En uttalelse fra maoistiske kommunistiske partier og organisasjoner.
_____________________________________________________________
Proletarer i alle land, foren dere!
Med dyp klasseforakt avviser vi den direkte og skamløse intervensjonen av yankee-imperialismen mot Venezuelas folk.
Vi henvender oss til vår klasse, det internasjonale proletariatet, og verdens folk til å fordømme, knuse, markere med ild og dyp klasseforakt, og bekjempe den direkte og skamløse intervensjonen fra yankee-imperialismen, den eneste hegemoniske supermakten, verdens største kontrarevolusjonære gendarmé og hovedfienden av verdens folk, mot nasjonen, mot Venezuelas folk.
Med denne nye direkte aggresjonen gjør yankee-imperialismen et kupp for å innføre et marionettregime i Venezuela. Det er en yankee-imperialistisk plan; den gjør seg gjeldende gjennom å selvutnevne midlertidig president ved dets marionetter, presidenten av den lovgivende forsamlingen Juan Guaidó, som den erke-reaksjonære og folkemorderske Trump-Pence-regjeringen umiddelbart anerkjente som landets «legitime» president, og som videre har stilt ultimatum til den fungerende regjeringen til Nicolás Maduro om å gi makten til den midlertidige regjeringen; i tilfelle det imperialistiske styret ikke blir fulgt truer den med bruk av all disponibel makt og vold som supermakten har til rådighet for å sørge for den nåværende Maduro-regjeringens kapitulasjon, til fordel for den midlertidige regjeringen som «casus belli». Uavhengig av hvilken form den militære intervensjonen tar, så betyr dette enten kapitulasjon for det undertrykte landet eller imperialistisk aggresjonskrig.
Denne direkte aggresjonen fra yankee-imperialismen, ledet av Trump-Pence for å omgjøre den venezuelanske regjeringen til et yankee-marionettregime, vil innebære at situasjonen for Venezuela endres fra å være en halvkoloni til en koloni. Disse imperialistene, under dekke av å føre kamp mot «diktatur» og å fremme «demokrati og frihet», forsøker å underkaste Venezuelas folk til kolonialt slaveri. Det utgjør den mest skamløse trussel, innblanding, kontroll og aggresjon fra USA mot et undertrykket land i den tredje verden, gjør vold på den nasjonale uavhengigheten, den nasjonale suvereniteten og verdigheten til landet, og er i rammer av den internasjonale rettsordenen uttrykk for dens verdenshegemoni – som av FN-brevet og OAS, osv.
Gjennom dens stilling som eneste hegemoniske supermakt og selvutnevnt verdens-gendarmé, tillater imperialismen seg selv å opptre på en formodende og skamløs måte overfor et formelt uavhengig land; fordi det er den primære imperialismen som pålegger Venezuela dets halvkolonialistiske styre, så vel som i de andre landene i Latin-Amerika, den primære basen for dets verdensherredømme (bakgård), en situasjon som ble ytterligere skjerpet i årene under det nåværende Chávez-Maduro-regimet; et regime hvis representasjon av landets stor-byråkratiske borgerskap, og til tross for diskusjoner og sekundær-motsigelser med de suksessive regjeringene i USA i økende grad har ført landet stadig nærmere yankee-imperialismens økonomiske styre, gjennom dets primære og i praksis eneste eksportprodukt, olje, samt tilrettelegging for direkte utenlandsinvestering og økende finansiell avhengighet til Wall Street. Imidlertid åpnet de landet ytterligere opp for andre imperialistmakters inntrengning, for på denne måten forsøke å ri på to hester samtidig, men dette har ikke ført til brudd med yankee-imperialismen. Det har økt imperialismens konkurranse for å utnytte landet, og har gjort Venezuela til arena for stadig skjerpet inter-imperialistisk konkurranse.
Nå mer enn noen sinne gjør den nydemokratiske revolusjonen, som setter stopper for imperialistisk dominans, halvføydalisme og byråkratkapitalisme, hvilket er de tre fjellene som undertrykker folket, krav på sin konkretisering gjennom folkekrig ledet av proletariatet gjennom dets militariserte marxist-leninist-maoistiske kommunistparti.
Det sittende regimet i Venezuela ble etablert 2. februar 1999, ridende på folkemassenes kamp mot den såkalte privatiseringen og «pakkene» som de foregående regjeringene til komprador-fraksjonen hadde forsøkt å innføre. Sinnet som folkemassene ga uttrykk for i «Caracazo» (1989) har midlertidig forhindret kompradorenes ønsker, hovedsakelig koblet til USA, om å fullstendig overta alt som den jordeier-byråkratiske staten har akkumulert gjennom årtier.
Nå, under den skjerpende krisen i landet, med yankee-imperialistene og lakeiene som tjener dem, har øyeblikket kommet for å fullstendig appropriere de enorme rikdommene til landet gjennom innsettingen av en marionettregjering: med først og fremst sikte på Venezuelas olje, den største reserven i verden, og for å utnytte fordelen av de utmerkede forholdene som dette landet utgjør for den imperialistiske finanskapitalens utbytting. Ved å etablere dets kolonialistiske slaveri gjennom en marionettregjering vil ikke yankee-imperialistene dele det økomoniske monopolet over Venezuela med flere andre imperialister (halvkolonialistisk karakter), men vil etablere deres eksklusive imperialistiske, økonomiske monopol over landet (kolonialistisk karakter).
Akkurat slik det alltid har vært så er det folket som må forsvare landet. Det venezuelanske folket er nødt til å mobilisere bredt for å forhindre faren for kapitulering som representantene for Maduro-regjeringen gir uttrykk for som grunnholdning, hvilket åpent eller skjult har blitt framsatt av de som frykter imperialismens makt og som følgelig hevder at underkuing av nasjonen er uunngåelig, fordi de ikke stoler på folkets makt og på solidariteten fra verdens folk.
For de revolusjonære er imperialismen en koloss med leirføtter, en papirtiger, og det er ikke geværene som er det avgjørende, men folket, massene. Andre fester deres håp på å overvinne trusselen om kolonialistisk undertrykking av landet, hovedsakelig i form av utenlandsk hjelp fra andre supermakter, Russland (den magre hunden) eller kinesiske sosialimperialister, gjennom økonomisk hjelp, våpen, osv. eller gjennom diplomatisk mekling. Det siste forbinder seg til tvilen som disse folkene har med hensyn på om fienden kommer til å angripe: enkelte anser det som trolig, andre sier det ikke er noen sjanse for det.
På yankee-imperialistenes side har de gjennom deres representanter erklært at USAs politikk overfor Venezuela ligger fast. Enhver som forestiller seg at en avtale med USA er mulig, som ikke innebærer at landets myndigheter kapitulerer og overgir Venezuelas uavhengighet og suverenitet, lever i en illusjon. Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver Bolton utga et offisielt dokument hvor det demonstreres at de mobiliserer for direkte militær aggresjon: «send ut 5000 styrker til Colombia». Videre opptrer imperialistmaktene på akkurat samme vis som i Midt-Østen i samvirke og konkurranse med yankeene om å drive Maduro til å kapitulere. De tyske myndighetene har fremmet krav om umiddelbar tilrettelegging av «frie og rettferdige» valg, og har signalisert at de er villig til å anerkjenne Guaidó som midlertidig leder for marionettstaten så lenge det kalles inn til slike primærvalg. Det samme med England, Frankrike, Spania, osv.
Det påligger de venezuelanske myndighetene å avvise kapitulasjonen og sette all forpliktelsespolitikk til side, den politiske situasjonen har entret det forberedende stadiet for nasjonal motstand mot den imperialistiske aggresjonen, og de er nødt til å gripe denne utfordringen og mobilisere og allment væpne folket så vel som de væpnede styrkene for å forsvare den nasjonale uavhengigheten, den nasjonale suvereniteten og den territorielle integriteten, og stålsette seg for hard nasjonal motstandskrig mot den utenlandske aggresjonen.
Maduro-regjeringen har gjennom dens framvisning av politisk nærsynthet brukt lang tid på å erkjenne at de sto overfor et statskupp tilvirket av imperialismen gjennom dens lakeier, hvor de hovedansvarlige ble ansett å være «opposisjonen» da det var en intern affære, hvilket betyr funksjonærene og ikke arbeidsgiveren; i møte med Trump-regjeringens handlinger for å tvangsinsette marionettregjeringen, hvor Guarió anerkjennes som «midlertidig president», kunngjorde de at diplomatiske relasjoner med USA var brutt, osv., hvilket de presiserte ikke betød brudd med USA men kun med landets regjering; de gjorde ikke bruk av mobiliseringen av alle av nasjonens styrker for å møte den imperialistiske aggresjonen, slik de burde ha gjort, gjennom både militær mobilisering av deres væpnede styrker og av massene; ei ble det umiddelbart iverksatt straffetiltak mot lakeiene, som i yankee-imperialismens tjeneste har utført alle mulige slags forbrytelser mot det venezuelanske folket.
Til tross for den endrede situasjonen både internt og eksternt, som følge av den direkte imperialistiske aggresjonen, tenker de å fortsette å manøvrere i mangel av energi, besluttsomhet og helhetlighet, snakker om «dialog», om «fred». I lignende situasjoner, og til tross for de samme klassemessige begrensningene som Maduro, har andre våget og valgt motstandens vei.
Det påligger proletariatet og folket å sette en stopper for alle samtaler som vanskeliggjør en mer kraftfull avvisning av det imperialistiske ultimatumet og tilstrekkelig forberedelse for motstand, å bekjempe den militære aggresjonen mot den uovervinnelige motstandskrigen mot yankee-imperialismen.
Med strålende patriotisk ånd og dypt hat mot imperialismen og alle dens lakeier både innenlands og i utlandet, gjør det venezuelanske proletariatet og folket, kjempende som alltid, opprør, de krever at Maduro-regjeringen avviser kapitulasjonen og at de gjør sin plikt og legger bort ethvert håp sentrert omkring at dialog med lakeiene eller diplomatiske avtaler med imperialistene vil føre til at de gir opp deres pågående plan.
Det påligger det venezuelanske proletariatet, og maoistene som de mest avanserte blant dem, å reise parolen om å danne en bred antiimperialistisk nasjonal enhetsfront; å forene seg med arbeiderne, bøndene, småborgerskapet, det nasjonale borgerskapet og medlemmer av alle andre klasser som er villig til å konfrontere den imperialistiske angriperen og dens lakeier, med unntak av en håndfull forrædere, og det påligger å aktivt iverksette allmenn væpning av folket på landsbygden og i byene for å forberede for bred motstandskrig i form av væpnet kamp, innta ledelsen av den og slåss for å rekonstituere deres kommunistiske parti på veien som et militarisert marxist-leninist-maoistisk kommunistparti, og å omforme den væpnede motstandskampen til en folkekrig for nasjonal frigjøring. Det påligger maoistene å forberede iverksettelsen av bred geriljakrigføring med landsbygden som hovedsiden og byene som nødvendig støtte.
Det påligger å forene alle de som ikke ønsker å være slaver for USA, alle de som søker å erobre sann uavhengighet, nasjonal suverenitet og landets verdighet, alle de som nekter å gi etter for trusler, innblanding, kontroll og aggresjon fra yankee-imperialistene. Med hensyn på alle disse påligger det å forene og mobilisere dem og samtidig gå imot bebudelser om forlik, fred eller å gi forhandling forrang framfor resolutt handling for å knuse den yankee-imperialistiske aggresjonen som i nåværende øyeblikk har begynt å utvikle seg i form av statskupp.
Som representanter for proletariatet og dets framvoksende fortropp påligger det maoistene ut fra prinsippet om uavhengighet og selvbestemmelse å bygge enhet og kamp med andre styrker som har begynt å danne seg blant folket i den nåværende politiske situasjonen, hvor motsigelsen nasjon—imperialisme er den primære. Det er nødvendig å kreve fortsatt grundig reformering av systemet som praktiseres i hæren og i det politiske systemet, gjennom å utvide demokrati, utvikle de uavhengige massebevegelsene, sette i verk opplæring for det nasjonale forsvaret, undertrykke lakeiene og andre kollaboratører, utvikle krigsindustri og forbedre livsforholdene for folket.
Det er av den største viktighet å fremme motstandsprogrammet, hvilket ut fra de nåværende forholdene er av langvarig natur. Folkets motstandskrig må peke fram mot byggingen av reelt revolusjonær makt (den nye makten), og ikke det 21. århundrets forfalskninger av sosialismen som har skapt så mye frustrasjon for folk, men basert på makten til et nytt demokrati i hver del av motstanden, helt til den invaderende fienden og alle dens ormer og lakeier er forvist og knust, og til den er etablert i alle land.
For å forsvare den nasjonale uavhengigheten og nasjonale suvereniteten har de latinamerikanske folk til hensikt å gjennomføre kampen «slag etter slag» mot den aggressive og folkemorderske yankee-imperialismen, som utgjør hovedfienden for verdens folk.
Yankee-imperialismens direkte intervensjon har startet med et statskupp, fulgt av omfattende utstasjonering av styrker og beleiring for å få Maduro-regjeringen til å kapitulere og for å underkue nasjonen, det vil ikke bli stoppet her dersom målene ikke oppnås, dette forøkes på alle felter til målene er nådd, og dette er hvorfor det vekker og vil fortsette å vekke en ny bølge mot yankee-imperialismen blant verdens og det latinamerikanske folk.
Det påligger de signerende partiene og organisasjonene å ta oppgaven med å gi organisatorisk uttrykk for denne nye antiimperialistiske bølgen for å bekjempe imperialismen og dens tjenere og lakeier i hvert land. Vi er nødt til å utvikle en bred og energisk verdenskampanje for å støtte det venezuelanske folket mot den yankee-imperialistiske aggresjonen.
Dere, det heroiske venezuelanske folket, det er ingen rom for tvil, dere er ikke alene i deres kamp. Proletariatet og verdens undertrykte folk står sammen med det venezuelanske folket. Dere har støtten fra proletariatet i USA og Canada, fra proletariatet i de imperialistiske landene i Europa og Asia, og fra alle folkene i Latin-Amerika, Asia, Afrika til støtten fra alle verdens folk.
I møte med den direkte aggresjonen fra yankee-imperialismen overfor Venezuela og folkene i Sør-Amerika, er det opp til våre folk å reise revolusjon og besvare den imperialistiske aggresjonskrigen med mer folkekrig.
Venezuela og hele Latin-Amerika vil bli de yankee-imperialistiske hordenes grav!
Venezuelanske folk, avvis alle illusjoner og forbered motstand!
Imperialismen og alle reaksjonære er papirtigre!
Verdens folk vil seire i deres kamp mot yankee-imperialismen!
Signert:
Ecuadors Kommunistiske Parti – Rød Sol
Perus Folkebevegelse (Reorganisasjonskomité)
Brasils Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon)
Det chilenske kommunistpartis røde fraksjon
Kjernen for rekonstituering av Colombias Kommunistiske Parti
Har tilsluttet seg:
Oppbyggingskomiteen for Galizas maoistiske kommunistparti
Komiteen Røde Fane – Tyskland
Italias Maoistiske Kommunistiske Parti
Revolusjonær kjerne for rekonstituering av Mexicos Kommunistiske Parti
Komiteer for grunnlegging av det (maoistiske) kommunistpartiet – Østerrike
Maoistisk Kommunistisk Parti – franske staten
Nytt Kommunistisk Parti (Under Etablering) – Tunisia
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.