Om Esther Bergerud og den røde linja i “NKP”

Av Ragnar V. Røed.

Esther Bergerud var en av lederne i Marxist-Leninistisk Front i NKP. Dette var den organiserte venstrelinja i NKP, organisert av nesten tretti personer som ble ekskludert fra partiet i 1970, og erklærte at NKP måtte gjenreises som et virkelig revolusjonært kommunistisk parti. Esther Bergerud reiste opprørsfana, og vi må bære den videre til det kommunistiske partiet er gjenreist som et maoistisk parti.

På 1960-tallet pågikk en partikamp i NKP. Dette var den andre større partikampen etter krigen. Den første var oppgjøret i 1949 med Peder Furubotn og hans alternative hovedkvarter (“det annet sentrum”) med utspring på Furubotns egen gård.

Forbigående enhet med Reidar T. Larsens sentrumsfløy

Kampen på 1960-tallet endte med at kretsen rundt Frihetens redaktør Jørgen Vogt, led et (midlertidig) nederlag. Disse var de mest Moskva-lojale og Arbeiderparti-positive i partiledelsen, og en av dem var senere «sjefsideolog» Hans I. Kleven. Vogt-Kleven-fløyen var for eksempel ekstremt kritisk til at Sosialistisk Folkeparti sine to stemmer felte Arbeiderpartiregjeringa med mistillitsvotumet i Kings Bay-saken. Etter at Larsen og kompani hadde forlatt «NKP» til fordel for SV i 1975 gjorde Kleven comeback og ble partiets formann for en tid, og var den ledende ideologen i flere tiår.

På 60-tallet derimot besto flertallet, som gikk seirende ut av den interne striden, av sentrumsfløyen rundt Reidar T. Larsen (RTL) og venstrefløyen som dels var inspirert av Mao Zedong. Partistriden var avgjort i 1967 og da gikk også enheten mellom Larsens retning og venstrelinja i oppløsning. Fram til dette hadde venstrefløyen kunnet utvikle seg, de sendte folk til Kina og de solgte Maos verker i partiets bokhandel i Oslo. Kjell Hovden var en av lederne i denne linja. En annen var Esther Bergerud.

Esther Bergerud var ansvarlig for rød bokhandel og rødt tidsskrift

Bokhandelen til NKP i Oslo blir i en del bøker om ML-bevegelsen omtalt som Esther Bergeruds bokhandel. Og da den marxist-leninistiske opposisjonen var under oppbygging i Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF), var det dit de dro for å kjøpe tidsskrifter og bøker fra Kina. Venstrelinja i NKP sørget også for at partiets forlag ga ut fire bind med verker i utvalg av Mao Zedong.

I 1969 ble tidsskriftet Røde Fane for første gang  utgitt av NKP’s opplysningsutvalg for Oslo og Akershus, med Esther Bergerud som ansvarlig redaktør. I introduksjonen til dette første nummeret skriver de:

“Med dette presenterer vi første nummer av «Røde Fane» og dermed er en gammel plan i distriktet realisert. Det er vårt håp at «Røde Fane» skal bli et våpen i kampen mot den velferdsideologi som preger vårt samfunn. Under dekke av «velferdsamfunn» utbyttes folket på den mest utspekulerte måte. Ved rasjonalisering og effektivisering og sinnrike lønnssystemer blir lønningsposene gjort snauere og snauere. Og reklamen skriker: «Kjøp ditt! Kjøp datt:» Om du ikke har penger så kjøp på kreditt. (…) Og hvordan står det til med store grupper i vårt land – såsom de funksjonshemmede, de eldre, de krigsskadde, enslige kvinner uten yrkesutdannelse, de langvarig syke arbeiderne o.s.v. Disse gruppene skal en helst ikke snakke for mye om da de ødelegger «velferdsstatens» glansbilde. Og ikke må en snakke for mye om klasser og klassekamp heller. Det kan ødelegge det bildet som sosialdemokratiet har innpodet i arbeiderbevegelsen – «at vi er i samme båt», «vi og kapitalistene». (…) Ord som utbytting, klassekamp og proletar er visst blitt gammeldagse. Eller er de ikke det? Søkes de bevisst holdt borte for at folk skal holde seg i ro, være passive og finne seg i alt? I stedet for å streike, kjempe og gjøre opprør? En god vakthund er gull verd for sin eier. Den holder uvedkommende borte. For kapitalistene er arbeideren en slik «uvedkommende» som må holdes unna. Til det bruk har kapitalistene flere gode vakthunder. De har forskjellig navn. De heter reformisme, sosialdemokratisme, revisjonisme, opportunisme o.s.v. For å komme fram til hovedmotstanderen må en først kvitte seg med vakthundene.”

I samme nummer stemples Sovjetlederne som revisjonister, og også partiledelsen i “NKP”.

Esther Bergerud fremst i kampen mot høyrelikvidatorene – for partiet og proletardiktaturet

I 1970 ble 27 medlemmer i kretsen rundt Røde Fane ekskludert fra “NKP” og 22. mai ble Marxist-Leninistisk Front (MLF) grunnlagt med det mål for øye å skape et nytt kommunistisk parti i samarbeid med SUF (m-l) og Marxist-Leninistiske Grupper (MLG). På landsmøtet i april 1971 forlot ytterligere 32 medlemmer NKP.

I et ekstranummer av Røde Fane, skriver de at den ledende klikken rundt Reidar T. Larsen arbeidet for å likvidere “NKP” og erstatte det med et reformistisk valgparti, inspirert av danske Socialistisk Folkeparti. I 1973 ble “NKP” en del av Sosialistisk Valgforbund, og da dette ble til Sosialistisk Venstreparti (SV) ble “NKP” delt i to. Den ene halvdelen, ledet av Larsen, ble helt og fullt med i det nye SV-partiet. Det var altså en nøktern og klar beskrivelse av Larsens mål, som Røde Fane beskrev.

Esther Bergerud satt i sentralstyret for “NKP” da hun ble ekskludert. 8. desember 1969 skriver hun følgende om Reidar T. Larsen og den høyrelikvidatoriske klikken i ledelsen, og om hvordan de ville skifte navn på “NKP” og stryke visse formuleringer (som leninismen!) fra partiets dokumenter:

“Alle disse ting er ledd i en plan for å skape en plattform for dannelsen av et bredt venstresosialistisk parti som kan oppta konkurransen med DNA om valgmandater. Den største hindringen for denne planen ligger i partimedlemmenes egen reaksjon. Det er derfor vi blir så hardt angrepet, vi som har avslørt denne planen og som åpent har erklært at vi vil bekjempe denne skumle planen som i sin konsekvens vil bety at NKP likvideres som revolusjonært klassekampparti. Det er derfor journalistene er blit’: sparket fra Friheten for at ingen mislyd skal trenge inn i Frihetens spalter og forpurre planene om likvidering av NKP. (…) De som ikke forkaster leninismen hører øyensynlig ikke med til venstrekreftene, etter Reidar Larsens oppfatning. (…) Og det er på grunn av disse planene om et venstresosialistisk parti at Reidar Larsen ikke ville svare på hvordan han stilte seg til proletariatets diktatur. På vårparten fikk han gjentagne ganger spørsmål om det både fra meg og andre, men han gled behendig unna ved å overlate pennen til andre. Han kan nok svare, men han vil ikke.”

Og Esther Bergerud skriver videre:

“Hvis han sier at han er for proletariatets diktatur, så vil han støte fra seg de småborgerlige elementene han vil under samme hatt med. Og hvis han sier at han er imot, så vil partimedlemmene ta avstand. Og dermed blir Reidar Larsen stående like ubesluttsom som det berømte eselet mellom to høydotter, og som til slutt sultet ihjel fordi det ikke kunne bestemme seg for hvem det skulle velge.”

Og hun avslutter slik:

“Hovedoppgaven for vårt parti er å skape en enhetlig front på et klassekampgrunnlag, rettet mot monopolkapitalens framstøt i Norge, med det perspektiv å styrte den borgerlige klassestat og å opprette arbeiderklassens egen stat — dvs. proletariatets diktatur. Det er bare et parti av Lenins type og som har marxismen-leninismen som rettesnor for sine handlinger som kan greie denne oppgaven. Og fronten må ledes av dette partiet. Det er Reidar Larsens tragedie at han ikke ser forskjell på front og parti, og at han ikke innser det revolusjonære partiets ledende rolle. I stedet så blander han alt, både front og parti, i en mølje og tror at et slikt venstresosialistisk lapskausparti kan erstatte arbeiderklassens kampparti. Det ville sikkert glede borgerskapet om han greide å få NKP med på en slik linje. Men i dagens situasjon ville arbeiderklassen da ha mistet sitt redskap.”

Det er et visst historisk sus over Esther Bergeruds formuleringer. Som medlem av sentralstyret i “NKP” og som ansvarlig redaktør for venstreopposisjonens tidsskrift Røde Fane, ble hun selv en tindrende fyrlykt for den røde linja. Og ordene gir gjenklang den dag i dag, når lapskauspartiet Rødt diskuterer om herskerklassen skal kalles “borgerskap” eller “kapitalistklasse” og tar nye forsiktige skritt mot å rense programmet for “uheldige” (marxistiske!) formuleringer.

Man kan kritisere Esther Bergerud for å ikke være klar nok i karakterstikken av partiets karakter, for et parti ledet av revisjonismen er ikke hovedsakelig et kommunistisk parti. Men hennes tindrende klare posisjon for revolusjonen og proletariatets diktatur, og for å orientere seg til verdensrevolusjonens senter i Kina og dens leder Mao Zedong, gjorde henne til en av de aller fremste kommunistiske lederne i denne brytningstiden for den kommunistiske bevegelsen i Norge.

Esther Bergerud og de unge marxist-leninistene

Pål Steigan skriver i sin bok om ML-bevegelsen:

“På den tida da det begynte å utkrystallisere seg ei gruppe marxist-leninister i SUF, var det ennå nokså vage ideer om hvor en skulle gå. Øgrim, som var den mest utprega strategen på den tida, mente at det ikke var mulig å ta over SF, og at det heller ikke var mulig å skape noe eget.”

Han skriver at rundt 1965/66 konkluderte de slik, men at dette endret seg da de fikk kontakt med ML-bevegelsen i Sverige. Og Steigan skriver:

“Den ruvende kjempen i SKP-opposisjonen var Nils Holmberg, veteran fra en menneskealder i arbeiderbevegelsen, leder i Göteborg SKP da partiet hadde over 20 % av stemmene og Nisse var varaordfører. I 1965 skreiv han ei lita bok med tittelen Vart går SKP? Det var en bannbulle mot partiledelsen og en plattform for en revolusjonær opposisjon. Han skapte også et teoretisk tidsskrift, Marxistisk Forum, og ei månedsavis, Gnistan. I Norge fikk vi tak i disse skriftene gjennom Oslo Bok- og Papirhandel, som på den tida blei bestyrt av NKPeren Ester Bergerud. Hun var også hovedleverandør av skrifter fra den kinesiske ambassaden.”

Selv om Steigan i hovedsak krediterer Esther Bergerud for å ha satt de unge marxist-leninistene i kontakt med de svenske, viser også dette at Bergerud og den røde linja i “NKP” spilte en viktig rolle for den nye kommunistiske bevegelsen i Norge.

Det må også noteres at så vidt undertegnede vet så var Esther Bergerud blant de i MLF som avbrøt samarbeidet med Øgrim-Steigan og SUF/MLG. Dette kan ha noe å si for hvordan Steigan seinere omtaler henne og MLF. Det blir ren spekulasjon, men det er i det minste logisk om Steigan i ettertid nedvurderer hennes betydning for den unge ML-bevegelsen. Uansett er det tydelig at Esther Bergerud og NKP-bokhandelen var viktig for å spre marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning blant unge revolusjonære på midten av 1960-tallet. Dette var jo noen tiår før internett, og en slik rolle blir dermed svært verdifull og kan tilogmed ha vært avgjørende for å utvikle den marxist-leninistiske linja i SUF.

Esther Bergerud og vennskapssambandet med Kina

To borgerlige historikere ga for noen år tilbake ut “Den store ML-boka” om den norske marxist-leninistiske bevegelsen. I en gratis tilleggsutgave på nett (“Bortenfor Sibir er Østen rød”), er det et kapittel om det norske vennskapssambandet med Kina. Her forteller Harald Bøckman, mangeårig leder av sambandet, følgende om organisasjonens begynnelse:

“Det fantes Kina-vennlige kretser innenfor NKP, og partiet sendte en delegasjon til Kina så seint som midten av sekstiltallet. Noen av dem møtte Mao, til og med. Den første reisen fra Norge til «Det nye Kina» var en kulturdelegasjon på 12 stykker i 1954, ledet av professor Guttorm Gjessing. De skrev ei bok sammen etterpå, Reisen til Kina, som ble utgitt på NKP-forlaget Falken. (…) Hvem var det som utgjorde Kina-miljøet i NKP? Det var en krets som var Sovjet-skeptisk etter det endelige bruddet mellom Kina og Sovjet i 1963. Det var Esther Bergerud, som drev Oslo Bok- og Papirhandel (populært kalt «Folk og pappir») i Schweigaardsgate der de solgte Maos skrifter og annen Kina-litteratur, det var folk som Georg Vaagen, det var Dagfinn Borgen, disponent i Alltrykk, trykkeriet til Friheten, det var Kjell Hovden, Gerd Borgen og Nils Immerstein fra NKP-laget i Stavanger. Disse gikk inn for at det skulle være et eget vennskapssamband med Kina, som blei danna på slutten av sekstitallet. Esther Bergerud ble første leder, og de ga ut et blad som het «Det røde Kina». Veldig kulturrevolusjonært. Johan Galtung reiste forresten også til Kina, i 1973, og skrev begeistret boka Kan vi lære av kineserne?, om den «utrolige inspirasjonen» han hadde opplevd i Kina. Han var helt frelst – for en stund.”

Og Bøckman svarer følgende om hvordan kampen i ML-bevegelsen også utspant seg i vennskapssambandet med Kina:

“det var både en ideologisk og organisatorisk strid mellom AKP og de Kina-vennlige i NKP, og den dreide seg også om vennskapssambandet – hvem skulle styre det? Mot slutten av 1970 var jeg med på å ta over. Esther Bergerud ble kasta som formann. Dette var det siste organisatoriske holdepunktet til Kina disse NKPerne hadde.”

Bøckman sier AKP her, men mener åpenbart MLG og SUF(m-l), siden partiet enda ikke var stiftet. Det viser igjen hvor skarp linjekampen mellom de to retningene i ML-bevegelsen var i 1970/1971. Og det viser hvordan den politiske kampen blir organisatorisk og det er ikke til å undres over at denne striden skulle sette noen dype spor hos en del av deltakerne.

Sitatene fra Harald Bøckman viser igjen Esther Bergeruds posisjon. Ikke bare venstrelinjas fremste (eneste) representant “NKPs” sentralstyre i 1969, ansvarlig redaktør for venstrelinjas tidsskrift og ansvarlig for bokhandelen som førte Maos verker og de kinesiske tidsskriftene, men også den første og mangeårige lederen for det norske vennskapssambandet med Kina.

Den direkte betydningen av Esther Bergerud er ganske klar. Hun spilte åpenbart en avgjørende rolle for å utvikle tolinjekampen i «NKP» og for at det ble et brudd med revisjonismen der. Og hun spilte en sentral rolle for å etablere spre marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning i Norge. Den indirekte betydningen dette kan ha hatt, for å politisere venstrelinja i SUF og bidra til bruddet med SF og utviklingen av en marxist-leninistisk bevegelse som talte mange tusen aktivister, er vanskeligere å måle og kvantifisere. Men den kan ha vært langt viktigere.

Esther Bergeruds raljerer i teksten som følger under om at «NKPs» sentralstyre etter suspensjonen av henne, som ledelsens eneste kvinne, fra nå av består av «eldre, trette menn som ikke orker så meget kamp — som ser freden og roen som det eneste gode». Esther Bergerud var såvisst ingen ung kvinne da hun reiste opprørsfanen midt i partiet. Men hun var langt fra trett! Kampviljen hun viste kan inspirere. Hun gikk mot strømmen og søkte til den revolusjonære ungdommen framfor de trette revisjonistene.

Kampen Esther Bergerud førte er god inspirasjon for røde kvinner i dag, foran en rød 8. mars, for å skape en rød kvinnebevegelse og hennes innsats bør være en inspirasjon for alle som i dag kjemper for å gjenreise Norges Kommunistiske Parti som et maoistisk parti!

I et annet nummer av Røde Fane skrev Esther Bergerud følgende tekst:

Fred er det beste, ei at man noget vil!  

(Fritt etter Bjørnson)

Klassekampen tilspisses og skjerpes. Imperialismen, hvis høyborg er USA, er i sin siste, desperate, forråtnende og døende fase, hvor den øker undertrykkelsen og terroren mot verdens folk. Sovjetunionen, for vel 50 år siden opprettet som en arbeider- og bondestat, som var et bolverk mot imperialismen, har i dag degenerert under revisjonistenes ledelse. For første gang har revisjonismen fått statsmakt — og går i full forståelse med USA-imperialismen inn for å løse verdens politiske og økonomiske spørsmål seg i mellom, over hodet på verdens folk, og ut fra sin felles globale strategi om »innflytelsessfærer».

Men undertrykkelse avler motstand, og over hele verden vokser frigjøringsbevegelsene bade i styrke og omfang. En avgjørende forutsetning for at folket skal lykkes i sin kamp, er imidlertid at det finnes et revolusjonært kommunistisk parti som samordner og leder folkets kamp. Gjennom det nasjonale borgerskap har imperialismen liten eller ingen mulighet til direkte å influere på det kommunistiske parti. Sovjetrevisjonismen har derimot det, gjennom sine tradisjonelt gode kontakter med de kommunistiske (i dag hovedsakelig revisjonistiske) partier.

Revisjonismen har sin kilde i borgerlig tenkning, og mellom den borgerlige og proletære tenkning finnes det ingen mellomting, sier Lenin. Nar den proletære tenkning går ut av partiet, kommer den borgerlige tenkning inn. Dette er hva som er skjedd i vårt partis ledelse, og det er på denne bakgrunn en må vurdere de siste hendelser i partiet: eksklusjonen av de 27 kameratene i Østkantlaget, suspensjonen av undertegnede fra sentralstyret — og før dette eksklusjonen av Egil Engeland i Kristiansand S., og utkastelsen av Frihetens revolusjonære journalister.

Sentralstyrets behandling av de 27 kameratene i Østkantlaget og undertegnede, var en farse fra ende til annen. Alle forsøk på å få en politisk diskusjon om sentrale, prinsipielle spørsmål ble avfeid. Et forslag om å innkalle felles medlemsmøte for Oslo/Akershus distrikt, for å diskutere sakens politiske sider, falt mot 2 stemmer.

Stadfestelsen av eksklusjonen av de 27 kameratene ble vedtatt mot 2 stemmer. Mot Østkantlaget ble det fra sekretariatets side presentert et nettverk av løgner, forvrengninger — og fortielser av fakta. En skulle ikke tro slikt var mulig i et kommunistisk parti, og uvilkårlig sta en spørre: er dette kommunister?

Like sikkert som at det i sentralstyret sitter kommunister, like sikkert er det at der må finnes bevisste borgerlige agenter. Noen annen forklaring finnes ikke på den forråtnelsesprosess som her finner sted.

Sentralstyret. som for øvrig nå består utelukkende av det såkalt sterke kjønn, er i hovedsak sammensatt av eldre, trette menn som ikke orker så meget kamp — som ser freden og roen som det eneste gode, eller for å si det med en omskrivning av Bjørnson: Fred er det beste, ei at man floget vil!

Alle i sentralstyret har ved selvsyn kunnet konstatere at andre meninger enn Reidar Larsens automatisk medfører en formidabel overhøvling, som partiformannen, i parentes bemerket, er en sann mester i. Dette har da også ført til at de fleste velger den minste motstands vei: holder kjeft, eller hvis de føler seg tvunget jatter intetsigende med.

Det totale fravær av kamprnot, kampånd og revolusjonær årvakenhet i sentralstyrets flertall, gir revisjonistene frie hender til å turnere partiet som de ønsker: i en stadig mer borgerlig retning! En anseelig mengde av groteske eksempler kunne gis på dette. her er ett:

På sentralstyremøtet i januar i år, stilte jeg følgende sporsmål til sentralstyret:
— Mener sentralstyret at Reidar Larsens versjon av proletariatets diktatur er i samsvar med det kommunistiske partis syn på proletariatets diktatur?

RTLs versjon ble som kjent offentliggjort i en kronikk i Friheten i april 1966, hvor det bl. a. het: »I vårt program erklæres det at NKP ‘ser en parlamentarisk, sosialistisk republikk som en historisk naturlig statsform i vårt land’. Det framgår også, selv om det ikke sies med rene ord, at vi forutsetter et Storting med forskjellige partier representert etter deres tilslutning i folket. Vi må etter min mening konsekvent bekjenne oss til vårt parlamentariske demokratis anerkjente spilleregler så lenge vi i Norge har slike forhold at også sosialismens motstandere holder seg til disse reglene.»

Fra sentralstyret fikk jeg imidlertid intet svar på spørsmålet. Ikke for var det stilt, før Løvlien reiste seg og foreslo spørsmålet avvist som sentralstyret uvedkommende, hvilket ble kontant og øyeblikkelig vedtatt — fulgt av lettet sukking. Dette var helt tydelig et høyst ubehagelig spørsmål å svare på for revisjonistene, og »fredens menn» i sentralstyret sa sin vane tro heller ingen ting.

Andre eksempler på utglidning i borgerlig retning er: Nedleggelsen av arbeidet i Kampanjen Norge ut av NATO. Tilslutningen til Sovjetunionens og USAs planer om kollektive »sikkerhetssystemer» både i Europa og Asia. Den fullstendige avvisningen av samarbeid med SUF(m-l). Utelukkelsen av leninismen i arbeidsprogrammet, osv. osv.

I alle disse spørsmål har »fredens menn» i sentralstyret ikke så meget som løftet lillefingeren, enn si opplatt sin munn, men har latt borgerskapets agenter få anledning til å ture fram som de har ønsket.

Enkelte partikamerater hevder så at MLFs medlemmer er årsaken til ufreden og uroen i partiet. Men dersom disse med dette mener at bevisste kommunister skulle praktisere den samme »fred» som »fredens menn» i sentralstyret, nemlig: lukke øynene for borgerskapets overtagelse av vårt parti, da kan svaret bare være at den slags fred kan kommunister ikke være med på. Det betyr gravens fred for det kommunistiske parti.

– Esther Bergerud.

Esther Bergerud i intervju med Klassekampen

I nummer 7/8 (samlenummer) av Klassekampen i 1970, blir Esther Bergerud intervjuet under tittelen “27 ekskludert fra NKP”:

Kampen i NKP er ytterligere tilspisset. Nylig ekskluderte revisjonistledelsen i partiet Østkantlaget, som var det største laget partiet hadde i Oslo. Eksklusjonen skjedde ved at 27 personer mottok stensilert brev fra distriktsstyret som ikke lenger betrakter dem som medlemmer av NKP. Begrunnelsen for eksklusjonen er bl. a. at Østkantlagets flertall konsekvent har støttet tidsskriftet RØDE FANE. De har alle arbeidet aktivt for å gjenreise NKP som et revolusjonært klassekampparti. Vi har bedt Esther Bergerud, som ved siden av avdøde Bjarne Rolstad, er det eneste medlem i NKP’s sentralstyre som hele tida har støttet RØDE FANE’S linje i partiet, om å kommentere dette:

— Eksklusjonene kom for så vidt ikke som noen overraskelse. De må ses i sammenheng med kampen som for tida pågår i vårt parti om NKP skal være et revolusjonært parti eller et venstresosialistisk haleheng til DNA. Det revisjonistiske flertallet i vår partiledelse har sviktet grunnleggende marxistleninistiske prinsipper, bl. a. i spørsmålet om proletariatets diktatur. De har brutt partiets lover og vedtekter på en rekke punkter, nedlagt arbeidet i Kampanjen Norge ut av NATO og i Solidaritetskomiteen for Vietnam, gått inn for kapitalsammenslutningen NORDØK, søkt å vinne gehør for LO’s samarbeidslinje i vårt parti og endelig avvist og fordømt ethvert samarbeid med revolusjonære organisasjoner som SUF(m-l) og ML-gruppene. Resultat: Vårt parti har ikke lenger ledelse i noe som helst. I den kampen som de fagorganiserte arbeidere har reist på en rekke arbeidsplasser, har vår partiledelse ikke bare manglet evnen til å lede kampen, men i enkelte tilfeller også viljen. I en tid da arbeiderklassen har begynt å heise opprørsfanen mot den kapitalistiske undertrykkingen og mot LO-byråkratiet, foran en truende krise da arbeiderklassen mer enn før trenger et kommunistisk partis ledelse, har revisjonistene fratatt arbeiderklassen denne ledelsen, berøvet dem deres nødvendige redskap. Dette har naturlig nok ført til opposisjon i partiet, en opposisjon som ledelsen har forsøkt å kvele på forskjellige måter, noe som har nødvendiggjort organisering av kampen gjennom Marxist-Leninistisk Front i NKP. Fronten vedtok også en politisk plattform som er det politiske grunnlaget for den videre kampen.

— Hvorfor retter revisjonistledelsen støtet mot Østkantlaget?

— Østkantlaget har konsekvent kjempet for en revolusjonær linje i partiet, bl. a. som medutgiver av RØDE FANE. Siden jeg var en av dem som tok initiativet til utgivelsen av tidsskriftet vil jeg redegjøre litt for hensikten med dette. På partiets landsmøte i 1968 ble
det vedtatt å nedsette en komite for å utrede en revidering av partiets prinsippprogram. Programmet er utformet av høyrefløyen i partiet og danner det ideologiske grunnlaget for den revisjonistiske utartingen. I følge landsmøtevedtaket skulle det revisjonistiske programmet sendes ut til diskusjon i grunnorganisasjonene, men så langt kom det aldri. Sentralstyret oversendte saken til opplysningsutvalget som direkte saboterte hele landsmøtevedtaket, med sentralstyrets stilltiende velsignelse. Det ble overhodet ikke holdt møter i den hensikt å utarbeide et nytt programforslag. Dette er et meget grovt brudd mot partiets lover, og det var på bakgrunn av dette lovbruddet at utgivelsen av RØDE FANE tok til — for å fremme diskusjon om partiets politiske linje.

Østkantlaget har støttet utgivelsen, og siste årsmøte fastholdt støtten. Distriktsstyret underkjente årsmøtet; og innkalte til et nytt som opprettholdt vedtakene fra det første. Etter at avstemmingen var foretatt, oppfordret distriktsstyrets formann mindretallet — 12 stk. — til å bli igjen. Det organiserte seg deretter som et »nytt Østkantlag». Altså — en organisert fraksjon etter initiativ fra distriktsstyret. Deretter mottok flertallet i Østkantlaget et brev hvor distriktsstyret krevde svar på spørsmålet om medlemmene ville følge partiets lover og vedtekter. Flertallet i Østkantlaget hevdet selvsagt med rette — at distriktsstyret hadde brutt partiets lover ved å sette et lags flertallsbeslutning ut av kraft, og ved å godkjenne at et lite mindretall av laget konstituerte seg med ny formann, sekretær etc. Medlemmene vedtok et fellessvar som gjorde det klart at de ikke kunne akseptere en slik beslutning. Dette svaret ble underskrevet av flertallet, 27 partimedlemmer — de samme som partiledelsen nå har ekskludert.

— Fordi den ikke lenger våger, og vel heller ikke makter å kjempe mot en enhetlig samling av revolusjonære medlemmer i partiet?

— Ja, jeg tror en kan si det slik. Eksklusjonene gjenspeiler den desperate situasjonen revisjonistledelsen befinner seg i. I 1966 kjempet partimedlemmer mot den såkalte Vogt-fløyen, hvis åpenbare hensikt var å legge NKP under Arbeiderpartiets ledelse. Men den gangen var det fra ledelsens side ikke snakk om eksklusjoner. Reidar T. Larsen gjorde det tvert imot klart at eksklusjoner var en tilbakelagt metode for partiet. Politikken Vogt-fløyen kjørte fram var da heller ikke uforenlig med den som framelskes av den nåværende ledelsen. Eksklusjoner var kort sagt ikke nødvendig revisjonister mellom. I dag er det imidlertid ikke snakk om konflikter mellom forskjellige borgerligrevisjonistiske grupperinger. Det er hard kamp mellom revolusjonære partimedlemmer og revisjonistene.

— Er partilagene underrettet om de tiltak Reidar T. Larsen & Co. har satt i verk?

— Det er de. Men et brev som er sendt ut til alle lag i landet inneholder feilaktige og usanne opplysninger. Partimedlemmene oppfordres imidlertid til å komme med sine kommentarer, og jeg tror de vil gjøre det. Vi kan nok slå fast at kampen mellom revolusjonære og revisjonister i NKP ikke er slutt i og med eksklusjonen av flertallet i Østkantlaget. Kampen mot borgerlig innflytelse i det kommunistiske partiet er ingen ny foreteelse, hverken i vårt eller andre kommunistpartier. Ingen er mer bevisst enn borgerskapet hvor farlig det er for dem at arbeiderklassens kamp er ledet av et kommunistisk parti. Klassefiendens primære mål er å knuse det kommunistiske parti, og i den hensikt tar den i bruk alle metoder. En av metodene for å lamme partiets handlekraft er å oppsmuldre partiet innenfra ved å tilføre det borgerlig tenkning gjennom dertil egnete redskaper. I så måte har revisjonistene i vårt parti høyst velkjente og beryktede forgjengere. Men kommunistenes historie viser også at de borgerlige agenters herredømme i partiet alltid er av midlertidig karakter. Vi — marxist-leninistene i NKP vil fortsatt kjempe for å gjenreise arbeiderklassens kommunistiske parti, fortsette den kampen som er blitt ført av marxistleninistene i partiets snart 50-årige historie, føre videre partiets ærerike revolusjonære tradisjoner. Arbeiderklassen trenger et kommunistisk partis ledelse. Det er alle partimedlemmers plikt å kjempe for at NKP blir dette partiet. Derfor må vi stille oss solidarisk med de ekskluderte medlemmer av Østkantlaget, og støtte dem i deres kamp.