Klimakrisen krever kommunisme

Av Ragnar V. Røed

Det er flott at millioner av ungdom går ut på gater og torg for klodens klima. I Norge har tusenvis allerede deltatt, og flere vil det bli. Alle sammen med et dypt ønske og et brennende krav om virkelige tiltak mot klimakrisen og global oppvarming. Kommunister deltar, og vi deltar med budskapet om at bare kommunismen kan løse miljøproblemene og kilmakrisen.

Klimaendringene er målbare og blir påvist uten tvil av forskere verden over. De svært få, hovedsakelig i USA og i de mørke krokene av internett, som ikke tror at de skyldes menneskelig påvirkning, kan på ingen måte slå seg til ro med dette. Om den økende gjennomsnittstemperaturen og endringer i været ikke skyldes menneskehetens aktiviteter, så er problemet enda mer akutt. For da hjelper ikke kutt i utslippene, og det eneste som gjenstår er de akutte skadebegrensende tiltakene. Tiltak som er umulige under kapitalismen.

To nødvendige og antikapitalistiske svar på klimakrisen

Klimakrisen må besvares på to måter. For det første må utslippene av klimagasser kuttes. Ikke bare CO2, men også andre som påvirker drivhuseffekten. Disse tiltakene må gå hånd i hånd med en omfattende omstilling for at mennesker skal leve mer bærekraftig på kloden. Vår produksjon kan ikke være avhengig av ikke-fornybare ressurser. Vi kan ikke transportere forbruksvarer på kryss og tvers av jorda. Vi kan ikke tømme havet for fisk og fylle dem opp med plastikk. Vi kan ikke fortsette slik, om vi ønsker en levelig fremtid for menneskeheten. For det andre må mennesker forsvares mot klimakrisen. Hundretalls millioner fattige er de som først har blitt rammet av ekstremvær, oversvømmelser, stormer, økende havnivå, tørke og så videre. Ikke bare rammes de først, men de rammes også svært mye hardere enn folk i de rike landene.

Ingen av disse to oppgavene kan løses innenfor det kapitalistiske systemet. Å legge om hele menneskehetens produksjon kan bare gjøres med politisk og sosial revolusjon. Til alle dem som tviler på dette, så har vi fasit fra de siste tretti årene. Klimaproblemene har vært kjent lenge, og fikk stor oppmerksomhet på 1980-tallet. Men kapitalisme krever kapitalakkumulasjon, kapitalakkumulasjon krever økonomisk vekst, og enorme kutt og omstillinger er direkte i strid med slik vekst. Så lenge noen tjener på å forurense så vil kapitalister gjøre det.

Kapitalismen må skape fattigdom og miljøødeleggelser

Det er også kapitalismen som skaper fattigdommen. Rikdommen i dette systemet kommer direkte av andres fattigdom. Rike kapitalister er bare mulig fordi de tjener penger på arbeidet som gjøres av fattige proletarer. Deres profitt er direkte resultat av arbeidet til hundretalls millioner fattige arbeidere. Noen få rike land, særlig i Nord-Amerika og Europa, er bare mulig fordi de fleste land er fattige. Den enorme rikdommen i vesten er bygget opp gjennom århundrer med plyndring av fattige land. Bygd på ulikt bytte, der billige råvarer og billig arbeidskraft i verdens fattigste land, ligger til grunn for enorme overskudd for de vestlige storselskapene som selger forbruksvarer produsert i den tredje verden på de vestlige markedene.

Kapitalismen skaper ikke miljøproblemer og fattigdom som et tilfeldig biprodukt. Det er ikke noe som skjer litt på siden av kapitalismen. Begge deler er en del av kapitalismens kjernevirksomhet! Det har ligget til grunn for kapitalismens økonomi i de omtrent 200 årene den har dominert Europa. Det er dette som er kapitalisme. Å utnytte naturen og å forurense har vært en del av kapitalismens industrielle revolusjon. Kommunister er for industri, og ser den som et enormt menneskelig framskritt som har gitt oss teknologi og kunnskap av enorm verdi, men som en del av kapitalismen blir produktivkreftene også det Marx kalte ødeleggelseskrefter. Industrien er ikke bare skapende, men fordi den beherskes av borgerskapet så blir den også svært destruktiv. Det kan aldri lønne seg isolert eller kortsiktig å iverksette dyre miljøtiltak. Strengere regler i vesten har skapt renere vann og luft i mange europeiske byer, men det er hovedsakelig fordi industri i vesten er lagt ned til fordel for en enorm vekst i industrien i fattige land. Forbruksvarene i vesten produseres nå i den tredje verden, og dermed er det deres luft og vann som må “betale regningen” for relativt renere luft og vann her.

Utbyttingen av verdens fattigste har bare økt!

Kapitalismens plyndring av verdens fattigste mennesker har også kun økt i omfang. Kapitalismens første epoke på 1800-tallet, og den industrielle revolusjonen som utgjorde en motor i kapitalismens framvekst, bygde på koloniene. De europeiske besittelsene og folkemordene i Amerika, Afrika og Asia var en forutsetning for den enorme kapitalistiske veksten. Ikke bare råvarer, direkte røvet av stater og selskaper fra Europa, men også det vanvittige slaveriet. Slaveri, som i snart tusen år hadde vært tilnærmet utryddet i Europa, ble gjeninnført via kolonirikene. Og selv om man etterhvert avskaffet det formelle slaveriet, var forskjellen marginal for massene i koloniene. For eksempel var hele befolkningen i India underlagt det despotiske herredømmet til Storbritannia. De hadde ingen friheter eller rettigheter, før de formelt løsrev seg i 1947.

Noen hevder at det er lenge siden kolonitiden. Men besteforeldregenerasjonen i dag levde da det meste av verden fortsatt var formelle kolonier! Og kolonitida varte i flere generasjoner, der land og folk ble ranet av de europeiske kolonimaktene. Men viktigere enn dette – kapitalismen har slett ikke avskaffet plyndringen. Tvert om, plyndringen er effektivisert og intensivert! På 1900-tallet er kapitalismen gått inn i en ny epoke vi kaller imperialismen. Den har delt verden i to, i imperialistiske land og i undertrykte land. Det er en politisk, sosial og kulturell deling, men til grunn ligger den økonomiske delingen. Den kapitalistiske delingen, som ligger til grunn for hele det kapitalistiske systemet. Delingen i utbytter og utbyttet. Hvordan kan vi si at utbyttingen har økt?

For 100 år siden var det enorme flertallet av verdens befolkning bønder. De aller fleste av disse produserte i hovedsak slett ikke for noe marked. De produserte for seg selv og sin familie. Små jordbrukskollektiver, familier eller landsbyer, var den økonomiske grunnenheten for det store flertallet av verdens befolkning. Siden den gang har proletariatet vokst enormt. I vestlige land har bondebefolkningen gått fra å utgjøre 30, 40 eller 50 prosent rundt 1900, til å utgjøre 1 til 2 prosent i dag! Og tross kapitalismens internasjonalisering av markedene, er det fortsatt slik at en svært stor andel av maten i vesten produseres av bønder i vesten. Det er rett og slett mer lønnsomt, både med tanke på den enorme effektiviseringen (automatiseringen) og med tanke på transporten. Men veksten i proletariatet har vært mye større i den tredje verden. Man ser det for eksempel på urbaniseringen, der en stadig større andel av massene i tredje verden bor i storbyene. Proletariatet er ikke bare blitt større de siste 100 årene, det er mangedoblet. Og de fleste av disse produserer til inntekt for store selskaper, hovedsakelig vestlige slike. Dessuten er folketallet økt enormt. På hundre år er det gått fra under 2 milliarder til over 7 milliarder.

Med andre ord er antallet proletarer som utbyttes av kapitalismen blitt mangedoblet på 100 år, og de utbyttes i hovedsak fortsatt av de store vestlige selskapene. Og man ser det tydelig på den enorme veksten i disse selskapene! De vestlige statene og selskapene har økt sine bruttoprodukter og profitter enormt på hundre år. Mangedoblet er ikke et sterkt nok ord. For eksempel har den tidligere kolonimastodonten England økt sitt bruttoprodukt (BNP) fra omtrent 5000 pund per innbygger til 30.000 pund per innbygger fra 1916 til 2016. Befolkningstallet er økt i landet, og de har gått fra å ha halve (!) verden som kolonier til å være et relativt lite øyrike, men takket være imperialismen har bruttoproduktet blitt seksdoblet. En vekst som selvsagt hovedsakelig har kommet storselskapene og borgerskapet til gode. Og som, like selvsagt, i hovedsak skyldes den britiske overklassens snylting på og utbytting av massene i den tredje verden.

Massene av verdens fattigste angripes brutalt

Igjen – rikdommen i kapitalismen kommer av fattigdommen. Når selskaper kan tjene mye penger, skyldes det utelukkende at de nederste eller første leddene i produksjonsprosessen blir regelrett ranet. Apples enorme profitter kan ikke skilles fra det faktum at mineralene i iphone-telefonenes kretskort og andre komponenter, blir gravd ut nærmest for hånd fra elendige gruver i Kongo. De som gjør arbeidet er svært fattige mennesker, uten verneutstyr, i ekstremt farlige arbeidsforhold – og gjerne barn. Dette er ikke et enkelt ekstremt forhold, som skiller seg fundamentalt fra andre bransjer og produkter. Dette er typisk. Dette er arbeidsforholdene for hundrevis av millioner mennesker i Amerika, Afrika og Asia. Det er her profittene kommer fra. Og det er disse menneskene som også rammes først og hardest av klimaendringene.

I Bangladesh drives millioner av mennesker fra dyrkbar jord, på grunn av økende vannstand. Millioner i Nord-Afrika og Sentral-Asia drives vekk fra gård og grunn av ørkenspredning. Naturkatastrofer knyttet til endringer i værforhold har ødelagt millioner av hjem, skapt forhold for epidemier, ført til lokale sammenbrudd i infrastruktur og så videre, alt sammen katastrofale hendelser når de rammer verdens fattigste. På grunn av kapitalismen blir hundretalls millioner overlatt til naturkreftene. Som billig arbeidskraft er de nyttige for kapitalistene, men de er ikke verdifulle nok til en lønn eller til velferd som kan beskytte dem mot klimaendringene. Tvert om, deres verdifullhet er nettopp at de verdsettes så lite, at kapitalismen kan ofre dem for profitten. Det står millioner av arbeidsløse klare til å ta deres plass. Og ødelagte fabrikker eller ødelagt infrastruktur er billigere å erstatte, enn å beskytte. I alle fall på kort sikt.

Slik er kapitalismens økonomiske lover

Ingen er nødt til å planlegge dette. Det trengs ingen vedtak i en regjering, i et styre eller en komité. Kapitalismens økonomiske lover er ubøyelige. Konkurransen krever maksimal profitt, eller man konkurreres ut av de som lykkes bedre. Kapital flyter dit den er mest profitabel. Aksjeeiere og kapitalforvaltere styres ikke av romantiske følelser for den ene eller andre bransjen, eller det ene eller andre selskapet, de investerer der får god fortjeneste og selger seg ut der de ikke oppnår dette. Profitable virksomheter blomstrer, uprofitable virksomheter går dukken, stykkes opp eller selges. Det er ikke nok å gå med overskudd, man må få igjen mer for sine investeringer enn konkurrenten gjør, hvis ikke taper man på lang sikt. Politikere kan synes hva de vil om dette, men slik er kapitalismen. Slik er systemet. Det er de økonomiske bevegelseslovene i det kapitalistiske systemet. De vil tvinge seg gjennom uansett hvilke vedtak som gjøres i FN eller i et parlament.

Umulig med en “grønn” kapitalisme

Videre kan den samme virksomheten tjene penger på fornybar energi i Norge, tjene penger på olje i Nordsjøen, atomkraft i Tyskland, kullkraft i polen og også gjøre gode penger på ekstremt forurensende og helseskadelig oljeutvinning i Nigerdeltaet i Nigeria. Den samme kapitalisten kan ha en “grønn” maske, kan grønnsminke sin virksomhet, i et vestlig land, mens de pumper ut giftstoffer i luft, jord og vann blant verdens fattigste mennesker. Dette er ikke hypotetiske eksempler, norske og halvstatlige Equinor er akkurat et slikt selskap. Og andre kraftgiganter opptrer ikke noe annerledes. Investeringene i lønnsom “grønn” energi erstatter ikke utslippene, det kommer kun i tillegg til dem, og de kommer med sin egen pris. Å produsere elbiler eller solcellepaneler har også en miljømessig kostnad, og å sette opp vindmøller i tidligere uberørt natur, må identifiseres som en slags falitterklæring fra de grønne kapitalistene.

Det finnes ingen næringsvennlig klimapolitikk. Det finnes ingen grønn kapitalisme. Det er bløff, det er humbug, det er ikke engang en utsettelse av den varsla katastrofen. Det er et mantra som gjentas av politikere som forstår alvoret, men som slett ikke har noen løsning. Det er et forsøk på å berolige massene, og etterhvert bringe elevene tilbake til klasserommene, mens verdens fattigste mennesker fortsetter å betale forurensingens pris. Klimakatastrofen er kapitalismens helt egne krise. Den skyldes verken mennesker eller befolkningsøkning, den skyldes ene og alene det økonomiske, sosiale og politiske systemet som har vært dominerende i verden de siste hundre årene.

Bevisene ligger oppe i dagen, i de kjente tallene som bekreftes av alle. Nesten alle utslippene, og alle de akutte forverringene, har skjedd disse hundre årene, inklusive temperaturøkningen i verden. Ikke bare de siste hundre årene, men særlig de siste femti og i enda større grad tjuefem årene. For kapitalismen har ikke bare fortsatt ødeleggelsene, de eskalerer! Og de eskalerer, de øker, selv om “alle” kjenner til både problemet og løsningen. Konklusjonen er krystallklar: kapitalismen må vekk, den må vekk for klodens skyld og særlig for milliardmassene av fattige bønder og proletarer i Latin-Amerika, Afrika og Asia.

Kommunismen vil løse problemet

Bare en kommunistisk planøkonomi kan gjennomføre de nødvendige tiltakene. Bare kommunismen kan og vil skape et bærekraftig verdenssamfunn for framtida. Bare kommunismen frigjør massene fra utbytting og undertrykking, fra borgerskapets parasittiske virksomhet på mennesker og miljø. Skal kloden og menneskeheten marsjere framover til en skinnende framtid, må kapitalismen og kapitalistene feies vekk fra jordoverflaten. Kommunisme betyr felleseie, det betyr å yte etter evne og få etter behov, det betyr at all makt ligger i hendene på de væpna og organiserte folkemassene i hele verden. Vi har alt å vinne på å stoppe rovdriften på miljø og klima, fordi det er vi som lever her og som må betale først for forurensingen. Det er ikke verdens rikeste mennesker som i dør i størst omfang som følge av for eksempel luftforurensing.

Kommunismen er neste utviklingstrinn for menneskesamfunnet. Det er bare kommunismen som de siste 100 årene har utfordret kapitalismen. Det er ikke noe alternativ å gå tilbake til middelalder eller steinalder, for utviklingen går ubenhørlig framover. Og veien fram går ingen andre veier enn gjennom kommunismen. Produksjonen som allerede er sosialisert av kapitalismen, må også legges under det sosiale fellesskapets fulle og hele kontroll. Den nye og moderne arbeiderklassen, proletariatet, er blitt verdens største og sterkeste klasse. Den er tøffest og seigest og bærer verdens hele økonomiske system på sine skuldre. Proletariatet har gjort opprør og revolusjon i 150 år. Det har grepet den politiske makta i Paris 1871, i Sovjetunionen i 1917, i Kina i 1949, som sine første verdenshistoriske politiske revolusjoner. De tilhører ikke fortida, men vår epoke og de bar bud om framtida. Det systemet vi har i dag ble etablert politisk gjennom kriger som den franske revolusjonen og den amerikanske uavhengighetskrigen på 1700-tallet. Det politiske systemet til kapitalismen ble etablert den gangen, og med vold. Men de tilhører nå fortida og framtida tilhører den sosialistiske proletariske revolusjonen, som vil fortsette helt til hele verden er kommunistisk.

Klimakrisen stiller spørsmålet om kommunismen skarpt. Utbyttingen, krigene og de økonomiske krisene er en del av kapitalismen og ødelegger millioner av liv årlig. Klimakrisen forverrer tilstanden dramatisk. Og får tilogmed massene i de vestlige imperialistiske landene til å føle på en eksistensiell krise. Om det er reelt eller ei, så er det en følelse som er helt legitim stilt overfor kapitalismens frontalangrep på kloden. Det må stoppes, og bare folkets egen kamp kan endre verden – og vil endre verden.

Den røde fanen er løftet over de kjempende folkemassene i verden. Den står i spissen for det revolusjonære angrepet på kapitalismen. Og den bærer bud om en lys fremtid for menneskeheten. Massene i de vestlige landene må gå videre og lenger enn gule vester og klimastreiker. Vi må bryte alle lojalitetsbånd til det kapitalistiske politiske systemet, boikotte deres valgsirkus, og kaste oss ut i den revolusjonære klassekampen for politisk makt til proletariatet. Det er denne som vil rive kloden ut av hendene til borgerskapet, og gjøre den til vår egen klode, der massene bevisst og målrettet styrer sin egen framtid. Alle de vanskene som dagens politikere peker på, vanskelighetene med å omstille næringer, vil forsvinne som dugg for solen. Uten makt er alt vanskelig, med makt kan folket gjøre hva som helst.

Reis den røde fanen i klimastreikene!