Av en aktivist
På et åpent møte etter 8. mars i år i Trondheim så ble det reist spørsmål i diskusjonen om sosialisme og kvinnefrigjøring. En kamerat sa at ofte når kommunister sier at revolusjon er en forutsetning for kvinnefrigjøring, så oppfattes det som litt lettvint av andre folk. Det kan virke som et forutinntatt svar, eller som om man tror den sosialistiske revolusjonen fjerner kvinneundertrykkingen automatisk. Slik er det ikke. Det er verken et lettvint svar eller en påstand om at sosialismen løser spørsmålet “automatisk”.
Påstanden om at kvinnefrigjøring og kommunisme er forbundet, er en konklusjon basert på vår analyse av kvinneundertrykkingens røtter og hvordan den arter seg i dag. Vi hevder heller ikke at revolusjonen vil løse spørsmålet automatisk, men at den sosialistiske revolusjonen er en forutsetning for kvinnefrigjøring. Realiseringen av virkelig likestilling krever ikke bare revolusjon, men også særegen mobilisering og kamp. Dette er to standpunkt som kommunistene har satt fram i over hundre år. Og det er disse standpunktene vi bygger revolusjonære kvinnebevegelser rundt.
Kvinneundertrykkingen, farsretten, patriarkalske strukturer – de har sine røtter tilbake til privateiendommen og delingen av mennesker i sosiale klasser. Engels kalte det kvinnens historiske nederlag. Privateiendommen og klassedelingen vokste fram på ruinene av urkommunismen. Altså oppsto de da menneskenes gamle stammer, de vi ofte forbinder med steinalderen, ble fortrengt til fordel for fedrift, jordbrukssamfunn og byer. Først her ble produksjonsmidler private, og det ble skapt et overskudd som gjorde klassedelingen mulig, og til dels nødvendig.
Før dette var kvinner og menn så klart forskjellige, men arbeidsdeling er ikke undertrykkende i seg selv. Det er ikke undertrykking om gravide kvinner ikke deltar i første rekke i jakt, for eksempel. Og studier av stammer som har bevart gamle måter å leve på, viser at det kan ha vært mange forskjellige kulturer og skikker knyttet til kjønn. Det er store variasjoner mellom folk, stammer og steder. Men man ser ofte en form for matriarkat, respekt for kvinner, lik deltagelse i bestemmelsesprosesser og så videre.
Privateiendommen og klassedelinga skaper økonomisk makt, som ligger til grunn for politisk makt. Tendensene til akkumulering, monopolisering og konkurranse driver fram menneskers dominans over andre mennesker. Det driver fram hersking og vold. Det har skapt patriarkatet, der kvinner er blitt mannens eiendom og der kontroll over kvinnens kropp og liv er blitt vevd inn i klassesamfunnet. Først i slaveriet, så i føydalismen og i vår epoke som en del av den imperialistiske kapitalismen. Systemet av undertrykking og utbytting har vevd kvinneundertrykkingen inn i seg selv. Man ser tendenser til at såkalte kvinneyrker er lavtlønnet og at kvinner fortsatt bærer hovedansvar for barn og familie. Og på den mer groteske og voldelige siden ser vi prostitusjon og porno der kvinners kropp er til salgs, der fattige kvinner inngår i sexslaveri, og der svært mange kvinner undertrykkes med vold i nære relasjoner og opplever seksuelle overgrep.
Videre er det umulig å snakke om virkelig likestilling mellom utbyttere og utbyttede. Flertallet av verdens fattige, av verdens bønder og proletarer, er kvinner. Store deler av verdens aleneforsørgere og arbeidsløse er kvinner. Noen virkelig frigjøring kan man ikke snakke om, så lenge massene i verden tilhører utbytta klasser. Og som marxismens klassikere har pekt på, vil kvinnene i disse klassene være dobbelt undertrykt. Verdens arbeiderkvinner er undertrykt (og utbytta) først som proletarer og deretter som kvinner. Engels kalte mannen for “borgerskapet i familien”. I familien verden over ser vi at kvinner har hovedansvar for barneoppdragelse, barnestell og husholdningen.
Den borgerlige og småborgerlige feminismen hevder kvinner kan frigjøre seg innenfor kapitalismen. Men dette er som annen liberal frigjøring kun et alternativ for de øvre klassene. Det er en type frihet der man, om man er bemidlet, kan kjøpe seg fri fra slit og strev. Bare et enkelt eksempel som det å skulle tilfredsstille industrien som selger “skjønnhet” og legger et voldsomt kroppspress på unge kvinner, krever tid, krefter og penger som de fleste arbeidende mødre slett ikke har. Videre ser borgerlige kvinner for seg at man kan kjøpe seg frihet ved å la andre passe barn og stelle huset for seg. Hvem som skal vaske for vaskerne, eller passe barna for au pairen, er et tema de ikke berører.
På denne bakgrunnen knytter kommunistene kvinnenes frigjøring og likestilling tett til den sosialistiske revolusjonen. Ikke bare tett, de store kommunistiske lederne har viet dette mye plass og en sentral rolle. Ikke bare for kvinnefrigjøringens egen skyld, men også for selve den sosialistiske revolusjonens skyld. Som når Mao skriver at først når folkets kvinner slutter opp om og deltar i revolusjonen, så vil den lykkes. De kommunistiske lederne så, og ser, at kvinner har en sentral og selvsagt plass i den revolusjonære kampen – på alle nivå. Slik man for eksempel så i folkekrigen i Peru, der kvinner utgjorde en svært stor andel av Kommunistpartiets ledelse, av folkehærens soldater og av massebevegelsens aktivister og støttespillere. I folkekrigen for nydemokratisk revolusjon og kommunisme, så disse sin framtid.
Til spørsmålet om sosialismen automatisk løser kvinneundertrykkingen, så er også dette noe kommunistene for lenge siden har besvart. For eksempel den kommunistiske teoretikeren Alexandra Kollontaj, som slo fast at kampen for kvinnenes rettigheter og friheter måtte intensiveres under sosialismen. At kvinnenes særskilte problemer måtte adresseres og behandles særskilt, og vies en særegen oppmerksomhet av kommunistpartiet og den sosialistiske staten. Konkret vil det si egne kvinneorganisasjoner, røde kvinnefronter, det vil si egne reformer og lover for å frigjøre kvinner fra husholdningsansvaret, det vil si kampanjer mot reaksjonær kultur og patriarkalske forestillinger blant massene, det vil si utdanning og skolering for å fjerne kulturell tilbakeliggenhet og overtro, og så videre og så videre.
Jeg mener parolen “kvinnekamp er klassekamp” er en dårlig parole, nettopp av disse nevnte grunnene. Kommunistene er for en klasselinje i kvinnebevegelsen. Det vil si at vi organiserer kvinnekamp som en del av den proletariske revolusjonen, for folket og av folket og hovedsakelig de dypeste og breieste massene. Det vil si at kvinnekampen må ledes framover under maoismens fane, fordi dette er proletariatets ene og sanne ideologi. Men kvinnekampen er ikke identisk med klassekampen. Den har særegenheter, og den adresserer en særegen motsigelse, selv om den er uløselig forbundet med den proletariske revolusjonen. Derimot er parolen kvinnefrigjøring krever revolusjon en god parole, som slår fast sammenhengen mellom kampen for virkelig likestilling og kampen for sosialistisk revolusjon.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.