Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Sudan er et av Afrikas aller største land, og var lenge herjet av en krig som førte til at Afrika fikk sin yngste selvstendige stat i 2011; Sør-Sudan. Etter måneder med enorme folkelige protester gjennomførte krefter i hæren et kupp i går (11. april).
A Regime’s internal, military coup d’etat (joint statement)
Sudan har vært ledet av president Omar al-Bashir siden 1989. Han kom til makten gjennom et militærkupp. Fra begynnelsen var regimet i konflikt med USAs utenrikspolitikk. De støttet for eksempel Irak sin innmarsj i Kuwait og gikk mot USAs intervensjon.

Siden dette har forholdet til USA vært konfliktfylt. Sudan er blitt utsatt for sanksjoner og i 1998 skjøt USA kryssermissiler mot hovedstaden Khartoum som gjengjeldelse for at islamistiske væpna grupper har hatt tilhold i landet, og gjennomførte bombeangrep mot amerikanske ambassader i Øst-Afrikanske land.
Særlig Kina har de siste tiårene vært en venn av Sudans regime internasjonalt. Kinesiske selskaper har vært tungt involvert i Sudans oljeindustri.
Sudan har over 30 millioner innbyggere og i areal er landet på 16. plass i verden og 3. størst i Afrika. Det grenser mot store afrikanske land – Egypt, Libya, Tsjad og Etiopia – som også har vært preget av krig, masseprotester og militærkupp de siste tiårene. De siste månedene har millioner deltatt i protester mot regimet.
Blant dem som protesterer er illegale fagforeninger og det forbudte «Sudans Kommunistiske Parti«. Dette er et revisjonistisk parti som lenge var det nest største Sovjet-vennlige revisjonistpartiet i den arabisk-talende verden. De ble brutalt undertrykket fra 1970-tallet av, og størrelsen og innflytelsen i dag er ikke kjent. Ledende medlemmer i partiet var blant de som ble arrestert av regimet i februar i år for sin organisering av protester.
Partiet er blant kreftene som står bak et opprop som omtaler kuppet 11. april som et internt kupp eller et selv-kupp.
I denne uttalelsen som er underskrevet av flere organisasjoner i en koallisjon, skriver de:
Rigimets krefter har i dag 11. april 2019 gjennomført et internt militært statskupp, der de har gjeninnført de samme ansiktene og institusjonene som vårt heltemodige folk har gjort opprør mot. De som har herjet med vårt land og massakrert dets borgere er fast bestemt på å stjele hver dråpe av blod og svette som Sudans folk har felt i sin strålende folkelige revolusjon.
De lover å fortsette kampen i gatene, for som de sier «gatene forråder oss aldri».
Sudans største handelspartnere er de arabiske landene, særlig Unionen av Arabiske Emirater (UAE) og Egypt, samt land som India, Russland og Kina. Sudan har vært en stor oljeeksportør, på tross av sanksjoner fra USA.

Sør-Sudan løsrev seg med 80% av landets oljereserver, og dette var en viktig del av denne krigen, slik olje også har vært en viktig del av krigen om Darfur. Darfur er en annen del av Sudan der grupper kjemper for selvstendighet, og i følge enkelte kilder har denne krigen kostet nesten en halv million mennesker livet.
Det er verdt å dvele ved brutaliteten som preger verden. Samtidig som vi får høre at vi lever i den fredeligste tidsalderen noensinne, så blir folk drept av herskerne. Hundrevis er skadd, og flere er drept bare i protestene de siste månedene. Mange opposisjonelle fengsles, tortureres eller forsvinner. Igjen er ikke Sudan unntaket, men regelen i den tredje verden.
Krigen i Sør-Sudan kostet hundretusenvis livet – før landet ble utskilt fra Sudan. Rett etter løsrivelsen begynte en ny intern konflikt, og som vanlig er utenlandske makter også innblandet. Relativ fred og stabilitet er altså som regel svært forbigående.
Nå er situasjonen slik: På den ene siden et regime som utbytter og undertrykker folket, tross skiftende masker og gallionsfigurer. På den andre siden millionmasser og deres organisasjoner, som vil fortsette å ta til gatene. Dette er dagens realitet på gatene i Sudan.
Til ettertanke
Norske og vestlige lesere forstår sjelden så mye av det som skjer i verden. Nyhetsbildet virker forvirrende. Men Sudans problemer er grovt sett nøyaktig de samme som i hele den tredje verden. Et land herjet av borgerkrig, militærkupp, amerikanske sanksjoner og brutal fascistisk undertrykking av massene, et slikt land er ikke unntaket med heller regelen i den tredje verden. De fleste fattige land har opplevd dette i løpet av de siste femti årene. Og noen har slett ikke opplevd noe annet.
En del i vesten «gir opp» på vegne av verdens fattige. Men folket i Sudan viser at de som er nederst ikke gir opp. At de trosser tiår med krig og undertrykking, og likevel tar til gatene i militante protester som møtes med grov vold. Og det er helt korrekt heltemodig og strålende.
Men den strålende framtida er kommunismen. Ellers ender opprørene slik som i Libya, Syria eller Egypt. De ender enten med langvarig destabilisering og kamp mellom herskende fraksjoner, eller med en ny konsolidering av det gamle regimets maktstrukturer.
Stormene i den arabisktalende verden viser at massene vil ha revolusjon. Proletariatet vil ha sosialistisk revolusjon og folket vil ha nasjonaldemokratisk revolusjon. Massene skriker etter sosial og nasjonal frigjøring fra imperialismen.
Problemet er et problem med ideologi, ledelse og organisering. Problemet er mangelen på maoistiske kommunistpartier som fører folkekrig i disse landene. Revisjonistiske partier kan ikke erstatte behovet for slike parti. Revisjonistene kan aldri lede massenes kamp til endelig seier.
Men når problemet er identifisert kommer det kun an på å løse det. Og massene vil løse det, slik massene kan løse alt.

Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.