Norske soldater til Mali og imperialisme i Vest-Afrika

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

NRK melder at norske soldater blir en del av FN-styrken i det vestafrikanske landet Mali. Landet var en del av de franske koloniene i Afrika, og er fortsatt dominert av fransk imperialisme. Vi må gjennomskue løgnene i vestlige media, og avsløre at vestlig imperialisme slett ikke betyr fred og utvikling for de afrikanske folkemassene.

Europeisk imperialisme skaper kaos

Aljazeera, en nyhetskanal eid av staten Quatar, publiserte i 2013 i en lengre artikkel om vestlig imperialisme i Mali og Vest-Afrika:

“Her ser vi årtier, ja rett og slett århundrer, av fransk og generelt europeisk og amerikansk politikk som forenes for å skape maksimalt med kaos.”

Artikkelen er skrevet av professor Mark LeVine fra Universitetet i California og gir nyttig bakgrunn for å forstå hvorfor Mali rives i stykker av krig, og hvilken rolle vestlige stormakter faktisk spiller i landet der norske soldater nå skal bli en del av kaoset. Aljazeera hevder en del av bakgrunnen for dagens kaos, er Frankrikes støtte til brutal undertrykking av moderate islamistiske bevegelser i Nord-Afrika, for eksempel i Algerie. Aljazeera leverer selvsagt ingen marxistisk analyse, men at Frankrikes herjinger har skapt kaos skulle være ganske åpenbart – selv om deres innblanding alltid markedsføres som “stabiliserende”.

NRK skriver at 60 norske soldater skal slutte seg til FN-styrken, som teller mer enn 12.000 militære styrker totalt og kommer fra mange land, hovedsakelig fransktalende afrikanske land.

Fra fransk koloni til billig bomull og stor gulleksport

Frankrike er Malis tidligere koloniherre, da landet var en del av fransk Sudan. Selv om landet formelt ble selvstendig for mer enn femti år siden, er det fortsatt en del av fransk interessesfære. Det er en del av forbundet av fransktalende land og Frankrike fortsetter den dag i dag å være svært innblandet i Malis politikk og økonomi. Frankrike er Malis nest største handelspartner for import til Mali.

Mali er Afrikas tredje største produsent av gull, og bare rå bomull utgjør en større eksportvare for dette svært fattige landet. Slik inngår det ekstremt fattige Mali i verdensmarkedet som en leverandør av billig bomull til for eksempel vestens klær, samt gull til smykkene til verdens rikeste.

Fransk «krig mot terror»

Fra 2012 til 2014 pågikk franske operasjon Serval i Mali. 4000 franske soldater ble satt inn, sammen med fly og andre våpensystemer, for å bistå regimet i Mali i kamp mot opprørere i Nord. Som FN-styrken, og i likhet med vestlige militære operasjoner i Afghanistan, Irak, Somalia og så videre, fremstilles det rutinemessig som “krig mot terror” og mot jihadisme. Dette er i hovedsak et påskudd. Frankrikes rolle i Mali er grunnleggende den samme i dag, som den var de kalte det fransk Sudan.

En av de fremste kreftene nord i Mali, som franske styrker har bekjempet, er såkalte Tuareg-separatister. Tuareger er berber-folk som lever i mange land i Nord-Afrika. De er historisk nomadiske folkeslag som har en lang historie i Sahara-regionen.

Malis historie fra oldtidens store riker til kolonialisme og militærkupp

Fra 800-tallet og fram til 1500-tallet var denne regionen del av tre forskjellige riker som kontrollerte handelen med salt, gull og andre ettertraktede varer gjennom Sahara. Disse møtte sin ende med en spansk-ledet invasjon på 1500-tallet. Sent på 1800-tallet erobret kolonimakten Frankrike området.

Mali ble uavhengig fra Frankrike i 1959 og president Modibo Keïta etablerte etterhvert en regjering som orienterte seg mot Sovjetunionen og kalte seg sosialistisk. Han hadde bakgrunn fra en kommunistisk studiegruppe og satt flere år fengslet i et fransk fangehull for sin motstand mot fransk kolonialisme. Keïta pleiet også et godt forhold til imperialistene USA og England også. I 1968 ble han avsatt i et militærkupp ledet av Moussa Traoré. Traoré hadde sin militære utdannelse fra en offiserskole i Frankrike, og var fascistisk despot i Mali fram til han ble fjernet av et nytt militærkupp under et opprør i 1991.

Store norske leksikon skriver at:

“Mali sluttet seg igjen til det vestafrikansk-franske monetære samarbeidet innen Union monétaire oust-africaine (UMOA), og gjeninnførte CFA som sin pengeenhet i 1984.“

Kuppet i 1991 blir kalt “ublodig” av Wikipedia, selv om utdanningsministeren og presidentens svigerbror ble brent til døde og hundrevis andre ble drept.

Det er her verdt å nevne at Frankrike så positivt på kuppet i 1991. New York Times kunne da kuppet pågikk sitere en talsmann for Frankrikes utenriksminister som sa at situasjonen:

“virker lovende og full av håp”

Også en “menneskerettighetsorganisasjon” med hovedkontor i Paris uttalte seg positivt om kuppet. Lite har forandret seg i dag, der Frankrike og USA – med flere – er dypt innvolvert i Mali, Libya, Algerie og andre nordafrikanske land.

Militærkuppet i 1991 førte til en ny grunnlov og nye valg i 1992. Den nye presidenten  Alpha Oumar Konaré satt som president fra 1992 til 2002. Han hadde bakgrunn fra et illegalt “marxist-leninistisk” (revisjonistisk) parti og hadde gått på skole i fem år i Warzawa da Polen var en satellittstat for Sovjetunionen. Han hadde under og etter sin regjeringstid mange sentrale posisjoner i FN-systemet og i vestafrikanske og afrikanske flerstatlige samarbeidsorganisasjoner.

Konaré ble etterfulgt av offiseren Amadou Toumani Touré som ledet militærkuppet i 1991. Han satt fram til et nytt militærkupp kastet han i 2012. Touré var gammel fallskjermjeger, utdannet i Frankrike og Sovjetunionen. Etter en avtale med de nye makthaverne og afrikanske stater som meglet i Mali dro han “frivillig” i eksil til Senegal.

Offiserene som organiserte kuppet anklaget presidenten for å håndtere opprøret nord i Mali for dårlig. Den ledende opprørsorganisasjonen var Den nasjonale bevegelsen for frigjøring av Azawad (MNLA), en bevegelse som hovedsakelig skal bestå av tuareger og kjemper for et selvstendig Azawad, i dag Nord-Mali. De føyer seg inn i en hundre år gammel historie av tuareg-opprør mot kolonimakter og nordafrikanske regimer. Malis regjering anklager dem for bånd til Al-Quaida, andre jihadister og Gaddafi, noe gruppen selv har benektet.

Kuppmakerne organiserte presidentvalg i 2013, der Ibrahim Boubacar Keïta gikk av med seieren. Han var statsminister fra 1994 til 2000 og leder for nasjonalforsamlingen fra 2002 til 2007. Keïta har sin utdannelse blant annet fra en fransk overklasseskole og universitetet i Paris, der han også underviste i mange år. Han skal være direkte etterkommer av Sundiata Keita som var keiser i Mali-riket i perioden cirka 1235 til 1255(!).

Fransk imperialistisk dominans etter kolonitida

Andre verdenskrig og bølgen av proletarisk verdensrevolusjon gjorde slutt på det gamle koloniale styret til England og Frankrike. Over hele den tredje verden raste opprørets vind. Men oppløsningen av det gamle kolonisystemet ble avløst av et nytt. Frankrikes koloniale innblanding i Afrika kalles Françafrique og betegner et system der Frankrike bare i navnet har trukket seg ut av Afrika. I virkeligheten handles det fortsatt med myntenheten franc her, Frankrike har en dominerende posisjon i disse landenes finansvesen, franske selskaper har gunstige avtaler, mange politiske ledere er utdannet ved franske skoler og har franske næringsforbindelser og Frankrike er tungt militært tilstede, blant annet med permanent utplassering av leiemorderne i den franske Fremmedlegionen. Den franske staten og dens etterretningstjeneste har vært svært involvert i mange kupp, motkupp og “stabliserende” oppdrag.

Det kan i denne sammenhengen også nevnes at i Mali fantes det mange slaver lenge etter det formelle forbudet. Helt fram til frigjøringen sies det at 1/3 av befolkningen var slaver. Disse var en del av arbeidsstyrken som leverte bomull til fransk tekstilindustri. 10 000 folk fra Mali døde i skyttergravene for Frankrike under 1. verdenskrig og i dag bor over 100 000 med opprinnelse fra Mali i Frankrike.

I dag arbeider omlag 3 av Malis omlag 18 millioner innbyggere med produksjon av bomull. De konkurrerer med Egypt om å være Afrikas største produsent av denne varen som er avgjørende for klesproduksjon. Likevel sliter de med å konkurrere på verdensmarkedet med amerikansk bomull, på grunn av de store subsidiene bomullsbønder i USA mottar, noe som selvsagt presser prisen ned.

USA og Frankrike – både rivaler og partnere innen imperialisme i Nord-Afrika

Utover Frankrike er USA den store imperialisten i Nord-Afrika. De er dypt involvert i Mali, med en bekymring om at landet skal bli et senter for anti-amerikansk jihadisme, i likhet med flere urolige områder i den arabisktalende og muslimske verden. USAs ambassadør til Mali advarte i 2004 om at Mali kunne bli som Afghanistan under Taliban, altså et sted hvor jihadister har baser for angrep mot amerikanske mål.

Frankrike og USA er både rivaler og partnere. Rivaliseringen kommer blant annet til syne i Libya, der en franskstøttet offiser kjemper mot den USA-vennlige og FN-støtta regjeringen. Samarbeidet kommer likevel også ofte til syne. Videre rivaliserer disse stormaktene i regionen med andre imperialister, for eksempel England, Russland og Kina. Men de står forent mot massene i regionen, for å utbytte dem og holde dem nede i fattigdom.

Imperialisme betyr krig og kaos

Land i den tredje verden kan aldri bli stabile og oppleve virkelig utvikling under imperialismen. Imperialismen holder dem nede i kunstig underutvikling. Dette er både bevisst og ubevisst fra imperialistenes side. Og de er ute av stand til å hindre eksplosjoner av folkelig raseri og opprør. De er også ute av stand til å løse konfliktene som systemet avler. Og stormaktene rivaliserer som hovedregel gjennom stedfortredere i såkalte «proxy-kriger» og konflikter. De går inn på forskjellige sider i lokale og regionale kamper, kamper som må komme i et system der massene frarøves sitt livsgrunnlag og utbyttingen skaper enorme verdier for de som har makt.

Krig og forråtnelse er regelen under imperialismen, det er en nødvendighet under imperialismen. FN-oppdrag i dette systemet virker som hovedregel mot sin hensikt, og legger kun opp til større konflikter i framtida. FNs sikkerhetsråd kontrolleres av de største imperialistene og kan derfor aldri fungere som noe annet enn et redskap for disse, eller lammes av rivaliseringen dem imellom.