Av en kommentator for TFM.
LO-avisen Fri Fagbevegelse rapporterer om større forskjeller i Norge. De rike blir rikere. De fattigste arbeiderne sakker etter med null lønnsvekst. Dette er et eksempel på at Norge har et proletariat som undertrykkes og utbyttes, og at det finnes grupper som merker på kroppen at vi lever i et kapitalistisk land.
Lønsforskjellane aukar: Null lønsvekst for dei dårlegast løna dei siste ti åra
Samtidig øker reallønna, altså kjøpekraften, for de rikeste. Den mest velstående tidelen øker sin reallønn med femten prosent. Forskjellene øker dermed. Og de fattigste opplever reelt å bli fattigere. Det blir vanskeligere å ha nok til hus og hjem og klær og mat.
Det må også understrekes at dette gjelder den fattigste tidelen av de som står i jobb! De uføre og arbeidsløse, og den enorme mengden skjult arbeidsledighet gjennom diverse NAV-tiltak, teller ikke med her. Disse har fått merke nedgangen enda sterkere på kroppen.
Fri Fagbevegelse skriver:
Omtrent 285.000 kroner var gjennomsnittleg årsløn til dei ti prosentane med lågast løn i fjor, medan dei ti prosentane med høgast løn drog inn i overkant av 1.100.000 kroner i snitt. I 2008 var tala omtrent 231.000 kroner og 796.000 kroner, for dei ti prosentane på høvesvis botnen og toppen. I 2018 hadde dei dermed hatt ein lønsvekst på høvesvis 23 og 38 prosent. I perioden fram til 2018 har prisane på varer og tenester auka med 23 prosent, ifølge konsumprisindeksen. Trekker ein frå prisveksten frå lønsauken, har veksten i realløn vore 0 prosent for dei lågast løna. For dei høgast løna har den derimot vore 15 prosent.
Norge er et imperialistisk land. Det er få innbyggere og en enorm kapital i dette landet. Men slike tall stikker hull på flere myter. Det viser at Norge har et proletariat og at de dypeste og bredeste massene er under angrep økonomisk. Kapitalismens utvikling er ubenhørlig. De store velferdsreformenes tid er forbi. De ble betalt med det økonomiske oppsvinget i ruinene av 2. verdenskrig og med den groteske utbyttingen og plyndringen av kolonier og halvkolonier. Dermed vil reformismen kun fungere som en lynavleder for borgerskapet. De kan slett ikke «levere varene» i vår samtid. Alt de kan er å klippe klørne av arbeiderbevegelsen.
Den sosialdemokratiske fagbevegelsen sier de er bekymret for forskjellene. Og bekymringen for forskjeller er jo et mantra også for de sosialdemokratiske partiene Ap, SV og Rødt.
Fattige arbeidsfolk bekymrer LO. Fagbevegelsen krever merkbar lønnsvekst i år
LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad la fram tall som viser at de lavest lønnede nå har mindre kjøpekraft enn de hadde for ti år siden. Høytlønte og middels lønte har hatt en økning, men den fattigste tidelen av arbeiderne henger etter. Disse arbeiderne er i hovedsak norsk, selv om en økende andel av utenlandske, både fra Europa og andre verdensdeler. Dette kjennetegner de fattige arbeiderne:
• Tre av fire mangler tariffavtale på jobben.
• De er sjelden organisert i et fagforbund.
• Mange jobber deltid
• De jobber innen salg, service eller omsorg.
• Kvinner er overrepresentert.– Vi har sett denne todelingen av arbeidslivet i Europa før. Nå har vi også fått det i Norge. Dette bryter helt med den norske modellen, advarer Bjørnstad.
Statistikken er interessant for røde arbeidere. Den viser hvilke sektorer og hvilke deler av klassen som er de dypeste og mest undertrykte. LO-økonomens bekymringer er nok reelle, men fagbevegelsen under sosialdemokratisk dominans kan selvsagt ikke endre kapitalismens økonomiske lover. At norsk arbeidsliv blir mer likt det europeiske er ikke resultat hovedsakelig av en valgt politikk fra norske partier, men av kapitalismens generelle utvikling og allmenne krise.
Arbeiderpartiet ledet privatiseringen og markedstilpasningen av norske bransjer da de satt i regjering, både på 80-tallet, 90-tallet og 2000-tallet. Men statsdrift ville ikke endret proletariatets livsvilkår. Også statskapitalisme betyr utbytting og undertrykking. Det er en myte innen venstrefløyen av sosialdemokratiet at det saliggjørende er offentlige tjenester.
Innenfor dette systemet, innenfor kapitalismen, er den historiske tendensen at kapitalistene røver proletariatet. Imperialismen har delt verden. Den har etablert og bevarer en verden av mer velstand i vest/nord og dyp nød og fattigdom i øst/sør. Men delingen fjerner ikke klassedelingen, som er den viktigste i kapitalismen. Selv i det rike Norge ser vi hvordan denne kommer til uttrykk i økende forskjeller og større økonomiske utfordringer for proletariatets fattigste.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.