Fakta eller falske nyheter er ikke det viktigste spørsmålet

Kommentar av Ragnar V. Røed.

I en periode der «fake news» og konspirasjonsteorier tar mye plass på nettet, blir marxismens metode aktualisert. Mao Zedong har i sine store filosofiske artikler gjort det klart at spørsmålet om sannhet ikke er et spørsmål om å samle opp fakta. Mange av diskusjonene i dag, særlig i en del sosiale medier, handler om ekte og falske nyheter, og hvilke faktaopplysninger som er sanne eller forfalsket. Dette er et blindspor. Og vi ser hvor blindsporet leder når enkelte begynner å tro på konspirasjonsteoriene rundt 11. september, «Flat Earth» eller klima.

Kommunistenes store uenighet med kapitalismens forkjempere, har aldri vært i spørsmålet om «fakta». For eksempel sa Karl Marx at hans store oppdagelse ikke var at samfunnet er delt i klasser som kjemper innbyrdes, fordi dette var en oppdagelse borgerskapets åndsarbeidere hadde gjort for lenge siden. Marx mente at hans største oppdagelse var at klassedelinga kun hørte til en bestemt epoke av menneskehetens historie, at proletariatet var den klassen som skulle avskaffe den, og at det ville skje med revolusjon og proletariatets diktatur.

Når Marx og Engels kritiserer kapitalismen og gjør sine vurderinger, så er det gjerne med tallmateriale fra borgerskapets egne teoretikere. Det er ikke selve tallene som er det aller mest avgjørende, men hvordan man vurderer dem og i hvilken sammenheng. Å samle fakta, å samle erfaringer, er bare én del av kunnskapsprosessen. Å vurdere dem korrekt er den neste, og dernest – og viktigst – gjelder det å anvende kunnskapen i praksis fordi praksis er kriteriet for sannhet.

Den marxistiske filosofien, den dialektiske materialismen, har to framtredende kjennetegn. Det ene er klassekarakteren: Den erklærer åpent at den dialektiske materialismen tjener proletariatet. Det andre er at den har praktisk karakter. Den understreker at teorien avhenger av praksis, at teorien bygger på praksis og i sin tur tjener praksis. Det er ikke subjektive følelser, men objektive resultater i samfunnsmessig praksis, som avgjør om kunnskap eller teorier er sanne. Bare samfunnsmessig praksis kan være kriteriet på sannhet. Praksis som standpunkt er det første og grunnleggende standpunktet i den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien. 

Mao Zedong

Det er et blindspor å la store diskusjoner og krefter gå med i dragsuget det er å drøfte alle slags biter av fakta eller «fakta». Er man skruppelløs eller blind for egne skylapper, kan man grave fram enkelteksempler som støtter nesten hvilket som helst standpunkt. Vi kan se dette for eksempel blant Holocaust-fornekterne. Men det de aldri kan fornekte er nazistenes forfølgelse av jøder, nazistenes hets møt jøder, og at nazistene samlet jøder i leire fordi de var jøder. De henfaller til å måtte finne mer eller mindre kreative metoder for å benekte det industrielle og planmessige massemordet. Og det evner de til en viss grad å gjøre i sine egne tilhengeres øyne, men uten at de da egentlig endrer det minste ved nazistenes erklærte og åpne jødehat. De endrer dermed lite på at problemet med nazismen ikke «bare» er at de begikk folkemord, men at deres ekstreme sjåvinisme legger til rette også for nye folkemord.

Poenget er at spørsmålet ikke handler om å akkumulere fakta, men å vurdere fakta i sin sammenheng, og vurdere dem på en måte som gir oss virkelig innsikt. For kommunister betyr det å vurdere dem med marxismen som har en klassekarakter og en praktisk karakter.

Vi ser at slik er det også i debatten om kapitalismen i seg selv. De fremste apologetene for kapitalismen, kapitalismens fremste forsvarere, benekter ikke problemene i samfunnet. De benekter ikke krigene eller sulten, men hevder på den ene sida at det blir mindre av det og på den andre sida hevder de at det ikke finnes noe alternativ. Deres viktigste argument for kapitalismen er egentlig argumentet til Churchill for det borgerlige demokratiet, at det er det verste systemet unntatt alle andre systemer…

Kort sagt handler det for kapitalismens forsvarere også om å se kapitalismen i en sammenheng. Men viktigere handler det om at de ser den i et klasseperspektiv; et borgerlig klasseperspektiv. De ser kapitalismen slik borgerskapet ser den, som et system som tross feil og mangler likevel tjener dem. Ja, som på grunn av sine «feil» og «mangler» kan tjene dem.

Og med disse metodene kan man forsvare et system der millioner dør av sult hvert eneste år, med å anklage kommunismen for et par enkeltstående sultkatastrofer. Sulten i Ukraina på 1930-tallet brukes som «kronargument» mot sosialismen og for kapitalismen, selv om vi ser sult hvert eneste år på en rekke kontinenter i dette systemet. Problemet her er ikke fakta, for de nødvendige fakta samles systematisk opp av borgerskapets organer, for eksempel FN. Problemet er en vurdering av dem. De presenterer sulten i kapitalismen som rene naturkatastrofer, mens sulten i sosialismen presenteres som et resultat av en hemmelig konspirasjon («Stalin ville sulte Ukraina til lydighet!»). Sulten i kapitalismen presenteres ikke som et systemproblem mens sulten i sosialismen enten skyldes ledernes ondskap eller planøkonomiens udugelighet («Det store spranget i Kina»).

Riktignok pågår det strid om enkelte historiske fakta, men det viktigste er striden om hvordan disse i sin tur skal vurderes. Og i hvilken sammenheng de må sees. For eksempel vil kommunister vektlegge at sulten på 1950-tallet i Kina var siste gang landet opplevde sult, takket være sosialismen. Mens kapitalismens forsvarere aldri klandrer kapitalismens mekanismer for at stadig nye millioner fødes inn i ekstrem fattigdom og sult. Det er alltid «noe annet» som har skylda, enn «tilbud og etterspørsel», «kjøp og salg» eller «det frie markedet».

Menneskenes kunnskap gjør et nytt sprang gjennom det praktiske livs prøve. Dette spranget er viktigere enn det forrige spranget. Det er nemlig bare dette spranget som kan bevise om det første spranget i erkjennelse var riktig eller ikke riktig, dvs. om de tanker, teorier, retningslinjer, planer eller tiltak som ble utformet gjennom gjenspeilinga av den objektive omverdenen, var riktige eller ikke riktige. Det finnes ingen annen måte å prøve sannheten på. Videre består proletariatets eneste formål med å studere verden i å forandre den. Ofte kan vi først nå fram til riktig kunnskap etter mange gjentakelser av den prosessen som fører fra praksis til kunnskap og deretter tilbake til praksis igjen. Slik er den marxistiske teorien om kunnskap, den dialektiske materialismens teori om kunnskap.

Mao Zedong

Det er ikke egentlig oppsamlingen av fakta som river ned en konspirasjonsteori, men vurderingen av dens sammenheng og kanskje også nytten av teorien. Det kanskje største problemet med konspirasjonsteorien om 11. september er ikke hvorvidt to svære fly kan sette igang en prosess som får bygninger til å rase – selv om dette er åpenbart sant om man ser på fakta i saken – men hvordan og hvorfor en så storstilt konspirasjon skulle blitt gjennomført av krefter i USAs statsapparat.

Hypotesen om at dette var «nødvendig» for å sette igang lovlig overvåking og invasjoner i andre land, faller på egen urimelighet når man vet at USA har ført krig på andre kontinenter i 100 år og at de aldri har hatt problemer med å overvåke eller forfølge egne innbyggere. Se bare på Korea, Vietnam, Nicaragua eller den første Gulfkrigen. Se bare på forfølgelsen og likvideringen av svarte ledere og Black Panther Party, samt på apartheid-lovene i Sørstatene.

I sin sammenheng, hvis man ser etter motivasjonen og ikke minst muligheten for å administrere en slik «kontrollert sprengning» uten at noen har håndfast bevis, faller denne konspirasjonsteorien sammen.

Men å motbevise folk som «bare» vil snakke om fakta, er langt vanskeligere. For de graver stadig vekk fram nye spørsmål. Når kommunister diskuterer med antikommunister rekker vi knapt besvare ett spørsmål eller én innsigelse, før de kommer med tre nye. De lytter sjelden til våre svar, før de slynger nye spørsmål mot oss. «Hva med Stalins apehær?», «Hva med Maos konkubiner?», «Hva med Lenins testamente?», «Hva med krim-tartarene?» osv. osv.

Poenget er også her slett ikke at hver kommunist må beherske hver minste detalj av historien. Selvsagt kan alle spørsmål besvares, men de færreste diskusjoner har rom for å gå gjennom alle disse. Poenget er å gjøre en helhetlig vurdering basert på marxismen, basert på marxismens klassestandpunkt for proletariatet og dens praktiske karakter som vitenskapelig ideologi. Med denne til hjelp kan vi rydde vekk den tilsynelatende overveldende mengden av motstridende påstander. Vi kan vurdere dem korrekt og i tråd med vår klasses interesser.

Mot dette ser vi at den politiske venstresida i kapitalismen heller ikke i dag står for den marxistiske metoden. På den ene hånden ser vi knefallet for liberalismen, i form av postmoderne identitetspolitikk. I stedet for å vurdere informasjon og praksis vitenskapelig, oppløser de selve sannheten i en «min og din sannhet». For dem er sannheten subjektiv, det handler om levde erfaringer og inntrykk, og ikke om å vurdere disse vitenskapelige. På den andre hånden ser vi de som åpner for konspirasjonsteorier og sjåvinisme.

Eksempler på den sistnevnte tendensen i norsk sammenheng er steigan.no og derimot.no, nettsteder der konspirasjonsteoriene får fritt spillerom og promoteres. Her må klassekampen av og til vike for kampen mot el-biler og 5G. Den vitenskapelige analysen må vike for tvilsomme kilder og enda mer tvilsom kildebruk.

Disse to strømningene innen «venstresida» er ikke noe kvalitativt nytt, men en gjentagelse av hvordan den borgerlige venstresida alltid har utgitt seg for å stå på massenes side, men alltid har kjøpt borgerskapets narrativ. Den parlamentariske og mediafokuserte «venstresida» er en del av borgerskapets politiske system. De står ikke for et proletarisk klassestandpunkt. Det viser seg også tydelig på det filosofisk-ideologiske planet. I selve kjernespørsmålet for revolusjonære, hvor kommer de riktige tankene fra?

Kapitalismen og borgerskapet tilhører en epoke i forråtnelse. Det viser seg også i den ideologiske sfæren. Det er en grell kontrast mellom Robespierre og Napoleon i borgerskapets ungdommelige æra av gjennombrudd, og dagens Trump-personligheter. Det er en grell kontrast mellom Uavhengighetsdeklarasjonen og FOX News. Idealene fra opplysningstiden er erstattet med mystisisme og «fake news».

Mot dette står maoismen fram som vår tids marxisme, som et tredje og høyere nivå av proletariatets ideologi. Som denne ideologien anvendt i praksis, på verdens største land (Sovjet og Kina), og i verdenshistoriens største revolusjoner. Og med et skarpere blikk på fortid, samtid og nåtid enn noensinne. Dermed er det ikke bare mulig å unngå blindveiene, men å stake ut en kurs i riktig retning, ut av denne epoken og inn i den nye tiden dit vi allerede er på vei.