Av en kommentator for Tjen Folket Media
Teaterstykket «Ways of Seeing» er igjen blitt anmeldt for å krenke «privatlivets fred». Absurd nok er det politiet selv som anmelder, og det skjer få dager etter at justisministerens samboer ble arrestert for selv å ha begått hærverk og kastet mistanke mot teaterstykket!
Hetsen mot teaterstykket har vært massiv. Og kritikken har haglet fra regjeringen. Hva har teaterstykket gjort? De har fremmet en politisk kritikk mot justisminister Tor Mikkel Wara og andre fremstående politikere. Og som et teaterstykke har de gjort dette på en kreativ måte. De har tatt bilde av huset til justisministeren. Dette kalles en krenkelse av privatlivet, selv om bildet de har tatt er dårligere enn Google Street View sine bilder av huset. Med andre ord – om dette krenker privatlivet, så blir vi alle krenket av at bilder av våre hus ligger offentlig tilgjengelig via google sin karttjeneste.
Waras samboer har i kronikker og febrilske innlegg i sosiale medier vist at hun ikke bare har reagert på bildebruket i stykket, men på det politiske innholdet. Det samme gjelder andre kritikere av teateret. De liker ikke å utfordres for rasistisk retorikk og antidemokratiske tiltak. Så dårlig liker de det, at politikere i regjeringspartier vil straffeforfølge kunstnerne og ta fra dem kulturstøtten. Man kan se på dette som en del av en breiere utvikling i Europa, med små skritt mot en mer fascistisk regjeringsform. Når fascistoid utvikling beskrives i land som Ungarn, er det gjerne innskrenkinger av kunst og kritikk som adresseres av vestlige journalister. Justisminister-skandalen er på mange måter et konkret eksempel på at grepet strammes i Norge også.
Det er nettopp slike tendenser stykket «Ways of Seeing» har pekt på. I stykket, mens man viser et bilde av justisministerens bolig i bakgrunnen, sier en skuespiller følgende: (våre uthevinger)
Its early April. There is still snow. The first house is in Røa. There is a very big and dense tuja hedge. The snow is melting, it’s slippery. And wet. And cold. I am freezing. I try not to sneeze or cough. The neighbours dog is barking on us. It smells us. It’s the first real sunny day of the spring. The ice is crackling so we need to move very carefully and not make sounds with our movements.
This first house belongs to Tor Mikkel Wara, who is the Justis og beredskapsminister – «Justice and emergency minister » which for some reason also includes immigration and asylum issues, I don’t know why. He took over two days ago after the racist, islamophobic Sylvi Listhaug was forced to resign. Interestingly, they both worked in the same lobby company, First House. According to some, Wara has been “selling influence” for the last 25 years. This very day, the 5th of April, Wara went out in public stating his agenda: to militarize the police and, just like in France, to create better possibilities for using emergency laws.
Det er i sannhet virkeligheten som overgår fantasien, når et stykke som kritiserer fascistisk utvikling, forfølges av regjeringen, politiet og tusenvis av rasistiske nett-troll. Det er som om disse kreftene iler til for å understreke alvoret og sannheten i teaterstykkets påstander.
Stykket får i disse dager mye støtte fra liberalt hold. Men det bør legges til at kunstnere sjelden er de som rammes hardest av forfølgelse. Men i likhet med journalister tilhører de et sjikt innen middelklassen som har kort vei til spalteplass. Forfølgelse av kunstnere og journalister vekker et ekstra sinne hos … kunstnere og journalister, forlagssjefer og redaktører. I seg selv både forståelig og greit, men vi må huske at det er andre mennesker og grupper som rammes langt hardere av norsk asylpolitikk, rasistisk retorikk, unntakslover og militarisering av politiet.
Selv om et lite teater er svært avmektige sammenliknet med regjeringen, regjeringspartiene og deres flora av tastaturkrigere og alternative medier, så er de langt mer ressurssterke og har et mye større nettverk, enn de som kastes på glattceller, de som nektes helsehjelp, de som slås med køller, de som kroppsvisiteres på åpen gate, de som sendes tilbake til krig og tortur. Og disse gruppene forfølges i våre dager uansett hvilke parti som sitter i regjering, og uansett hvilke teater eller tenketanker som får millioner over statsbudsjettet.
Uansett – ser vi saken i kontekst så bærer den bud om innstramminger i det liberale borgerlige demokratiet, som ikke bare rammer de dypeste og bredeste massene eller de marginaliserte gruppene, men tilogmed kan få konsekvenser innen middelklassen. Det bør tjene som en advarsel, men ikke en som skremmer folk til taushet men som inspirerer til kamp og motstand.
Innstramminger er nemlig ikke tenkt på styrke, men på svakhet. Når systemet føler seg tvunget til å feste grepet, er det fordi herskerne har en følelse av at de er i ferd med å miste grepet. Det er symptomatisk i våre dager, der den allmenne krisa i kapitalismen slår stadig sterkere inn i de politiske institusjonene i de vestlige imperialistiske landene. Der partimønster og allianser er i endring og uro, misnøye og usikkerhet er svært utbredt blant massene – noe som blant annet viser seg i gule vester og skolestreiker.
Det som på kort sikt kan virke skremmende, virker tvert om svært lovende på lang sikt. En ny tid kommer, den vil komme, den må komme. Det er herskernes frykt som kommer til uttrykk, når regjering og politi kaster seg over et lite teater. Og frykt blant herskerne – det kan vi like!
Dette sammenliknende bildet er delt i sosiale medier:
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.