Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Dagbladet melder at Europas sosialdemokrater ligger historisk dårlig an foran høstens valg til EU-parlamentet.
Dette er en del av den politiske utviklingstendensen siden 1970-tallet. Den allmenne krisen i kapitalismen, som slo inn på 1970-tallet falt sammen med oppsvinget i verdensrevolusjonen, Kulturrevolusjonen og ungdomsopprøret. Det gamle sosialdemokratiet begynte å slå sprekker, og det ble for eksempel for godt slutt på det norske Arbeiderpartiets rene flertallsregjeringer.
Utover 1980-tallet vokste de populistiske høyrepartiene fram, med norske Frp. I bølgebevegelser har disse partiene sakte men sikkert blitt etablerte partier i nesten alle europeiske land. Tyskland og Sverige har vært «sent ute» i utviklingen, men med AfD og Sverigedemokratene har de også fått sine partier av denne typen. Disse partiene har vært viktige for å bryte opp det gamle partimønsteret og drive fram mer hets mot innvandrere. De har også vært viktige som pådrivere for mer politi og overvåking, noe sosialdemokratiet aldri har vært mot.
De siste tiårene ser vi også tendens til en renessanse for venstresosialdemokratiet. Framgangen for Rødt i Norge må nok sees i sammenheng med dette, og som del av det samme fenomenet som Bernie Sanders, Corbyn (Storbritannia), Syriza i Hellas, Enhedslisten og så videre. En liknende bølge så man rundt årtusenskiftet, da norske SV hadde målinger på over 20%, og venstresosialdemokratene også gjorde det godt i andre land.
Oppbruddet i det gamle partimønsteret skjerpes i bølge etter bølge. I land etter land har den gamle «ordenen» i de vestlige landene blitt rystet de siste femti årene. Hva peker tendensen fram mot?
For det første peker tendensen fram mot mer fascisme, blant annet gjennom oppsving for populistiske sjåvinistiske bevegelser som skriker etter mer overvåking, strengere straffer og færre «liberale demokratiske» hemninger.
For det andre peker det fram mot en skjerpet politisk krise, der herskerne ikke lenger kan herske på den gamle måten og der de som herskes over ikke lenger vil herskes over på den gamle måten. En slik krise er av stor betydning når den rir mange av de historisk mest stabile og velstående statene i det imperialistiske systemet.
For det tredje peker ikke utviklingen fram mot en endelig død for reformismen, men heller mot en gjenfødelse av det klassiske reformistiske sosialdemokratiet. Men uten de organisatoriske musklene og røttene i en organisert arbeiderklasse eller en solid fagbevegelse.
I denne konteksten er de objektive forholdene for å utvikle kamp og motstand stadig bedre. Og hovedfaren er at denne skal føres inn i ufarlige rammer for systemet, der de kan forrådes fra «venstre» eller bli en del av fascistisk mobilisering til «høyre». Og vi kan også skimte en tendens til at både «venstre» og høyre forenes i felles slagord og en felles visjon om en stabil, sosial, nasjonal og mer korporativ kapitalisme. En naturlig men farlig tendens i imperialistiske land, der «venstresida» domineres småborgerlig ideologi og lederskap.
De revolusjonære må forene seg med de dypeste og bredeste massene, som i dag ikke bare vender sosialdemokratiet ryggen, men som i millioner vender ryggen til hele det gamle politiske systemet med historisk lav valgdeltagelse i mange land. Gjennom valgboikotten stiller de revolusjonære spørsmålet om en ny stat skarpt, og i klar kontrast til all slags revisjonister og opportunister som blir integrert i systemet og således arbeider alt de kan for å få plass ombord på det allerede synkende skipet.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.