Av en kommentator for Tjen Folket Media.
For omlag 10 år siden bølget «den arabiske våren» over Midt-Østen og Nord-Afrika. Store masseprotester skjedde i de fleste landene i denne delen av verden, utløst og i stor grad motivert av krisa i kapitalismen som førte til blant annet økte matvarepriser. Men bølgene fortsetter den dag i dag, og det er mye uro i Nord-Afrika nå, slik vi ser i Algerie, Libya og Sudan.
Økte priser på mat er noe annet enn en norsk «smørkrise» i disse landene. Når prisen på verdensmarkedet på basisvarer som ris og hvete blir doblet, betyr det at mennesker dør i den tredje verden. Ikke bare de dypeste og bredeste massene ble rammet, men den såkalte middelklassen ble også rystet voldsomt i denne krisen. Den økonomiske krisen utløste og gikk sammen med omfattende sosial og politisk krise.
De siste ukene har vi sett at uroen for ti år siden slett ikke var noe unntak. Og vi har sett at det ikke krever noen internasjonal krise i finansmarkedene for at massene reiser seg, eller for at herskerne har problemer med å herske i denne regionen.
Algerie har vært preget av enorme folkelige protester. Algerie er et av Afrikas største land og har enorme oljereserver. Landet har blitt styrt i seksti år av FLN som frigjorte landet fra Frankrike i en blodig antikolonial revolusjon. Regimet er gjennomkorrupt og byråkratkapitalistisk. Nå har massene presset vekk dagens president, han lover å ikke ta gjenvalg, men protestene fortsetter mot hele regimet. I flere tiår var også landet preget av intern krig, hovedsakelig mellom regimet og en islamistisk opprørshær.
I Algeries naboland Libya har det vært blodig krig siden «den arabiske våren». Her benyttet USA og NATO anledningen i 2011 til å gå tungt inn mot de daværende regimet til Gaddafi. Gaddafi ledet et militærbasert regime som kom til makten gjennom kupp for nesten femti år siden. Gaddafi ble brutalt drept på gata mens NATO-bombene regnet. Siden dette har landet vært delt mellom stridende fraksjoner, og forrige uke angrep en av fraksjonene – som blant annet har støtte fra Frankrike – den FN- og USA-støtta regjeringen i Tripoli.
Frankrike har vært en kolonial stormakt i Nord- og Vest-Afrika i 400 år. De har fortsatt militærbaser (fremmedlegionærer) her på permanent basis. De er tungt involvert i økonomien til de fleste landene i regionen, selv om USA lenge har vært den største imperialisten i verden.
I Sudan har månedsvis med masseprotester utløst et militærkupp denne uka. Sudan er et av Libyas naboland. De to regimene har tidligere rivalisert i flere proxykriger. Men overfor massene har de framstått som relativt like, med bakgrunn i militærkupp og USA-fiendtlig retorikk. Sudan er også et land som har vært preget av interne kriger, der utenlandske makter har vært involvert, i flere tiår.
For det første ser vi hvor ustabil verden er. Dette er ikke land på den andre siden av kloden. Bare middelhavet skiller Algerie og Libya fra Europa. Sudan er nabolandet til Egypt, et land mange nordmenn drar på ferie til.
Den arabiske våren kastet den gamle presidenten i Egypt. Masseprotestene førte til hans fall, og til en ny president med bakgrunn fra Det muslimske brorskapet, en politisk islamistisk bevegelse som er aktiv i mange arabisktalende land. Men denne nye presidenten ble kuppet vekk i et militærkupp, og det er fortsatt militæret som har kontrollen i Egypt – også dette landet svært nært Europa.
For det andre ser vi imperialismen klart og tydelig. Koloniveldet er ikke over. De formelle koloniene er avløst av uformelle kolonier. Den formelle og direkte politiske og juridiske dominansen fra europeiske land over den tredje verden, er avløst av intriger, forretningsavtaler, samtaler på bakrom, proxy-kriger, «militære rådgivere» og «humanitære intervensjoner».
I alle de nevnte landene jobber CIA på høygir for USAs interesser. I alle de nevnte landene er det et mylder av små og store konflikter, der utenlandske imperialister er involvert. Regionale stormakter som Saudi-Arabia og Egypt selv er aktive, men også samtlige store europeiske/vestlige land er representert i landene med diplomater, agenter, forretningsfolk og selskaper. Via FN trener vestlig personell opp lokale «fredsbevarende styrker», som kan sikre ro og orden der de er fornøyd med regimet, samtidig som de formidler penger og materiell til opprørsgrupper der de er misfornøyd med regimet.
For det tredje ser vi massenes aktive og revolusjonære rolle. Vi ser sannheten i Mao Zedongs tese om at den tredje verden er som en tørr steppe der en liten gnist kan sette fyr på det hele. Vi ser sannheten i tesen om at den tredje verden er revolusjonens stormsenter og at den proletariske verdensrevolusjonen har to strømninger; den sosialistiske revolusjonen og den nydemokratiske revolusjonen.
Perus Kommunistiske Parti har slått fast at verdensrevolusjonen har disse to strømningene, og at den ledende strømningen er den sosialistiske mens basisen er den nydemokratiske. Masseprotestene som feller regimer i dag, er uttrykk hovedsakelig for den nydemokratiske strømningen i verdensrevolusjonen. Men fullt ut nydemokratisk er ikke opprørene, så lenge de ikke ledes av proletariatet gjennom proletariatets eget parti; kommunistpartiet. Opprørene er uttrykk for folkemassenes kamp og motstand, og for den permanente revolusjonære situasjonen i den tredje verden, men seierrike blir de først under proletarisk ledelse, gjennom folkekrigen med perspektiv om sosialisme og kommunisme.
Avslutningsvis må vi forstå formann Gonzalos ord om at massene er blitt ført bak lyset så lenge, og så mange ganger, at de selvsagt møter nye ideer, partier og programmer med skepsis. De har sett politikere love alt, uten å holde et eneste løfte. De har sett frigjøringsbevegelser bli fascistiske regimer. De har sett herskere selge sitt land og folk midt i den «nasjonale befrielsen». De har sett CIA manipulere, de har sett hjelpearbeidere forgripe seg på kvinner og barn, de har sett europeiske stormakter fylke seg bak de råtneste byråkratkapitalistiske ledere. Det er ikke bare forståelig at massene krever mye mer enn ord for å overbevises, dette er et rimelig og rettferdig krav.
Den som gir opp fordi den møter motgang fortjener ikke massenes tillit. Dette er visdommen i Mao Zedongs klassiske fabel:
Den dumme oldingen som flytta fjella
Men der massenes tillit kan og må sitte langt inne, er vår tillit til massene utømmelig. For de viser igjen og igjen hvor heltemodige de er. Slik vi ser i Nord-Afrika den dag i dag, der millionmasser reiser seg mot undertrykking, selv uten en eneste garanti. Selv uten en korrekt og stridsdyktig ledelse, gjør massene opprør.
Imperialistene gjør det de alltid gjør, de lager problemer, ødelegger, forvirrer og profitterer. Men massenes kamp viser at dette er forbigående. Framtida tilhører det kjempende proletariatet og hele verdens folk.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.