Av Ragnar V. Røed.
Innledningsvis så vil jeg si at denne saken publiseres i forbindelse med 1. mai 2019. Det er ingen nyheter i denne saken, men et forsøk på å gi en kort innføring i temaet og å mobilisere til Rød Første Mai.
Tjen Folket Media har fått melding om fire markeringer for Rød Første Mai i år:
Oslo: 18.00 på Grønland Torg
Bergen: 19.00 på St. Jacobs plass
Trondheim: 17.00 i toppen av Nordre gateAvsnitt
Kristiansand: 20.00 ved kjøpesenteret Slottet
Oppmøte for Rød Første Mai 2019 er klart
Folkekrig til kommunismen
Bare revolusjon er en løsning på kapitalismens kriser som vil tjene massene på kort og lang sikt. Nøkkelspørsmålet i politikken er spørsmålet om makta. Borgerskapet har bygd sin makt, sin politiske organisasjon, sin stat, gjennom over 150 år i Norge. De har bygd sine komiteer, departementer, lukkede selskaper, familiebånd, styrer, generalforsamlinger og partier. Den eneste klassen som kan utfordre dem ved å bygge en sterkere makt, er proletariatet. Revolusjonen i dag er en proletarisk revolusjon, en sosialistisk revolusjon, for å bygge proletariatets diktatur på vei mot en kommunistisk verden.
Bolsjevikene og Komintern viste at proletardiktaturet tok form som sovjeter; som arbeiderråd, bonderåd og soldatråd. I Russland bygget massene rådsmakta som en dobbeltmakt på siden av og i kamp mot den gamle staten. Men de kommunistiske partiene, deriblant NKP og AKP, framstilte etterhvert dette som en del av en storm av revolusjonære kriser en gang i framtida. Revolusjonen og dens politiske maktorganer ble framstilt som en svært kortvarig ”unntakstilstand” som ville vokse nærmest automatisk ut av en økonomisk krise i kapitalismen. Maoismen har slått fast at dette er en feilaktig tilnærming til revolusjonen.
Mao Zedong har formulert proletariatets militærpolitiske strategi for å ta makta; den langvarige folkekrigen. Han skildrer ikke maktovertagelsen som et kortvarig blaff der alle planeter havner på linje i et brøkdels sekund av en mulighet, men som en langvarig krig ført av massene. Den røde makta må med nødvendighet bygges opp over lang tid. Den skal organisere proletariatet og samle folket rundt det. Det trengs en kommunistisk ledelse – proletariatets parti – og dette må organisere en enhetsfront og en folkehær. Denne bevegelsen må kjempe fram ny politikk, ny økonomi og ny kultur, en ny stat. Det ligger i sakens natur at dette må være en langtrukken prosess. Fienden er i utgangspunktet sterkere og derfor kan ikke proletariatet seire raskt. Først må fienden svekkes og undergraves i en lang rekke mindre slag.
Denne strategien er ikke kun for fattige land undertrykt av imperialismen. Dette er en strategi for alle land. På begynnelsen av 1900-tallet var bevisstheten om den langvarige kampen og dens politiske og militære karakter, ganske sterk i hele arbeiderbevegelsen. De bygget boligkorporasjoner, innkjøpskooperasjoner, aftenskoler, teaterlag – og røde ordensvern til forsvar for demonstrasjoner og møter. Men innsikten om og lovene for den langvarige folkekrigen ble ikke formulert før Mao gjorde det, selv om også Marx, Engels, Lenin og Stalin skrev om proletarisk krigføring.
De grunnleggende lovene for hvordan proletariatet må gå fram for å gripe makta, er de samme i alle land der proletariatet skal utfordre borgerskapet. Langvarig folkekrig er en universell strategi. Det er den marxistiske militærpolitiske strategien for proletariatet. Folkekrigens vei gjelder også i Europa og i Norge.
En revolusjon må organisere de mest undertrykte og utbytta. Den må organisere de fattigste og de som settes utenfor makt og luksus. Dens ledende kraft må være proletariatet – de underordna som ikke eier produksjonsmidler – innafor service, samferdsel, industri, anlegg, butikk, landbruk og fiske. Det meste av 1900-tallet var arbeiderne i de største fabrikkene spydspissen i proletarisk klassekamp. Fabrikker og anlegg med hundrevis og tusenvis av proletarer dannet grunnlag for høyt utvikla og sterke fagforeninger. I vesten er mange av disse arbeidsplassene avvikla, flytta vekk fra de store byene, splitta opp i mindre bruk eller som helhet utflagget til fattige land med billigere arbeidskraft.
Denne endringa gjør at fabrikkene i liten grad kan bygges som bastioner for proletariatets revolusjon. Vi må finne andre steder – nabolag, forstader, drabantbyer, skoler, gater, torg eller store arbeidsplasser utenfor industrien. Norge er ikke i samme situasjon som det meste av Europa, der det finnes mange og folkerike proletariske forstader med stor konsentrasjonen av proletarer, arbeidsløshet, fattigdom og sosial avkobling fra samfunnet. Men også her finnes noen slike, eller områder med tendenser i den retningen.
Kommunister må ved kreativ bruk av grunnlovene i den kommunistiske teorien, finne vår egen særegne vei. Vi må finne den ved å forene oss mest mulig med proletarer og undertrykte og delta i, utløse og lede kamper med dem – kamper for å gripe etter makt der man kan og når man kan. Vi må lære av Perus Kommunistiske Parti som sier at revolusjonen ikke bygges på marginene, men midt i klassekampen. Midt i kampene, der det er bevegelse, der det er uro og motstand.
I dette arbeidet er vår første prioritet å arbeide for å skape et militarisert kommunistisk parti med marxist-leninist-maoistisk linje. Og sammen med dette partiet må det bygges en front som kime til en ny stat og en folkehær for å etablere, utvide og forsvare denne nye makta.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.