Etter landsmøtet i partiet Rødt

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Landsmøtet til partiet Rødt har holdt på ordet “kommunisme” i prinsipprogrammet. Det kan være et tegn på venstrevinder som blåser i verden i dag. Men partiet har samtidig fjernet seg enda lenger fra en marxistisk analyse og beskrivelse, og programmet harmonerer nå enda litt bedre med den sosialdemokratiske strategien og praksisen til partiet.

Landsmøtet i Rødt endret en del begrepsbruk, for eksempel ble «borgerskap» til «kapitalistklasse» og det strøk fra programmet at folket må være forberedt på at denne klassen kan bruke ikke-demokratiske kampmidler mot en eventuell revolusjon.

TFM har tidligere publisert en artikkel som sier at det ikke er avgjørende om Rødt skriver “kommunisme” i sitt program eller ikke. Det er korrekt, for noen av de mest avskyelige partier i historien har misbrukt dette ordet. Men når et stort flertall på landsmøtet stemmer mot ledelsens anbefaling og for å beholde ordet, kan man likevel se det som et positivt tegn i tiden. Vi har sett mange vindkast fra venstre de siste årene. Den maoistiske bevegelsen vokser og viser seg som ung og vital. Det er et uttrykk for en opptrapping av klassekampen og motstanden fra massene, og særlig ungdommen, at ord som “sosialisme” og “kommunisme” igjen er på alles lepper.

VG: Rødt beholder «kommunisme» https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/4qWBzG/roedt-beholder-kommunisme

Debattene om dette har foregått i beste sendetid og i de store avisenes spalter. Det snakkes om et annet samfunnssystem. Man kan ikke annet enn å se dette som noe positivt, selv om man ikke har noe til overs for partiet Rødt.

Borgerlige byråkrater i blindsonen

Forøvrig fikk ledelsen gjennom sin “modernisering” av programmet på flere punkter. De fikk for eksempel erstattet ordet borgerskap med ordet kapitalistklasse. Bevisst eller ubevisst legger dette opp til en innsnevring av hvem herskerklassen er. Man kan mistenke at partiets ledelse for lenge siden har definert politikere og andre topper innenfor staten og byråkratiet ut av den norske herskerklassen. En endring av begrepet legger opp til at bare den typiske privatkapitalisten sees på som en del av “kapitalistklassen”.

Borgerskapet er en historisk oppstått klasse. På samme måte som proletariatet er borgerskapet mer enn summen av individer. Det er en gruppe av mennesker innenfor et sosialt system, som er forbundet og sammenfiltret av mye mer enn en felles stillingsbetegnelse. Barn og partnere av kapitalister, er også en del av borgerskapet. Direktørene i store selskaper også, selv om de ikke eier en eneste aksje. Styremedlemmene, som i mange tilfeller kun er profesjonelle styremedlemmer og eventuelt utdannet som jurister eller noe annet, er også en del av denne klassen. Toppene innenfor staten, de statlige og halvstatlige selskapene, departementene, direktoratene, Stortinget og så videre, er alle sammen del av borgerskapet.

Som sagt er klassen historisk oppstått, den har en begynnelse og en utvikling – og den går ubønnhørlig mot sin slutt i kommunismen. Den har oppstått økonomisk, ved sine eierandeler og inntektskilder. Den har generert seg sosialt og i organiseringen av arbeidet, ved sin overordnede posisjon. Den har generert seg selv kulturelt, ved at de som er en del av borgerskapet omgås hverandre, ved å dele kotymer, matvaner, drikkevaner, ferievaner, kulturelle vaner og så videre. De kjenner hverandre, de møtes, de er på hils. De deler en felles psyke, en herskermentalitet, en arroganse, en selvsikkerhet, som de ikke kan se selv, men som de som møter dem raskt oppfatter.

Alt dette blir lettere å se vekk fra, om man bare kaller dem kapitalistklassen. Og det er som hånd i hanske med revisjonismens forestilling om at statsdrift er sosialisme. En rekke revisjonister kunne ikke se borgerskapet i Sovjetunionen, fordi dette ikke var noen typisk kapitalistklasse. “NKP” argumenterte med at det ikke fantes private kapitalister i landet. Det fantes folk i SV som mente dette betød at det verken var kapitalisme eller sosialisme i Sovjet, men en ny samfunnsform de kalte “byråkratisk kollektivisme”.

Marx og Engels: Det kommunistiske manifest http://arkiv.tjen-folket.no/Sentralt/view/10653.html

Marxismen er ikke hovedsakelig opptatt av formen for utbytting eller individer. Den ser på kapitalismen som et system for å konsentrere makten over produksjonen i hendene på en klasse, slik at denne klassen kan tilegne seg arbeidet til andre klasser. Marx snakket om borgerskapet og proletariatet. Det er mer presist enn kapitalistklasse og arbeiderklasse. Og det gir ørlite mindre rom for revisjonismens feilaktige forståelse av sosialismen.

Her passer det også å nevne at det gamle programmet til Rødt beskrev et pampevelde i toppen av sosialdemokratiet, særlig i ledelsen av Arbeiderpartiet og LO. Det fikk Jonas Gahr Støre til å spørre Bjørnar Moxnes “er jeg en pamp Bjørnar?” og Moxnes måtte beskjemmet si at han ikke syntes det. I strid med programmet da altså. Men det var det gamle programmet. I det nye finnes ikke pamper. Pampeveldet finnes ikke og veien ligger vid åpen for byråkratisk statskapitalisme. Eller på kort sikt; et tett og forpliktende samarbeid med Libyas bødler i AP-ledelsen.

Rødt forsøker igjen å avblåse revolusjonen

Landsmøtet i Rødt fjernet også avsnittet om at man i en revolusjon må være “forberedt” på utenomrettslig motstand fra herskerklassen. Rødt-medlemmer til venstre i partiet har tidligere brukt dette som et bevis på at partiet er klar over at en revolusjon ikke er et teselskap. Men landsmøtet har nå vedtatt at man kan nippe te hele veien til ekspropriasjonen av kapitalistklassen. Men vel og merke, full ekspropriasjon av kapitalistene er uansett avblåst.

VG: – Skal ikke fjerne all privat eiendomsrett https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/Opzr4w/roedt-moxnes-ikke-en-menneskerett-aa-eie-andres-boliger

Hvordan Rødt skildrer den “fredelige demokratiske revolusjonen” er like lite avgjørende som ordet kommunisme. Om Rødt skriver at man må være forberedt på motstand eller ikke, forandrer ingenting. Partiet skal ikke gjøre revolusjon. De skal stille til valg, de skal sanke stemmer, de skal forhandle om budsjetter og skrive pressemeldinger. Det partiet ser på som revolusjonært er å drive “utenomparlamentarisk” kamp ved siden av den parlamentariske. Det vil si å mobilisere folk til demonstrasjoner og kampanjer for å presse politikerne. Kombinasjonen av slikt press, og gode valg for Rødt, skal etter “planen” føre til en utvidelse av demokratiet. Ikke akkurat hva Karl Marx kalte kommunismen, men det er altså Rødt sitt ønske.

Innad i partiet går skillet mellom høyre og venstre ofte i hvorvidt de ser den utenomparlamentariske eller den parlamentariske aktiviteten som viktigst. Men også høyresidas Moxnes ser den store verdien av fagbevegelsen og “grasrota”. Det er slett ikke revolusjonært. Arbeiderpartiets Martin Kolberg har formulert Moxnes tanker klart og tydelig for ikke så lenge siden da han sa “fagbevgelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen”. Og for hundre år siden sa Josef Stalin at sosialdemokratiet var ingenting uten fagbevegelsen. Sosialdemokratene ser dette selv, men de skal selvsagt ikke lede fagbevegelsen til kamp mot kapitalismen. Tvert om, de skal fungere som grasrot, stemmesankere, pengebinge og pressmiddel mot andre parti. Som en lobbyorganisasjon for sosialdemokratiet med andre ord.

Rødt vil “bygge videre på” og “utvide” det systemet man har i Norge. De beskriver sin visjon som en “utvidelse av demokratiet”. Altså en utvidelse av dagens politiske system som er bygd på imperialistisk utbytting av den tredje verden. Det er slett ikke noe ønske om en virkelig sosialistisk revolusjon. Slik sett kan de trygt se vekk fra noen vill motreaksjon fra “motkreftene”. Det er umulig å ta makta fra borgerskapet innenfor rammene av det politiske systemet borgerskapet har bygd. At de skulle miste makta ved at man utvider dette systemet, er så absurd at ord blir fattige.

Den norske borgerlige staten er mer militarisert enn den noengang har vært. Et uttrykk for dette ser vi 8. mai, der forsvaret har omdannet frigjøringsdagen til en hyllest av norske soldater i utenlandstjeneste. Det er en amerikanisert “veterandag” vi ser konturene av, og det er slett ikke tilfeldig. Overvåkingen er utbredt og den norske staten setter villig demokratiske friheter til side når de håndterer demonstranter og opposisjonelle. Skandalene i norsk politikk de senere årene peker også i retning av et borgerlig system i forråtnelse. Det norske systemet blir mer likt det vi kjenner fra andre borgerlige land. Korrupsjonen, som vi blant annet ser i form av politikere som går fram og tilbake mellom lobbyorganisasjonen First House og Stortinget, peker fram mot et enda mer korrupt og korporativt system. Militarisering, korrupsjon og korporativisme er tendenser i tiden, sammen med rasistisk høyrepopulisme. Det er tegn på en reaksjon som man ikke bare må være forberedt på å møte, man må angripe den der man kan.

VG: Veteran advarer om høyredreining i Rødt https://www.dagbladet.no/nyheter/veteran-advarer-om-hoyredreining-i-rodt/71065213?fbclid=IwAR3IQsaJn0SNKMt8FrBe82nJqfZ4mo4MQcATTbbh9X8oL739kQhHo3SKPqo

Farlig opportunisme

Framstillingen av den revolusjonære volden som hovedsakelig defensiv er en typisk tendens i opportunismen. Det er en tendens som er farlig, for den vil alltid avvæpne massene. Den som ikke er taktisk offensiv og tar initiativet, er dømt til å tape en kamp mot en sterkere motstander. Borgerskapet er i dag sterkere enn proletariatet. Reaksjonen er på kort sikt sterkere enn revolusjonen. Den eneste måten å endre det på, er å være taktisk offensiv og angripe fienden. Slik utvikles en revolusjon fra en sped begynnelse til å bli sterk nok til å beseire kapitalismen. Det er en ideologisk vrangforestilling at man kan forsvare seg helt fram til seier. Det kan med en noe lettbeint metafor sees som et fotballag som til pause ligger under med 10 mål. De kan ikke spille defensivt i andre runde og forvente å vinne kampen. Dette er sakens natur og et fundamentalt skille mellom militærstrategien til proletariatet og den som borgerskapet kan følge.

Partiet Rødt trenger så klart ingen militærstrategi. Deres militærapparat er det norske forsvaret. Deres stat er den norske staten. Deres mål er bare å gjøre den venstre vektskåla i systemet litt tyngre. En revolusjon er noe helt annet. En revolusjon er å knuse dette systemet og bygge et nytt system i ruinene av det gamle. Det er klart at om man er hovedsakelig fornøyd med imperialismen, og ikke klarer å se sammenhengen mellom høy materiell levestandard i Norge og at fattige mennesker sulter i Afrika, så vil man slett ikke knuse noe som helst. Da vil man si seg fornøyd med å justere litt på avgiftene og skatten og velferdsgodene.

At mange ser positivt på ordet kommunisme er bra. Det er et uttrykk for en venstretendens i samfunnet. Men det er ikke denne som skaper venstretendensen. Venstrepopulistene i Europa flyter framover på en bølge som går mot venstre, men det er ikke dem som skaper bølgen. Det er massene som er i bevegelse. Det er uvesentlig om borgerlige og småborgerlige politikere vil seile på denne bølgen. Det må de gjerne gjøre. Det er helt andre forhold som vil avgjøre hvilke historiske konsekvenser bevegelsen får.

Når det er sagt så er opportunismen farlig. Det er en teori for å avvæpne massene. Og det er en linje for å styrke borgerskapets venstrefløy. Den skaper borgerlige politikere som strør om seg med sosialistisk retorikk. Den fører virkelige revolusjonære inn under sosialdemokratiets vinger, trekker tenner og klipper klør, og gjør potensielle tigre til stuerene huskatter. Og den indoktrinerer folk i en borgerlig kynisme som virker avskyelig sett fra utsiden. En slik kynisme som får velmenende folk til å inngå kompromisser skrevet i fattige massers blod, som hestehandler små politiske seire med imperialistisk krig. En kynisme der man aksepterer femti år på ville veier, i navnet til “realismen” og “det muliges kunst”. Det er en kynisme som smaker elendig, om man tar standpunkt for kloden og for verdens fattigste masser. Men det er en mentalitet opportunismen dyrker og som blir internalisert hos de som sitter fast i denne myra.

Revolusjonens hovedside er å skape. Kreasjon av den nye makta er kjerna i revolusjonen. Men ingen kreasjon uten destruksjon, ingen revolusjon uten å bryte med og ødelegge den gamle makta, nettopp den makta Rødt vil “bygge på” og “utvide”. Marx og Lenin slo fast at proletariatet må knuse den gamle borgerlige staten, Rødt vil bli en del av den. De går i fotsporene til AP og SV. De resirkulerer samme teori og samme praksis.

Samtidig er det åpenbart at det er mange ærlige revolusjonære i Rødt. Folk som brenner for å fjerne kapitalismen. Mange av dem opplever nok allerede at det er et sprik mellom deres brennende ønsker, og partiets fokus og praksis. Denne spriket vil bare bli større om partiet lykkes i etablere seg som et mellomstort stortingsparti og blir støtteparti for en AP-regjering.

Til dem bør man understreke at det ligger i sakens natur for den revolusjonære, at man står foran smertefulle brudd og vanskelige valg. Den revolusjonære veien strålende, men også tornefull, slitsom og full av svinger og bakker. Hver lille seier for klassen er vunnet med blodig slit. Den har måttet kjempe for all framgang. Ingen revolusjonære vil surfe på klassens slit, man må selv slite, selv ofre, selv utfordre seg selv, kjempe og tape og reise seg for å kjempe på nytt, helt fram til vi seirer sammen med hele vår klasse.