Proletariatet og revolusjonen

Av Ragnar V. Røed

Norge er et av verdens rikeste land, og med en spesiell kombinasjon av stor råvareøkonomi, imperialisme og lav befolkning er det blitt mindre arbeidsløshet og fattigdom enn de fleste europeiske land. Men like fullt er det hundretusenvis av marginaliserte i Norge. Det finnes et såkalt prekariat, en del av proletariatet som går på korttidskontrakter, vikariater og tvungen deltid. Det er store mengder folk som er for syke til å arbeide hundre prosent, men som kunne gjort enormt mye produktivt om de fikk muligheten. Det er papirløse flyktninger som kunne vært en del av et samfunn, men som må leve dels i skjul og dels som slaver. Vi har hundretusenvis av mennesker som blir syke av stress og press med direkte rot i hvordan produksjonen og hele samfunnet er skrudd sammen. Vi har transfolk og andre som utdefineres fra ”normalen”, som ikke passer inn i snevre rammer og som undertrykkes på det groveste. Kvinner opplever fortsatt sjikane, overgrep og vold fra samboere, ektefeller – og vilt fremmede.

Det er med andre ord hundretusenvis av mennesker som hver dag kjenner undertrykking og utbytting på kroppen og på psyken. Som hver dag må bære byrder og tvang, for andres frihet til å gjøre som de vil. Det er hundretusenvis av mennesker, selv i dette beste av kapitalistiske land, som drømmer om og til og med skriker etter et verdig liv som den rasistiske, patriarkalske, imperialistiske kapitalismen ikke kan eller vil gi dem. Deres håp ligger ikke i frelse fra oven, eller i almisser fra borgerskapets stat, men i deres egen organisering, i kamp og i revolusjon. Alt annet er illusjoner og drømmer. Noen individer kan stige opp og kjøpe seg fri, men massen av undertrykte marginaliserte er dømt til å leve og dø på kne i dette systemet.

Og Norge har et proletariat. Det er riktignok relativt velfødd av velferdsstat og imperialisme og nyter godt av et av vestens mest velordnede arbeidsliv. Deler av det nyter så godt av disse godene, at det er blitt et arbeideraristokrati med både borgerlige vaner og borgerlige tanker. Det er riktignok relativt veldressert og tamt, etter 90 år med sosialdemokratisk dominans og svik. Og det er riktignok splitta og fragmentert, etter at de store industriarbeidsplassene ble oppløst og arbeiderkollektivene har forvitra. Men proletariatet finnes, det står uten makt i dagens samfunn, det gjør alt det viktigste arbeidet i landet og det er den største klassen i Norge. Og de dype massene, deler av proletariatet, er fattige, marginaliserte og svært undertrykte.

Proletariatet er revolusjonens subjekt. Det er den mest revolusjonære klassen. Selv når majoriteten av proletariatet slumrer og ikke kjemper, er det ingen andre klasser som kan ta proletariatets plass. Bare den har potensiale til å organisere seg som fortropp for et oppgjør med kapitalismen. Historisk har enkelte revolusjonære hatt størst forventninger til småborgerlige intellektuelle, til vitenskapsmenn og teknokrater. De har håpet på en revolusjon ovenfra, der massene i høyden har spilt rollen som ledernes stemmekveg eller de har aller nådigst fått lov til å være statister i frigjøringa. Maoismen understreker massenes og først og fremst proletariatets hovedrolle.

Småborgerskapet kan imponere med sine sak-kunnskaper eller ferdigheter – og spesielt imponerer de seg selv og hverandre. Men historisk har de spilt rollen ikke som den organiserende kjernen og motoren i kampen. De kan være de mest entusiastiske revolusjonære den ene dagen, for så å gi opp alt den neste – eller omfavne reaksjonære bevegelser; bondepartier, religiøse sekter, fascistiske grupper. Dette har de til felles med filleproletariatet som er stilt permanent utenfor produksjon, og på sida av og i bunnen av samfunnet. Også denne gruppa har noen revolusjonære festa lit til som fortropp, men også denne har en svakhet for desorganisasjon, prinsipiell motstand mot disiplin, faller for konspirasjonsteorier og de er ofte ustabile.

Proletariatet finner – og må finne – venner, allierte og kampfeller blant både småborgere og filleproletarer. Men den organiserende krafta og kjerna for å bygge kommunismen, er det organiserte revolusjonære proletariatet under ledelse av sitt parti. Proletariatet er den eiendomsløse klassen av arbeidsfolk og undertrykte. Det består ikke bare av gruvearbeidere og industriarbeidere, som det i dag er relativt få av i Norge, men av alle de lavtlønte, eiendomsløse, underordna og undertrykka som utgjør klassen av servicarbeidere, helsefagsarbeidere, bygningsarbeidere, trygda folk, transportarbeidere og så videre. Historisk har kjerna i klassen vært de proletarene som har vært mest konsentrert, der man finner proletarer i størst antall og i mest undertrykte stilling.

Kapitalismen skaper proletariatet i seg sjøl, fordi kapitalen skapes av utbyttinga av denne klassen, men proletariatet må også bli en klasse for seg sjøl. Det må bli sjølbevisst, bevisst sin egen stilling og sitt eget potensiale. De første bølgene med proletarisk organisering lyktes i stor grad med dette, de fleste proletarer så på seg selv som proletarer og la stor vekt på det. Vi kan og må lykkes med dette igjen og i enda større grad.