Av Ragnar V. Røed
Den lille gruppen MLF som brøyt med NKP på revolusjonær grunnlag rundt 1970, sluttet seg til den marxist-leninistiske ungdommen som hadde sitt utspring i ungdomsforbundet til Sosialistisk Folkeparti. Disse unge revolusjonære ble kjerna i ML-bevegelsen og det nye kommunistpartiet AKP(m-l) som ble stiftet i 1973. De var inspirert av Kulturrevolusjonen, Mao, frigjøringskrigene i koloniene – spesielt Vietnamkrigen – og ungdomsopprøret. Men de var også langt på vei modellert etter NKP før krigen og ble etterhvert også inspirert av Albania, som tross alt var nærmere Norge enn det Kina var.
Som andre ML-parti i den nye kommunistiske bevegelsen var AKP(m-l) ideologisk først og fremst en motreaksjon mot borgerliggjøringa av Sovjet og de gamle ”kommunistpartiene”. På tross den kinesiske inspirasjonen, tok de først og fremst opp tråden fra Lenin og Stalin, og fra NKP. ’Mao Zedongs tenkning’ ble en parentes til parentesen. Tross Maos popularitet, både som symbol på folkekrigen og kulturrevolusjonen, og som ideolog, var maoismen verken formulert eller anerkjent som et tredje og høyere stadium av proletariatets ideologi. Denne bevegelsen var altså ikke en maoistisk bevegelse, sjøl om partiets ideolog Tron Øgrim kalte den det – i ettertid, når han skrev bevegelsens ideologiske “nekrolog” med navn “Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l)”.
Denne bevegelsen hadde en kortvarig storhetstid. AKP(m-l) sitt høydepunkt var i 1977 – bare fire år etter stiftelsen av partiet (1973), og knappe 10 år etter at marxist-leninistene tok ledelsen i Sosialistisk Ungdomsforbund (1967). Og etter kontrarevolusjonen i Kina i 1976, ble partiet raskt et vanlig ”kommunistisk” parti. Modellen var de gamle arbeiderpartiene med fokus på ”vanlig” fagforeningsarbeid og valgkamp. I valgkampen i 1977 dreiv partileder Pål Steigan gjennom mer fokus på valgkamp og parlamentarisme som ”Rød Valgallianse av AKP(ml) og uavhengige sosialister”. Tusenvis av kommunister ble satt på offentlige valglister, en omfattende kartlegging av egen bevegelse og en tilpasning til det borgerlige politiske apparatet. Dette banet åpenbart veien for dagens Rødt, som er et vanlig parti den borgerlige politiske fargeviften.
Verken NKP eller AKP foretok noe tydelig og ideologisk brudd med arbeidsmetodene til sine forgjengere i arbeiderbevegelsen. Komintern krevde i 1919 at alle medlemspartier skulle bygge illegale strukturer for væpna kamp og jobbe for å bygge proletarisk makt, men de fleste partiene i vesten utvikla aldri arbeidet sitt på disse områdene. Bare hvis de ble ”tvunget” til det av krigen. Så fort krigen var over, ble slikt arbeid lagt vekk til fordel for legalisme i arbeid med fagforeninger og valg – med unntak fra i Hellas. Dette gjaldt også i NKP – og AKP.
AKP(m-l) hadde organisasjonsstrukturer for illegalitet, men de var først og fremst begrunna med at fare for invasjon fra det imperialistiske Sovjet. De bygde utvalg, komiteer og celler – og lagde militære undervisningsopplegg og dokumenter til hjelp med dette. Men de snakket stort sett om folkekrig i tilfelle sovjetisk invasjon. Frontarbeidet ble i liten grad satt i sammenheng med å bygge rød makt og revolusjonær enhetsfront, i alle fall i betydningen av å bygge kimen til en ny stat.
ML-bevegelsen var i hovedsak bra. Ikke bare videreførte den mye av det som var rett og riktig fra de gamle kommunistpartiene, fra Lenin og Stalins bolsjeviker, den lot seg inspirere av Maos teorier og av Kulturrevolusjonen i Kina. Den trykket Mao på norsk og tusenvis av norske ungdommer, arbeidere og intellektuelle leste Maos verker. Bevegelsen utvikla kommunistisk praksis i Norge og bygde en stor bevegelse med flere tusen aktive revolusjonære. Den utvikla teori og praksis for dette arbeidet, som vi må lære av.
Men det må understrekes at dette var en ML-bevegelse, ikke en MLM-bevegelse. Og det var heller ikke verdens mest avanserte ML-bevegelse. De var kanskje kvantitativt størst i Europa, men i verdenssammenheng var de verken i kvantitet eller kvalitet et parti som utmerket seg. Ikke som dem som gjennomskua kontrarevolusjonen i Kina eller begynte folkekrig i sine land, slik for eksempel ML-partier gjorde i Peru og India. Dette måtte få politiske konsekvenser for bevegelsens videre utvikling. Og det må få konsekvenser for vår vurdering av den og hvordan vi lærer av den.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.