Debatt: For Gonzalo og masselinja

Dette innlegget ble først sendt oss i januar, men på grunn av en feil ble det liggende i mange uker. Selv om debatten har gått videre siden den gang, mener vi at innholdet likevel er like relevant, som et innlegg om hva maoisme og masselinje innebærer.

Tjen Folket Media ønsker å være en plattform for debatt og ideologisk kamp. Vi har mottatt innlegg fra enkeltpersoner, både innenfor og utenfor Tjen Folket Media, som vil svare en blogg [MLM Thoughts](https://mlmt.home.blog/) som har kommet med hard kritikk mot maoister i USA og Tyskland. Disse kameratene er en del av samme bevegelse som maoistene i Norge, og norske aktivister er ivrige etter imøtegå kritikken. Man kan sende debattinnlegg til [email protected]. Om man ønsker å sende anonymt og sikkert anbefaler vi å sende fra en offentlig datamaskin med en e-postadresse man lager for anledningen. Tjen Folket Media tar seg den frihet å gjøre noe korrektur om vi mener det er nødvendig.

En av Tjen Folket Medias redaktører har rettet skrivefeil og satt inn mellomoverskrifter i dette innlegget. Innlegget ble sendt fra en anonym e-postadresse, slik at TFM har selv satt inn et forfatternavn.

For Gonzalo og masselinja

Av “Sigurd”

Det er nødvendig å definere dagens problemer. Vi står overfor de samme problemene som den høyreopportunistiske linja, men det er vi som er venstresida. Her er høyresida sekundær, vårt hoveproblem er ikke med dem. Om de ønsker å gjenoppta sine oppgaver, la dem utøve selvkritikk. Vårt problem handler om oss, om venstresida, fordi vi er partiet, jordens salt, det levende treet; de andre er parasitter. Venstreida bør svi vekk det som er vissent, vaske seg selv, rense seg selv, holde seg ren. Den må rydde stallen fri for møkk og rive kvitte seg med den gamle skorpen på en åpen, sannferdig og ærlig måte. Hver av oss svarer på det som skjer med den andre, vi er barn av denn samme saken. Det er lett for oss, for det er vi som er venstre. La alle bevise seg som kommunister. Vi skapte partiet og det er partiet vi er. Massene er klare, de venter alltid på oss. De ønsker lys og ikke skygger, sverd og ikke smør, ild og ikke is. Venstresida må oppfylle sin rolle. Problemet er lettfattelig, selv for dem som har tungt for det. Problemet består i å besluttsomt åpne våre hjerter, og det er lett å gjøre det. Revolusjonen krever det. Det har vært nok individualistisk kloakk.

Perus Kommunistiske Parti, 1980(Oversatt av TFM.)

Revisjonisme, eller høyreopportunisme, er en borgerlig retning innen tenkningen som tilmed er farligere enn dogmatisme. Revisjonistene, høyreopportunistene, tjener marxismen med leppene. Også de angriper “dogmatismen”. Men det de i virkeligheten angriper er marxismens hovedinnhold. De bekjemper eller forvrenger materialismen og dialektikken, de bekjemper eller prøver å svekke folkets demokratiske diktatur og det kommunistiske partis ledende rolle, og de bekjemper eller prøver å svekke den sosialistiske omdannelsen og den sosialistiske oppbyggingen. Etter at den sosialistiske revolusjon i alt vesentlig har seiret i landet vårt, fins det fremdeles en rekke folk som forgjeves håper på å kunne gjenopprette det kapitalistiske system, og som bekjemper arbeiderklassen på alle fronter, også den ideologiske front. Og revisjonistene er deres beste medhjelpere i denne kampen.

Mao Zedong, Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket (27. februar 1957)

Den 1. januar ble det publisert et innlegg på bloggen MLM Thoughts under tittelen «Gonzalo og venstreavvik». Dette er bloggerens svar på artikkelen «en ideologi, et parti, en revolusjon» fra det tyske teoretiske magasinet Klassenstandpunkt.

Maoisme eller revisjonisme?

Bloggeren legger fram en rekke standpunkter som ikke bare kritiserer artikkelen, men også marxismen-leninismen-maoismen. Selv anser bloggeren seg som maoist. Jeg ser det som viktig å svare på denne kritikken, da standpunktene som legges fram sprer tåke og forvirring rundt maoismen. Tåke kommer og går, men maoismen skjærer gjennom tåka om vi studerer den og bruker den. I en tid hvor maoismen vinner hjerter og hjerner i Norge, i Europa og i hele verden, og gir økt klarhet og bedre sikt, så er høyre-opportunismens svar uklarhet og forvirring. Om vi bruker maoismen og formann Gonzalos universelle bidrag, så vil tåken, uklarheten og forvirringen forsvinne for alle som har øyne og kan se.

Vi har lært hvorfor revisjonismen er proletariatets fremste fiende. Revisjonismen og høyre-opportunismen gror ikke bare blant de åpenbare revisjonistene som NKP i Norge, Kommunistiska Partiet i Sverige eller MLPD i Tyskland. Revisjonismen har allerede gjort sin jobb i disse organisasjonene. Revisjonismen har gjennomført sitt fremste og eneste mål: Å fullstendig ødelegge og undergrave det proletære standpunktene og den røde linjen, presentere seg som rød og proletær, men samtidig tappe rane og tappe marxismen og proletariatet for alt som er revolusjonært og erstatte dette med småborgerlige eller borgerlige standpunkt. Dette er revisjonismens fremste mål.

Vi må sette masselinja ut i livet ved å arbeide, leve og kjempe med massene

Forfatteren av bloggen skriver:

Jeg mener denne [artikkelen fra Klassenstandpunkt, red. anm.] bærer preg av puritanisme i tillegg til å ha alvorlige vesteravvik. Det virker som en trend i tida at flere maoistiske grupper forsøker å rendyrke maoismen. Det virker som de glemmer at det mest geniale med Lenin og Mao var deres evne til å anvende og tilpasse marxismen til den virkeligheten de levde under. Marx og Engels hadde ikke først og fremst Russland og Kina i tankene da de skrev sine teorier. Like lite som Lenin og Stalin skrev for Kina. De som prøvde å mekanisk bruke marxismen i Russland feilet. Det samme gjelder de som mekanisk prøvde å bruke marxismen-leninismen i Kina. Forfatteren av artikkelen over argumenterer i realiteten for å mekanisk innføre Gonzalos tenking i Tyskland. Peruanerne selv skrev at Gonzalos tenking var mlm for peruanske forhold, men i artikkelen skriver forfatteren: “…men det grundläggande villkoret är att vi strikt tillämpar de “tre med”, som Ordförande Gonzalo har lärt oss: Arbeta med, leva med och kämpa med massorna. Kommunister borde leva enligt revolutionens behov. Generellt så borde kamrater leva med de bredaste och djupaste massorna, delande varje aspekt av massornas liv. Kommunister borde ha en personlig produktion i den sektorn där de måste utveckla sina respektive massarbeten.”

Forfatteren starter med å beskylde den originale artikkelen for «puritanisme» «alvorlige venstreavvik», og for å ville «mekanisk innføre Gonzalos tenking i Tyskland». Forfatteren av innlegget siterer originalartikkelen og mener det er mekanisk å anvende det Perus Kommunistiske Partis kaller «tre med», på tyske (eller norske) forhold, altså “å arbeide med, og leve med og kjempe med massene”. Innleggets forfatter mener dette er feil fordi det er for få som er åpen for revolusjonær agitasjon og at det er for små og for få industriarbeidsplasser i norge.

Allerede innledningsvis har forfatteren av innlegget forkastet deler av masselinjen! Men det er litt vanskelig å vite om forfatteren selv forstår dette, siden hans spede forsøk på å angripe et viktig aspekt med masselinjen, ikke egentlig angriper denne delen av masselinjen fullstendig, men kun elementer av den og det forfatteren tror masselinjen innebærer, nemlig kun proletarisering gjennom å ta arbeid på industriarbeidsplasser. Det kan se ut som at forfatteren tror at dette bare kan bety å jobbe med massene, rent praktisk på en arbeidsplass. Forfatteren beskylder maoistene for å være mekaniske, men klarer ikke å bruke sin egen kreativitet til å verken prøve å forstå eller undersøke hvordan dette kan brukes på norske forhold.

Jeg mener at det er avgjørende at maoister setter masselinja ut i live gjennom å leve med, jobbe med og kjempe med massene. Dette betyr å bo i de mest proletære nabolagene, å rent fysisk bli utbytta sammen i de lavtlønna jobbene der kampen er hardest og å delta i massenes kamper. For meg er det et dårlig argument mot proletarisering at en arbeidsplass er liten og at det er alt for få av dem. AKP(m-l) dreiv en stor og aktiv proletariseringskampanje og her var det de store industriarbeidsplassene som var hovedfokuset. I denne konkrete kampanjen tror jeg dette var riktig, men vi må ikke begrense proletarisering til å handle om å kun gå inn på de store arbeidsplassene. Dette er ikke å kreativ bruke marxismen. I de store byene i norge finnes det en rekke proletære nabolag, hvor de dypeste og bredeste delene av massene bor. Det må også være en prioritert del av proletariseringen at kamerater som kommer fra småborgerlige eller borgerlige nabolag forlater disse og flytter hit.

Avgjørende viktig: proletariatet er det revolusjonære subjektet i Norge

Videre kommer forfatteren med en påstand om at Lenin skrev at det var uviktig om det er studenter eller arbeidere man rekrutterer til det kommunistiske partiet. Forfatteren linker til en norsk oversettelse av «Hva må gjøres?» av kamerat Lenin. Hvor forfatteren mener Lenin har skrevet dette, det har jeg ikke klart å oppdrive, men det jeg tror forfatteren TOLKER som dette er dette sitatatet i «Hva må gjøres?»:

De revolusjonæres organisasjon derimot må først og fremst bestå av folk hvis yrke er revolusjonær virksomhet (derfor taler jeg også om de revolusjonæres organisasjon med tanke på sosialdemokratiske revolusjonære). Overfor dette alminnelige kjennetegn på medlemmer av en slik organisasjon må enhver forskjell mellom arbeidere og intellektuelle utviskes fullstendig , for ikke å snakke om forskjeller mellom de enkelte fag innenfor den ene og andre gruppen. Denne organisasjonen må nødvendigvis være ikke meget omfattende og så konspirativt som mulig. La oss stanse ved denne trefoldige forskjellen.

Kamerat Lenin sier ikke her at det er det samme om man rekrutterer studenter eller arbeidere til det kommunistiske partiet, slik forfatteren påstår. Lenin skriver at enhver forskjell mellom arbeidere og intellektuelle utviskes fullstendig. Det vil si at det vil stilles like strenge krav uansett klasse og at partiorganisasjonen først og fremst består av profesjonelle revolusjonære som gir all sin tid og sitt liv for revolusjonen.

Deretter påstår forfatteren av artikkelen at «Arbeidsplassen er mao. sjeldent det stedet en bør sette mest krefter inn for å rekruttere nye kommunister til bevegelsen.».

Forfatteren mener altså at de proletære arbeidsplassene ikke er så viktige. Vi finner store deler av proletariatet på de norske arbeidsplassene. Noen er små noen er store, men hovedsida er her at disse, sammen med de proletære nabolagene, er den viktigste og heteste arenaen for klassekamp i Norge. Vår egen proletære historie lærer oss det. Men kommunister må også leve og forstå det livet de dypeste og bredeste massene lever. En del av dette er å ta en aktiv del i livet til selve kjerna av proletariatet: i de lavtlønna jobbene i industri, transport, service, bygg og anlegg.

Vi må ikke falle for myten om at arbeiderklassen ikke er det revolusjonære subjektet i Norge. Forfatteren av artikkelen sier at det er bra å jobbe blant ungdom gjennom progressive fronter. Dette er ikke nødvendigvis noe galt med det, men «progressive fronter» er ikke først og fremst hvor de dypeste og bredeste delene av massene finns. Det kommunistiske partiet kan kun fødes på ny, midt i den pågående klassekampen. Det kommunistiske partiet representer helt og fullt proletariatets interesser, og garantien for det kommunistiske partiet er massene selv.

Bloggeren henviser til «Hva må gjøres?» og til et kapittel hvor Lenin snakker om den revolusjonære organisasjonen, altså partiet. Selv bruker bloggeren ordet «bevegelsen», noe som er litt forvirrende, da det omfatter langt mer en kun kommunistpartiet. Og om det er slik at bloggeren faktisk mener at de proletære arbeidsplassene sjeldent er noen plass for å rekruttere folk til bevegelsen, da har bloggeren også fullstendig neglisjert proletariatets rolle som den eneste revolusjonære klassen i norge.

Høyreopportunismen forsøker å snu enkelte folk mot venstrelinja

Videre skriver forfatteren:

Hva er konsekvensen av en linje om å kun bygge organisasjon for profesjonelle militante i land som Tyskland, Sverige og Norge i 2019? Virkeligheten for oss er at tiden til de fleste unge kommunister blir kraftig minket når de kommer i etableringsfasen med jobb og barn. I virkeligheten avskjærer en den tallmessig største delen av proletariatet i å bli med. I virkeligheten vil de fleste erfarne kadre måtte velge mellom jobb og familie opp mot å fortsette som organiserte kommunister. Resultatet er en i bestefall vil stå igjen med en liten gruppe bestående av militante studenter, skoleungdom og folk som har falt ut, eller ikke kommet inn i arbeidslivet. Mest sannsynlig vil organisasjonen dø ut av seg selv på grunn av manglende erfaring og for lite rekruttering opp mot antallet som vil forsvinne over tid. Spesielt vanskelig blir det om en skal kombinerer målet om både være profesjonell militant revolusjonær med å jobbe i en stadig minkende nasjonal industri. Hvor mange finnes det som passerer dette nåløyet som her kreves for å kunne tilfredsstille kravene til medlemskap?

Bloggeren skriver om et parti av kun profesjonelle militante. Artikkelen han kritiserer legger ikke fram et standpunkt for at det kommunistiske partiet kun består av profesjonelle militante. Det kommunistiske partiet er ikke organisert som en spesialkommando etter borgerlig modell eller som en foqo-gerilja av typen til Che Guevaras disipler. Partiet består av de profesjonelle revolusjonære og andre kadere.

De partimedlemmene som er profesjonelle, har revolusjonen som sitt håndverk. Som eksempel: Innenfor fotball har du amatørutøvere og proffutøvere. Både amatørene og de profesjonelle spiller på forskjellige lag i den samme klubben. Begge trener og deltar i kamper. Mange av utøverne har også jobb og familie, men de behandler sporten de utøver som et håndverk de stadig finpusser. Det er noe de lever og ånder for, som de gir all sin ledige tid til. Alle partiets medlemmer er militante (kadre) på forskjellige nivåer, siden selve partiet er en militarisert organisasjon som leder proletariatet i krig mot den gamle staten. Partiet er ikke organisert egalitært der alle er absolutt det samme eller løser de samme oppgavene. Partiet er organisert demokratisk-sentralistisk, som er proletariatets egen organisasjonsform, og hovedsakelig sentralistisk, altså hovedsakelig organisert ovenfra og nedover. Alle partiets medlemmer er militante, men ikke alle er profesjonelle, selv om det er de profesjonelle som er partiets ryggrad.

Bloggeren agiterer mot Lenins parti og mot bolsjevisering. Bloggeren legger gjentatte ganger vekt på at ting må være kvalitativt forskjellig i Norge, Sverige og Tyskland, enn for eksempel i land der det i dag føres folkekrig. Forfatteren gjør ikke noe forsøk på å belegge dette, på å forklare hvorfor de trengte et parti av militante i Russland og hvorfor dette er feil i Norge. Forfatteren argumenterer bare generelt videre mot et bolsjevisert kommunistisk parti med å si at de fleste har for begrensa med tid når de kommer i jobb, får barn og familie. Dette blir brukt som et argument mot det kommunistiske partiet. Dette hadde vært riktig om det faktisk var noen kommunister som mente at det eneste vi trengte for å lage revolusjon var et parti slik forfatteren fremstiller det. Men til og med idag, i en situasjon der proletariatet står uten sitt parti, så finnes det organisasjoner av alle slag, med klassekarakter av alle slag, hvor proletariatet legger ned store deler av sin fritid, enten det er idrettsklubber, fagforeninger, arbeidsplassen eller politiske organisasjoner. Proletariatet er den mest revolusjonære, mest moderne og den største klassen i verdenshistorien. Proletariatet har ubegrensa kapasitet for revolusjonen og vil gjøre alt som kreves, uten småborgerlig tilbakeholdenhet.

Revisjonistene sier ofte at maoistene kun vil organisere «de beste», «de mest militante» og at alle andre ikke får være med eller blir sett ned på. Dette gjentar de så ofte som mulig. Dette er et høyreopportunistisk argument, og det brukes for vende de mellomliggende og mindre aktive massene, aktivistene og sympatisørene mot ledelsen, venstrelinja og mot selve rekonstitueringen av det Kommunistiske partiet. Dette er en uærlig form for argumentasjon som framstiller revisjonistene som de eneste som egentlig bryr seg om massene, de som virkelig setter massene først. Revisjonistene prøver å framstille det slik at det er proletariatet og massene som er mot ledelse, men dette er bare deres eget råtne og småborgerlige klassestandpunkt, uredelig framstilt som proletært.

Artikkelen Kaderparti eller masseparti på tjen-folket.no besvarer på et systematisk vis mange av spørsmålene bloggforfatteren reiser. Der står det:

For å oppsummere – et kommunistisk parti må være et kaderparti, et kjempende parti, fordi det har tre helt særegne oppgaver: (1) Partiet skal bli en ledelse, en fortropp for arbeiderklassens bevegelse, og ikke et haleheng for denne. (2) Partiet skal tilføre den vitenskaplige sosialismen, en revolusjonær bevissthet, til proletariatet og massene. (3) Partiet skal være en generalstab for å etablere proletariatets politiske makt gjennom langvarig folkekrig.

Høyreopportunismen sprer tåke og utøver kritikk uten selvkritikk

Høyreopportunistene lukker øynene og ønsker ikke å se virkeligheten rundt seg. Det har aldri vært klarere hva som må gjøres for at proletariatet skal ta makta, beholde den og føre menneskeheten til kommunismen. Høyreopportunistene behandler proletariatets ideologi på en lettvint og triviell måte. De behandler den som noe som ikke betyr mer enn at man kan velge litt her og litt der av hva som passer en selv. Trenger proletariatet uklarhet om partiet, som Lenin og bolsjevikene løste og som har blitt prøvd, utvikla og smidd i folkekrigen siden oktoberrevolusjonen?

Vi må aldri være ukritiske i behandlingen av vår ideologi og dens bidrag. Men vi må heller ikke være ukritiske mot våre egne standpunkt. Bevissthet følger være som Marx sa, og våre egne standpunkt har ofte rot i vår egen bakgrunn og hovedsakelig vår klassebakgrunn. Kritikk vil kun være matnyttig om vi bruker marxismen i kritikken. Og det er heller ikke uten grunn at Mao behandlet kritikk tett knyttet til begrepet selvkritikk (kritikk-selvkritikk). Alle politiske posisjoner har en klassekarakter. Vi må ikke bare være kritiske, men også selvkritiske i behandlinga av politiske motsigelser.

Sannheten er at PKP har reist maoismens fane ved å løfte ideologien til et nytt nivå

Det er også sånn at vi ikke bare må bruke marxismen som vitenskap, men også dyrke vår fullstendige tro på revolusjonen og vår sterke tillit til proletariatets dyrebare erfaringer med 200 år av klassekamp. Dette må triumfere over og beseire småborgerlig individualisme, sjåvinisme og subjektivisme. Proletariatet i Peru har gitt oss formann Gonzalo, våre tids største marxist-leninist-maoist. Dette er sannheten. En kommunist har ingen andre interesser enn proletariatets interesser, derfor vil vi ikke ha noe mindre en alt av hva vår ideologi er, nemlig proletariatets garanti for seier. Maoismens fane er allerede reist. Perus Kommunistiske Parti har gitt klassen sin politiske ledelse. Å ikke anerkjenne dette med alt hva dette innebærer er å lukke øynene for virkeligheten.

Innlegget fra “MLM thoughts” er, bevisst eller ubevisst, et forsøk på å gi en ny drakt til en gammel høyreopportunistisk og revisjonistisk linje, svøpt i falsk “anerkjennelse” av maoismen og Gonzalo. Maoismen er ikke en drakt man ikler seg for å se “radikal” ut, men en helstøpt ideologisk videreutvikling av marxismen, som gjennom å ta opp i seg marxisme-leninismen utgjør et nytt og tredje stadium og marxismen i dag. Det er tydelig at forfatteren har store mangler i kunnskapen om maoismen eller Gonzalos tenkning, og store deler av angrepene bærer preg av å være harde slag mot en oppkonstruert motpart. Mot et fantasifoster, mot en “puritansk” stråmann, mot et fugleskremsel som forfatteren selv har satt opp.

Formann Mao uttalte at “Den som ikke foretar undersøkelser, har ingen rett til å tale”, og å føre angrep mot en ideologisk videreutvikling som leder store kommunistiske partier i vår tid, uten å gjøre de minste undersøkelser, bærer preg av arroganse og nærmest instinktiv motvilje mot å undersøke innholdet som har blitt utviklet gjennom harde anstrengelser og store ofre. Når forfatteren må bruke et sitat fra den kontrarevolusjonære renegaten Deng Xiaoping (!) for å belegge sin egen linje, mener vi det er tydelig at dette ikke er maoisme men en stor hån mot formann Mao.

Kampen mot revisjonismen er et spørsmål om liv eller død

Vi har sett revisjonismen bli knust i polemikker tidligere. Det er ikke første gang den har forsøkt skitne til navnene til alle de store kommunistiske klassikerne og forvrenge deres innhold. Både leninismen, maoismen og Gonzalos tenkning reiste seg i kamp mot angrep fra revisjonister ikledd alle slags ulike drakter, og har utmerket seg som ledestjerner for det internasjonale proletariatet. Vi har sett revisjonismen føre til alvorlige nederlag, og vet at kamp mot revisjonismen er en avgjørende og livsviktig oppgave. På bakgrunn av dette vet vi at det er viktig og nødvendig å verne om vår ideologi og den røde linjen.

For oss er de virkelig farlige revisjonistene er «vår» tids revisjonister. Det er de som i den ene vendingen hyller forman Gonzalo og i den neste svartmaler hans tenkning, og som sprer forvirring om hva maoisme er. De som sier at Gonzalo var bra for Peru, men sier at ting er vesentlig forskjellig i Norge og med dette argumenterer for den samme gamle høyrelinjen som i årtier har blitt brukt for å undergrave både Lenin og formann Mao. De som alltid vil forpeste og stagge utviklingen ved å si at “ting er annerledes for oss”.

Vi sier ikke at vi har alle svar. Det er bra og viktig at det føres kamp om hva som er det riktige proletære standpunktet for kommunister i dag, såfremt det føres på et reelt og ærlig grunnlag som søker å tjene proletariatets revolusjonære interesser og ikke på uærlig vis skyver store klassikere fremfor seg for å sette egne subjektive interesser foran de objektive kriteriene som kreves for å innfri interessene om sosialistisk revolusjon.

«Massene er selve lyset i verden … de er dens fiber, det ustoppelige hjerteslaget i historien … når de snakker skjelver alt, den gamle ordenen begynner å riste, de høye toppene bøyer seg, stjernene forandrer sin kurs fordi massene muliggjør alt og er i stand til hva som helst.»

Formann Gonzalo