Politikerne og muslimhetsen

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Vi har tidligere publisert en tekst der vi setter muslimhets og fascistisk terror i kontekst. Vi kan ikke forstå noe fenomen i verden, om vi ser det isolert fra sin samtid og historiske bevegelser. Hetsen og hatet mot muslimer i vesten er tett forbundet med krigene i Sentral-Asia (Irak, Afghanistan, Syria), med arbeidsinnvandring fra land som Algerie, Pakistan og Tyrkia, og med den generelt innvandrerfiendtlige holdningen som propaganderes fra øverste hold i vestlige samfunn.

Norske partier fra begge fløyer har i førti år konkurrert om å være «strengest» mot innvandrere. Stortinget var nesten samlet da det vedtok innvandringsstopp på 1970-tallet. I dagens norske regjering sitter det partiet som alle kjenner som partiet mot innvandring; Frp. Og de har særlig profilert seg på hets mot muslimer.

Muslimene legger selv merke til dette, og etter terrorangrepet i New Zealand blir dette adressert i en kronikk fra informasjonsansvarlig i Islamsk Råd Norge (IRN):

Millioner av kroner ble brukt på rettssaken mot 22. juli terroristen før han til slutt fikk sin dom og vi som samfunn fikk ham bak murene.

Vi lyktes dessverre ikke med å bekjempe hans ideologi. Den lever fremdeles. New Zealand-terroristen, Brenton Tarrant, var inspirert av en ideologi som har sitt opphav i Norge. Det er noe vi som nasjon ikke er stolt av.

Og videre:

Islamsk Råd Norge har i årevis etterlyst en konkret handlingsplan mot muslimhets og hatkriminalitet. I en paneldebatt arrangert av IRN i forbindelse med stortingsvalget 2017, var samtlige partier representert i panelet. De fikk spørsmål om hvorvidt deres parti tar hatkrim og muslimhets på alvor. Det var konsensus blant partiene om at det var et problem, men de kunne ikke svare på om dette ville bli nedfelt i deres partiprogram.

IRN er en NGO (frivillig organisasjon) med tette forbindelser til det politiske systemet. At de har forhåpninger til politikerne er ikke rart. Men kritikken kommer fra dypet av muslimske masser. De kjenner på kroppen, hører med egne ører og ser med sine egne øyne at vestlige politikere ikke forsvarer dem mot hets og forfølgelse. Tvert om, de bidrar til den.

De borgerlige partiene har nylig vært ivrige med å vise hvor sterk avstand de tar fra de såkalte IS-brudene med norsk bakgrunn som nå er strandet i Midt-Østen. Mens denne regjeringen brukte millioner på å få den dømte morderen og leiesoldaten Joshua French tilbake til Norge, sier finansminister Siv Jensen (Frp) at Norge ikke skal løfte en finger for IS-kvinnene. Det må understrekes her, at dette er unge kvinner med små barn. Som barn av norske statsborgere har de formelt sett rettigheter, men regjeringen er krystallklar.

Det ligger en tone av hat og sjåvinisme under beslutningen, selv om den formelt sett er rettet mot «radikal islam». For disse barna har jo slett ikke tatt noe bevisst valg om å tilslutte seg det såkalte kalifatet, og i henhold til liberal rettsskikk skal jo norske borgere dømmes i en rettssal og ikke vilkårlig av politikere som slår politisk mynt på saken.

Siv Jensen slo verbalt hardt til mot IS-kvinnene, rett etter hun hadde snakket med lav stemme om Wara-saken og «den personlige tragedien» til justisminister Wara og familie. Og etter Breiviks terror ble det understreket at ingen andre skulle dømmes for denne, at det var kun enkeltpersonen som skulle forfølges, og at han skulle dømmes skikkelig i norsk rett. Med den konsekvensen at ingen fange noensinne er behandlet så bra av norske myndigheter… En grell og avslørende kontrast til hvordan IS-kvinnene og deres barn nå behandles av norske myndigheter.

Det er vanskelig å ikke tenke at staten slik viser hvor stor forskjell den gjør på hvite og brune, kristne og muslimer. Norske politikere gir næring til muslimhetsen. Så enkelt er det. Og forfølgelsen av muslimer er det ektefødte barnet til det samme politiske systemet som har herjet med bomber og intervensjoner i en rekke muslimske land de siste tretti årene.