Av Ragnar V. Røed.
Innledningsvis så vil jeg si at denne saken publiseres i forbindelse med 1. mai 2019. Det er ingen nyheter i denne saken, men et forsøk på å gi en kort innføring i temaet og å mobilisere til Rød Første Mai.
Tjen Folket Media har fått melding om fire markeringer for Rød Første Mai i år:
Oslo: 18.00 på Grønland Torg
Bergen: 19.00 på St. Jacobs plass
Trondheim: 17.00 i toppen av Nordre gateAvsnitt
Kristiansand: 20.00 ved kjøpesenteret Slottet
Oppmøte for Rød Første Mai 2019 er klart
Proletariatets diktatur
Målet med en revolusjon i Norge er å etablere proletariatets diktatur i hele landet og opprette en ny sosialistisk arbeiderstat, som gjennom fortsatt revolusjonær kamp utvikles til en del av en kommunistisk verden.
En proletarisk stat må være demokrati for folket, for proletariatet og alle arbeidende klasser, for alle som i dag er undertrykt. Men den må bruke diktatorisk makt mot borgerskapet, dagens undertrykkere, og knuse alle deres forsøk på å stoppe eller sabotere sosialismen. Denne organisasjonen, den nye staten, må ha sine lover, sine lovgivere, sin regjering – som er organisert av proletariatet og står ansvarlig overfor dette.
Proletariatets diktatur er proletariatet organisert som herskende klasse. Det er proletariatets organisasjon for å utøve sin politiske makt. Det er en organisasjon som må bygge på breiest mulig deltagelse fra massene. Den må ikke bare åpne for kritikk, diskusjoner og kamper – den må ønske dem velkommen, løfte dem fram og dyrke det. Ikke bare fra folk som støtter sosialismen fullt og helt, men også fra kritikere og folk som er helt mot den. Samtidig må den være uforsonlig mot revisjonismen, mot borgerlige intriger, mot kontrarevolusjonære hovedkvarter, mot sabotører og agenter for imperialismen.
Proletariatets diktatur er først og fremst politisk og handler om statsmakta, men denne røde makta må etableres på alle områder; i produksjonen, i kulturen og i alle de sosiale forholda mellom mennesker. Erfaringene fra de sosialistiske landene, først og fremst Sovjet og Kina, viser at kampen for å utvide den røde makta bare så vidt har begynt når den revolusjonære regjeringa er etablert i hele landet. Klassekampen mot borgerskapet fortsetter. Og Stalin mente at denne kampen tilogmed ble hardere den forut for revolusjonen. Formann Gonzalo slår fast at folkekrigen ikke slutter med proletariatets diktatur, men fortsetter til hele verden er kommunistisk.
Mao Zedongs metode for å behandle denne kampen var tolinjekampen – kampen mellom proletær linje og borgerlige linjer – gjennom kritikk og selvkritikk, korrigeringskampanjer og i sin høyeste form; kulturrevolusjonen. Også i Norge må denne kampen føres – før, under og etter at den politiske makta er vår. Hvis ikke vokser det fram et nytt borgerskap. Og bare det væpna folket, de militært organiserte massene, kan hindre dette fra å reorganisere og gjeninnføre kapitalismen.
Kulturrevolusjonen betydde at proletariatet gjorde opprør mot dårlige byråkrater. De dannet nye revolusjonære organisasjoner, og ungdommen gikk i spissen. De dannet røde garder, som dels innafor parti og stat, og dels utenfor. De førte besluttsom kamp mot alle hindringer for nye tida. De kritiserte dårlige ledere og deres undertrykkende praksis. De organiserte svære massemøter, demonstrasjoner og revolusjonære aksjoner. Av og til gikk det svært hardt for seg. Av og til gikk det over streken. Men hovedsakelig var det et vakkert opprør, som satte revolusjonen først. Igjen ble de mest undertrykte de mest ledende. De snudde gammel undertrykking på hodet. De stormet himmelen.
Et nytt borgerskap finner næring i alle de gamle forholdene som tar lang tid å utradere. Det vokser fram fra småproduksjon, lønnsforskjeller, privilegier, forskjeller i status, forskjellene mellom åndsarbeid og håndsarbeid, forskjellene mellom byråkrater og ikke-byråkrater. Det vokser fram fra nødvendigheten av å produsere mer, nødvendigheten av å ha et profesjonelt militærapparat og fra ideologiske feil og svakheter hos kommunistene. Og det vokser fram fra det gamle borgerskapet. De som ønsker seg tilbake til kapitalismen og sine gamle privilegier.
Og det vokser fram med støtte og oppmuntring fra utenlandske kapitalistmakter. Ikke bare moralsk støtte, men konkret, praktisk og håndfast bistand. CIA har i mange tiår organisert treningsleire og skoler både i inn- og utland for kontrarevolusjonære grupper. De har finansiert og produsert propaganda. Imperialistiske etterretningstjenester har organisert undergrunnsbevegelser, spioner, sabotasjegrupper, terror og attentater i sosialistiske land. Men den viktigste årsaken er i det sosialistiske samfunnet selv, og i det borgerlige som vil finnes der helt til den klasseløse verdenskommunismen.
Derfor må klassekampen fortsette. Og den må ikke bindes opp, institusjonaliseres eller temmes så den blir ufarlig. Den må kulminere i kulturrevolusjoner som potensielt kan sette alt på spill. For alternativet er mye farligere. En tannløs arbeiderklasse som tvinges til lydighet og bare sier meninga si når de ”får lov”, kan ikke bekjempe et nytt borgerskap. Klassekamp og kulturrevolusjoner fortsetter helt til proletariatet har all makt på alle områder og kan oppheve seg selv og alle klasser fullstendig, helt til kommunismen har seiret i hele verden. Og det venter heller ikke til et framtidig sosialistisk Norge. Tolinjekampen, klassekampen innad i proletariatets organisasjoner, vil skje i de revolusjonære organisasjonene helt fra deres spede barndom.
Den kinesiske kulturrevolusjonen var vellykka, men den varte ikke for alltid. Etter Maos død ble kulturrevolusjonens framskritt slått tilbake i et statskupp. Det nye borgerskapet knuste revolusjonen og etablerte dagens kinesiske regime. Et falskt regime i rød forkledning, som bruker fascistisk vold og terror mot proletariatet og de revolusjonære. Det kan skje i alle sosialistiske land. En ting kan bli sin motsetning. Og derfor er kulturrevolusjon som metode et spørsmål om liv eller død for kommunismen. Og også for mange revolusjonære – som alle dem som mista livet under kuppet i Kina i 1976 eller i opptøyene mot regimet i 1989 eller alle streikende og protesterende arbeidere som drepes av politi hvert år den dag i dag.
Kjerna i kulturrevolusjonen er kjerna i proletariatets diktatur og i maoismen, proletariatets ideologi: politisk makt. Politisk makt til proletariatet, til proletariatets parti og dets nye hær og nye stat, helt frem til kommunismen lyser opp hele jorda.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.