøke nærmere den ideologiske linja til AKP(m-l) på 1970-tallet. Vi vet at maoismen enda ikke var syntetisert og formulert som et tredje og høyere stadium av utviklingen i marxismen. Det skjedde først på 1980-tallet og ble gjort av Perus Kommunistiske Parti og formann Gonzalo. Forståelsen av folkekrig som proletariatets militærstrategi, av tolinjekampen som hoveddrivkraft i utvikling av partiet, kulturrevolusjoner som nødvendig for å utvikle sosialisme til kommunisme, loven om motsigelsen som grunnloven i all utvikling og så videre, var altså ikke fullt utvikla da AKP(m-l) ble stiftet.

I stedet for å bryte med den revisjonistiske praksisen, falt AKP(m-l) nettopp for noen av de samme og største feilene som det gamle NKP. For eksempel gjelder dette deltagelse i valgsirkuset, der AKP(m-l) også forsøkte iherdig å danne valforbund med revisjonistene, og stort fokus på å utvikle tillitsvalgte innenfor LO-apparatet.

Noe annet som bør studeres, er kritikken av AKP(m-l) fra Kommunistisk Arbeiderforbund (KA). Etter bruddet med MLG ble MLF omdannet til KA. De utviklet en svært skarp kritikk av AKP(m-l) og særlig av partiets syn på imperialisme og nasjonalisme. Deres analyse var at AKP(m-l) ikke var proletariatets parti, ikke et kommunistisk parti, men derimot et småborgerlig og sosialsjåvinistisk parti. De skriver at AKP var blinde for norsk imperialisme, eller i det minste underkommuniserte denne, og at linja for eksempel i spørsmålet om Svalbard var uttrykk for en ekstremt nasjonalsjåvinistisk linje.

KA så de politiske feilene til partiet som en logisk følge av at AKP(m-l) fra begynnelsen av var et småborgerlig parti, med en småborgerlig sosialisme, som forsøkte å appellere til for eksempel småbøndenes reaksjonære motstand mot kapitalismens utvikling, framfor å organisere en proletarisk revolusjonær klassekamp for sosialismen. KA trakk linjer og paralleller til utviklingen av nasjonalisme innenfor NKP, og særlig til Peder Furubotns nasjonalistiske og reformistiske standpunkt.

De som vil gjenreise kommunistpartiet må studere AKP(m-l)

Dette er analyser og spørsmål som bør undersøkes videre. Ikke fordi de i seg selv er spennende for den historieinteresserte, men fordi rekonstitueringen og reorganiseringen av et kommunistisk parti i Norge krever det. En blind holdning til AKP(m-l) eller NKP sin historie, en som ikke er kritisk og ikke analyserer tolinjekampen i hvert stadium av utviklingen av den norske kommunistiske bevegelsen, vil legge grunnlag for at feil gjentas. Særlig viktig er det å avdekke og analysere røttene til feilene. Bare slik kan man unngå at avgrensningen mot én feil, ikke bare åpner for en ny feil som bare tilsynelatende representerer en rød linje.

Å gjenreise Norges Kommunistiske Parti som et maoistisk parti, betyr verken å kopiere NKP av 1923, 1928 eller 1942, eller å kopiere AKP(m-l) anno 1973 eller 1976. Om enn AKP(m-l) var kommunistpartiet på 1970-tallet, så var det et parti med svært store feil. Feil som i dag ville plassere partiet helt klart blant vår tids revisjonistiske parti. Akkurat som en blåkopi av NKP i 1928, med stor sannsynlighet ville utvikle seg i samme høyreopportunistiske retning som skulle likvidere partiet som revolusjonært parti, og gjøre det til et underbruk av den moderne revisjonismen. En antirevisjonisme som “skrur klokka tilbake” er ikke revolusjonær, men heller konservativ eller reaksjonær. Det vil være det vi kaller dogmatorevisjonisme. Marxismens levende sjel er den konkrete analysen av den konkrete situasjonen, og bare en marxisme som utvikler seg i tolinjekampen er virkelig marxisme.

AKP(m-l) er uansett verdt å markeres og feires, som en torn i øyet på den sovjetiske revisjonismen, og som en viktig erfaring i organiseringen av den kommunistiske bevegelsen i Norge. En erfaring som blant mye annet lærer oss at man i et av verdens rikeste imperialistiske land, kan bygge en erklært revolusjonær og kommunistisk bevegelse som teller tusener av dedikerte og aktive mennesker.

Noen ressurser om ML-bevegelsen

NB! Disse lenkene går i hovedsak til tekster av borgerlige historikere, journalister og til Øgrim og Steigan, som da de skrev disse tekstene uten tvil var (blitt?) høyreopportunister. Tekstene gir dermed ingen maoistisk analyse, men gir innblikk i bevegelsens utvikling og gjerne fra ståstedet til en del av de som selv var med.

Klassekampen om Tron Øgrim: La grunnlaget for ML

Pål Steigan: På den himmelske freds plass, Om m-l-bevegelsen i Norge

Pål Steigan: Hvordan avisa Klassekampen ble skapt

Håkon Kolmanskog: Ideologisk leiarskap i den norske ml-rørsla, Det umogleges kunst 1965−1980

Kommunistisk Arbeiderforbund: AKP i norsk politikk

Rognlien og Brandal: Den store ML-boka – Bonuskapitler

Ole Martin Reime: Tjen Folket – Koste hva det koste vil

Helge Øgrim i samtale med Hans Petter Sjøli, Dissident (m-l)

Bokanmeldelse: En tragisk heltefortelling, Bo Brekke; Tron Øgrim, Det revolusjonære fyrverkeri

Dan Roger Luneborg Kvilstad: Fyrtårnet som slukket, AKPs forestillinger om Albania 1973 til 1979

Tron Øgrim: Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion? (1979)

Tron Øgrim: Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l)

Lundkommisjonen (komplett)