Postmodernismen og skolen

Skrevet av Øystein Iversen

Tekstforfatter diskuterer her postmodernismens innflytelse på det moderne skolesystemet fra barneskolen til videregående. Man lærer at ingen svar er rett eller feil. Man må argumentere for og imot alt. Å finne sannheten settes til side til fordel for å jobbe med ord og argumenter. Dette tjener ikke elevene eller proletariatet. Borgerskapet vil ikke at sannheten skal avsløres for ungdommen.

Jeg har valgt å skrive om barneskolen, ungdomskolen og videregående, da dette er hvor en svært stor del av befolkningen sosialiseres av borgerskapet. Postmodernisme har også en massiv innflytelse på høyere utdanning, men der spiller den en litt annen rolle.

Postmodernismen er en borgerlig filosofi som avviser at det finnes en objektiv virkelighet. Den legger svært stor fokus på språk som den viktigste delen av virkeligheten. Den sier det ikke finnes noen svar som er rett eller feil. Postmodernismen står i åpen motsetning til marxismen som bygger på materialismen, som i sin grunn bygger på vår objektive verden.

TFM: Friedrich Engels mot postmodernisme? https://tjen-folket.no/index.php/2017/10/02/friedrich-engels-mot-postmodernisme/

Det kan nevnes at postmodernismen har mindre påvirkning på realfagene. Naturligvis tar skolen i bruk klare ensidige fasiter i matte og naturfag. I samfunnsfag, KRLE og norskfaget derimot dominerer postmodernistiske metoder. Både i læreplanene og – i enda større grad – i den reelle undervisningen.

Kommunister vet at det finnes korrekte svar også i politiske og etiske spørsmål. Og som de rette svarene i matte og naturfag fører til gode resultater, gjelder det samme i politiske spørsmål. Om folk tar klare standpunkt for sin klasse, for revolusjon og for kommunismen er dette bra, og det er det fienden frykter. Postmodernismens tese om at “det finnes ingen sannhet” avvæpner proletær ungdom og har til formål å dempe klassekampen.

Det er også viktig å nevne at postmodernismen bare er ett av flere verktøy borgerskapet har for å bruke skolen til sin fordel. Det finnes også mye ren propaganda i skolen. For eksempel gjengis de kjente mytene om kommunismen, og den norske “demokratiske” staten hylles. Og man lærer mer og mer om for eksempel “ekstremisme” og liknende borgerlige ideer.

“Drøftende tekst”  eller “drøftende artikkel” er en tekstform som har en stor plass i skolesystemet. Om man tar i bruk kildekritikk, men ser kritisk på skolen som en kilde, så får man fort et problem… Om man undersøker begrepet er nesten alle kildene som omtaler og beskriver denne tekstformen knytta til skolen og norskfaget. Det er ikke en tekstform i akademia. Det er ikke en tekstform som brukes i media. Heller ikke i arbeidslivet. I en drøftende tekst forventes man i et tema man velger eller får tildelt å skrive argumenter for og imot og drøfte disse. Om man har for mange argumenter for den ene siden av saken så gjør man ifølge skolesystemet oppgaven feil. I praksis må elevene skrive saker de ikke mener for å få rett. Noen ganger må man ikke bare det, kanskje til og med bevist skrive løgner. Dette tjener verken vitenskapen eller elevene. Argumenter, ikke sannhet står i sentrum. Sannheten gir ikke like mange argumenter for eller imot.

Kildekritikk er et sterkt verktøy. Det er et uvurderlig verktøy for studier av for eksempel historie, hvor det muliggjør bruken av skriftlige historiske kilder på tross av at nesten alle som i gamle tider har ført historien inn i skrift har en agenda. Kildekritikk er et begrep som blir dratt ned i møkka av skolesystemet. Det har blitt omgjort fra et verktøy som bruker kritisk tenkning for å vurdere kilder, til ett system som mekanisk anser kilder som mer eller mindre troverdige. Visse typer av kilder har av systemet blitt hamret gjennom av systemet som “troverdige”. Politiet, staten, skolen osv er kilder som godtas uten spørsmål. Borgerlig media og borgerlig akademia er også regnet som veldig troverdig. Fordi postmodernismen avviser at det finnes noen rette svar, så avvises også konsepter om klassestandpunkt. Som en konsekvens blir en av de viktigste faktorene i å vurdere ens kildes troverdighet sett bort ifra. Borgerlig stat og media blir ansett som troverdige og “nøytrale”, mens proletære medier og standpunkt blir sett på som “for politiske” og derfor ikke nøytrale. Denne forvrengte varianten av påstått kildekritikk har også trengt inn i borgerlig media. Og derfor ser man at for eksempel politiets påstander som oftest gjengis av media uten et eneste spørsmål.

Man får ofte høre i skolen at en persons frihetskjemper er en annen persons terrorist. Og som alltid, at det ikke finnes noen rette svar. Dette er et hån mot de som ofrer sine liv i kampen mot fascismen, i kamp for nasjonal frigjøring og i folkekrig for kommunisme. Forskjellen mellom disse og imperialistiske og fascistiske terrorister er ikke et av synspunkt. Det er klassekamp hvor det finnes to sider, og vi vet hvem som har rett.

Postmodernismen i skolen er ikke et problem som kan reformeres vekk i kapitalismen, men kan kun løses gjennom revolusjon. Om skolen i kapitalismen velger å si at det finnes rette svar så kommer de aldri til å gi de rette svarene. I kapitalismen står valget mellom en (liberal) postmodernistisk skole eller en fascistisk skole som i større grad enn i dag tvinger på elevene borgerskapets ideer.

Skolens postmodernisme er ikke nøytral slik den så stolt utroper seg å være. For det å si at det ikke finnes noen rette svar er en løgn. Og denne løgnen tjener bare klassen med makta. Den er til for at ungdommen skal bli arbeidere som går hele sitt liv for å bli utsuget av borgerskapet uten å gjøre opprør mot det råtne systemet de lever i. Ungdom, ta standpunkt for proletariatet og for revolusjon og kommunisme!

Tekst fra Siraj om postmodernisme http://www.bannedthought.net/India/PeoplesMarch/PM1999-2006/publications/post-modernism/contents.htm

Norsk læreplan https://www.udir.no/kl06/NOR1-05

Samfunnsfag læreplan https://www.udir.no/kl06/SAF1-03

Læreplan i Kristendom Religion Livsyn og Etikk https://www.udir.no/kl06/RLE1-02